En tid for alt

Jeg fikk sjokk. Et lettere sjokk, men dog. Jeg hadde hatt en operasjon, og måtte gå med deler av høyrebeinet i gips. Da gipsen ble tatt av, oppdaget jeg at det tidligere ganske kraftige beinet nå var blitt en slank og tynn utgave av seg selv.

Mye av muskulaturen var redusert, og jeg fikk min første leksjon i livet om at det som ikke brukes, det svekkes, -reduseres og i verste fall kan forsvinne. Dette har mange fått erfare når det gjelder kroppen - ikke bare når man settes ut av spill på grunn av skader eller sykdom. Vi merker det også i ferie og fritid hvis vi er for lenge i ro.

De fleste lengter etter rolige feriedager, å kunne finne en solseng med kort vei til nærmeste spise- og badested. Etter en god natt spiser vi god frokost, før vi igjen finner horisontalen under en parasoll. Og så dupper vi  kanskje av.

Livskvalitet. Et slikt liv er deilig en stund, men de fleste av oss merker at vi blir slappe av å gjøre minst mulig. Det kommer til et punkt hvor vi kjenner at vi er nødt til å få litt fart på blodomløpet. Mennesker er skapt for være i bevegelse. Vi blir ikke sterke av kun å være i ro. Livskvalitet finnes i balanse-punktet mellom å nyte og yte. Mye av det gode i livet er knyttet til det å gjøre noe både for seg selv og andre. Livet leves best ved å være virksomme, å skape noe og ved å bety noe for menneskene- rundt oss. Slik kan vi iblant også hvile med god samvittighet.

Det er ikke bare muskler som har godt av å være i virksomhet. Det gjelder også holdninger, egenskaper og følelser vi er utrustet med.

Hvis jeg blir meg selv nok og bruker det meste jeg har av penger, tid og oppmerksomhet på meg selv, vil også min evne til å vise omtanke og omsorg svekkes. Vi mennesker har også en kjærlighetsmuskulatur. Hvis den ikke brukes, vil den gradvis svekkes, og det som kunne vært formidlet av varme, omtanke og raushet, blir litt etter litt erstattet med kulde og likegyldighet.

Handling. Det er stor forskjell på å sitte i sofaen og bli rørt til tårer av reportasjer om ensomhet i Norge, og å faktisk besøke en som er mye alene. Det er stor avstand mellom å løfte en rose sammen med titusener etter 22. juli, og å gå hjem og rekke ut en hånd til en nabo, kollega eller en  slektning man er i splid med.

Omsorgs- og kjærlighetsmuskler blir ikke sterke ved at vi har sterke følelser, men ved at vi gjør noe gjennom konkret handling. Det kan være både  slitsomt og smertefullt å bli sterk i en idrett. Det kan det også være når vi deler  andres smerte og går inn i andres lidelse for å hjelpe.

Å være åndelig sterk handler om det samme. Fromme tanker gir ingen åndelig vekst eller styrke hvis det ikke fører til en tro som er virksom i kjærlighet. Det er forskjell på å skrive en artikkel om bønn og det å be. Det hjelper lite å ha høye tanker om fellesskap hvis ingen opplever at vi inkluderer de som kjenner seg utenfor.

Det er ikke bare øynene våre som kan få svekket syn med årene. Noen mennesker har et trenet øye til å se andre. De er skarpsynte når det gjelder å se hvilke behov andre har. Blikket deres oppfatter et trist drag over ansiktet til en person de møter og de engasjeres av det de ser, som igjen fører til handling. Hvis en hånd er lukket for lenge, kan også hjertet lukke seg igjen.

Vi har både omsorgsmuskler, vennlighets- og raushetsmusker som ikke har godt av å hvile for lenge. Tvert imot kan man ha godt av litt styrke-trening på disse områdene. Smilemusklene trenger også mosjon slik at ikke bare bekymringsrynkene ligger i hardtrening. Målet er ikke å finne det late liv med så lite engasjement som mulig, men å forvalte det vi er blitt utrustet med i livet.

Kort sagt: Vi er skapt for å brukes.