Sverre Avnskog

227    7615

Hvem var egentlig Jesus fra Nazareth?

Et meget relevant spørsmål, med tanke på at denne mannen som levde for nesten 2000 år siden, har satt sitt preg på menneskeheten på en måte som ingen annen hverken før eller etter ham.

Publisert: 7. apr 2012 / 3813 visninger.

Dessverre har vi hittil ikke hatt særlig mange troverdige kilder som forteller om Jesus, og evangeliene er dessverre ikke særlig pålitelige. De ble skrevet ned minst en mannsalder etter at Jesus døde, og fordi både de som gjenfortalte historiene og skriverne som mangfoldiggjorde dem, gjerne la til litt her og trakk fra litt der etter eget forgodtbefinnende, endret fortellingene seg litt etter litt etter som de ”vandret” fra menneske til menneske. Og da kristendom-men for alvor begynte å bli en maktfaktor å regne med, ble det nedsatt en redigeringskomité som samlet inn flest mulig av de mange beretningene som sirkulerte blant de kristne menighetene, for å velge ut hvilke som skulle medtas i den offisielle beretningen om Jesus og hans lære. Og beretningene ble omskrevet og omredigert for å tilpasses hverandre, og slik skaptes det som i dag er det nye testamente. Men for nær 100 år siden dukket det opp en helt ny kilde til vår forståelse av Jesus, da det ble utgitt et verk i Danmark som er fremkommet gjennom direkte tankeinspirasjon fra lysets ånder til det dansk mediet, Johanne Agerskov. Verket heter Vandrer mod Lyset, og her finnes en relativt fyldig beskrivelse både av hvem mennesket Jesus var, og hva som var hans misjon på jorden. I denne artikkelen vil jeg både videreformidle en del av de helt nye opplysningene om Jesus som presenteres i VmL, men også gjøre rede for mine egne vurderinger og tanker omkring Jesu skjebne.

I Vandrer mod Lyset! tegnes et bilde av Jesus, som på viktige punkter strider mot den tradisjonelle kristendommens oppfatning av ham. I følge VmL var Jesus ikke Gud, men fullt og helt et jordisk menneske, unnfanget som et resulatet av samværet mellom hans mor og far. Men i det fysiske legemet til Jesus ble inkarnert ånden til et meget høyt utviklet åndelig vesen - menneskehetens leder; Kristus, som i diskarnert tilværelse - i den åndelige verden, som for diskarnerte vesener er likeså reell som den jordiske er for oss, også er et selvstendig individ og ikke en del av en guddommelig treenighet sammen med Gud og den hellige ånd. Vi får også vite at Jesu død på korset på ingen måte var et soningsoffer i den nye pakte mellom menneskene og Gud, som frelser menneskeheten og gir dem del i det evige liv, men et resultat av at Jesu motstandere, den skriflærde makteliten, ofret hans liv for å redde seg selv unna okkupasjonsmaktens vrede.

Hvor blir det da av hans frelsergjerning - blir det intet igjen av frelseren Jesus? Jo, så absolutt – Jesus var inkarnert blant annet for å lære menneskeheten kjærlighetens budskap, og lære dem å kjenne vår sanne faderskikkelse, Gud – vår ånds skaper. I tillegg var det hans oppgave å be for ham som hadde falt aller dypest av alle, og som var ansvarlig for at det jordiske liv var blitt et liv i nød og lidelse for menneskene; Satan, tidligere en av Guds engler, som falt for mørket og forårsaket at menneskene måtte leve i en mørkets verden i stedet for i lyset. Nå lyktes det ikke Kristus å be for Satan i hans inkarnasjon som Jesus, men VmL forteller oss at Kristus uten stans søkte å vinne den onde tilbake til lyset, og at det endelig lyktes ham å utføre denne frelsergjerningen for menneskeheten i 1912, da to mennesker i Danmark; Johanne og Michael Agerskov, etter Kristi ønske, ba en kjærlig bønn for Satan, som dermed var vunnet tilbake til Lyset. På denne måten ble Kristus menneskehetens sanne frelser i aller dypeste forstand, idet mørket nå står uten en leder, og det kun er et tidsspørsmål før det jordiske liv helt vil endre karakter, og fred og velstand vil bli en realitet for hele menneskeheten.

I VmL får vi kjennskap til hovedtrekkene i Jesu liv, og på mange måter stemmer mye overens med det vi kjenner til fra Bibelen. Jesus, som i himmelriket er menneskehetens leder, ble født inn i en ganske vanlig jødisk familie, som sønn av Maria og snekkeren Josef. Men allerede fra barnsben av ble det klart at han ikke hadde noen interesse for farens yrke, for Jesus var tydeligvis en tenker og en sannhetssøker, som heller ville lese i de overleverte skriftene i synagogen både i hans hjemtrakter og ellers hvor han ferdes, for Jesus vandret mye omkring i sine unge dager. Men i synagogene talte de skriftlærde om en vredens og hevnens Gud, som på ingen måte var rettferdig, og denne Gud må det ha vært særdeles vanskelig for den unge Jesus å identifisere seg med, for vi vet at Jesus i sitt indre hadde bevart et tydelig bilde av den kjærlige og tålmodige far – vår ånds skaper. Og da den unge Jesus selv søkte i de gamle skriftene, fant han, i tillegg til den hevngjerrige og stridbare Jahve, også glimtvise spor av den kjærlige far han selv kunne erindre i sitt indre, og han forsto at det var det som var den sanne Gud.

Vi får også vite fra VmL hvordan Gud på et tidspunkt i den unge Jesu liv vakte den forhåpningen i hans sinn at han var den lovede Messias, som han hørte så meget om – kongen av Davids ætt som skulle befri folket fra deres lidelser! Jesus turde først ikke å feste lit til denne forhåpningen, men langsomt må likevel hans tro på seg selv som en religiøs reformator ha vokst frem, for i sitt 23. år sto han frem i synagogen i Nazareth, og ga tydelig uttrykk for sine tanker om de gamle skriftenes to guder, løgnens og sannhetens Gud, og med ett slo han bena under alle de forhåpningene som var blitt stillet til ham av dem som hadde sett med hvilken iver han hadde studert de gamle skriftene, og formange av de skriftlærde ble han nå en fiende.

Mon tro hva som skjedde i Jesu liv fra hans ungsdomstid og frem til han sto frem i synagogen som en kraftfull og selvstendig tenkende voksen mann? Vi får ikke vite særlig mye i VmL om disse årene, men Jesus begynte altså tidlig å interessere seg for religiøse spørsmål, og VmL forteller at han tidlig dannet seg sine egne meninger, som ofte gikk på tvers av de gjengse oppfatningene. Vi får også vite at hans familie ble skuffet over ham, da han ikke viste noen som helst interesse for farens yrke, som familien gjerne så at han be opplært i. Om enn Jesus tidlig viste seg som en meget selvstendig og egenrådig ung mann, var han ikke fra fødselen av utstyrt med en sterk vilje og stor myndighet. Da en slik sterk vilje meget lett utvikles til selvrettferdighet, slik som f eks tilfellet var med Paulus, måtte Jesus selv utvikle sin viljestyrke som menneske ved at han seiret over mørket og erindret bønnen for Ardor, og som en følge av denne seieren ville fremstå med den guddommelig myndighet som ville være nødvendig for å vinne folket og de religiøse lederne for sin lære. Sannsynligvis har den unge Jesus vært spesielt utsatt for alle mørkeangrep som innebar å så tvil i hans sinn om hans identitet, og om hans selvverd. Vi må anta at Ardor og hans medhjelpere utsatte Jesus for stadige mørkeangrep for om mulig å få ham til å snuble og feile - for det største lys, angripes av det største mørke, og Ardor visste å sette inn sine stikk der mennesket har sine svake punkter.

Personlig ser jeg for meg den unge Jesus som en menneskevenn, medfølende og kjærlig, men samtidig meget ensom med sin indre tanker, og med en meget sterk følelse av å være annerledes, og å stå alene med sin opplevelse av omgivelsene. Jeg tror en slik ensomhetsfølelse lett kan komme til å prege de som er født til jorden for å bringe menneskeheten nye tanker, som går på tvers av det som er akseptert som sannheten, og deres opplevelse av å være så alene om sin opplevelse, kan lett føre til stor sjelelig nød i den naturnødvendige prosessen de må gjennom for å komme i samklang med sine indre verdier, i sterk motsetning til hva alle rundt dem til stadighet påstår. Men Jesus hadde tydeligvis en sterk indre drivkraft til å finne sin egen vei, og har sikkert hatt en meget dyptliggende tro på at han hadde en spesiell misjon å utføre, til tross for at han ikke alltid var seg denne bevisst. Til tider har han sikkert følt tvilen på seg selv nage sitt sinn, og følt seg sterkt nedtrykt av all den synd og elendighet han så rundt seg på alle kanter, for hans følsomhet var langt mer velutviklet enn hos hans medmennesker. Det meget fintfølende mennesket Jesus, omgitt av mørke og lidelse på alle kanter, har sikkert ofte følt angsten og frykten for å miste seg selv og bli overmannet av det onde, men ved hjelp av den tillit han utviklet til Gud, og den fred i hjertet som Gud gav ham, fant han den ro og styrke han trengte.

Men fra VmL får vi vite at Jesus fullt ut var et menneske, og led under alle de lavere drifter og begjær som enhver mann gjør, og han hadde også selvfølgelig et medfødt astralt sanseapparat, som f eks kunne eksplodere i raseri over menneskenes uforstand. Men hos Jesus var slike astrale følelsesutbrudd kun av kort varighet, for hans sinn var av en slik åndelig renhet, at mørket ikke kunne dominere ham over lengre tid. Men fra VmL får vi vite at Jesus ikke alltid var av de mest diplomatiske, og kunne være svært folkelig i sine karakteristikker av sine motstandere når han var tilstrekkelig tirret, og han kunne også være meget utfordrende i sine svar til dem som angrep ham. VmL forteller at Ardor fullt ut visste å utnytte Jesu temperament, og ofte sto usett ved hans side og fyrte opp under hans vrede, for å skaffe Jesus fiender på grunn av hans udiplomatiske opptreden. I det hele tatt må jeg tilstå at jeg tror at svært mange ville bli meget overrasket dersom de hadde fått oppleve Jesus på nært hold. Det er tydelig fra VmL at han kunne fremstå i mange situasjoner som svært menneskelig, og ikke som det ydmyke og milde ”gudelignende” vesen mange forestiller ham som. Det har til alle tider vært svært få som har evnet å gjenkjenne de yngste når de har stått overfor dem, og det gjelder også i dag i aller høyeste grad. Man glemmer at også de yngste på de aller fleste områder vil fremstå som helt vanlige mennesker, ja på mange av livets områder kan de virke både åndelig umodne og svært menneskelige – men på akkurat de områdene de har lovet Gud å medbringe ny forståelse til menneskeheten, vil deres evner befinne seg mange grader over det gjennomsnittlige menneskes. Men slik var det også med Jesus, og blant dem som møtte ham var det knapt noen som forsto at de sto overfor det kjærligste av alle kjærlige mennesker som noensinne har levd på jorden.

Jesus sto altså ganske alene med sin forståelse av menneskehetens lidelser, og en slik ensomhetsfølelse som Jesus sannsynligvis må ha opplevd, fører ofte til at vedkommende utvikler en dyp følelse av samhørighet med alle som av en eller annen grunn lever et ensomt liv, enten det nå skyldes fattigdom og sykdom, eller at de av andre grunner er utstøtte fra samfunnet. Disse menneskene, som ingen ville ha noe med å gjøre, fant i Jesus sin aller beste venn, og hans medfølelse med de lidende og utstøtte var dyp og ektefølt. Jesus lyktes på dette område å komme i meget god samklang med sin samvittighet, Gud selv, som ledet ham gjennom hele inkarnasjonen som Jesus – fra fødsel til død. Og i dette forholdet var han den ypperste gjenspeiling av Guds kjærlighet, som ikke fordømmer noen, selv ikke den som selv er skyld i sine lidelser, men som alltid er rede til å hjelpe alle med å finne en vei videre – ut av synd og elendighet.

Hva Jesus levde av i disse årene, er vanskelig å vite, men han levde neppe på sine foreldre uten selv å skaffe seg inntekter. Kanskje tok han forefallende arbeid der det var mulig? Hva som er sikkert, er at Jesus i disse årene utviklet en meget nøysom livsstil, og hans holdninger kan på sett og vis minne om enkelte av de verdiene som vant frem under ”hippi”-tiden på 1960-tallet. Han var imot at noen skulle samle seg rikdommer på andres bekostning, og mente at det var alles plikt å dele alt det de eide med dem som intet hadde. Sannsynligvis har han kun hatt noen ytterst få personlige eiendeler, kanskje bare en kjortel, et par sandaler, og en vandrestav, og ellers solidariserte han seg og levde sammen med dem som intet hadde, og delte alt han kunne tjene med dem. Jesus hadde også en nesten instinktiv motvilje mot maktmennesker, og så det overhode ikke som sin oppgave å søke makt for å endre på samfunnsforholdene. Jesus ville lære menneskene om Guds uforbeholdne kjærlighet til hvert enkelt menneske – om hvordanselv den usleste og fattigste er like høyt elsket av den allkjærlige Gud. Og at det overhode ikke var nødvendig å gå omveien om de religiøse lederne for å få kontakt med Gud – Jusu bud var at hvert enkelt menneske kan kontakte Gud direkte gjennom bønn. Dette var helt nye og revolusjonerende tanker for jødene, der all religionsutøvelse var forbeholdt presteskapet, og var underlagt strenge regler med forbud og påbud som måtte etterleves.

Jesus ble altså født som sønn i en helt vanlig jødisk familie, som ikke på noen måte skilte seg ut fra det store flertallet i samfunnet. I VmL får vi vite at Jesu far ofte tok seg arbeid hos velstående romere, som trengte boliger mens de bodde i de okkuperte områdene, og de betalte meget godt. Det er ikke vanskelig å forestille seg at de som valgte å arbeide for okkupasjonsmakten, må ha blitt sett skjevt på fra de andre – og blitt betraktet som en slags forrædere. Denne formen for ”pragmatisme” hos faren, kan sikkert ha vakt den unge Jesus sin avsky, da han nok var en ung mann med meget høye idealer, som avskydde alt som smakte av streben etter rikdom. Det er heller ingenting som tyder på at Jesu familie var religiøse søkere eller fritenkere, men de fremstår i VmL som meget tradisjonstro, og bebreidet ofte Jesus for at han ikke fulgte familiens tro. Ja, da Jesus hang på korset i sin dødsstund, var hans mor overbevist om at Gud hadde forlatt ham, fordi han hadde sviktet forfedrenes tro, for det var hun som sa de velkjente ordene, som senere har blitt tillagt Jesus om at Gud hadde forlatt ham. Man kan altså ikke se at det finnes overhode noe i Jesu bakgrunn, som kunne støtte ham i den gjerningen han hadde påtatt seg – å lære menneskene om deres sanne forhold til Gud. Han måtte tvert i mot gå på tvers av nær sagt alt det hans familie sto for. Og at en mann med bakgrunn fra folkedypets nød og elendighet, skulle klare å kjempe seg frem til å bli en religiøs lederskikkelse, som skulle vinne de religiøse lederne, som levde i en helt annen verden av rikdom, privilegier og opphøyethet for en helt ny religiøs lære, virker nærmest som en umulig oppgave. Særlig med tanke på at denne nye læren med ett slag ville frata hele den priviligerte eliten den religiøse makt og det monopol på religionsutøvelse som de hadde bygget opp gjennom århundrer. Det var en nærmest gigantisk utfordring Gud hadde stilt Jesus overfor.

Og man kan jo undre seg over hvorfor Gud ikke ga Jesus et noe letter utgangspunkt i den så skjebetunge inkarnasjonen som Jesus, da han for aller første gang skulle forsøke, som menneske, å erindre bønnen for ham som alle menneskene fryktet og hatet, Satan, mørkets fyrste og slave. Hvorfor ble ikke heller Jesus født inn i en meget velstående familie som nøt stor respekt i samfunnet, og hadde innflytelse i de indre sirklene av det religiøse maktapparatet? Hvorfor fikk han ikke heller en bakgrunn som lignet på Josef av Arimatæas, den rike skriftlærde, som før sin inkarnasjon hadde lovet å støtte Jesus? Noen vil kanskje hevde at det kan være vel så vanskelig for en som er født til makt å vinne sine medmennesker for en ny lære, som for en fattig outsider, og det kan det sikkert være mye riktig i. På den annen side, er det jo slik at i lignelsen om Jesus og Josef av Arimatæa i VmL, blir Jesus fremstilt som en liten og svak mann, som har en kjempestor bør å bære, mens Josef blir lignet med en stor sterk mann med en ørliten bør å bære. Av dette er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at Gud godt visste at Jesu utgangspunkt var langt, langt vanskeligere enn Josefs, og at det ville ha vært en langt lettere oppgave å løse for Jesus, om han var født inn i en rik, velstående familie som nøt stor respekt hos dem med makt og myndighet. Men slik ble det altså ikke, Jesus fikk hva vi nesten må betegne som det verst tenkelige utgangspunktet for å løse sin andre misjon – å vinne folket og lederne for sin nye kjærlighetslære.

Og kanskje var det helt nødvendig at Jesus gjennom livets harde realiteter skulle utvikle en så dyptfølt empati og kjærlighet til de lidende menneskene, for at han også skulle lykkes i å be for Ardor, for var Ardor vunnet tilbake til lyset, ville mørket stå uten en leder, og gjennom denne første, store seieren over mørket ville Jesus utvikle en viljestyrke og myndighet av en slik guddommelig styrke, at han ville kunne fremføre sitt budskap med den nødvendige overbevisning for å vinne selv de mest ultrakonservative religiøse lederne for sin nye lære. Dette kan absolutt være en del av forklaringen på hvorfor Gud ga Jesus akkurat et slikt utgangspunkt. Men kan det også være flere forklaringer på hvorfor Jesus liv artet seg akkurat slik som det gjorde?

Man kan saktens tenke seg andre måter et menneske kan utvikle empati på, uten å måtte leve blant de fattige, syke og lidende. Fra VmL vet vi også at inkarnasjonen som Jesus ikke var den første Kristus gjennomlevde, han hadde hatt fire tidligere inkarnasjoner som menneske. Og i disse inkarnasjonene hadde han også store oppgaver å løse, uten at det fremgår i VmL at han måtte arbeide seg opp fra folkedypet i noen av dem – det virker tvert imot som han i de fleste av dem har kommet meget lett de fremstående posisjoner som fyrste og religiøs leder.

Og akkurat her er det at man kan begynne å undre seg om det finnes omstendigheter i Kristi tidligere inkarnasjoner som kan forklare hvorfor hans inkarnasjon som Jesus måtte få det utgangspunktet og også fikk den slutten som den fikk, i tillegg til det vi allerede vet, om at Jesus dessverre ikke lyktes i å be for Ardor i det avgjørende øyeblikket, da han sto på kulminasjonspunktet av sin menneskekjærlighet og medfølelse med de lidende? Eller sagt med andre ord; kan det hende at det finnes forhold også i Kristi tidligere liv, som gjorde at hanmåtte sone i forhold til gjengjeldelsesloven? Var det simpelthen han selv som hadde beredt veien for sitt liv som Jesus gjennom fortidige handlinger?

Var Jesus underlagt bestemmelser i gjengjeldelsesloven?

Det står i VmL på side 287:

"Thi det maa staa klart for alle: at intet Menneske, hverken aandeligt eller legemligt, lider mere, end hvad det selv har forskyldt i de fortidige Tilværelser".

Kommer denne setningen også til anvendelse på Jesu liv og skjebne, kan det jo forklare mangt og meget om hans liv, og også om hans død. Og dersom man tar ovenstående helt bokstavlig, står det jo i realiteten her at den som selv mister sitt liv, kun kan få denne skjebnen fordi han selv har gjort seg skyld i at noen har mistet sitt liv. Men gjelder dette også de yngste? Og gjelder dette også Jesus? Er det faktsik slik at også Kristus i ett av sine tidligere liv, under påvirkning av mørkets grusomme kraft kan ha gjort seg skyldig i at andre mennesker har lidd? Eller var Jesu lidelser helt og holdent uforskyldt også sett på bakgrunn av hans tidligere inkarnasjoner?

Mange vil sikker bli rystet over at det i det hele tatt går an å tenke en slik tanke, at også Kristus, menneskehetens kjærlige leder, som menneske kan ha gjort seg skyldig i at andre mennesker har lidd. For mange er det jo nettopp Jesus store offer, hans grusomme og uforskyldte lidelser for menneskehetens skyld, som er en stor del av motivasjonen for deres kjærlighet til og beundring for ham. Jeg skjønner at det vil være en meget vanskelig tanke å akseptere for dem, at Jesu lidelse kanskje til en viss grad var selvforskyldt gjennom tidligere synder. På samme måte som det for mange er en helt utenkelig tanke at Johanne Agerskov noensinne kan ha blitt lurt av de eldste da hun utga Bispebrevet, vil det sikkert også være en totalt utenkelig, ja nærmest blasfemisk tanke for mange at man antyder at Kristus kan ha begått synder i tidligere inkarnasjoner, som kan forklare hvorfor han led så meget i sitt liv som Jesus fra Nazareth. Og noen vil sikkert også spørre om det nå kan være nødvendig å også rive Kristus ned fra den tronen vi har satt ham på, som et slags ”gudevesen” nesten på lik linje med Gud. Skal ikke en gang han få være i fred for menneskenes nysgjerrighet? Jeg har tidligere erklært at mitt motto i alle livets sammenhenger er, at det ikke må finnes noe som helst som jeg ikke er villig til å se i øynene. Det er lysets forskningsmetode – å ikke skjule noe, men undersøke alle deler av virkeligheten med en fullstendig fordomsfri innstilling. Man kan sagtens holde tilbake informasjon for en periode, fordi menneskene ikke har nådd et modningsnivå som gjør at de kan ha interesse av opplysningene – men det vitebegjærlige mennesket vil selvfølgelig ikke stanse seg selv før han er i stand til å forstå alt det som hans tanke kan rumme – uansett omgivelsenes eventuelle fordømmelse.

Jesus led altså mye, og han endte sitt liv på korset, henrettet av menneskene som takk for sin selvoppofrende kjærlighet til menneskeheten. La oss nå se litt på Kristi fire første inkarnasjoner som menneske, for å se om vi kan finne noen spor som kan lede oss til å forstå mer av Kristi liv som Jesus fra Nazareth, eller om antydningen om at han tidligere kan ha forsyndet seg bare er rene spekulasjoner uten rot i virkeligheten.

Kristi to første inkarnasjoner fant sted på et for historien ukjent kulturrike, som lå i Stillehavet, og en gang i tiden var landfast med det nordlige Syd-Amerika. Ca år 30.000 f. Kr. gikk landet til grunne på grunn av vulkanske utbrudd og senkninger av havbunnen. Bare noen øygrupper i Polynesia vitner ennå om kulturrikets beliggenhet. Om Kristi inkarnasjoner her står det i VmL:

”Her i Stillehavslandet havde den ældste af de Yngste sine to første Inkarnationer. I den første var han Høvding for eller Leder af Landets største og ypperste Stamme, som dog paa dette Tidspunkt endnu stod paa et temmelig lavt Kulturtrin, hvorfor hans Gerning blandt Folket ikke fik nogen varig Betydning.
I den anden Inkarnation, et Par Tusind Aar før Landets Ødelæggelse, havde han en Stilling og en Opgave, der nærmest svarer til den ypperstepræstelige. Ved sin myndige, men dog milde Fremtræden naaede han at kalde Troen paa en kærlig Guddom til Live hos sine Stammefrænder.”

Kristi tredje inkarnasjon fant sted i et senere kulturrike, det såkalte Atlantis, som gikk til grunne i år 12000 f. Kr. Vi får vite at flerguderiet var fremherskende i dette riket, men at det ikke utførtes menneskeofringer. Dyreofringer var derimot vanlige. Om Kristi inkarnasjon her får vi vite:

”Paa dette Øland havde den ældste af de Yngste sin tredie Inkarnation som Fyrste og Ypperstepræst.
Han var i høj Grad elsket af Folket for sin milde og humane Regering, gav flere Love saavel i religiøs som i etisk Retning; hans Forsøg paa at afskaffe Flerguderiet lykkedes ikke. Hans Inkarnation her paa Øen satte ikke ret mange Spor i Befolkningens Kultur, da han døde samme Aar, som Øen forsvandt i Havet. Mindet om ham levede hos dem, der ved Flugt slap bort fra Ødelæggelsen, og blev bevaret gennem mange Generationer. Han blev betragtet som et guddommeligt Sendebud.”

Igjen var altså Kristus inkarnert som fyrste og yppersteprest, og hans oppgave i denne inkarnasjonen var å avskaffe flerguderiet. Det kan virke som befolkningen på Atlantis sto på omtrent samme religiøse modenhetsnivå som på stillehavsriket, for Kristi misjon var nogenlunde sammenfallende med den han hadde hatt nesten 20 000 år tidligere – på stillehavsøya skulle han fremkalle bildet av den milde og kjærlige Gud, på Atlantis skulle han avskaffe flerguderiet, og fremkalle troen på at det finnes kun en Gud. At menneskeheten ikke hadde nådd noe videre i sin oppfattelse av Gud, men nesten må sies å ha gått noe tilbake, må forklares med at de eldste stadig vekk gjorde alt de kunne for å trekke menneskene ned i mørket, og overalt hvor de yngste lyktes i å bringe lysere tilstander på jorden, sto de eldste parat til å trekke alt ned i mørke og synd igjen, og særlig var det deres mål å forhindre at det skulle lykkes de yngste å gi menneskene forståelsen av den allkjærlige Gud, som alle mennesker kan kontakte direkte gjennom bønnen. Om hele menneskeheten fattet tillit til en slik Gudsoppfattelse, ville det bety at slutten på de eldstes makt over menneskene var nær.

Men der Kristus lyktes i sitt oppdrag på jorden i sine to første inkarnasjoner, mislyktes han altså i sin tredje inkarnasjon i å løse den oppgaven han hadde påtatt seg.

Om Kristi fjerde inkarnasjon, får vi vite dette i VmL:

”Omtrent 18 Hundrede Aar førend den ældste af de Yngste inkarneredes som Jesus af Nazareth, havde han sin fjerde Inkarnation som Præst i det nordlige Forindien.

I denne Menneskeliggørelse blev han den egentlige Grundlægger af Brahmalæren, ganske vist ikke i den Skikkelse, hvori den nu er kendt.
Kun meget lidt af hans oprindelige Lære lever i de gamle Sagn og Sange. I det Skrift, der kaldes "Manus Lovbog", findes endnu nogle enkelte Rester af hans etiske Læresætninger, men alle meget forvanskede.”

Nå kjenner jeg ikke så meget til hinduismen, men så vidt jeg har forstått er Brahmalæren et av fundamentene i religionen. Det betyr altså at Kristus har vært med på å legge grunnlaget for hinduismen, den religionen som de fleste av den over en milliard store indiske befolkningen slutter seg til – selv om læren for lengst har forlatt det utgangspunktet Kristus bidro til.

Om kan ser etter fellestrekk i disse fire første inkarnasjonene til Kristus, ser det ut til at han gjennomgående hadde viktige lederposisjoner, som f eks høvding, fyrste og yppersteprest. Her skiller den siste inkarnasjonen som Jesus seg helt klart fra de foregående, selv om vi ikke kan si med100% sikkerhet om Kristus de gangene han var fyrste, var født til herskerverdigheten, eller om han oppnådde den på annen måte, men på Atlantis f. eks. gikk troneretten i arv. Med tanke på at disse samfunnene som Kristus var fyrste i var temmelig primitive og krigerske, må vi nok anta med ganske stor sikkerhet at også Kristus, selv om han utmerket seg ved sin milde og rettferdige lederskap, både var involvert i krigføring og i avstraffing ved dødsdom for alvorlige lovbrudd. I mine øyne burde dette ikke være kontroversielt i det hele tatt. Vel er Kristus i diskarnert tilstand menneskehetens leder, og hans kjærlighet og barmhjertighet er uovertruffen, men selv han ville ikke ha makt til ved ett slag å omgjøre hele samfunnsordenen når han inkarnerte som høvding i relativt primitive folkeslag. Han kunne nok over tid reformere samfunnet i mer human retning, og det gjorde han også tydeligvis. Så i disse første inkarnasjonene må vi nok med stor sikkerhet anta at Kristus gjennom sine handlinger som høvding og leder måtte komme inn under gjengjeldelsesloven, og ville måtte sone karma i senere inkarnasjoner.

Vi kan nok ganske uten videre gå ut fra at samtlige av de yngste som inkarnerte som lederskikkelser i de relativt primitive samfunnene opp gjennom historien, har menneskeliv på samvittigheten både fra krigføring og gjennom avstraffelser. Men nå er det jo slik med de yngste, at deres bidrag imenneskehetens tjeneste er så enorme, at det i de fleste tilfeller, og i særdeleshet i Kristi tilfelle, langt overgår det de har gjort seg skyldig i av lovbrudd. Men det fører selvfølgelig ikke til at de står over gjengjeldelsesloven, for det gjør ingen av Guds skapninger som inkarneres på jorden.Vi må nok med stor sikkerhet anta at det også finnes et regnskap for hver enkelt av de yngste, og også for Jesus, der det vil finnes lovbrudd å sone, men det på den andre siden vil finnes geniale bidrag som har bragt menneskeheten fremover, og dette kommer så til fratrekk i ”karma-regnskapet”. Og i tilfelle av at en av de yngste ville ha lyktes i et jordeliv å be for Ardor, kan man bare forestille seg, at en slik kjærlighetsgjerning med ett slag ville utligne store mengder negativ karma for vedkommende. På samme måten som barmhjertighetshandlinger som redder liv også vil utligne for fortidige synder – f eks ved å oppfinne en livreddende medisin, redde mennesker fra dødelige ulykker osv.

Men det er ikke all karma som kan sones ved barmhjertighetshandlinger – noen ganger kreves det liv for liv. I SOS I, spørsmål 16 står følgende:

”Een Lovbestemmelse under Gengældelsesloven kommer ingen uden om, hvad enten Synderens aandelige Jeg er en Menneskeaand, en af de Yngste eller en af de Ældste. - Dog anvendes den ikke overfor de ganske unge Menneskeaander, førend disse, paa dette Punkt, er i Stand til at reagere overfor deres Samvittighed. - Den Paragraf, som her hentydes til, er Bestemmelsen om: at enhver, der ihjelslaar et Medmenneske eller som paa en eller anden Maade er skyldig i sine Medmenneskers Død, i kommende Inkarnationer maa frelse lige saa mange Mennesker fra en brat Død, som vedkommende har dræbt eller sendt i Døden. (Se "Vandrer mod Lyset" pag. 104, Afsnit 3.)
Men der er dog en Forskel i Udøvelsen af denne Lovbestemmelse. Thi det Menneske, som, efter udøvet Forbrydelse, i Jordelivet modtager og lider den Straf, der paadømmes efter de jordiske Samfunds Love, har intet mere at sone. Men da Guds Lov kræver, at enhver, der har dræbt et Medmenneske, i en kommende Inkarnation maa frelse et Menneske fra Døden, vil den, som, efter jordiske Love, har sonet sin Forbrydelse, udføre denne Lovbestemmelse som en Kærlighedsgerning. Han (hun) vil derfor altid, i Kraft af Guds Beskyttelse, selv komme frelst og uden Mén fra sit farefulde Hverv. Hvorimod det Menneske, der har unddraget sig den jordiske Retfærdigheds Straf, ikke modtager nogen Beskyttelse, hverken af Skytsaanden eller af Gud, under Forsøget paa at frelse et Medmenneskes Liv, hvorfor vedkommende aldrig selv kommer godt fra denne Handling - Døden, Lemlæstelse, langvarig Sygdom, Forbrændinger el. lign. bliver da Følgen. Med andre Ord, han maa med sit Liv eller med legemlige Lidelser sone sin fortidige Forbrydelse. Guds Gengældelseslov kan saaledes i visse Tilfælde kræve Liv for Liv - de jordiske Domstole har derimod ingen Ret dertil. - (Se "Vandrer mod Lyset", Kristi Tale pag. 114, Afsnit 2.)”

Man merker seg her at det finnes situasjoner, der Guds gjengjeldelseslov kommer til anvendelse i sin aller strengeste form, og den som har tatt liv og ikke blitt straffet av samfunnet for sin forsyndelse, blir pålagt i en senere inkarnasjon å redde et menneske fra døden, uten å ha den beskyttelsen fra skytsånden eller Gud, som de vanligvis vil ha, og handlingen vil da føre til lemlestelse eller død for vedkommende. Men merk hva som også står: Jordiske domstoler har ingen rett til å ilegge dødsstraff. Og jeg vil også understreke, at det selvfølgelig ikke er Gud som påfører lidelsen eller døden til den som må klare seg uten Guds beskyttelse, det er omstendighetene som er skyld i at vedkommende eventuelt mister livet. Gud og skytsånden unnlater å gripe inn for å redde vedkommende, fordi han/hun selv har tatt liv i en tidligere inkarnasjon.

Jeg må tilstå at tankene meget lett går til Jesus når man leser om denne bestemmelsen i gjengjeldelsesloven. For når vi vet at det ikke var Guds ønske at Jesus skulle dø for å frelse menneskeheten, hvorfor grep så ikke Gud inn for å redde Jesus liv? Man kan forestille seg mange måter Gud kunne ha reddet Jesus på - hendelser som kunne ha funnet sted, som kunne ha ført til at rådet i Jerusalem likevel ikke valgte å pågripe Jesus, eller at Pontius Pilatus på tross av redselen for selv å svekke sin posisjon, likevel løslot Jesus uten å straffe ham – for Gud mangler aldri midler til å oppnå det han ønsker. Men Gud valgte å la tingene utvikle seg slik de gjorde, og Jesus kom heller ikke på tanken om å be om hjelp for å unngå døden. Hvorfor ikke, egentlig? Kan det være at det hadde med gjengjeldelsesloven å gjøre? Hadde Jesus noe å sone, som gjorde at han manglet Guds beskyttelse?

Nøkkelen til forståelsen av Jesu død – inkarnasjonen på Atlantis

Om vi ikke visste noe mer om Kristi fire første inkarnasjoner enn det jeg har gjengitt ovenfor, ville det være nærmest umulig å gjøre seg opp noen mening om i hvilken av Kristi fire første inkarnasjoner de hendelsene fant sted som eventuelt bragte ham inn under gjengjeldelsesloven på en slik måte at han manglet Guds beskyttelse mot å bli drept i inkarnasjonen som Jesus. Men faktisk så vet vi ganske mye mer om en av Kristi tidligere inkarnasjoner enn det som står i VmL – nemlig den på Atlantis. I ca 1930 fremkom nemlig en inkarnasjonsberetning fra Atlantis, der den ånden som var yppersteprest på Atlantis ca 100 år før øya sank i havet, forteller om en religiøs seremoni som fant sted hvert syvende år i det praktfulle tempelet i hovedriket på øya. Seremonien skulle illudere at solguden for en kort stund tok bolig i en ung gutts legeme, og denne skulle i et rituelt samvær med en ung kvinne, avle en sønn som ville bli den neste herskeren i et av rikene på øya. Etter samværet forlot solguden igjen jorden, men det kun ypperstepresten og hans medhjelper visste, var at den unge mannen som spilte solkongens rolle, ble bedøvet og surret sammen med lærreimer, for å lide drukningsdøden, i det han ble senket ned i den kummen, der han tidligere i seremonien hadde blitt vasket ren av havvannet, som ble ledet i en kanal under tempelet. Det var altså intet annet enn et religiøst motivert mord, og i stedet for at tilskuerne fikk vite sannheten, fikk de servert en løgn om at Atze hadde sett solguden fare opp til himmelen igjen, for derfra å beskytte folket. Dersom kvinnen som solguden hadde vært sammen med ikke var fruktbar, ble også hun drept, for det betydde at solguden hadde avvist henne, og det betydde ulykke for landet. Og om hun fødte et pikebarn, ble det det drept, men den unge kvinnen fikk leve. Dette ble også regnet for meget ugunstig for kommende hendelser, dårlige avlinger osv. Bare dersom en sønn ble født, lovet det godt for de neste årene, og guttebarnet ville som voksen være selvskreven som fyrste ved et av de tre rikene på øya. Om han i tillegg var av kongeætt, ville han bli overkonge og øverste tempeltjener. Atze forteller videre at Gud hadde gitt ham i oppgave å avsløre solseremoniens sanne innhold, og stanse drapene på de unge menneskene, fordi drapene bidro til å holde folket fast i en religiøs forestillingsverden, som hindret deres videre vekst på det religiøse området.

Hva har dette så med Kristus å gjøre? Jo, det har i høyeste grad med Kristus å gjøre, fordi Atze mislyktes dessverre i sin misjonsom var å stanse det løgnaktige skuespillet som solseremonien var, og fra VmL, vet vi at Kristus inkarnerte på Atlantis like etter Atze, og han hadde fått i oppdrag å forsøke å avskaffe flerguderiet på øya. Men først mislyktes Atze i å stanse drapene, og deretter minslyktes Kristus i å avskaffe flerguderiet. Og midt oppe i det hele, begynte Ardor å inkarnere de eldste nettopp på Atlantis, noe som dro store mengder mørke til menneskene der.

Atze var inkarnert ca 100 år før Atlantis’ undergang, de eldste begynte å inkarnere ca 50 år før øyas endeligt, og vi vet fra VmL, at Kristus døde samme året som øya ble ødelagt av vulkanske utbrudd. Dersom alt hadde gått etter Guds plan, og Atze hadde lyktes i å avskaffe de religiøse drapene, ville veien ha ligget åpen for at Kristus kunne ha ført øyas befolkning ennå ett skritt videre i å få en mer riktig oppfattelse av de religiøse forhold – han ville kunne lære dem å be til den sanne Gud alene, og øyas befolkning ville ta et stort skritt videre i sin vandring mot lyset.

Men det som møtte Kristus var altså et helt annet scenario: Solseremonien ble etter all sannsynlighet fremdeles arrangert hvert 7. år, og øya var nå blitt de onde og maktsyke inkarnerte eldstes skueplass, og derav veltet store mengder mørke inn over øya. Ikke merkelig at Kristus mislyktes i sin oppgave å avskaffe flerguderiet!

Men så er det store spørsmålet: Fortsatte også solseremonien under Kristi ledelse? Det kan i så fall forklare mangt og meget i hans senere inkarnasjon som Jesus. Det kan være grunnen både til at han i stedet for å bli født inn i en velstående og innflytelsesrik famile, ble født i folkets midte blant de fattige og lidende – og det kan også være grunnen til at han manglet Guds beskyttelse mot å bli korsfestet. For som jeg har vist ovenfor, så lar ikke Gud selv de yngste gå fri av den bestemmelsen i gjengjeldelsesloven som gjør at den som er ansvarlig for et menneskes død, og ikke mottar samfunnets straff for ugjerningen, vil mangle skytsåndens og Guds beskyttelse mot selv å bli drept under en barmhjertighetsgjerning. Selv ikke Kristus ville kunne gå fri av denne bestemmelsen, vil jeg tro.

Men vet vi nøyaktig hva slags posisjon Kristus hadde på Atlantis? Var han overkonge i hovedriket, eller var han bare konge på et av de to mindre rikene - solseremonien fant jo kun sted i hovedrikets tempel. Det er faktisk ikke mulig å avgjøre med 100% sikkerhet i hvilket av rikene Kristus var konge, for i VmL står det at han på Atlantis var ”Fyrste og Ypperstepræst”. Begrepet fyrste er ikke egentlig en tittel, men en fellesbetegnelse på en suveren hersker, og sier i realiteten ingenting om hvilken tittel Kristus hadde som hersker på Atlantis - ordet betyr egentlig "den første" og det betyr at han kan ha hatt både tittelen konge eller overkonge! På dansk wikipedia står f. eks. følgende definisjon av ordet fyrste:

"Fyrste, eller på tysk Fürst, var oprindelig ikke en titel, men betød blot den første. Samme mening har man i "prins" der kommer af det franske "prince" der igen kommer af latin "princeps" der ligeledes betyder "den første". Principelt er det en betegnelse på en suveræn hersker og ingen egentlig titel per se. En fyrste kan derfor betegne alle monarker, uanset hvilken titel de bruger (f.eks. konge, kejser, hertug, fyrste etc.)."

Vi kan med andre ord ikke med utgangspunkt i VmL med sikkerhet si om Kristus var konge i hovedriket eller i et av de andre rikene. Personlig heller jeg dog til å ville vektlegge det som står ovenfor om betydningen av fyrste som "den første", og finner det derfor sannsynliggjort i rimelig grad at Kristus på Atlantis inkarnerte som overkonge. Og i og med at han hadde fått i oppdrag å avskaffe flerguderiet, kan jeg personlig vanskelig tenke meg at han kan ha vært inkarnert som annet enn øverste leder, og tittelen yppersteprest høres definitivt ut til å være tittelen til den øverste presten i riket – altså han som tjenestegjorde i det store soltempelet. Og det som står i VmL, om at ”Han var i høj Grad elsket af Folket for sin milde og humane Regering, gav flere Love saavel i religiøs som i etisk Retning;…” også tyder på at han var regent i hovedriket.

Når man kjeder opplysningene i VmL og i Atzes inkarnasjonsberetning sammen, må man vel også kunne si med ganske stor sikkerhet at Kristi jordiske legeme da han inkarnerte som menneske på Atlantis, må ha blitt unnfanget som et resultat av at hans far og mor var deltagere i solseremonien! For det var jo de guttebarna som ble født som et resultat av seremonien som senere ble fyrster, og var gutten av kongeætt, var han selvskreven som overkonge og yppersteprest! Dette betyr videre at de to unge menneskene som Atze beskriver i sin inkarnasjonsberetning, godt kan ha vært Kristi foreldre – og den unge gutten, Airun, som måtte lide døden, tatt av dage av Atze, var i såfall Kristi far. Personlig er jeg heller ikke i tvil om at Ardor hadde planer om selv å regjere som overkonge på Atlantis, og således forsøkte å inkarnere seg i det samme legemet som Kristus var tiltenkt av Gud. Jeg kan vanskelig tenke meg at Ardor ville nøyes med noe mindre enn å være øverste hersker dahan ville menneskeliggjøre seg. Men han lyktes ikke å utslette sine erindringer om det forferdelige livet i helvetessfæren og måtte oppgi sitt forsøk. Man kan bare forestille seg hvilket grusomt helvete på jord livet på Atlantis ville ha vært med den ondeste av de onde, djevelen selv, som øverste hersker og yppersteprest. Men det ble i stedet, etter all sannsynlighet, Kristus som inkarnerte som overkonge, og selv om han i ettertid ble husket som en mild og rettferdig regent, lyktes det ham ikke å avskaffe flerguderiet, og sannsynligvis heller ikke solseremonien, eller han deltok i en eller flere seremonier før han eventuelt klarte å avskaffe den. Da de yngste ofte inkarnerer i samme området i store skarer, må vi nok anta at det også gjaldt i dette siste århundret på Atlantis, og ikke usannsynlig har noen av de andre av disse yngste vært ofre ved solseremonien. Jeg er rimelig sikker på at opp gjennom historien har et stort antall av de yngste gjensidig tatt livet avhverandre som mennesker. Jeg vil også anta at de av de yngste som inkarnerte samtidig med Kristus da han levde på Atlantis, også inkarnerte samtidig med ham i hans liv som Jesus fra Nazareth. Fra Vml vet vi at en mengde av disse også var inkarnert i Danmark da VmL ble utgitt, og personlig er jeg overbevist om at den samme gruppen av de yngste er inkarnert i vår tid. Fremtiden vil vise hva slags standpunkt de denne gangen vil innta til Kristi budskap. Men mørkets makt er forferdelig, selv etter at Ardor har vendt om, og mange vil sannsynligvis også denne gangen feile - dessverre!

Fra VmL vet vi at Ardor fullstendig gikk fra konseptene da han forsto at han alene måtte lide videre i helvetessfæren, og han forbannet Gud, sine søsken, de yngste og menneskene. Dette bragte hatet inn i verden, og disse forbannelsene må ha rammet ikke minst Kristus med stor styrke, og gjort hans misjon å avskaffe flerguderiet nær umulig.

Alt dette setter jo seremonien på Atlantis i et helt nytt lys. Om jeg har rett i mine antagelser, så var det mektige soltempelet også det stedet der Kristus utførte sin gjerning som yppersteprest da han var inkarnert i det forsvunne riket. Men hvorfor er ikke dette medtatt hverken i VmL eller i Atzes inkarnasjonsberetning? Hvorfor fortelles det ikke rett ut i VmL, at også Kristus i sine liv som menneske begikk synder som gjorde at han måtte sone etter gjengjeldelsesloven? Vel, slik er det med flere forhold i VmL; alt er ikke gjort direkte rede for. Men ved å koble sammen ulike opplysninger i verket, kan man komme frem til løsningen på mange vanskelige spørsmål, som ikke er direkte besvart. Mye kan man slutte seg til på denne måten. F eks regnet man jo med fra oversanselig side at den tenksomme leser av seg selv ville forstå at det ikke bare var Josef av Arimatæa fra rådet i Jerusalem som hadde henvendt seg til Jesus, men også flere av de andre rådsmedlemmene. VmL er altså ikke imot at man selv trekker sine slutninger på bakgrunn av de ulike opplysningene som er gitt.

Det er også meget lett å forestille seg, at det ville være meget uklokt å behandle Kristi inkarnasjoner på den måten jeg har gjort i VmL i 1920, da det sannsynligvis helt og holdent ville ha umuliggjort VmLs sjanse til å bli akseptert av den danske kirken – selv om jeg igjen må understreke, at jeg personlig ikke finner det det minste kontroversielt å tenke seg at også Jesu liv formet seg som det gjorde, fordi også han hadde fortidige synder å sone etter gjengjeldelsesloven. Men man må nok regne med at det ville ha vært meget vanskelig for de danske prestene å ta til seg VmL, om det sto skrevet svart på hvitt i verket at Kristus hadde gjort seg skyldig i at mennesker hadde mistet livet i flere av sine tidligere inkarnasjoner. Men etter min mening inneholder VmL mer enn nok av ”indisier” som sannsynliggjør en slik mulighet i meget høy grad. Og da Atzes inkarnasjonsberetning ble utgitt på begynnelsen av 1930-tallet, visste man nok fra oversanselig side at sannsynlighetene for at kirken ville ta til seg VmL var så små, at man uten stor risiko kunne bidra med ennå flere spor for dem som ville ha interesse av å utforske Kristi inkarnasjoner ytterligere. Og i dag, hvormenneskene begynner å nå så langt i sin religiøse modenhet at de ikke lengre trenger å ha ”den syndfrie Jesus” som en slags ”krykke” for å holde troen levende, tror jeg tiden er moden for også å kunne resonnere åpent og fordomsfritt om vår kjærlige broder, Kristus, vår åndelige leder og ypperste representant for Guds uendelige kjærlighet. Uansett hvor høyt jeg elsker ham, kan jeg ikke se at jeg gjør ham noe galt ved å undersøke på helt fritt grunnlag hva han kan ha opplevd de gangene han ble menneskeliggjort og måtte leve som oss i jordens mørkeverden.

Mange brikker faller på plass.

For meg personlig forklarer det jeg mener å ha funnet ut om Kristi inkarnasjon på Atlantis hvorfor han ikke som Jesus ble født blant de rike og velstående. Fordi han etter all sannsynligvis misbrukte sin inkarnasjon som fyrste og yppersteprest på Atlantis, der han var del av det ypperste maktapparatet, til å videreføre en religiøs seremoni som endte med det skjulte drapet på en ung gutt. Derfor kunne ikke Gud gi ham nok en inkarnasjon som velstående og innflytelsesrik – og Jesus måtte fødes midt blant folket - som en av dem. Dette forklarer også for meg mye av den uviljen Jesus følte mot den rike overklassen, og hvorfor han stilte så altfor strenge krav til dem og krevde at de skulle gi bort all sin rikdom og leve blant de fattige. Jesus husket intet om reinkarnasjon, og lærte intet om det til sine disipler, og hadde tydeligvis ingen erindring av å ha levd før, men likevel vil jeg tro at hans gjerninger og opplevelser fra hans tidligere inkarnasjoner må ha preget hans sinn på en instinktiv måte, uten at han kunne forklare seg opprinnelsen til f. eks. sin uvilje mot de rike. Dette tror jeg også må være grunnen til at Jesus overhode ikke kunne se for seg seg selv i et samarbeid med Josef av Arimatæa, uten at Josef ga bort all sin rikdom og vandret rundt fattig som Jesus.

Man kan også spørre seg selv, hvorfor i all verden Jesus i stedet for å forsøke å redde sitt liv, nærmest oppsøkte døden, for på den måten å bekrefte sannheten av sine ord, som det står i VmL? Og hvorfor sørget ikke Gud for å redde Jesus fra rådet i Jerusalem, da de hadde bestemt seg for å pågripe ham og overlevere ham til romerne for å komme en eventuell beskylding om at de selv sto i ledtog med Jesus og planla et jødisk opprør mot okkupasjonsmakten i forkjøpet? Ville det ikke ha vært klokere om Jesus hadde reddet seg unna den opphetede situasjonen i Jerusalem, der det florerte med rykter om at et opprør mot romerne var i emning? Om rådet ikke klarte å få Jesus arrestert, kunne kanskje utgangen på situasjonen bli en helt annen? Kanskje var i stedet medlemmer av rådet blitt arrestert og henrettet, og Jesus kunne ha overlevd? Jesus sympatiserte sterkt med esseerne, får vi vite i VmL - hvorfor kunne ikke Gud, da han så at situasjonen var i ferd med å tilspisse seg i Jerusalem, lede Jesus vekk for å la ham leve tilbaketrukket for en tid og f. eks slå seg ned i et av esseernes samfunn, som holdt til i mer avsidesliggende deler av landet. Jesus kunne her få en sjanse til å hvile ut sammen med likesinnende mennesker som kunne dra omsorg for ham, slik at han kunne bygge seg opp igjen - til den spente situasjonen som truet hans liv var over. Kanskje kunne han selv skrive ned sine tanker, slik at de kunne bevares for ettertiden, og de yngste kunne ha sluppet å risikere liv og helse i mange tunge inkarnasjoner i de neste 2000 årene? En annen mulighet kunne være at Jesus giftet seg og stiftet familie med kvinnen som sto ham aller nærmest mot slutten av hans liv, Maria Magdalena. Vi vet jo fra VmL at Gud på ingen måte har noe ønske om at vi mennesker skal leve alene og heller ikke at vi skal avstå fra fysisk samkvem med det annet kjønn, da seksualdriften anses som en helt naturlig del av det å være menneske, og i følge VmL er det ganske naturstridig å kreve av et menneske at det skal avstå fra sex. Men jeg vil tro at Jesus, som var en mann med meget store krav til seg selv og med særdeles høye etiske idealer, selv følte at det ikke var riktig av ham å "bruke" en kvinne til å tilfredsstille sine egne seksuelle behov, dersom han ikke følte at han ikke fullt ut kunne hengi seg til henne i et forpliktende samliv. Men det hadde kanskje i evighetsperspektivet likevel vært bedre om Jesus hadde valgt en slik utgang på sitt liv dersom det hadde vært mulig, heller enn å gi seg selv til døden, for derved å bekrefte at han sto fullt og helt inne for sin lære. Ingen kan vel påstå at det ville være et uttrykk for feighet å forsøke å redde sitt liv i en slik situasjon. Men Jesus var en sliten og oppgitt mann mot slutten av sitt liv, og kanskje var han også motivert ut fra en ubevisst erindring om de unge guttene på Atlantis som mistet sitt liv i tillit til Gud. Led han under en ubevisst dødslengsel - et dypereliggende ønske om å sone for den rollen han selv hadde spilt i den religiøse seremonien på Atlantis? Og var den tragiske avslutningen på hans liv en følge av at han måtte sone under gjengjeldelseslovens strengeste bestemmelser - og manglet Guds beskyttelse mot selv å miste sitt liv? I mine øyne, er det en meget sannsynlig forklaring på hvorfor Jesu sjebne ble som den ble.

For meg er det også en meget sannsynlig forklaring på hvorfor Gud kunne være så sikker på at Jesu liv kunne ende på korset, dersom det ikke lyktes ham å overvinne mørket, for Gud visste at Jesus på grunn av gjengjeldelsesloven ville stå uten beskyttelse da hans liv ble truet. Dette betyr selvsagt ikke at Gud ønsket at Jesus skulle dø, og han er således ikke på noen måte ansvarlig for Jesu død, for det var menneskene som drepte ham. Men selv ikke Jesus kunne unngå gjengjeldelsesloven, som rammer stor som liten på en 100% rettferdig måte. Dette forklarer for meg også hvorfor det var så viktig for Gud å gjøre Jesus oppmerksom på, da han trakk mørket vekk fra Ardor så Jesus kunne se ham da Jesus ikke hadde erindret bønnen for ham, at det var menneskene og ikke Gud, som ville gi ham døden på korset.

Men dette betyr selvfølgelig ikke at jeg tror at korsfestelsen var en naturnødvendig konsekvens av Kristi tidligere forsyndelser. Hadde Jesus lyktes i det han hadde satt seg fore – både å be for Ardor, og å vinne folket og lederne for sin nye kjærlighetslære, ville det vært en barmhjerighetsgjerning av så store dimensjoner, at døden selvfølgelig ville ha vært unngått – han ville gjennom sitt bidrag til lysets seier over mørket så å si ha frelst seg selv fra døden!

Men det lyktes ikke den gangen, dessverre

Men som diskarnert fortsatte Kristus sitt ustoppelige arbeide i lysets tjeneste, og for mindre enn hundre år siden, lyktes det ham å finne mennesker, som på hans ord ba en kjærlig bønn for Ardor, en bønn som vakte til live Ardors erindringer om den tiden som var før fallet, og han valgte å følge Kristus tilbake til Gud og til lyset. Derved mistet mørket sin tjener, og Kristus hadde oppfylt sitt løfte til Gud om å vinne de lysets ånder som var falt for mørket, tilbake til lyset.Veien ligger nå åpen for at lyset kan vinne frem også på selve jorden, og vi ser over hele jordkloden tegn som viser at mørket er ved å tape terreng - men det kan fortsatt ta kortere eller lengre tid – alt ettersom menneskene selv velger lysets eller mørkets vei. Det er opp til oss. Fred og velstand for alle mennesker på jorden kan være nære dersom vi velger å følge Kristus slik han taler til oss i Vandrer mod Lyset!

Denne artikkelen er også publisert med illustrasjoner på min webside: www.vandrermotlyset.net

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #101

Rune Staven

401 innlegg  12005 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.

Det er helt riktig at det en gang fantes et åndelig rike som har dannet forbildet til menneskenes forestillinger om et Helvete.

Da noen av Guds skapninger falt for mørket i syndefallet, ble det lysriket Gud hadde skapt som deres tiltenkte oppholdssted forurenset av det frigjorte mørket, og det vakre riket ble lagt i ruiner, og ble til et heslig, ondt og grusomt sted å oppholde seg.

Mennesker som hadde levd et syndefullt liv, ble trukket til dette onde riket når de døde, ikke fordi Gud dømte dem til det,men fordi de var så forurenset av mørke, at de ikke maktet å vende hjem til Gud.

Men Kristus og hans medhjelpere har i løpet av de 2000 årene som er gått siden Jesus levde blant oss, vunnet alle de formørkede åndene tilbake til lyset, og da det ødelagte riket var tomt, slettet Gud det!

Derfor vender nå alle mennesker som dør tilbake til sfærene.

Helvete finnes ikke, og har aldri vært et sted Gud har benyttet seg av for å straffe mennesker. Men de som havnet der, trukket dit av sin egen ondskap, trodde nok sikkert at de aldri ville komme bort derfra.

Det er forklaringen på bibelstedet!

Hei Sverre

 

 

Dette er eventyr, Det er dette du vil tro blindt. villfarelsen er stor hos deg. Det er bare du som kan forkaste dens lære. omvend deg Sverre før det er for sent. Jeg sier dette som en venn.

 

 

MVH

Rune

Svar
Kommentar #102

Kjell Haugen

6 innlegg  1185 kommentarer

Det er så myyyye myyye mer...

Publisert over 5 år siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.

Den Hellige Ånd åpenbare skriftene for de som ønsker å slippe til Han. han som utøser sine gaver til hver enkelt av oss. funksjonen som den Hellige Ånd er super viktig. men jeg ser med triste øyne at få benytter seg av denne muligheten.

Ser du prøver å begrense Den hellige ånd til kun å åpenbare Guds ord.   Det er en liten, men viktig del av den hellige ånds arbeid. 

Når du så har fått Guds ord åpenbart ? Hva gjør du så ?  Skriver du det ned og legger det i en skuff ? Eller går du til din trosfrende å prøver ut din ånd - får stadfestet din åpenbaring; eller bare plumper du det ut til den første og beste forbipasserende.  

Hvilken kvalitetskontroll bruker du på at det er fra din Gud  når du får en åpenbaring?

Jeg forstår du fokuserer mye på Gamle testamentet og jødenes tro.  Jesus kom med et nytt testamentet - som ikke fokuserer på det samme. Det handler om tro og trosgjerninger.   Det handler ikke om tiende - men 100%.  Det handler ikke om et delt hjerte - men et hjerte som alltid er bedende for din bror. Det handler ikke om å såre andre - men å fremelske det gode i alle medmennsker.   Når du -på denne måten - lever et liv som Jesu amasadør - møter mennesker på den samme måten som han møtte syndere , tollere , syke , skrøplige som vi ser igjennom evangeliene.  Da viser Gud seg gjennom oss.  Jesus møtte aldri noen med dømmende ordelag , men med invitasjon -- Følg meg - så skal jeg gjøre deg til menneskefiskere.  Slike små ord - slike små handlinger er små troshandlinger vi må gjøre i hverdagen.  Få med oss en sjel om dagen inn i Guds rike.  Etterhvert vil vår tro bli større og våre troshandlinger bli større.  Snart kan vi be inn hele nabolaget til bibelgruppe på onsdag klokken 7.    For som vi sier -- aldri en bibelgruppen kveld uten nye naboer tilstede. 

Matteus 12:32 "......Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende."  Dette er den synd du må fokusere på.. Når du får en "åpenbaring" fra Den hellige ånd. Hva gjør du med den. Bringer du den videre , eller lar du den ligge i skuffen.  Det er et stort ansvar når du har fått en åpenbaring at du bringer den vidre til den som trenger den. Og det vet du.  Om du ikke gjør det men sier imot den hellige ånd at det ikke er din job , eller nødveng er du ute å kjøre.   Det var din job at den sjelen som gikk deg forbi skulle reddes for Herren.  Dette er de troendes synd.  Her hjelper ikke Golgata.. Det var for alle de andre syndene dine etter GT tankesett.

Dette blir mer alvorlig når man starter å lese og bruke 1. Kor 12.    Tar av seg sløret og ber om nådegavene - tar dem i bruk.  De virker alle sammen.  Det er bare å prøve å se at Herren er God. Men -- Matteus 12:32 blir mer og mer alvorlig. 

For en nådegave er et stort ansvar for oss som har og bruker det.  Det er et tveegget sverd. Om man hele tiden fokuserer på at nådegaven skal brukes for å ære Gud vil den gi deg en sjelefred.  Men om du bruker din nådegave for å ære deg selv eller andre er du på den andre siden.  Som regnet drypper på rettferdige og urettferdige vil nådegåve fungere både for de som lover gud og ikke.   Derfor har vi så mange shamaner, healere, synske og lærere med feil lære blandt oss.   De er alle som bruker sin nådegave til egen vinning. Jeg ser mange av dem opptre i kristne forsamlinger - men uten å takke og prise Gud for de gjerninger han gjør.  Her må man huske på de 10 samaritanske som ble helbredet.. bare en ble frelst.

Gå i fred å tjen Herren med glede.

Svar
Kommentar #103

Knut Nygaard

483 innlegg  6640 kommentarer

Den ... tidligere fortapte sønn .

Publisert over 5 år siden

Forvandlingens under ... Det største under av alle - forvandlingens under - er det som skjer når vi tar imot Jesus.  

På denne snutten ser vi en gjengleder som deler et vitnespyrd med påfølgende kjærlighet som jeg knapt har sett og vanskelig kan beskrive - vi, som tror er jo alltid hos ham, sier Jesus - hvor mye mer skal vi da ikke glede oss over denne ene som er kommet hjem - kjærligheten her er både til å ta og føle på og denne menigheten har en pastor med et sant farshjerte...

http://www.youtube.com/watch?v=Qj5nx6Uc3kE

Svar
Kommentar #104

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Den sorgfulle himmelen

Publisert over 5 år siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.

Det er aldri for sent å ta et valg om tro på Jesus. men ikke alle kommer inn i Himmelen. Få er de som kommer inn i Himmelen.

Tror du at det blir stor glede i himmelen, når mange vil savne noen av sine dypt elskede kjære? Når mange vet at noen av deres barn, deres mor, deres far, deres bror osv skal lide i all evighet i helvete?

Tror du Gud vil være glad ove rtanken på at størstedelenav Hans barn skal lide og ha det vondt?

Tror du Gud vil være tilfreds?

Mvh Sverre

Svar
Kommentar #105

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Vis meg en forvandlet......

Publisert over 5 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.

Forvandlingens under ...

Knut, det er ikke spesielt lett å få øye på disse forvandlede menneskene her på VD. Hva er det som skiller dem fra andre? At de til stadighet bruker sine innlegg til å fortelle andre at de skal havne i helvete?

Dersom det er følgen av å være "frelst" i Jesus tror jeg at jeg sier nei takk!

Jeg foretrekker heller å være en som viser andre mennesker respekt og toleranse, og aksepterer at elle trosretninger er likestilte i Gud øyne!

Også en ikke-kristenkan oppleve en helleg opphøyethet i sin tilbedelse av Gud! Man trenger ikke godta offermordet for å bli født på ny i Gud!

Mvh Sverre

 

Svar
Kommentar #106

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Jesus hadde garantert foretrukket helvete....

Publisert over 5 år siden

Hvem holdt Jesus seg med da han levde på jorden?

De vellykkede, de religiøse lederne, de rett-troende i egne øyne, de som trodde de var Guds utvalgte?

Nei, det vet vi alle at han ikke gjorde.

Jesus foretrakk de lidende, de utstøtte og de syke.

Dersom noen skal være lidende og utstøtte i all evighet, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om hvor Jesus hadde valgt å være: I helvete, selvfølgelig!

Jesus var en sann menneskevenn! Han var alltid rede til å solidarisere seg med dem som hadde det vondt, mot dem som satte seg selv høyt.

En del kristne her på VD setter seg selv svært høyt! De tror de er Guds utvagte til å leve i evighet i Guds rike, mens vi andre skal lide.

Jesus foraktet mennesker som trodde de var rett-troende og satte seg selv over andre!

Dersom ikke himmelriket var åpent for alle, hadde Jesus nektet å oppholde seg der!

Sann mine ord! Heldigvis er ikke Gud slik at Han lar noen lide av smålige grunner! Hans kjærlighet ville ikke tillate noe slikt!

Mvh Sverre

 

Svar
Kommentar #107

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Forakt er ..

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.

Jesus foraktet mennesker som trodde de var rett-troende og satte seg selv over andre!

ringeakt; "å se ned på" i betydningen "vise manglende respekt for".

Satan el Lucifer som tilstanden kalles på latin (hêylêl på heb.) er Jesus (messias) uten Lyset (før Lyset blir mottatt), når så Lucifer, på sin vandring fra mørket mot lyset oppnår Lyset, kalles han Ashera -Morgenstjernen.

“Den største helten er han som gjør sin fiende om til en venn”. Da vil slangen, dødsengelen, bli til en hellig engel.

De som enda ikke har mottatt Lyset som kom ned, må nødvendigvis sette seg selv over annet og påberope seg evnen til å bedømme virkeligheten. Det blir så gjort ut fra det mørket (som de tror er lys) de selv lever i, slike vil da respektere det de selv oppfatter, tror og ser og ikke hva den andre opplyser om. Slike forakter det opplysende og den som kommer, mens de opplyste vil forakte det uopplyste og den som var. 

Det du sier er helt sant; Jesus vil nyte helvete framfor en himmel uten lys, i helverte er det i det minste flammer som lyser opp de som møter en venn.

Svar
Kommentar #108

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Det er det vel ikke for andre heller?

Publisert over 5 år siden
Jarl Hanni Afsar. Gå til den siterte teksten.

For meg er det ingen motsetning mellom spiritualitet og vitenskap.

Bibelen er "Vitenskapen om den spirituelle virkelighet".

Det er ingen motsetning mellom vitenskapen om fysisk og spirituell verden, de gransker bare to høyst ulike dimensjoner på lik oppriktig og søkende måte. 

Det er nå 100 år siden vår verdslige vitenskap kom til grensen mellom den synlige og usynlige siden. Kvantefysikk kalles "grensevitenskapen", og avdekker først teoriene for så i neste omgang, etter ytterligere undersøkelser, åpenbare det usynlige.

Som du sier, tro skaper barrierer; tror vi ikke på den usynlige virkeligheten er det selve troen vår som er barrieren, men legger vi den til side åpner det opp for det vi enda ikke har sett og hørt, det usynlige påvirkes ikke av vår tro/ vantro.

Krisen er når vi må gi avkall på det vi tror, det vil oppleves som å dø, når alt vi trodde var sant viser seg å være kun tenkt del av det som vi enda ikke så og erfarte.

Svar
Kommentar #109

Rudi Wara

91 innlegg  3817 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Knut Nygaard. Gå til den siterte teksten.

På denne snutten ser vi en gjengleder som deler et vitnespyrd med påfølgende kjærlighet som jeg knapt har sett og vanskelig kan beskrive - vi, som tror er jo alltid hos ham, sier Jesus - hvor mye mer skal vi da ikke glede oss over denne ene som er kommet hjem - kjærligheten her er både til å ta og føle på og denne menigheten har en pastor med et sant farshjerte...

Ja det er dette det handler om - den ene som kommer tilbake til sin Far. Den fortapte sønnen. Jesus ier hvem av dere gå rik eå lette etter den fortapte sauen - når den ene er av de 100 er borte.

Jesus som er Guds sønn Jesus som var og er ordet og ordet ble menneske. Jesus som stod opp i fra de døde som ble født av jomfru MAria Han som er Kongens Konge. Hansom bereget oss fra evirg fortapelse. Han viser sin Kjærlighet i hjerte - han vender mennesker totalt om. Han som er den store og evige. HAn som bare utøser sin kjærlighet.

Jeg ser mange hunder slike endringer - av alle Mirakler - så er det å blir frelst - født på ny den største. Takk for et fin bidrag till sannheten Knut.

Svar
Kommentar #110

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Er det å "utøse" sin kjærlighet å sende dem som ikke tror til helvete?

Publisert over 5 år siden
Rudi Wara. Gå til den siterte teksten.

Hansom bereget oss fra evirg fortapelse. Han viser sin Kjærlighet i hjerte - han vender mennesker totalt om. Han som er den store og evige. HAn som bare utøser sin kjærlighet.

Passer det særlig godt å bruke begrepet "utøser" sin kjærlighet, når det man egentlig mener er at kjærligheten blir gitt kun på den betingelsen at man tror at et bestemt bestialsk og grusomt mord var en kjærlig gjerning? Alle de andre skal jo ikke få noen kjærlighet!! De skal lide i alle evighet!!

Passer  det ikke da bedre å si kjærlighet på strenge betingelser?

Mvh Sverre

Svar
Kommentar #111

Rudi Wara

91 innlegg  3817 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.

Passer det særlig godt å bruke begrepet

Ja det passer svært godt- Det er ikke Guds feil at menneske ikke ville tro på Ham. De vil ikke tro på Jesus som Hans sønn. Du skjønner at det er nøkkelen. Og djevelen i dag prøver å ta bort navnet Jesus - som det er kraft i, djevelen prøver å fjerne jomfrufødselen. Og mange går i fella.

Hva skal Gud med mennesker som er slik som jorden er i himmelen??

Skal vi ha den samme ondskapen i Himmelen som på jorden.

Og jeg forholder meg til ordet - Guds ord er ufeilbarlig, det er fast, det er livet. Ordet er ånd, Hans ord er liv. Den som fornekter Jesus har heller ikke Faderen. Den som tror det er nok å tro på Faderen og ikke på Jesus - kommer ikke til Himmelen. Hnn er fortapt. Fordi Jesus sier: alle må komme til meg for å kunne se min Fars Himmelrike.

Dette er Godt dokumentert i hele gamle testamentet - i detalj har Herren fortalt hvem Jesus er i tabernakle - Han har fortalt allt om Jesus - i tabernaklet av Moses. Det kan vi se Guds plan lenge før Jesus var blitt menneske. Fordi Jesus var der - Han var før Jorden ble skapt. Det er derfor Han sier til fraiserern eller øverste prestene - dere tror på Moses og skriftene - men dere ser ikke at Moses skriver om meg.

Du skjønner det Sverre - du må lese hele bibelen og få en forståelse av sammenhengene. Og ikke ta biter ut og lage din egen religion.

Du kan se Jesus gjennom alle bøkene i DGT. Djevelen trudde han hadde vunnet over Jesus da djevelen fikk drept Ham på korset. Men det denne lille knotten ikke forstod - at han i realiteten mistet makten på de som er født på ny. Han skrev sin egen dødsdom da Han drepte Jesus - Jesus beseriet døden. Og alle som er født på ny - det kan du bare bli ved å tro på Jesus. Fordi det er Jesus som spør Faderen om å sende DHÅ til deg. Det er Jesus om også komer tilbake og skal dømme verden.

Og slik er det - det er dette bibelen forteller oss - Guds ord. Det er sannheten - det finnes et helvete og det finnes en himmel. Du velger selv med den kunskapen du har fått her - hvor du vil tilbringe evigheten - du er advart. Flykt fra denne falske ånden som du er i kontakt med - ta imot Jesus i ditt hjerte.

Svar
Kommentar #112

Rune Staven

401 innlegg  12005 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.

Tror du at det blir stor glede i himmelen, når mange vil savne noen av sine dypt elskede kjære? Når mange vet at noen av

Hei Sverre

 

 

Når vi kommer til Himmelen, så glemmer vi det som har hvert på jorden. tror du Gud vil at vi skal ha triste og sorgfulle tanker i Himmelen ?. Jeg har mange  familie medlemmer som enno ikke er kristne. men jeg ber og håper og tror Gud hører bønn. Gud vil ingen skal lide og ha det vondt.det velger vi selv. Det er vi som må ta det første  steget til å tro. Gud er rettferdig og en god Gud. Djevelen er en dårlig far, en slange som sniker seg inn i livene til mennesker og vilfarelsene i dere sliv oppstår.Det er er lett å la seg forføre av slangen Sverre. Det er lett å bli blind. Omvend deg i fra denne vilfarelsen og løgnen Sverre, og det sier jeg som en venn, Du lever i en løgn

 

 

 

mvh

RUNE

Svar
Kommentar #113

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Nei, du kan ikke velge

Publisert over 5 år siden
Rudi Wara. Gå til den siterte teksten.

Og slik er det - det er dette bibelen forteller oss - Guds ord. Det er sannheten - det finnes et helvete og det finnes en himmel. Du velger selv med den kunskapen du har fått her - hvor du vil tilbringe evigheten - du er advart. Flykt fra denne falske ånden som du er i kontakt med - ta imot Jesus i ditt hjerte.

Det er dessverre ikke så enkelt at du kan velge, Wara.

Du må tro på et bestemt dogme, og så kommer frelsen som en automatisk følge av at du godtar dogmet om Jesus som et offerlam.

Men hva med dem da, Wara, som til tross for at de på alle måter ønsker å tro og gjør alt de kan for å tro, men hvis tanker likevel nekter å godta selve det logiske grunnlaget for dogmet om offerdøden?

Man kan ikke velge hva man kan tro! Dersom alt man vet, alt man føler og alt man er  protesterer mot et bestemt trospostulat, så kan man rett og slett ikke hjelpe for det!

Og så skal man lide evig i helvete!

For å skjære det ut hel ttydelig i papp, så kan man sammenligne det med at Gud sier til oss at du vil bli frelst og få del i det evige liv dersom du tror at...

1+1=3

eller at

"frosker kan fly".

Kan du tror på det, Wara?

Jeg vil tro at for mange så er det minst like vanskelig å tro på at Gud ønsket Jesus drept, som det er for et menneske å tro at 1+1=3 eller at frosker kan fly!

Så din påstand om at vi selv kan velge det evige liv, eller ikke, er rett og slett ikke sann!

Vi må tro på noe som mange mennesker finner fullstendig meningsløst! Det er noe helt annet enn et frivillig valg.

Mvh Sverre

 

Svar
Kommentar #114

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Er Gud god når han lar noen havne i helvete?

Publisert over 5 år siden
Rune Staven. Gå til den siterte teksten.

Gud er rettferdig og en god Gud

Gud er defintivt ikke god dersom han lar noen havne i helvete.

Glemmer Gud også alle sine skapninger som lider i evighet i helvete?

Står det i Bibelen at Han og vi vil glemme alle de som lider? Kan du gi meg skriftstedet?

Mvh Sverre

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 5 timer siden / 1174 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 5 timer siden / 156 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 6 timer siden / 1174 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 6 timer siden / 156 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 6 timer siden / 183 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 156 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 156 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 7 timer siden / 6189 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 7 timer siden / 1174 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 8 timer siden / 1174 visninger
Les flere