Asle Finnseth

3    1

Kirken kunne blitt en skummel opprørsbase

I en generasjon har biskoper og kirkemøter pekt på politikerne: «Hvis ikke det rike Norge går foran i klimakampen, hvem skulle evne det da?» Det måtte i så fall være kirken selv.

Publisert: 13. apr 2012 / 1270 visninger.

Kirkemøtet vedtok i 2007 sin egen Skaperverk og bærekraft-reform (SoB). Men staten har ikke betalt det som skal til for å sikre Den norske kirkes milljøomvendelse. Og i «kirken selv», i dens business as usual, er driften av reformen økonomisk hjemløs. 

Ingenting tyder på at det forestående skillet mellom stat og kirke vil gjøre noe med det avgjørende båndet: det økonomiske. Den norske kirke vil fortsette å være vergeløst utlevert til Stortingets velvilje. Den forblir økonomisk umyndig. 

Ikke fri. En slik kirke er i realiteten ikke fri til å «omvende seg» så dyptgripende som kirkens egen Skaperverk og bærekraft-reform (SoB) fra Kirkemøtet i 2007 la opp til. Den norske kirke kan skille seg fra staten—så høylytt eller lavmælt den vil. Så lenge den nekter sine medlemmer å bære den, eller droppe det som droppes må, vil den heller aldri bli det hjertebarnet og forvandlingsstedet den kunne ha vært. Den vil være henvist til, for å vri på Garborgs ord, å stole på staten, og trøste seg med Gud. 

I vår tid, mer enn i de fleste andre, følger engasjementet pengene. En av de grunnleggende drivkreftene bak overforbruket og miljøødeleggelsene er nettopp at nordmenn har for mye penger mellom hendene. Det er dette som får bilene og husene og biffmåltidene til å svulme. Da er det et tankekors at Den norske kirke for alt i verden vil unngå å være avhengig av medlemmenes vilje til å ofre —penger. 

Og om den nå skulle ha lyktes, innenfor de rammene som SoB legger opp til, hva så? Da kunne kirken ha utviklet seg til en skummel opprørsbase —en reell trussel mot norsk oljepolitikk. I det øyeblikk en regjering eller et Storting så noe slikt komme, kunne den tråkke på bevilgningsbremsene. En slik trussel mot levebrødet ville få tusenvis av kirkelig ansatte – med sine fagforeninger i spissen – til å slå retrett. 

Kolliderer. Ambisjonene om kirkelig radikalitet kolliderer også med et annet og for mange mer grunnleggende ideal. Det om folkekirken. Bred, landsmoderlig og inkluderende. I enhver skare av statskirkelig døpte vil det finnes grupper som kan kjenne seg ekskludert i en klimaradikal kirke. Skal inklusjonen gjelde alle, bare ikke FrP-ere? 

Her opptrer det et pussig sammenfall: De som er ivrigst på å dra kirkemedlemmene i miljøradikal retning, er ofte de samme som er villige til å gå i åndelig spagat for å sikre at ingen blir stilt på valg når det gjelder tro eller livsførsel. Alle skal kjenne seg innenfor, totalbekreftet, og ferdig med det. 

En annen kirke. Bak alle disse umulighetene ser jeg likevel konturene av en annen kirke. En kirke som – nettopp i møte med avmakter som denne – leter seg tilbake til sitt sentrum.  (...) Hva kunne det innebære, mer konkret? 

I mye norsk hverdagsteologi lever jord og luft, hav og skog, dyr og planter i en annen fortelling enn den om synd, nåde og fullendelse. I den tidlige, udelte kirken var det ikke slik. Den levde i intens nærkamp med slike oppdelinger. Den fastholdt at alt det skapte bærer Kristi ansiktsdrag, det er «skapt ved ham og til ham». Den insisterte på at Guds hjerte er grønt: at det banket for alt det skapte, ikke bare menneskets sjel og ånd. 

Her går det i kosmiske dimensjoner. Kirken forkynte at fallet infiserte alle våre relasjoner, ikke bare til medmennesker og til Gud, men til jorden og alt som lever. Denne dødelige spiralen var det maktpåliggende for Skaperen å snu. 

Første ved å skille ut israelsfolket. Så ved selv å komme, for å «forsone alle ting med seg selv, alt i himmel og jord», som Paulus uttrykker det. På korset brøt Kristus dødens makt. Og i oppstandelsen trekker han alt liv med seg i et kolossalt kraftfelt — mot forløsning og gjenopprettelse. 

Guds forsyn. Her hvelver Guds forsyn seg over alt det som vi ofte stykker opp og spiller ut mot hverandre. Her er vi ikke forvaltere som pliktskyldig skal administrere livet rundt oss. Her er vi skaperverk, vi også, som trenger å bli frelst fra et livsmønster som ødelegger både oss selv og livet rundt oss. Her venter alt det andre på vår forvandling. Vi kan ane hva Paulus ser for seg når han skildrer «hvordan alt det skapte sukker og stønner, samstemt, som i fødselsrier»: Det venter. Det venter «… med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet.» 

Her står det avgjørende slaget i miljøkampen ikke på toppmøtene om Kyoto-protokollen. Det har allerede stått, på et rettersted utenfor Jerusalem. Dette Jesus-livet er det kirken er bærer av, i all sin avmakt, glød og frustrasjon. 

Og så skal kirken, sammen med alle gode krefter, også delta i beleiringen av tafatte politikere. Men da er det, aller mest, som et vitne om denne kjensgjerningen. Ikke i form av vitnemøter. Men i form av en hjertets forankring, en visshet som gir grobunn for et tålmod, en offervilje og radikalitet av en annen verden. 

Kirken er ikke norsk, den er overnasjonal. 

Ordene økologi og økumenikk kommer av samme ord, oikos, som er gresk for «husholdning».  Miljøsaken har siden 1960-tallet vært en viktig arena i økumenikken, et område der store kirkesamfunn ser det naturlig å spille på lag. Potensialet for å styrke det felles løftet er stort. 

Nesten hver fjerde innbygger på jorden er medlem av en kirke. I hver en avkrok av verden finnes det kirkebygg, bibelgrupper, teologiske institusjoner og diakonale tiltak. Til sammen besitter verdenskirken kolossale eiendommer og pengesummer. Og mulighetene for å nå dypt ned i menneskers hjerter og livsmønstre er stort. 

Dessuten finnes medlemmene på alle sider av konfliktlinjene i miljøkampen: mellom fattige og rike, i India og Kina, USA og EU, i både oljestater og drukningsutsatte øystater. Kirken har store indre motsetninger. Men har også kommet et langt stykke i å bygge dem ned. 

Og samkjørt handling er åpenbart mindre økumenisk krevende enn å enes i dogmatikken. Arbeidet med å koordinere bevegelsene i den store, verdensvide kirkekroppen er godt i gang. Om bare litt av potensialet skulle slippes løs, ville det gi merkbare utslag i klimaspillet. 

Tea Party. I dag sitter noen av de viktigste blokkeringene i klimasaken hos amerikanske protestanter — Tea Party-folk og andre. Finnes det ubrukte, kirkelige kanaler for å utfordre de ideologiske boblene som dette kristenfolket har plassert seg i? Kan kirkene i Norge og Norden i større grad spille på lag med de grupper av kristne som ikke er fanger av American Civil Religion? Og hva med Kinas kanskje hundre millioner kristne? Hvordan kunne vi bidra til å styrke en Kristus-tro miljøkamp blant dem?

Å koble seg tettere på den globale kirkens blodstrømmer ville i tillegg være god indremedisin. Det ligger jo i kortene at Den norske har lett for å tenke seg selv i fargene rødt, hvitt og blått. 

Den gode avhengigheten. «Uten meg kan dere intet gjøre,» sier Jesus. 

Er dette virkelig sant? Hvis ja: Hvordan kan denne innsikten sikres et rom å utfolde seg i? 

Hvordan sikrer Den norske kirke seg at det finnes tomme, hvite programflater — stillhet, bønn, hellig inaktivitet —der man på en eller annen måte stiller seg med tomme hender, i dåraktig forventning om at Gud griper inn. Forvandler. I sin tid og på sin måte. 

Enkel bønn? Kanskje biskopene i neste fastetid skulle tillyse gudstjenester der en enkel bønn om Guds hjelp – og så ti minutters stillhet – erstattet prekenen? 

Kanskje et par programfrie dager på neste kirkemøte. Dager under åpen himmel, ved havet, på fjellet, der hele kirkeledelsen sammen blottstilte både sin avmakt og sin styrke for Vårherre? 

Det kjennes utillatelig naivt å spørre slik. Men ville det ikke være respektløst å la være? 

Dette er en forkortet utgav av artikkelen «Kirkens hjerte er grønt. Tør den satse på det» i magasinet STREK. Les hele artikkelen her. 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Lars Ove Kvalbein

4 innlegg  9 kommentarer

Skarpt observert fra Finnseth

Publisert over 5 år siden

Dette er det mest opplysende og reflekterte jeg har lest på lenge om kirkens arbeid med miljø- og klimautfordringene. Anbefaler interesserte å lese fullversjonen også, tilgjengelig på strekmag.no. Vi trenger nå en skikkelig debatt som kaller en spade for en spade når det gjelder kirkens proiriteringer de siste årene, men som kan være konstruktiv i forhold til hvordan kirken forholder seg til disse spørsmålene i tiden framover. Det er ingen tvil om at vi som kirke kan ha en spennende rolle i klimakampen framover, vel og merke hvis vi virkelig vil prioritere dette i hele vår virksomhet. Mye positivt skjer rundt omkring, og mulighetene og håpet er der.

Svar
Kommentar #2

Rune Holt

8 innlegg  10348 kommentarer

Jeg trodde

Publisert over 5 år siden
Asle Finnseth. Gå til den siterte teksten.

Det om folkekirken. Bred, landsmoderlig og inkluderende. I enhver skare av statskirkelig døpte vil det finnes grupper som kan kjenne seg ekskludert i en klimaradikal kirke. Skal inklusjonen gjelde alle, bare ikke FrP-ere?

At de kristnes viktigste oppgave var å kjempe for de sjelene som enda ikke er reddet for evigheten....
Tror dere virkelig ikke Gud har kontroll på jordens ressurser,og har forutsett hva mennesket trengte i sin tid her på jorda ?
Det virker på meg som at deler av kirkens folk er mer opptatt av ting UTENFOR sjelen.

Det er det samme feilgrepet Krf er i ferd med å gjøre,når deres viktigste sak i politikken er KLIMA...ikke det åndelige klima,men det jordiske.

Svar
Kommentar #3

Asle Finnseth

3 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.

At de kristnes viktigste oppgave var å kjempe for de sjelene som enda ikke er reddet for evigheten....
Tror dere virkelig ikke Gud har kontroll på jordens ressurser,og har forutsett hva mennesket trengte i sin tid her på jorda ?
Det virker på meg som at deler av kirkens folk er mer opptatt av ting UTENFOR sjelen.

Hei Rune,

Det er et ganske vanlig tankespor du er inne på. For eksempel i mye av bedehuskulturen - som jeg skylder mye godt - har det vært vanlig å tenke at kristen tro og misjon handler om å "redde sjeler for himmelen". Men det rimer dårlig med Bibelens samlede budskap å spille sjelen ut mot resten - og avgrense hva Gud brenner for å redde?

Ifølge klassisk jødisk-kristen forståelse har syndefallet skadet alt det skapte, ikke bare menneskers sjel. Alle våre relasjoner - inkludert den til alle andre levende skapninger - er merket av menneskenes opprør mot skaperen. Derfor skriver Paulus i romerbrevet at "alt det skapte stønner og sukker samstemt, som i fødselsrier" i påvente av at menneskene skal omvende seg og komme i et rett livsforhold til Skaperen og skaperverket.

I Guds store redningsplan inngår derfor alt som lever, frelsen er ikke "bare åndelig". Da Gud kom til oss som Jesus fra Nasaret var det for å forsone alle ting med seg selv, "alt i himmelen og på jorden". Det kristne håpet er ikke primært et "evakueringshåp" - at vi skal bli reddet bort fra en jord som så blir kassert, men et "invasjonshåp": Med Jesus begynte himmelen å invadere jorden. Alle som tar imot ham blir delaktig i en stor gjenopprettelsesprosess. Den munner uti "en ny himmel og en ny jord". Og i store forvandlingen er menneskets sjel en sentral størrelse. Sjelen er jo det i oss som lengter etter å høre til - i beste fall i den store, gudskapte sammenhengen og hos Gud selv.

 

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
38 minutter siden / 273 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 776 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5236 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 2 timer siden / 5236 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 2 timer siden / 420 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 3 timer siden / 5236 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1817 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere