Frank Rossavik

7

Israel – opprørsk offer

Ja, det er noe eget med Israel. Og med debatt om Israel.

Publisert: 10. apr 2012

”Norsk mediedekning gjør Israel til syndebukk”, lød en tittel i VG-nett for noen dager siden. Saken handlet om at organisasjonen Med Israel for fred (Miff) hadde talt medieoppslag, og kommet til at konflikten mellom Israel og palestinerne får større dekning i Norge enn blodigere konflikter andre steder i verden.

”Dette skaper et uproporsjonalt bilde av konfliktene i verden, der nordmenn forledes til å tro at Midtøsten-konflikten er så mye verre enn andre konflikter. Israel gjøres til syndebukk og Midtøsten-konflikten blir oppfattet som alle konflikters mor”, sa Miffs daglige leder Conrad Myrland til VG-nett.

Fascinerende. Altså, Myrland, hvis du virkelig ikke forstår hvorfor vi er ekstra interesserte i Midtøsten-konflikten, kan jeg gi noen grunner:

Konflikten er viktig i amerikansk og europeisk innenrikspolitikk, den dominerer mye av verdenspolitikken, og den anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme, herunder angrepene i New York, Madrid og London. Følgelig er den også en av årsakene til at vi europeere er eller har vært involvert i kriger som den i Irak og den i Afghanistan. Snart blir det kanskje krig i Iran, og det vil igjen ha noe med Midtøsten-konflikten å gjøre. For eksempel.

Konflikten mellom Israel og palestinerne opptar de fleste jøder og muslimer i Norge. I tillegg kommer at en rekke kristne menigheter og organisasjoner har drevet solidaritetsarbeid for Israel siden staten ble opprettet. Lenge hadde Israel også støtte fra venstresiden, men her gikk sympatien senere over til palestinerne.

Vi interesserer oss dessuten mer for Israel enn for Sri Lanka fordi Israel praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen. Også sionismen, Israels ideologiske fundament, er europeisk, født i kjølvannet av andre europeiske ideer som nasjonalismen og så nazismen, som jo endte i folkemord på seks millioner jøder. Dette er fortsatt en del av vår kollektive bevissthet, Conrad Myrland. Vi har ingen tilsvarende for tamiler, syrere eller somaliere. 

Israel har tette samarbeidsbånd med EU og resten av Europa, israelske fotballklubber spiller i Champions League og sangerne vinner iblant Eurovisjonens slagerfestival. På (nesten) samme måte som vi bryr oss mer om Sverige enn om Nord-Korea, bryr vi oss mer om Israel enn om Somalia.

Dette leder til et beslektet tema, for overdekning er ikke det eneste Israel og dets venner stadig klager over. Som medlem av Kringkastingsrådet var jeg i fjor med på å behandle en påstand fra Israels ambassade om ubalanse i NRKs dekning. Ubalansen skulle bestå i at Israel ble skarpere kritisert enn palestinerne og andre aktører. Ved den anledningen sa jeg at NRK og andre norske medier bedre burde se at Israel ikke kjempet bare mot Hamas i Gaza, men også mot dets støttespillere Syria og Iran.

Men ubalanse? Tja, jo. Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer, men igjen, skal vi se Israel gjennom de samme brillene som vi bruker på Hamas, Syria og Iran? Israel, som stadig fremhever seg selv som Midtøstens eneste liberale demokrati, Israel som forventer Europas støtte og solidaritet? Vi forventer bedre av Israel.

Visst var det lenge for lite oppmerksomhet om Bashar al-Assads brutalitet i Syria, men det er en annen problemstilling. Assad er ingen venn, han forventer ikke vennskap, han sutrer ikke i Kringkastingsrådet.

Dekning av og debatt om Israel er noe helt eget. Det skal nesten ingenting til før Israel selv eller dets såkalte venner rykker ut med klager. Ofte er tonen så brysk og fiendtlig at enhver saklig debatt spores av alt i starten. Overreaksjoner er vanlige. Da Kristin Halvorsen tidlig i den sittende regjeringens periode antydet boikott av israelske appelsiner i protest mot landets politikk, gikk Israel og dets venner bananas, så å si. Det hjalp, Halvorsen ble resolutt dukket av regjeringens mektigere krefter, som ikke syntes saken var verdt en diplomatisk krise.

Iblant har jeg lurt på om ikke Israel trenger omdømmekonsulenter og informasjonsrådgivere snarere enn sine hardbalne tjenestemenn og vennene staten holder seg med i Norge og andre land. Men der har jeg nok lurt feil. Israel følger en strategi, og den er konsistent – fra statsministerens kontor i Jerusalem til den mest overtente Israel-venn på Twitter i Norge.

Stefan Alhswede tok i 2008 doktorgraden ved universitetet i Hamburg på en avhandlingom Israels europapolitikk. Atferdsanalyse er en viktig del av Ahlswedes arbeid. Som et lite land omringet av fiender, som har angrepet flere ganger, er Israel naturligvis mer enn vanlig opptatt av sikkerhet. Overbevisningen er at fiender må avskrekkes fra å angripe, og at ethvert angrep av samme grunn må straffes hardt. Slik opptrer Israel jo i Gaza, og dette mener israelerne trengs for at landet skal ha en sjanse til å overleve.

Prinsippet følges også i politikken. Da Israel i 1990 stengte palestinske universiteter, reagerte EU (den gang EF) ved å suspendere vitenskapelig samarbeid med Israel. En talsmann for UD i Jerusalem var ikke nådig: ”Etter å ha forsvart vår eksistens med store kostnader, er det utenkelig at vi skulle bøye oss for utenlandsk press og på den måten sette vår sikkerhet på spill.” Jødehat-kortet trekkes også ofte. I 2003 sa statsminister Ariel Sharon at all europeisk kritikk av Israel var motivert av antisemittisme.

Overreaksjonene skal skremme folk til å holde fred og holde kjeft. Men ser Israel ikke at landet også trenger venner? Og at varig fred for Israel krever at også palestinernes behov for frihet, ressurser og sikkerhet ivaretas?

Stefan Ahlswede, som har intervjuet mange medlemmer av den iraelske politiske eliten, mener at svaret er nei. Israels strategiske hovedmål – selv om regjeringsskifter kan gi justeringer – er å holde palestinerne og araberne i sjakk, og gradvis slite dem ut.

Holdningen til palestinere, andre naboer og Europa er ikke nødvendigvis helt uforståelig, men den representerer en spesiell måte å tenke på. Stefan Ahlswede analyserer den historisk, ideologisk og religiøst. Det historiske handler om Israels situasjon i Midtøsten og det tvetydige forholdet til Europa som alt er antydet. Ideologisk handler det bl.a. om jødenes oppfatning av seg selv som et helt spesielt folk, og av Israel som gitt jødene av Gud.

Overgangen til religionen blir da glidende, men Ahlswede peker på at jødedommen anviser to modeller for forholdet til resten av verden. Den ene kalles ”or la goyim”, oversatt ”et lys for de vantro”, og representerer en optimistisk og misjonerende holdning om at jøder skal lede andre til frelse og gode holdninger. Den andre kalles ”am livadad yishkon”, og går ut på at jødene må leve for seg selv og ikke regnes med til resten av verden. Her legges det til grunn at hele verden hater jødene, og at det ikke er noe å gjøre med det.

Ahslwede ramser opp politikere, historiske og nålevende, som ligger ulike steder på skalaen mellom modellene, men konkluderer med at den religiøse svartsynet preger den israelske politikken mest. Religionsforståelsen bidrar, sammen med de andre faktorene, til å skape det Israel vi ser, knapt forstår og enda mindre liker: Staten som påberoper seg å være offer også når den selv er bølle.

Stefan Ahlswede skriver om offerrollen som sitter i ryggmargen, men som israelerne likevel alltid protesterer mot og bekjemper. Landet er ”the rebellious victim”, det opprørske offer.

”Ein breira”, som israelerne gjerne sier. ”Vi har ikke noe valg.”

 (Denne artikkelen står på trykk i Morgenbladet, 30.3. 2012)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Interessant

Publisert rundt 7 år siden
Frank Rossavik. Gå til den siterte teksten.

Også sionismen, Israels ideologiske fundament, er europeisk, født i kjølvannet av andre europeiske ideer som nasjonalismen og så nazismen, som jo endte i folkemord på seks millioner jøder.

Først en liten korreksjon. Sionismen, som har sitt opphav tilbake i 1894 da Theodor Hertzl utga boken "Der Judenstat," og som siden 1917 hadde opprettelsen av staten Israel i Palestina som mål, kom ikke i kjølevannet av nasjonalismen og nazismen. Ettersom jøder var blitt forfulgt og blitt ansett som annenklasses borgere i de fleste land opp gjennom århundrene, var det et annet og bredere erfaringsgrunnlag en nasjonalisme og nazismen som var begrunnelse for sionismens grunnleggelse og utbredelse.

Rossavik skriver: "Men ubalanse? Tja, jo. Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer..."

Dette ble svært tydelig under Gaza-krigen. Under og i tiden etter denne konflikten var den norske mediedekningen såpass "spesiell" at det ble gjort en undersøkelse som konkluderte med at norsk presse var mer ensidig israelkritisk enn pressen i alle andre vestlige land. Hva er årsaken til dette? Hvorfor er israelskepsisen så dyp i Norge? Dette er et tankekors fordi vi fra staten Israel sin opprettelse og fram til midt på syttitallet ble ansett for å være blant de aller mest trofaste og lojale vennene av Israel - sammen med USA og Nederland blant andre.

Kan det ha noe med det voldsomme grepet syttitalsradikalismen fikk i vårt land? Det er i så fall ikke bare i forholdet Israel dette fenomenet fikk sterk innvirkning på samfunnet. Vi sliter fortsatt med ettervirkningene. Men ting ser heldigvis ut til å normalisere seg på flere områder. Når det gjelder Israel derimot, så er vi tro mot syttitallsidealene. Slikt kan være seiglivet.

Undertegnede er er venn av Israel, men ikke "israelvenn" som i stor grad forstås som et idelogisk vennskap. Jeg er absolutt kritisk til en god del av det Israel foretar seg, og jeg har mer enn en gang gjort meg den samme refleksjonen som Rossavik at det Israel stundom kan synes å mest behov for, er gode mediestrateger. Nå er det slik at landet ikke styres av krigshisser, men realpolitikere. Det finnes nok av dyktige folk - også mediestrateger.

Det kan synes som at deler av, eventuelt store deler av Stefan Alhswede sin analyse er riktig. Spesielt det at Israel har sin egen logikk - og da naturlig nok styrt av den ekstraordinære situasjonen de befinner seg. En ting er logikken, noen annet er strategivalgene. De er det ofte ikke like enkelt å forstå seg på. I hvert fall er det åpenbart at de ikke vektlegger omdømme like mye som kanskje en del andre ville gjort. Men hva vet vel jeg...?

Det er imidlertid noe jeg vil anføre til Alhswedes avhandling og konklusjoner. "Det religiøse svartsynet" (i politikken) som Rossavik uttrykker det.

Israel ligner mye på mange europeiske land. Landet er gjennomgående sekulært, men har sterke religiøse krefter som driver med sitt. Disse har stor innflytelse på helligdager og enkelte religiøse påbud som er typiske nettopp for Israel. På helligdagen Yom Kippur skal f.eks. alt være stille - og bokstavelig talt stå stille. Ingen biler, ingen offentlig kommunikasjon, ingen radio og egentlig ingenting av noe som helst.

Dette var rådende fram til Yom Kippur i 1973. Da angrep Egypt og Syria - naturligvis nettopp på denne dagen. Hvem ville ikke gjort det? Dette førte til at mobiliseringen gikk svært tregt. Ingen lyttet til radio osv. Dette igjen førte til Israel fikk det svært vanskelig de første dagene i krigen før de til slutt slo tilbake angrepene. Israel har ikke hatt så mange falne i noen kriger som i nettopp denne krigen.

Dette førte til at de strenge reglene på Yom Kippur fra da av ble endret, til store protester fra de religiøse - og dette igjen til tross for at landet holdt på å ta sin død av den tidligere praktiseringen av denne helligdagen. Dette er et godt bilde på kampen mellom det sekulære og religiøse samfunnet i Israel.

Sionismen har for så vidt et religiøst utgangspunkt når de pekte seg ut Palestina som det lovede landet, men like mye hadde den en en praktisk begrunnelse i jødeforfølgelsene. Ut over dette oppfatter jeg store deler av sionismen heller å være sosialistisk inspirert. I hvert fall var mye av nasjonsbyggingen nettopp det.

De fleste i israelsk politikk er sekulære både personlig og politisk. Dette kan enkelt avleses ved at kun et mindretall av dem bærer kippa. Flertallet i Israel er ikke praktiserende jøder, men de er naturligvis kulturelle jøder. De feirer de jødiske helligdagene, slik de fleste i Norge feirer jul.

Når det kommer til praktisk politikk, så er det innflytelsen til de til dels små religiøse partiene som gjør at regjeringen ikke i større grad begrenser bosettingene på palestinske områder (og i noen tilfeller fortsatt utvider dem). Dette til tross for betydelige protester, ikke bare fra palestinerne, men også fra store deler av israelsk oponion.

Bortsett at den parlamentariske situasjonen gir uforholdsmessig stor innflytelsen til de religiøse partiene, spesielt i inneværende valgperiode, er det min oppfatning at israelsk politikk ikke er styrt av "religiøst svartsyn". Det var heller ikke min erfaring fra dagliglivet under mitt årslange opphold i landet.

Jeg er ingen Israel-ekspert. Denne analysen har derfor sikkert sine svakheter, men det er slik jeg oppfatter situasjonen. Skulle imidlertid det jeg skriver bestå prøven og vise seg å værte riktig, er i så fall Rossavik sin analyse og konklusjoner feil på noen punkter.

Kommentar #2

Kjell Bjørn Veland

67 innlegg  2813 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

1 Mos 12,1 Herren sa til Abram: "Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg!

-------------------------------------------------------

Her har vi konflikten som pågår i Israel i dag, som har pågått siden Abraham fikk løftet om landet Israel!

Kommentar #3

7 innlegg  815 kommentarer

Frank Rossavik treffer vel ikke helt sentrumss

Publisert rundt 7 år siden

tieren i sin analyse, men tittelen er fin, og treffende.

Jødene er et opprørsk offer ja, men ut fra helt andre grunner enn nevnt i artikelen.

GT er et eneste langt eksempel på hvordan det går med jødene når de holder seg til Gud, og får fred i nasjonen, og når de vender seg bort fra Gud og får ufred, og mange ganger blir drevet ut av Israels grenser. Den siste runden i utlendighet tok 2000 år og den er ennå ikke ført til veis ende. Slik sett gjorde de seg selv til offer, et opprørsk offer.

Tar man ikke dette forholdet inn som et bakteppe skjønner man ikke mye av hva Israel/jødene kjemper mot. jakob/Israel = han som har kjempet mot Gud og vunnet 

Kampen står mellom Gud og djevelen, Israel, som i Norge og 22/7-2011 ble ett tidevannskille for norge, da frafallet i den kristne nasjonen fikk et brutalt utrykk.

Norge og Israel, og resten av verden har valget, Gud eller djevelen, velsignelsen eller forbannelsen, alt annet blir bare detaljer.

Kommentar #4

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Håpløs debatt

Publisert rundt 7 år siden

Veland og Lande nekter å diskutere den virkeligheten som de fleste andre av oss forsøker å forholde seg til.

Det må være behagelig, når en ikke evner å nyansere den kompliserte og fasetterte sitasjonen i Midtøsten, å lene seg tilbake og slå om seg med bibelsteder og om Gud og Djevelen. Men noe klokere blir vi ikke, og det bidrar ikke til debatt.

Ikke noe å diskutere, for det står i Bibelen at...

Argumentasjonen er sikkert virkningsfull i bibelgrupper med meningsfeller – og med koselig bevertning. Men i en debatt i og om denne verden faller de gjennom. De snakker til seg selv og sine meningsfeller. Lengre når de ikke.

Mye kan diskuteres, men ikke Israel. Da stormer de ensporede og fanatikerne ut på banen og sørger for å obstruere "kampen" med irrelevant støy.

Det må da finnes andre arenaer der dere kan slå om dere med alt dette – og eventuelt vinne gehør? Det ville sikkert vært mer interessant for dere, og under enhver omstendighet for oss andre.

 

Kommentar #5

Isak BK Aasvestad

20 innlegg  2107 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Arne D. Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Først en liten korreksjon. Sionismen, som har sitt opphav tilbake i 1894 da Theodor Hertzl utga boken "Der Judenstat," og som siden 1917 hadde opprettelsen av staten Israel i Palestina som mål, kom ikke i kjølevannet av nasjonalismen og nazismen.

Men nasjonalisme, i betydningen idéen om nasjonalstaten, oppsto på 1800-tallet. Den polske oppstanden, Eidsvoll 1814, Garibaldi, Tysklands samling osv....

Kommentar #6

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Korrekt

Publisert rundt 7 år siden
Isak BK Aasvestad. Gå til den siterte teksten.

Men nasjonalisme, i betydningen idéen om nasjonalstaten, oppsto på 1800-tallet. Den polske oppstanden, Eidsvoll 1814, Garibaldi, Tysklands samling osv....

Var litt usikker på om jeg skulle være kategorisk i det jeg skrev, men tok som utgangspunkt at Rossavik i denne sammenheng mente nasjonalisme i betydningen den som følger av nazisme.

Jeg har alltid oppfattet sionismen som et resultat, eller produkt av århundrers forfølgelse og "trengsel" og at jødene skulle danne sin egen stat for å ha en safehaven, et sted uten forfølgelse. Dersom "Der Judenstat" i større grad var inspirert av nasjonalismen på 1800-tallet, som gjerne kan være riktig, er det en interessant opplysning for undertegnede.

Kommentar #7

Isak BK Aasvestad

20 innlegg  2107 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Frank Rossavik. Gå til den siterte teksten.

På (nesten) samme måte som vi bryr oss mer om Sverige enn om Nord-Korea, bryr vi oss mer om Israel enn om Somalia.

Men på den andre side bor det flere somaliere i Norge enn det bor folk med tilknyttning til Israel/Palestina (jøder, israeler og palestinere) i Norge.

Det bor også fler tamiler i Norge enn folk med tilknyttning til Israel/Palestina, men likevel var det Gaza som opptok både media og folks engasjement i Norge i 2009, til tross for at konflikten på Sri Lanka var mye blodigere enn den som en den som samtidig pågikk på Gazastripen.

Kommentar #8

Isak BK Aasvestad

20 innlegg  2107 kommentarer

Begge deler.

Publisert rundt 7 år siden
Arne D. Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Jeg har alltid oppfattet sionismen som et resultat, eller produkt av århundrers forfølgelse og "trengsel" og at jødene skulle danne sin egen stat for å ha en safehaven, et sted uten forfølgelse. Dersom "Der Judenstat" i større grad var inspirert av nasjonalismen på 1800-tallet, som gjerne kan være riktig, er

Sionismen var inspirert av nasjonalismen på 1800-tallet som et svar på århundrer av forfølgelse og et svar på det jødiske folks religiøse lengsel etter å vende tilbake til Israels land.

Den religiøse lengselen var nok mindre viktig for Herzl personlig, men desto viktigere for massene. Religiøse jøder har i 2000 år bett tre ganger daglig i amidah-bønnen om å få vende tilbake i Israels land.

Kommentar #9

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden

Men israelske myndigheters behandling av Günther Grass' lille dikt er under enhver kritikk; Grass nektes innreise på bakgrunn av et dikt. (Bare et lite sukk fra sidelinjen.)

Kommentar #10

Willy Gjøsund

0 innlegg  22 kommentarer

Ikke akkurat saklig

Publisert rundt 7 år siden

Frank Rossaviks artikkel inneholder så mange udokumenterte påstander og klassisk antisemittisme, og har dessuten så sterke elementer av åpenlys rasisme, at den egentlig ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet. Men det kan likevel være nyttig å se på enkelte av påstandene til Rossavik.

Det tjener ikke akkurat Morgenbladet til heder at man velger å publisere slikt i 2012. Etter 22/7 ble det fra øverste hold i Regjeringen anmodet om mer demokrati og mer åpenhet. Rossavik bidrar til det motsatte, nemlig intoleranse og sneversyn.

Myrlands anliggende var overfokuseringen på en konflikt som på mange måter slett ikke er så spesiell, verken hva antall drepte angår eller når det kommer til stridens kjerne.

Dette er i Rossaviks øyne helt uforståelig siden det i hans øyne er selvsagt at konflikten har en usedvanlig appell til det norske folk. Men allerede her røper han sin sterke motvilje mot jødene med sin påstand om at konflikten mellom arabere og jøder er årsaken til hele det terrorproblemet som den siviliserte verden i dag sliter med, og alle følgene av dette, fra alle som mistet sine kjære i det fatale islamistiske angrepet på Vesten 11. september 2001, til det norske engasjementet mot Taliban i Afghanistan. Alt skyldes konflikten rundt et landområde som er mindre enn Hedmark fylke, på andre siden av Middelhavet, timevis med fly fra norske avislesere.

Allerede i innledningen røper Rossavik sine fordommer. Ikke bare tilegner han de tre store terrorangrepene denne konflikten, men også en eventuell fremtidig krig. Han slår på en måte fast at terrorismen i verden, samt en eventuell fremtidig krig i Iran – kanskje han mener med Iran? – skyldes denne ene konflikten i Midtøsten.

Muslimenes og arabernes hat mot Israel skyldes ett enkelt faktum: At staten Israel overhode finnes. Vi ser dette eksemplifisert ved Yassir Arafats avvisning da han ble tilbudt nærmest alle de omdiskuterte områdene (97% av «Vestbredden» og 100% av Gaza) i bytte mot fred. Vi finner det også i Hamas’ charter: «Israel eksisterer og vil fortsette å eksistere til islam utsletter det, slik det har utslettet andre før det.» Og: «Det finnes ingen annen løsning for det palestinske spørsmål enn Jihad. Initiativer, fremlegg og internasjonale konferanser er alt sammen tidsspille og forfengelige bestrebelser.»

Rossavik beveger seg så vidt inn på det religiøse aspektet, men som sekulær skandinav har han ingen forståelse for at religion betyr svært mye for flesteparten av menneskene i verden. Derfor forstår han heller ikke denne konflikten. Han skriver et par linjer om saken og anser seg derfor som ferdig med temaet som har vært den direkte årsak til enorme blodsutgytelser, før som nå, og som er selve kjernen i Midtøsten-konflikten.

Rossavik fortsetter å argumentere for hvor europeisk Israel er, fra sionismen, som ble skapt i Europa, før han sveiper innom det europeiske folkemordet på jødene, til fotball og musikk. Det kunne nesten se ut som om hensikten hans var å vise hvor høyt vi elsker Israel. I alle fall mer enn Somalia, for å være korrekt.

I Rossaviks øyne kvalifiserer denne omtanken for jødene til å sette høye krav. For når man bryr seg om noen, da setter man ikke bare høye krav, men høyere krav enn til de andre. Det foresvever oss at noe av respekten for innbyggerne i Israel har blitt borte på veien.

Vi kan ikke bruke de samme brillene på Israel som vi bruker på Hamas, Syria og Iran, hevder Rossavik. Dette er viktig. Vi som forsvarer Israel som jødenes hjemland og jødenes rett til å forsvare seg og sine, har jo pekt på nettopp dette i mange år, nemlig at det brukes forskjellig målestokk på Israel og på jødenes fiender. Dette illustreres for eksempel ved at Israel må holde seg til Genève-konvensjonene mens landets kriminelle fiender ikke pålegges å holde en eneste lov. Problemstillingen er typisk for den situasjon som oppstår når en demokratisk stat angripes av terrorister som ikke nødvendigvis kjemper på vegne av noen stat. USA, Storbritannia, Spania og Norge sliter med samme problematikk. Så hvor er forståelsen for dette?

Vi er dessuten godt over grensen til rasisme. For hva skal vi si om en som unnskylder Israels fiender med at «vi forventer jo ikke noe mer av dem, stakkars.» Vi får ta på oss unnskyldnings-brillene. Kan skjønne vi ikke må se på dem med de samme briller som vi ser på mennesker med høy moral og høy intelligens.

Vi ser for oss ramaskriket om noe lignende hadde vært gjort mot våre fargede venner. Er det ikke nettopp dette vi hvite har gjort mot dem i århundrer, og som behørig har blitt stemplet som rasisme? Hva er forskjellen i dette tilfellet? Er ikke også iranere eller syrere intelligente mennesker med høye moralske idealer? Eller mener Rossavik at disse menneskene, eventuelt med medlemskap i organisasjonen Hamas, skulle fritas fra å bli målt etter de samme kriteriene for mellommenneskelig omgang som vi bruker oss europeere imellom? Bare tanken er hårreisende. Men Rossavik fornekter seg ikke. Han sier rett ut det som vi fryser på ryggen av.

Israelvennene er ofte «bryske og fiendtlige» i tonen sin, så bryske og fiendtlige at «enhver saklig debatt spores av alt i starten,» ifølge Rossavik. Israels venner opptrer i hans øyne helt urimelig. Det skal «nesten ingen ting til» før de rykker ut.

Vi kunne være fristet til å angripe «tonen» også i Rossaviks artikkel. Vi kunne nevnt «tonen» i opptoget av arabiske innvandrere med sympatisører som anført av ovennevnte Kristin Halvorsen sang «død over jødene» under en motdemonstrasjon mot nettopp MIFF i Oslo tidlig i januar 2009. Og «Khaybar, Khaybar, dere jøder, Muhammeds hær kommer tilbake.» I våre ører er dette illevarslende, truende, intolerante toner,–en utvetydig beskjed om en fremtidig massakre.

Rossavik beklager at Kristin Halvorsens utspill om boikott av Israel ble nedstemt av «mektigere krefter» i regjeringen, og igjen denne etter hvert så velkjente hentydningen til jødenes verdensomspennende makt: «vennene staten holder seg med i Norge og andre land.» Det er et underlig paradoks når han åpner artikkelen med å vise styrke: Israel må bare finne seg i at Norge og andre siviliserte samfunn setter høyere krav til dem enn til bermen i Syria, Iran og terroristorganisasjonen Hamas. Etterpå klager han over all makten jødene har. Langt inn i det norske Stortinget strekker deres lange fangarmer seg, så den ellers så mektige leder for SV ikke får handlefrihet nok. Er ikke dette et ekko fra Sions vises protokoller?

Det neste Rossavik har problemer med, er Israels behov for sikkerhet. Dette er Israel, ifølge Rossavik, «mer enn vanlig opptatt av». Vi som bor i såkalt trygge områder og ikke er omringet av fiender, har selvfølgelig ikke dette behovet. Skulle det være noe «mer enn vanlig» med at et land, et demokrati, ønsker å forhindre at deres kjære blir utryddet av mennesker som vil dem ondt, herunder Hamas, som i sitt charter sier at ingen forhandlinger aksepteres, kun utslettelse? Er det kanskje målestokken til Rossavik som atter en gang må omjusteres for jøder? Er det slik at deres sikkerhetsbehov er større enn vårt mens det egentlig skulle vært mindre?

En naturlig følge av det "overdrevne sikkerhetsbehovet", denne uforholdsmessige aggresjonen, ble til det vi alle kjenner som Operasjon Cast Lead, én enkelt militær aksjon mot Hamas i Gaza etter at man i årevis nærmest daglig hadde tatt imot en skur av raketter, hver enkelt en trussel mot liv og eiendom. Dette ble fremstilt som en helt uforholdsmessig avskrekking, der mediene uten videre kastet seg på Palestina-arabernes fremstilling av for eksempel tapstall. Hamas’ egne tall på drepte var 49 mens Israel hevdet at 709 terrorister ble tatt av dage. Så gikk tiden, og Fathi Hamad, «innenriksminister» i Hamas, innrømmet i en emosjonell uttalelse at 250 av de drepte var «martyrer,» 2-300 fra Al-Qassam-brigadene, og 150 sikkerhetspersonell.

Ifølge den britiske oberst Tim Collins: «Ødeleggelsene på Gazastripen er store, men ikke så store som i irakiske byer som ble inntatt av amerikanske og britiske styrker. Israels mål med Gaza-krigen var å stanse de stadige rakettangrepene.» Oberst Richard Kemp, øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan i 2003 sa: “Jeg tror ikke det har vært noe tilfelle i krigshistorien hvor noen har gjort mer for å redusere sivile tap og drap på uskyldige mennesker enn det IDF gjør på Gazastripen.”

Her hjemme ble vi derimot utsatt for en massiv informasjonskampanje i disfavør av jødene. Boken til Rossaviks meningsfeller Erik Fosse og Mads Gilbert, som sterkt bidro til å svartmale Israels forsvarskamp, og Vibeke Løkkebergs film «Gazas tårer,» var nok begge egnet til å skape engasjement. Men var det dermed riktig informasjon de kom med? Ikke nødvendigvis, for en konflikt kan vanskelig forstås om man presenterer kun den ene siden av den. Konkret: at barn blir drept i krig er tragisk, men man forstår ikke hele bildet om man ikke også får vite at noen sitter inne blant disse barna og skyter mot andre barn med raketter. Og disse andre barna er i dette tilfellet barn i Israel, målet for rakettbeskytningen.

Rossavik nøler likevel ikke med å kalle forsvaret av eget land for «overreaksjoner.» Er den eneste ordentlige militæroperasjonen siden Hamas overtok styret i Gaza, nødvendiggjort av 8000 dødelige raketter mot sivile i Israel, en overreaksjon? Og ordet brukes i flertall. Altså vurderes også Israels begrensede konkrete angrep mot terrorceller etter angrep mot landet, som en overreaksjon hver især?

Vi legger til det seniorforsker Cecilie Hellestveit ved Norsk senter for menneskerettigheter (UiO), skriver om Gazakrigen: «Israel holdt seg til krigens regler godt over gjennomsnittlig i forhold til det som har vært vanlig i kriger de senere årene. (…)»

Og vi merker oss videre Goldstones dementi. Den tidligere sørafrikanske dommeren Richard Goldstone førte i pennen FNs sluttrapport om Gazas-krigen, en rapport som forutsigbart nok inneholdt en rekke udokumenterte og skarpe beskyldninger mot Israel. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Vår egen utenriksminister førte an her i Norge.

For et år siden tok Goldstone simpelthen tilbake det meste av det han hadde påstått. Tonen var en annen da han åpnet sin artikkel i Washington Post med ordene: «Vi vet mye mer i dag om hva som hendte i Gaza-krigen i 2008-09 enn vi gjorde da jeg ledet undersøkelseskommisjonen som ble oppnevnt av FNs Menneskerettighetsråd og som laget det som er kjent som Goldstone-rapporten. Hvis jeg hadde visst det jeg vet nå, hadde Goldstone-rapporten blitt et annerledes dokument.»

Det hele føyer seg inn i et mønster. Konklusjonen synes enkel. Som under folkemordet på jødene under Den annen verdenskrig, og la oss legge til rakettangrepene fra Irak under Kuwait-krigen, mener man at den eneste adekvate reaksjon fra Israelsk hold burde være ikke å gjøre noe som helst. Passende reaksjon fra jøder når de blir forsøkt slaktet ned, er etter Rossaviks logikk å forholde seg passiv.

Kommentar #11

Leif Knutsen

42 innlegg  332 kommentarer

Håpløst

Publisert rundt 7 år siden

Jeg tror ikke at Rossavik på noen måte ønsker å virke antipatisk mot jøder, jødedommen eller forsåvidt Israel. Men hans oppfatning bærer preg at en lang oppdragelse i norsk massemedia, der man simpelthen ikke kan forstå at situasjonen kan se annerledes ut hvis man er israeler. 

Det er stor uenighet i Israel om israelsk politikk, og det er ingenting som kan betegnes som en enhetlig holdning, slik Rossavik antyder. Den politiske debatt er langt bredere, inkluderende, og sammensatt i Israel enn i Norge. 

Det finnes haugevis med litteratur om hvordan jødedommen oppfatter dette med å være utvalgt, og forholdet til ikke-jøder. Denne Ahlswede har naturligvis rett til å mene hva han vil om dette, men jeg kan fortelle at hans fortolkning ville blitt avvist som overfladisk og villedende blant folk som faktisk vet litt om jødedommen. Men slik er det blitt: enhver påstand om jøder, jødedommen, og Israel regnes som troverdig i den norske skravlesklassen hvis den bare er kritisk nok.

Og når det gjelder å gå bananas, synes jeg de såkalte proisraelske ligger langt langt langt etter de anti-israelske aktivistene. Her i Norge er det å skyte på synagoger og true jøder bare å regne som hærverk og ugagn. Å protestere på at et regjeringsmedlem vil boikotte et land Norge har diplomatiske forbindelser med, ja da er man visst litt gal.

Men det jeg synes er mest avskyelig, er denne stereotypen om jøder som ofre. Nei, jøder er ikke interessert i å være ofre, de er interesserte i å overleve. Og det er det nordmenn tåler så lite med Israel - hvis landet hadde vært et mer føyelig offer, så hadde sympatien vært mer utbredt. Nordmenn liker bare folk som er annerledes hvis man kan synes synd på dem.

Kommentar #12

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Finnes ikke håp....

Publisert rundt 7 år siden

Det finnes ikke håp lenger når et medlem av kringkastingsrådet kan skrive noe så gjennomført tåpelig. Igjen og igjen må det gjentas: Dagens Israel er flyktningesamfunn basert på verdensvid forfølgelse av jøder. I 1933 ble høyere læresteder stengt for jøder Tyskland.  Porfessorene ble jagd ut og jøder fikk yrkesnekt i vidt omfang. Fortsettelsen vet vi det meste om. Rossavik er grotesk. Han menter faktisk at alle jøder skulle la seg drepe og ikke finne et sted hvor de kunne forsvare seg selv og sine barn.  Rossavik kan umulig ha hørt om hviteboken f.eks.

Kommentar #13

Øystein Hansen

1 innlegg  569 kommentarer

Rossavik fantaserer

Publisert rundt 7 år siden

Frank Rossaviks omtale av Israel er en av de mest fantasifulle utlegninger om emnet jeg har lest her på VD.

Conrad Myrland, leder i MIFF, har solid grunnlag for sin kritikk.

Når det gjelder NRK, har de beviselig ikke rent mel i posen når det gjelde sin Israel-dekning. Det var mye takket være grundig arbeid fra avisen Norge IDAG at NRK til slutt måtte krype til korset og innrømme at deres sagnomsuste Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold likevel hadde konstruert et intervju med den israelske forfatteren Manfred Gerstenfeld, og att på til lagt på en del sterkt venstrevridde kommentarer. Dette var for snaut et par år siden i forbindelse med utgivelsen av forfatterens bok "Antisemittisme i Norge" på norsk.

http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=17797

 

Det kan virke som Rossavik rettferdiggjør ubalanse når han skriver følgende:

"Men ubalanse? Tja, jo. Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer, men igjen, skal vi se Israel gjennom de samme brillene som vi bruker på Hamas, Syria og Iran? Israel, som stadig fremhever seg selv som Midtøstens eneste liberale demokrati, Israel som forventer Europas støtte og solidaritet? Vi forventer bedre av Israel".

Her blander han sammen. Ubalanse, som han snakker om her, med en kvantitativ skjev dekning, og venstrevridde og sterkt ensidige vurderinger, er ille nok. Noe ganske annet er rene fordreininger av fakta og rene løgner. For min del vil jeg påstå at det her også dreier seg om ren manipulering. Eksempelvis når NRK og PK-media generelt år etter år driver på med overskrifter som at nå angriper og bomber Israel Gaza, og så og så mange er drept. Et stykke ned i artikkelen kommer det så fram at Israel svarer på gjentatte rakettangrep mot sivile mål i Israel, og at det oppgitte antall drepte og sårede er i følge "palestinske kilder". Disse palestinske kildene har så i ettertid vist seg å være svært så upålitelige, ja rent ut løgnaktige. Vi kjenner til flere slike eksempler, f.eks. når palestinerne er skutt av sine egne, jfr. al-Dura-saken.

Ingen skal komme her og hevde at dette er i orden så lenge de har med bakgrunnen i en bisetning lenger nede. Det er overskriftene som fanger oppmerksomheten, og som fester seg, Det vet de, men de gjør ikke noe med det. Dermed kan man utmerket godt slutte at slik vil de ha det.

Svært mange beklager seg over norsk presses sørgelige tilstand, men jeg er likevel usikker på hvor mange som klager. Jeg tror nokjeg kan forsikre Rossavik at om alle hadde orket å innklage alle overtramp fra norsk presse til kringkastingsrådet eller PFU, hadde nok både han og de andre hatt mer enn nok å henge fingrene i. Problemet er at de fleste ikke orker, og har en følelse av at det heller ikke nytter. Med noen sjeldne unntak.

Når det så gjelder at vi "forventer bedre av Israel", kunne kanskje dette være et besnærende og "rettferdiggjørende" argument. Men det er det likevel ikke.

Det er nok utvilsomt riktig som forskeren Cecilie Hellestveit sier, og som de fleste aner, at "Israel holdes til høyere standarder". Men Israel får ingen ekstra godvilje for det. Tvert i mot blir de det jeg vil kalle demonisert. Fordi de ikke er overmennesker, blir de rett og slett onde, jfr. f. eks. Gazas tårer, Mads Gilbert og også visse røster her inne på VD. Dette målbæres nå også av krefter innen Kirkens Nødhjelp og Kirkenes Verdensråd KV.

Den britiske obersten Richard Kemp, tidligere øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan, sa under FNs spesialsesjon om Goldstone-rapporten at ingen i militærhistorien har som Israel, nettopp i Gaza-krigen, gjort så mye for å skåne sivile. I denne krigen var forholdet mellom antall drepte stridende og sivile ca. 1 til 1. Tatt i betraktning at Hamas bevisst ikke gikk i uniform, forøvrig i seg selv en krigsforbrytelse, og således skjulte seg blant de sivile, er dette ekstraordinært. Til sammenligning har jeg sett det samme forholdet i Afghanistan, der Norge er med, angitt helt opp til 1 til 8.Tallet vil selvfølgelig variere over tid. Gaza var altså svært så langt fra å være det åstedet for folkemord, og utrenskning, som var det inntrykk vi ble foret med her hjemme. Heller ikke viste det seg å være noen Warszawa-liknende ghetto og konsentrasjonsleir, med utsultede fanger. Eter hvert kom det faktisk fram at deler av Gaza var preget av overdådig luksus. At Hamas, som Fatah før dem, ikke delte noenlunde likere med sine brødre kan ikke lastes Israel. Heller ikke at Hamas nekter Abbas å besøke den villa i millionklassen han har i Gaza. Hvorfor fortsetter da likevel f.eks. NRK, med Sidsel Wold i spissen, å formidle til det norske folk at Israel er onde og begår folkemord? Kunne ikke det være verdt å reflektere litt over, Rossavik?   

Hellestveit sier forøvrig om Gaza-krigen at Israel her fulgte krigens regler "godt over gjennomsnittlig".

 

http://www.miff.no/nyheter/2009/09/29IsraelFulgteKrigensReglerGodtOverGjennomsnittlig.htm

http://www.youtube.com/watch?v=WssrKJ3Iqcw&feature=player_embedded

 

 

Her burde vi altså stille oss to viktige spørsmål: Hvorfor denne veldige ulikhet mellom det inntrykket som skapes av Israel, og de faktiske forhold. Og hvorfor forventer vi mer av Israel når vi ikke engang forventer mer av vårt eget land - og av våre egne nære allierte. Man blir nok svar skyldig, og framfor alt tilbakeviser det Rossaviks argumentasjon som hul.

 

 Vi står nok her overfor noe helt annet. Og om man ikke ser eller vil se det hatet muslimer lærer å ha til jøder, og ikke trekker trådene tilbake i menneskehetens og jødenes historie, mister man mye av den nødvendige forståelsesrammen.

Rossavik skriver videre:

"Konflikten er viktig i amerikansk og europeisk innenrikspolitikk, den dominerer mye av verdenspolitikken, og den anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme, herunder angrepene i New York, Madrid og London. Følgelig er den også en av årsakene til at vi europeere er eller har vært involvert i kriger som den i Irak og den i Afghanistan. Snart blir det kanskje krig i Iran, og det vil igjen ha noe med Midtøsten-konflikten å gjøre. For eksempel."

 

Her kan det virke som han igjen har den amerikanske jødelobbyen i tankene. Det er en gjenstridig myte, og har mye av jødehatet i seg. At amerikanske jøder viser interesse for USAs forhold til Israel er ikke mer underlig enn at amerikanske latinos er engasjert i spørsmål om grensekontroll og generell innvandringspolitikk overfor Mexico. Eller at norskamerikanere sikkert ønsker at USA skal ha et godt forhold til Norge. Men det er slett ikke bare jødene i USA som er interessert i Israel, og dessuten er jødene politisk ikke noen ensartet gruppe.

Konflikten er ikke viktig i europeisk innenrikspolitikk - den er ganske fraværende. Og Israel er helt fraværende - unntatt når de kan kritiseres for ikke å ville gi enda flere innrømmelser når Abbas stiller flere og flere forhåndsbetingelser. Samtidig som de betaler ham for det. Israel er tydeligvis bare en klamp om foten - en verden uten Israel hadde vært så mye bedre, synes mange helt klart å tenke. Ingen ansvarlige politikere tør imidlertid å si det høyt - ikke ennå. Men noen forskere har syslet med slike analyser. Og de fleste kommer fram til at situasjonen i området hadde vært omtrent den samme. Med enda flere spenninger i den arabiske og muslimske verden - så lenge de ikke lenger hadde hatt Israel å skylde på.

 At Palestina-spørsmålet veldig ofte, dog slett ikke alltid, anføres som årsak til terrorhandlinger, betyr ikke at dette nødvendigvis har med realiteter å gjøre. Alle er vi palestinere, sa en av de europeiske Palestina-aktivistene som ivret for å lage en verdensomspennende marsj mot Jerusalem, - for å ta tilbake HELE Jerusalem. Og terroristene vet at det er veldig lett å mobilisere verden for deres sak, uansett de metodene de bruker.

Når jeg leser det ovenfor siterte fornemmer jeg at Rossavik inngår i den noe merkelige hop som mener at Israel er den største fare for verdensfreden. Slik kan det gå når de setter tingene på hodet. Da får også Israel skylden, i alle fall indirekte, for at Saddam Hussein, etter at USA drev ham ut av Kuwait som han hadde erobret, begynte å bombardere Israel med Scud-raketter. Og Israel forholdt seg rolig! Selv Iran blir ikke så verst i denne sammenheng, fordi det er jo Israel som truer med å forsvare seg.

 

"Vi interesserer oss dessuten mer for Israel enn for Sri Lanka fordi Israel praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen. Også sionismen, Israels ideologiske fundament, er europeisk, født i kjølvannet av andre europeiske ideer som nasjonalismen og så nazismen, som jo endte i folkemord på seks millioner jøder. Dette er fortsatt en del av vår kollektive bevissthet, Conrad Myrland. Vi har ingen tilsvarende for tamiler, syrere eller somaliere."

 

Her rører Rossavik så fælt at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne å kommentere. Hans likhetstegn mellom nasjonalisme og nazisme er intet mindre enn uhyrlig. Det tror jeg nok de fleste ser, så nok om det.

Ellers er vel sionisme også en nasjonalistisk strømning, uttrykt som et folks lengsel etter å få et hjemland. Det er videre søkt å hevde at sionismen har et europeisk ideologisk fundament, selv om jo Theodor Herzl fysisk befant seg i Europa. Selvfølgelig oppsto verken Herzl eller sionismen i et historisk vakuum, jfr. jødeforfølgelsene. Men å late som om jødene kom fra Europa for å kolonisere Midtøsten, er den typiske marxistiske forklaringsmodellen, - som man nå hadde håpet var avlegs og avslørt. Jeg har skrevet så mye om jødenes tilhørighet i Jerusalem og Judea at jeg rett og slett ikke orker å terpe på dette her igjen.

At Israel deltar i Champions League og i Melodie Grand Prix er ikke fordi de kjenner seg mer hjemme i Europa, men fordi de ble kastet ut av hele den arabiske, eller riktigere, muslimske verden. Det er en viss forskjell! Og argumentet ang. antallet tamiler og somaliere har Aasvestad fortjenstfullt pulverisert. Man kan saktes spørre hvorfor ikke nordmenn skulle være interessert i Sri Lanka, med en norsk "fredsmegler" og norsk utenrikstjeneste direkte involvert i en årrekke. Eller i Afghanistan hvor Norges utenriksminister beskytes, og våre journalister og soldater kommer hjem i kister. Nei, Rossavik - dine argumenter faller til jorden. Og din analyse vitner om en svært liten forståelse - for både Israels og jødenes situasjon i verden.

Det at Rossavik videre trekker fram Kristin Halvorsens forsøk på boikott av "israelske appelsiner" viser tydelig denne manglende forståelsen. For det første dreide det seg ikke bare om appelsiner, - det dreide seg om handelsboikott og svartelisting, og om flere samordnede krefter som ville ha kultur- og forskningsboikott. Nå må det jo sies at om en boikott skulle vært konsekvent, ville Halvorsen ha måttet unnvære mer enn Jaffa-appelsiner, - langt mere. Blant annet mobiltelefon, PC, de mest brukte hjertemedisiner osv. Boikottforslaget er dessuten latterlig og uttrykk for en slags norsk hybris. Norge burde kanskje framover tenke litt mer på hvem en boikott mest ville ramme - hvem som er sterkest for å si det enkelt.

Dernest er det ikke slik vi ordner oss i dag - boikott er om jeg ikke tar aldeles feil et ulovlig "virkemiddel" i internasjonal politikk. Sist, men ikke minst viser jo dette forslaget nettopp den forskjellsbehandlingen Israel utsettes for. Hvorfor ikke en eneste røst om boikott av Sudan, - eller Syria?

Reaksjonen mot forslaget var derfor høyst berettiget. Og gledelig.

Helt til slutt:Når Rossavik nevner "jødenes oppfatning av seg selv som et helt spesielt folk, og av Israel som gitt jødene av Gud.", er dette for så vidt riktig, men han trekker helt gale slutninger, i likhet med alle andre som trekker fram dette uten å ha greie på hva det innebærer. Det innebærer det stikk motsatte av det som antydes, - jødenes forhold til Gud er preget av ydmykhet og fremfor alt (ønske om) forsoning, og de tar ikke lett på følelsen av å skulle være verdens moralske samvittighet.

Når IDF gang på gang beviselig opptrer som den mest hensynsfulle armeen i verden, men likevel blir fremstilt som den verste, og israelske soldater rent av som onde, er det klart at det gjør noe med folket. Når staten opptrer som en bølle, som Rossavik så "presist" her uttrykker det. Det blir sånn at det spiller ingen rolle mer hva de gjør, - verden hater dem likevel. Dette er realiteter - dette er åpenbare realiteter.Men denne forskeren Ahlswedes utsagn om at israelsk politikk preges av et religiøst svartsyn, forekommer meg å være absurd.

Tvert om er det mitt innrykk at jødene kan lage (galgen-)humor av det meste, og er optimistiske om en bedre morgendag. Selv om de presses og presses, og det kan se ut til at de må utstå enda flere prøvelser i fremtiden.

Bare fordi de eksisterer. 

 

Kommentar #14

Vidar Svendsen

0 innlegg  2 kommentarer

På 'an igjen....

Publisert rundt 7 år siden

Jeg blir som israelsvenn ofte ganske fortvilet over andre israelsvenner som springer ned i skyttergravene og tolker det andre sier i verste mening.

I denne debatten ser vi et godt eksempel hos Willy Gjøsund.

Jeg klarer ikke å lese Rossavik som antisemitt eller rasist, han kom faktisk med en (mild) kritikk av dekningen under Gazakrigen. Det at han ikke gir Israel rett i all kritikken gjør ham ikke til antisemitt (jeg regner med at Gjøsund heller ikke mener det).

Jeg skjønner ikke hvordan Gjøsund klarer å tolke Rossavik dithen at han sier at konflikten mellom Israel og palestinerne er årsaken til terroren i NY, London osv. Rossavik skriver "Konflikten ..... anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme, herunder angrepene i New York, Madrid og London." Rossavik sier ikke at den er årsaken til konflikten, men at terroristene selv bruker den som en motivasjon. Alle terrorister trenger en unnskyldning for å gjøre det de gjør og som sådan er konflikten mellom Israel og palestinerne en del av årsaken til kriging i Irak, Afghanistan osv 

Jeg er enig med Myrland i at konflikten mellom Israel og palestinerne blir overfokusert, men Rossavik skriver bare at vi i Norge er mer opptatt av den konflikten fordi vi føler det området står oss nærmere enn en del andre konfliktområder. Han kunne sagt det samme om at vi er mer opptatt av innenrikspolitikk i USA enn i Japan fordi USA står oss nærmere. Jeg skjønner ikke at det er noe å angripe ham for. Det betyr ikke at han røper "sin sterke motvilje mot jødene..."  slik Gjøsung påstår.

Det er ikke i det israelske folkets interesse at vi israelsvenner beskylder andre for antisemittisme med en gang noen sier noe vi er uenige i. Det kan være lurt å lese Rossavik og andre to ganger (og med velvilje) før så man ikke leser ham som fanden leser bibelen.

Kommentar #15

Willy Gjøsund

0 innlegg  22 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Vidar Svendsen. Gå til den siterte teksten.

Jeg blir som israelsvenn ofte ganske fortvilet over andre israelsvenner som springer ned i skyttergravene og tolker det andre sier i verste mening.

I denne debatten ser vi et godt eksempel hos Willy Gjøsund.

Jeg klarer ikke å lese Rossavik som antisemitt eller rasist

Svendsen, jeg oppfatter meg ikke som i en skyttergrav, jeg forsøkte å svare saklig på Rossaviks påstander og grunngi mitt syn.

Når er man antisemitt?

Jeg mener man er antisemitt når man er antisionist. For jødene hadde ingen steder å gjøre av seg etter flere hundreårs sammenhengende trakasserier, da særlig etter Nazitysklands, OG de alliertes behandling under krigen, og etter.

Jeg mener man er antisemitt når man er anti-Israel. Israel er den eneste trygge plass for jøder i dag. Selv i vårt opplyste, humane verdenshjørne behandler vi jødene med stor likegyldighet. I praksis, altså, til tross for alle fine ord.

Når man i tillegg i praksis er imot IDF, det israelske forsvar, så alt man gjør mot en angripende fiende er "overreaksjon", "urimelig", "bryter sannsynligvis Folkeretten," og lignende, anser jeg personen som i beste fall i grenseland.

I tillegg går Rossavik åpent ut og forlanger at Syria, Iran og Hamas skal behandles annerledes enn Israel! DET er horribelt. Hvordan i all verden skal jødene DA få forsvare seg?

Jeg kan ikke med min beste vilje se at mitt innlegg er et godt eksempel på å gå i skyttergravene, men ser derimot Rossaviks innlegg som et typisk eksempel på at man ikke liker Israel, ikke liker jøder, men kamuflerer det, bevisst eller ubevisst, som "imot Israels politikk."

Israels politikk i dag er formet av fiendtlige stater på alle kanter, jødehets i århundreder, FN og Europas dobbelmoral og dårlig skjulte fiendskap, samt venstrebevegelsens manglende evne til å gi innbyggerne sikkerhet med sin politikk.

Kommentar #16

Vidar Svendsen

0 innlegg  2 kommentarer

Skyttergrav

Publisert rundt 7 år siden

Jeg ser at du mener at du ikke befinner deg i en skyttergrav. Samtidig sier du at du oppfatter en som er antisionist som antisemitt. Det jeg savner fra deg er hva slags kritikk mot Israel du mener er ok. Hvis det at man mener IDF går for hardt fram gjør en til antisemitt, så er det ganske mange israelske antisemitter (korriger meg hvis jeg leser deg feil). Å kalle slik kritikk antisemittisme skygger etter min mening for den relle antisemittismen som det dessverre finnes altfor mye av her i landet - den som gjør at synagogen i Oslo må bruke mye penger på sikkerhetstiltak og at ordet jøde brukes som skjellsord i norske skolegårder.

Jeg er enig i at Israels politikk er formet av at de omgitt av fiender, men det betyr ikke automatisk at politikken og retorikken den til enhver tid sittende israelske regjering er rett.

Som Israelsvenn venter jeg mer av Israel enn jeg venter av Hamas o.a. terrororganisasjoner. Det betyr ikke at det disse organisasjonene gjør en mindre feil, men jeg ønsker ikke at Israel skal senke seg ned på deres nivå. Jeg forventer at Israel forholder seg til folkeretten fordi de er en demokrati. Jeg forventer ikke det samme av Hamas fordi det ligger i deres natur som terrororganisasjon å bryte den, men de bør likevel stilles til ansvar for bruddene på folkeretten og kritiseres for det. 

I min lokalavis er det med ujevne mellomrom innlegg av israelsvenner som ikke engang vil gå med på at det finnes et palestinsk folk. Deres svar på kritikk mot Israel er å spørre hvem disse palestinerne er. Problemet når en går hardt ut for noe som i verste fall er en mild kritikk av Israel, er at folk flest ikke hører på oss israelsvenner når vi går ut og støtter Israel fordi de er vant til at vi slår med storslegga for de minste uenighet.

Kommentar #17

Willy Gjøsund

0 innlegg  22 kommentarer

Kritikken

Publisert rundt 7 år siden
Vidar Svendsen. Gå til den siterte teksten.

Det jeg savner fra deg er hva slags kritikk mot Israel du mener er ok.

Jeg mener man skal kunne kreve at kritikken er rimelig, det vil si forholdsmessig, og at man må kunne kritisere Israel med samme målestokk som man kritiserer f. eks landets fiender. Alle som blir angrepet av kriminelle bander står i samme dilemma. - Skal vi gjengjelde med samme mynt? Selvmordbomber? Drepe familier, barn som sover i sine senger?

Alle skjønner at et sivilisert land ikke kan herje på som islamistiske fanatikere gjør. Så hva gjenstår? Militært angrep er det eneste maktmiddel en stat har, er vi enige der?

Når så Israel angriper, i Gaza-tilfellet ett eneste militært angrep for å prøve å få en slutt på de rundt ti tusen angrep med potensielt dødelige raketter fra Gaza, så SKRIKER den dobbelmoralske verden opp. FN med sitt flertall av muslimer skriker høyest. Men hva var egentlig alternativet til Israel? Og hvorfor i all verden skulle Hamas, Iran eller Syria bli dømt noe mildere, det vil si få et utall av fordømmelser? Hvor er rimeligheten og forholdsmessigheten?

Jeg mener kritikken må ta hensyn til de rådende omstendigheter. Når FN for eksempel lager en rapport (Goldstone) som ensidig kritiserer Israel, og slett ikke tar med selve årsaken til Operation Cast Lead, nemlig de stadige rakettangrepene fra ikkestatlige kriminelle organisasjoner som Hamas, er jo dette et kroneeksempel, i mine øyne hykleri.

Likeledes må kritikken bygge på fakta. Ovennevnte rapport er underkjent, av forfatteren av rapporten selv. Etter angrepet på Mavi Marmara i Middelhavet så vi akkurat det samme. Kritikk først, kraftig, usaklig, indignert kritikk. Så viste det seg etterhvert BÅDE at de som ble drept var kriminelle islamister, at de hadde våpen, at de hadde planlagt å angripe, og at de hadde gjort det. Altså var kritikken bygget på løgner.

Når dette gjentar seg igjen og igjen, hver eneste gang Israel foretar seg noe, er det mye lettere for oss Israel-venner å stille motspørsmålet: NÅR er Israels mottiltak mot terror adekvat? som jeg indirekte stilte til Rossavik med påstanden "Passende reaksjon fra jøder når de blir forsøkt slaktet ned, er etter Rossaviks logikk å forholde seg passiv."

100% passivt forsvar? Som å gjerde ute djevelskapen? Neida, de får hele verden på nakken.

Enkeltoperasjoner, som å bombe utskytningsrampen raketten kom fra? Tja. Hvis det skulle gå et liv ekstra fordi disse fiendene bruker naboens kjøkken til utskytning, blir det bråk med hyklerne.

Preventive småoperasjoner for å ta ut våpenlagre og fabrikker? Neida, det som står i Aftenposten er "Palestiner drept," "familie mistet sin forsørger" og lignende.

Etterretningsoperasjoner i utlandet? Syns jeg ser verden skrike at Israel er den største trussel mot verdensfreden.

Større aksjoner for å sette fienden tilbake noe? Cast Lead har vi sett på. Det er tårene i Gaza som betyr noe. Bombing av våpenlagre inne i sykehus blir til menneskerettighetsbrudd. Øyevitner holder tett om at Hamas lå innlosjert på sykehuset- det var en kommandosentral. Tilfeldig?

Iran neste ut? Kanskje.

Sitte stille og la andre bombardere som under Kuwait-krigen? Eventuelt ta ned så mange raketter man kan via avanserte forsvarssystemer, som Iron Dome eller Patriot? Kanskje dette er det eneste jødene får lov til?

Jeg tror jødene nå ser mer og mer bort fra hva verden mener. Det har sin grunn, nemlig at vi sviktet dem gang på gang, før og etter Israel gjenoppsto i 48. De kan ikke regne med oss, simpelthen.

Kommentar #18

Johannes Morken

429 innlegg  937 kommentarer

Slike karakteristikkar

Publisert rundt 7 år siden
Willy Gjøsund. Gå til den siterte teksten.

Frank Rossaviks artikkel inneholder så mange udokumenterte påstander og klassisk antisemittisme, og har dessuten så sterke elementer av åpenlys rasisme, at den egentlig ikke fortjener annet enn å forbigås i stillhet. Men det kan likevel være nyttig å se på enkelte av påstandene til Rossavik.

Gjøsund - med slike karakteristikkar beviser du for all verda at Rossavik har rett i sin analyse av Israel-vener. Dette skriv Rossavik: «Iblant har jeg lurt på om ikke Israel trenger omdømmekonsulenter og informasjonsrådgivere snarere enn sine hardbalne tjenestemenn og vennene staten holder seg med i Norge og andre land. Men der har jeg nok lurt feil. Israel følger en strategi, og den er konsistent – fra statsministerens kontor i Jerusalem til den mest overtente Israel-venn på Twitter i Norge.»

Dine kommentarar vier at han har rett. At du stemplar synspunkta hans som rasisme og antisemittisme er lettvint, du gjer det totalt uråd å diskutere mediedekninga av Israel.

Det inneber ikkje at det kan liggje antisemittisme i ein del av Israel-kritikken. Men ved å stemple Rossaviks artikkel som antisemittisme og rasisme gjer Israel til bekjennelse og ikkje til ein jordisk stat.

Kommentar #19

Sten André Fagermo

59 innlegg  1334 kommentarer

Ikke for å

Publisert rundt 7 år siden

tillegge debattlederen noen mening, men nettopp dette viser hvorfor VL er Norges beste og mest balanserte avis i min mening......Dere har plass til begge syn, og det er sånn det skal være!

Velkommen etter Dagen og Norge Idag!

 

Kommentar #20

Sten André Fagermo

59 innlegg  1334 kommentarer

Og må nesten ikke glemme

Publisert rundt 7 år siden

de røde aviser også.....De kunne trengt litt balansegang de også......hvis dette var en liten avsporing, sorry!

Kommentar #21

Willy Gjøsund

0 innlegg  22 kommentarer

Publisert rundt 7 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.

Gjøsund - med slike karakteristikkar beviser du for all verda at Rossavik har rett i sin analyse av Israel-vener.

Takker for den, Morken :)

Jeg beviser det ikke for all verden, men for alle som deler meningsfellesskapet som er politisk korrekt i Norge.

Hvor langt kan man gå i sin Israel- / jødefordømmelse før det blir antisemittisme?

Jeg setter grensen slik jeg definerer den over, og kan legge til: når man ikke levner staten Israel levelige vilkår, samme vilkår som andre stater, og muligheter til å forsvare seg. DA er man antijødisk, antisemittisk.

Når konsekvensen av det man foreslår betyr utslettelse av staten, og dermed jødenes livsgrunnlag forsvinner, kan ikke jeg med min beste vilje innse at det ikke skulle være noe med selve innstillingen det er galt med.

Når man ikke kan gi jøder samme mulighet til å forsvare seg mot fiender som andre folk, er man antijødisk. Skulle ikke det være en god begrunnelse?

Kommentar #22

Johannes Morken

429 innlegg  937 kommentarer

Dette er riv ruskande galt

Publisert rundt 7 år siden
Willy Gjøsund. Gå til den siterte teksten.

Når konsekvensen av det man foreslår betyr utslettelse av staten,

Dette er reotorikk og venskap på avvegar. Du gjer Israel ei bjørneteneste ved å stemple Rossaviks kritikk som steget mot å utslette staten Israel. Kven kan opne munnen i eit ordskifte når svaret er dette?

Kommentar #23

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Nå bør Morken....

Publisert rundt 7 år siden
Johannes Morken. Gå til den siterte teksten.

Dette er reotorikk og venskap på avvegar. Du gjer Israel ei bjørneteneste ved å stemple Rossaviks kritikk som steget mot å utslette staten Israel. Kven kan opne munnen i eit ordskifte når svaret er dette?

Nå bør vel Morken etterhvert definere hvor han mener når man krysser linjen for antisemmitisme.  Selvsagt har Gjøsund rett: Dersom man gir sin tilslutning til tiltak og forordninger som gjør at jødene blir drept, utslettet, får ulevelige livsvilkår osv, da er man antisemitt. Dette er helt og holdent opplagt.   Spørsmålet er da om Rossavik uttrykker holdninger og meninger som kommer inn under dette.

Sitat av Rossavik: Konflikten er viktig i amerikansk og europeisk innenrikspolitikk, den dominerer mye av verdenspolitikken, og den anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme, herunder angrepene i New York, Madrid og London.

Å lage slike koblinger i konflikten er etter min mening helt klart antisemittisk. Dette er å koble en umoralsk og uvettig handling opp mot Israel.  Her har jo terristene fått de som de vil og Rossavik målbærer noe.  Israel har under enhver omstendighet intet ansvar for noen som helst ansvar de terrorhandlinger som begås i Allahs navn. Absolutt ingenting.  En slik kobling er galskap og Rossavik burde av alle krefter forklart at en slik kobling er uakseptabel. Det gjør han ikke.

Sitat av Rossavik: Vi interesserer oss dessuten mer for Israel enn for Sri Lanka fordi Israel praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen.

Dette er dumhet i nt-potens. Staten Israel ble opprettet på tross av Europeisk imperialisme, ikke pga. av den.  Tror Rossavik at England/Frankrike forlot midtøsten frivillig?  De forlot områdene fordi de ikke lenger greide å håndtere den.  Opprettelsen av staten Israel ble sett på som en absurd ide og ingen trodde noe på den.  Den ble fremtvunget av en jevn strøm av Europeiske jøder med sine mordere i helene, og Norge med Knut Røed og politi-etaten blandt disse.  I hele Europa, fra lenge før krigen, var det omfattende jødeforfølgelser.  Det er ingen sammenheng mellom 2WW og jødedrapene.

Vil ikke Morken kalle det antisemmitiseme da Tyske læresteder ble stengt for jøder. Da jødiske professorer ble tvunget ut i 1933?  Var det ikke antisemmitisme da en jødisk minister ( Walter Rathenau ) ble myrdet i Tyskland i 1922, mens Adolf Hitler kalte morderen helter. Eller begynte antisemmitismen med krystallnatten? Eller mener Morken den begynte med "den endelige løsningen" i 1942? Eller begynte den ved innsamlingen til gettoene? Eller på toget til gasskamrene?   

Slik jeg ser er Rossaviks innllegg et angrep ikke bar på Israel, men på den grunleggende samfunnsmoral.  Israel er i realiteten en fredelig øy i en arabisk verden der muslimene dreper hverandre i hopetall.  Hadde ikke jødene hatt sin stat her er det ingen grunn til å tro at at dette området hadde vært noe unntak i forhold til det Libanon, Syria, Irak og Iran.  De arabiske stammefeidene og islamske relgiøse motsetninger hadde vært fullt ut allikvel om ikke værre.  Sunni og shiamuslimenes motsetninger hadde vært like fullt.  Og det er da vil ingen som kommer på tanken om at Komeni, Det Muslimske Brorskap, Taliban og Alquida ikke hadde eksistert uten Israel? I de områdene disse krigshisserne holder på er flyktingekatastrofene og myrderien mange ganger verre enn på Gaza eller Vestbredden.   Rossaviks innlegg er en likegyldighet til dette og et angrep på en stat som fremragende fremfor alle stater utmerker seg ved høy krigs-etikk, et samfunn som håndterer sin daglige terror-trusselen på en fremragende måte.  Etter min mening er Rossavik en antisemitt som føyer seg inn i den sedvanlige Europeiske tradisjon med forakt og forfølgelse av jøder, bare ikledd nye klær.

 

Kommentar #24

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Anerkjennelse...

Publisert rundt 7 år siden

... til Vidar Svendsen og Johannes Morken sine kommentarer. Det er forøvrig oppsiktsvekkende at Morken, som også er VD's moderator (blant flere vil jeg tro), engasjerer seg med et såpass klart korrektiv på denne måten i en debatt. Det er sikkert ikke en tilfeldighet.

Willy Gjøsund har flere gode argumenter, men feilskjærene, de forutinntatte holdningene og den stereotype karakteristikken av de som ikke hyller Israel i ett og alt, viser nettopp det, som Svendsen påpeker, at han ser verden og debattene om Israel gjennom et snevert periskop nede fra skyttergraven sin.

Jeg er selv blant de som har kommentert på denne tråden. Kommentaren innledes med tittelen "Interessant" om Rossaviks innlegg. Dette til tross regner jeg meg som en venn av Israel. Det er fullt mulig, Gjøsund.

Kommentar #25

Willy Gjøsund

0 innlegg  22 kommentarer

Israelvenn?

Publisert rundt 7 år siden

Vidar Svendsen:
Jeg blir som israelsvenn ofte ganske fortvilet over andre israelsvenner som springer ned i skyttergravene og tolker det andre sier i verste mening.
I denne debatten ser vi et godt eksempel hos Willy Gjøsund

Johannes Morken:
Dette er reotorikk og venskap på avvegar. Du gjer Israel ei bjørneteneste ved å stemple Rossaviks kritikk som steget mot å utslette staten Israel. Kven kan opne munnen i eit ordskifte når svaret er dette?

Arne D. Danielsen:
Anerkjennelse til Vidar Svendsen og Johannes Morken sine kommentarer.
Jeg er selv blant de som har kommentert på denne tråden. Kommentaren innledes med tittelen "Interessant" om Rossaviks innlegg. Dette til tross regner jeg meg som en venn av Israel. Det er fullt mulig, Gjøsund.

Det lyder svært lite troverdig for meg, og antagelig også for Israels fiender, at folk som kaller seg "Israelvenner" angriper meg som forsvarer Israel, og forsvarer Rossavik, som angriper Israel. Noe særlig mer er det ikke å si om det.

Morken: ditt eller mitt vennskap, eventuelt fiendskap, til Israel, forandrer ingen ting for Israel, og ingen av oss er store nok til å utgjøre noen forskjell for Israel, langt mindre skulle vår mening utgjøre noen bjørnetjeneste. Jødene har fått sitt land tilbake, og er i motsetning til før 1948 nå i stand til å forsvare seg. Mulig det er dette Rossavik, Svendsen, Danielsen og Morken ikke kan klare. At offeret gjør opprør.

For min del forsvarer jeg Israel fordi jeg ser uhyrligheten i verdens ensidige, ubalanserte, løgnaktige fordømmelse av nærmest al landet foretar seg. Jeg ser den på bakgrunn av kunnskap om de virkelige hendelsene rundt dannelsen av staten og i årene etterpå, jeg ser det på bakgrunn av Europas dårlige behandling av jødene gjennom århundrene, under siste krig, og ved avslutningen av den.

Jeg ser den på bakgrunn av islamsk jødehat og europeisk lefling i politiske og kristelige kretser med denne politiske ideologien. Jeg ser den på bakgrunn av visse miljøer i kristenheten, eksponert f. eks ved forfatterne av Kairos-dokumentet og deres meningsfeller. For meg handler det om rettferdighet og å dømme riktig i en komplisert sak.

Det er derfor jeg og du, og i ytterste konsekvens våre samfunn, som vil lide under mangel på vilje til å gå til bunns.

Kunne Morken, som så bastant hevder at jeg driver med retorikk, heller imøtegå mine påstander? Han har så langt jeg kan se, ikke levert noe som bidrar til en oppklaring, men heller startet en ny diskusjon, nemlig om hvorvidt JEG er israelvenn, eller ovennevnte trio, med Rossavik som anfører.

Var man en Israelvenn, var det naturlig å stille seg skulder til skulder med landet, og deretter med dem som forsvarer landet.

Kommentar #26

Arne D. Danielsen

321 innlegg  5691 kommentarer

Gjøsund har misforstått...

Publisert rundt 7 år siden

... begrepet vennskap.

Det kan være fatalt å omgi seg med venner som aldri gjør annet enn å klappe deg på skuldra og aldri hjelper deg med å korrigere kursen. Da ville du ikke utvikle deg. En god venn skal du kunne stole på. Den du kan stole på gir til kjenne når han eller hun ikke er enig med deg. Det er kun falske venner, eller venner som ikke står deg nær nok, som nikker og smiler til alt du gjør. Der går skillet.

Det er mange nok eksempler på at egosentriske herskere med oppblåst selvbilde har tatt livet av kritisike rådgivere og heller omgitt seg med nikkedukker og smiskere. De fleste av denne type herskere har det til felles at de har opplevd voldsomme fall fra maktens tinder.

For egen del verdsetter jeg naturlig nok de nærmeste vennene mest, de som er så nære at de også av og til gir meg et godt råd, selv om det kanskje ikke er det jeg egentlig forventer å høre. Kanskje jeg til og med føler meg litt krenket – sånn umiddelbart. Men etter hvert innser jeg at det faktisk var bra for meg å få denne korreksjonen. I ytterste konsekvens gjorde det meg kanskje også til et bedre menneske?

Jeg vil gjerne være en slik venn av og for Israel og andre jeg har sympati for.

Gjøsund siteres ovenfor. Han gir etter min mening uttrykk for en svart-hvitt-tekning som grenser til det parodiske. Noen av oss prøver å nyansere, og vi mener at det er lite fruktbart å tråkke rundt i skyttergravene.

Rossavik skriver om Israel og Midtøstenkonflikten. Han har nok et ståsted som gjør at han i utgangspunktet er kritisk til Israel. Dette kommer til uttrykk i innlegget. Men han kan leses slik at han også prøver å nyansere og å balansere. Han mener imidlertid at Conrad Myrland på sin side er for kritisk og for ensidig til norsk pressedekning av Midtøstenkonflikten. Det interessante her er at Rossavik gir uttrykk for at det er heller ikke ubegrunnet å kritisere pressen.

Og så kan det være slik at Rossavik og Myrland, som står på hver sin side, hver for seg har litt rett og litt feil i sine tilnærminger. Ettersom det var Rossavik som innledet denne tråden, har noe av oss påpekt nettopp det. Rossavik har litt rett og litt feil, men altså også litt rett. Og så er jeg naturligvis enig med Morken i at det er fullstendig forfeilet å tillegge Rossavik nærmest uhyrlige holdninger og motiver.

Nyanser kan være magisk, det kan være en spennende øvelse, Gjøsund. Det er det anliggende noen av oss har – også på denne tråden.

Kommentar #27

Conrad Myrland

54 innlegg  141 kommentarer

Svar fra MIFF

Publisert nesten 7 år siden

Hei,

Melder meg inn i denne debatten alt for sent. Hvordan kunne Frank Rossavik gå slik "bananas" at han starter en debatt med MIFF rett før ferieavvikling? :)

Her er mitt korte svar: Rossavik har eget sett briller for Israel 

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2546 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2293 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
12 dager siden / 2232 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
26 dager siden / 2100 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1943 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1475 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1436 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1408 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
20 dager siden / 1160 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere