Israel – opprørsk offer

"Norsk mediedekning gjør Israel til syndebukk", lød en tittel i VG-nett for noen dager siden. Saken handlet om at organisasjonen Med Israel for fred (Miff) hadde talt medieoppslag, og kommet til at konflikten mellom Israel og palestinerne får større dekning i Norge enn blodigere konflikter andre steder i verden.

”Dette skaper et uproporsjonalt bilde av konfliktene i verden, der nordmenn forledes til å tro at Midtøsten-konflikten er så mye verre enn andre konflikter. Israel gjøres til syndebukk og Midtøsten-konflikten blir oppfattet som alle konflikters mor”, sa Miffs daglige leder Conrad Myrland til VG-nett.

Fascinerende. Altså, Myrland, hvis du virkelig ikke forstår hvorfor vi er ekstra interesserte i Midtøsten-konflikten, kan jeg gi noen grunner:

Konflikten er viktig i amerikansk og europeisk innenrikspolitikk, den dominerer mye av verdenspolitikken, og den anføres som motivasjon for all islamistisk terrorisme, herunder angrepene i New York, Madrid og London. Følgelig er den også en av årsakene til at vi europeere er eller har vært involvert i kriger som den i Irak og den i Afghanistan. Snart blir det kanskje krig i Iran, og det vil igjen ha noe med Midtøsten-konflikten å gjøre. For eksempel.

Konflikten mellom Israel og palestinerne opptar de fleste jøder og muslimer i Norge. I tillegg kommer at en rekke kristne menigheter og organisasjoner har drevet solidaritetsarbeid for Israel siden staten ble opprettet. Lenge hadde Israel også støtte fra venstresiden, men her gikk sympatien senere over til palestinerne.

Vi interesserer oss dessuten mer for Israel enn for Sri Lanka fordi Israel praktisk talt er et europeisk land, et siste resultat av den europeiske imperialismen. Også sionismen, Israels ideologiske fundament, er europeisk, født i kjølvannet av andre europeiske ideer som nasjonalismen og så nazismen, som jo endte i folkemord på seks millioner jøder. Dette er fortsatt en del av vår kollektive bevissthet, Conrad Myrland. Vi har ingen tilsvarende for tamiler, syrere eller somaliere.

Israel har tette samarbeidsbånd med EU og resten av Europa, israelske fotballklubber spiller i Champions League og sangerne vinner iblant Eurovisjonens slagerfestival. På (nesten) samme måte som vi bryr oss mer om Sverige enn om Nord-Korea, bryr vi oss mer om Israel enn om Somalia.

Dette leder til et beslektet tema, for overdekning er ikke det eneste Israel og dets venner stadig klager over. Som medlem av Kringkastingsrådet var jeg i fjor med på å behandle en påstand fra Israels ambassade om ubalanse i NRKs dekning. Ubalansen skulle bestå i at Israel ble skarpere kritisert enn palestinerne og andre aktører. Ved den anledningen sa jeg at NRK og andre norske medier bedre burde se at Israel ikke kjempet bare mot Hamas i Gaza, men også mot dets støttespillere Syria og Iran.

Men ubalanse? Tja, jo. Det er påvist at en del norske medier litt for automatisk antar at Israel er skurken hvis noe skjer, men igjen, skal vi se Israel gjennom de samme brillene som vi bruker på Hamas, Syria og Iran? Israel, som stadig fremhever seg selv som Midtøstens eneste liberale demokrati, Israel som forventer Europas støtte og solidaritet? Vi forventer bedre av Israel.

Visst var det lenge for lite oppmerksomhet om Bashar al-Assads brutalitet i Syria, men det er en annen problemstilling. Assad er ingen venn, han forventer ikke vennskap, han sutrer ikke i Kringkastingsrådet.

Dekning av og debatt om Israel er noe helt eget. Det skal nesten ingenting til før Israel selv eller dets såkalte venner rykker ut med klager. Ofte er tonen så brysk og fiendtlig at enhver saklig debatt spores av alt i starten. Overreaksjoner er vanlige. Da Kristin Halvorsen tidlig i den sittende regjeringens periode antydet boikott av israelske appelsiner i protest mot landets politikk, gikk Israel og dets venner bananas, så å si. Det hjalp, Halvorsen ble resolutt dukket av regjeringens mektigere krefter, som ikke syntes saken var verdt en diplomatisk krise.

Iblant har jeg lurt på om ikke Israel trenger omdømmekonsulenter og informasjonsrådgivere snarere enn sine hardbalne tjenestemenn og vennene staten holder seg med i Norge og andre land. Men der har jeg nok lurt feil. Israel følger en strategi, og den er konsistent – fra statsministerens kontor i Jerusalem til den mest overtente Israel-venn på Twitter i Norge.

Stefan Alhswede tok i 2008 doktorgraden ved universitetet i Hamburg på en avhandlingom Israels europapolitikk. Atferdsanalyse er en viktig del av Ahlswedes arbeid. Som et lite land omringet av fiender, som har angrepet flere ganger, er Israel naturligvis mer enn vanlig opptatt av sikkerhet. Overbevisningen er at fiender må avskrekkes fra å angripe, og at ethvert angrep av samme grunn må straffes hardt. Slik opptrer Israel jo i Gaza, og dette mener israelerne trengs for at landet skal ha en sjanse til å overleve.

Prinsippet følges også i politikken. Da Israel i 1990 stengte palestinske universiteter, reagerte EU (den gang EF) ved å suspendere vitenskapelig samarbeid med Israel. En talsmann for UD i Jerusalem var ikke nådig: ”Etter å ha forsvart vår eksistens med store kostnader, er det utenkelig at vi skulle bøye oss for utenlandsk press og på den måten sette vår sikkerhet på spill.” Jødehat-kortet trekkes også ofte. I 2003 sa statsminister Ariel Sharon at all europeisk kritikk av Israel var motivert av antisemittisme.

Overreaksjonene skal skremme folk til å holde fred og holde kjeft. Men ser Israel ikke at landet også trenger venner? Og at varig fred for Israel krever at også palestinernes behov for frihet, ressurser og sikkerhet ivaretas?

Stefan Ahlswede, som har intervjuet mange medlemmer av den iraelske politiske eliten, mener at svaret er nei. Israels strategiske hovedmål – selv om regjeringsskifter kan gi justeringer – er å holde palestinerne og araberne i sjakk, og gradvis slite dem ut.

Holdningen til palestinere, andre naboer og Europa er ikke nødvendigvis helt uforståelig, men den representerer en spesiell måte å tenke på. Stefan Ahlswede analyserer den historisk, ideologisk og religiøst. Det historiske handler om Israels situasjon i Midtøsten og det tvetydige forholdet til Europa som alt er antydet. Ideologisk handler det bl.a. om jødenes oppfatning av seg selv som et helt spesielt folk, og av Israel som gitt jødene av Gud.

Overgangen til religionen blir da glidende, men Ahlswede peker på at jødedommen anviser to modeller for forholdet til resten av verden. Den ene kalles "or la goyim", oversatt "et lys for de vantro", og representerer en optimistisk og misjonerende holdning om at jøder skal lede andre til frelse og gode holdninger. Den andre kalles "am livadad yishkon", og går ut på at jødene må leve for seg selv og ikke regnes med til resten av verden. Her legges det til grunn at hele verden hater jødene, og at det ikke er noe å gjøre med det.

Ahslwede ramser opp politikere, historiske og nålevende, som ligger ulike steder på skalaen mellom modellene, men konkluderer med at den religiøse svartsynet preger den israelske politikken mest. Religionsforståelsen bidrar, sammen med de andre faktorene, til å skape det Israel vi ser, knapt forstår og enda mindre liker: Staten som påberoper seg å være offer også når den selv er bølle.

Stefan Ahlswede skriver om offerrollen som sitter i ryggmargen, men som israelerne likevel alltid protesterer mot og bekjemper. Landet er ”the rebellious victim”, det opprørske offer.

”Ein breira”, som israelerne gjerne sier. ”Vi har ikke noe valg.”

 (Denne artikkelen står på trykk i Morgenbladet, 30.3. 2012)