Kjell Arne Norum

60

Jesu påske. Påskedag: gleden

Tidlig om morgenen går noen kvinner på vei mot graven. De vil ære sin døde venn – ikke med blomster, men med å salve hans døde kropp.

Publisert: 8. apr 2012

De har en bekymring, der de går. Hvem skal rulle den tunge steinen vekk for dem?

De kommer frem idet solen står opp. Steinen er alt veltet til side – og Jesus er ikke i graven! Hva skal de tro? En mann i hvite klær viser seg, og kvinnene blir forferdet. Mannen sier: ”Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!”

Redde og jublende glade skynder kvinnene seg til disiplene. Når de forteller nyheten, blir de ikke trodd. De tror det er overspent kvinnfolksnakk! Men Peter og Johannes kan ikke la være – de løper til graven for å se. Graven er tom - men ikke helt. Linklærne som Jesus har ligget i, ligger der fortsatt. Tørkleet som han har hatt over hodet, ligger sammenrullet på et sted for seg selv. Her har intet hastig gravrøveri funnet sted. Johannes forteller siden at han så - og trodde.

To menn er samme dag på vei til landsbyen Emmaus, som ligger nesten tre norske mil fra Jerusalem. En mann kommer og slår følge med dem. Han spør hva de snakker så ivrig om. De spør bedrøvet tilbake om han ikke har hørt hva som har skjedd i Jerusalem. Jesus er blitt korsfestet – ”og vi som hadde håpet at det var ham som skulle befri Israel!” Ikke nok med det, men noen kvinner har vært ved graven. De kom tilbake og skapte forvirring. De fortalte om et syn av engler som sa at han lever. Noen av mennene gikk til graven etterpå og fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.

Den fremmede følgesvennen lytter til alt dette, men forteller dem så at de er uforstandige og trege til å tro alt det profetene har sagt. ”Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?” Og han begynner å utlegge for dem det som står om Messias i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.

Det er Jesus selv som går der, de kjenner ham bare ikke igjen. Så fint det skulle ha vært å få gå der og høre denne bibeltimen fra Jesu egen munn! Vi vet ikke hva han sa. Men fra urkirkens tid vet vi litt om hvordan de fant henvisninger til Jesus i Det gamle testamente. Ganske sikkert gjenga han for eksempel Jesajaboken, der det står at ”han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet …. Etter sin nød skal han se lys.”

Når de er fremme og setter seg ved bordet for å spise, ber han takkebønnen, bryter brødet og gir dem. Først da kjenner de ham igjen, men med det samme blir han usynlig for dem.

De to karene får det travelt. De skynder seg den lange veien tilbake til Jerusalem og disiplene der. Mens de forteller sin historie, står Jesus med ett midt iblant dem og sier: ”Fred være med dere!” Og når disiplene, forferdet og redde, i befippelsen tror det er en ånd de ser, da vet Jesus råd. Han lar dem se og kjenne på sårene etter korsfestelsen, og han ber om mat! De gir ham et stykke stekt fisk, og det står uttrykkelig at han tar det og spiser mens de ser på. Dette er ingen ånd! Disiplenes frykt og tvil blir avløst av en dyp glede.

Hva er det med Jesus? Hvorfor kjente de ham ikke igjen straks? Noe er annerledes enn før. Apostelen Paulus beskriver det med et bilde. Det du sår, er ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn. Slik er det også med de dødes oppstandelse, skriver Paulus. ”Vår skrøpelige kropp blir sådd i vanære idet den blir lagt i graven, men den står opp i herlig glans. Den blir sådd i svakhet, den står opp i kraft.” Jesus er den samme, men lever likevel en ny form for liv. Han lever i den dimensjonen der Gud er. Dermed er han heller ikke lenger begrenset av de vanlige lovene for tid og rom. Heretter trenger ingen å reise til Israel - eller som Sakkeus å klatre opp i et tre - for å få kontakt med ham.

Denne samme dagen, søndagen i påskeuken, bærer prestene i Jerusalem frem de første kornbåndene fra åkeren. De svinger dem frem og tilbake i luften for Guds ansikt i tempelet, som en takk for førstegrøden. Når førstegrøden er sikret, skjønner de at resten av avlingen vil komme, og de takker Gud som gjør det slik. Nettopp denne dagen er det at Jesus står opp. Han er førstegrøden av de døde. Førstegrøden er bare begynnelsen. Når Jesus står opp, viser han at oppstandelsen fra de døde er en realitet, og at hans ord står ved lag: ”Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.”

Påskedag er gledens dag. Seieren er vunnet. Gud har bekreftet at Jesus har rett. Han er den han har gitt seg ut for å være, Messias, Guds Sønn. Våre synder er sonet. Dødens makt er brudt. Jesus lever, og han skal aldri dø mer.

   Se, Herren lever! Salig morgenstund!                                                                    Mørkets makter bever.Trygg er troens grunn.                                                          Jubelropet runger: Frelseren er her!                                                                        Pris ham alle tunger, Kristus Herre er!

                 (Edmond L. Budry. Overs. Arne Fjelberg)

                              * * *

I morgen skriver jeg et etterord.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere