Jesu påske. Onsdag: gjestebud og forræderi.

Dette er en rolig dag for Jesus. Den kommer etter tre dager med sterke opplevelser og konfrontasjoner. Med gårsdagens samtaler og diskusjoner på tempelplassen har han nå avsluttet sitt offentlige virke. I dag er han gjest hjemme hos Simon den spedalske i landsbyen Betania. Simon er nå frisk fra sin tidligere sykdom. Som skikken er, viser han gjestfrihet mot de tilreisende til høytiden. Trolig sitter og ligger de alle på tepper og puter rundt et lavt bord i midten. Samtalen går, de spiser godt, og de synger.

Da skjer det noe uventet. En kvinne kommer inn. Hun bærer en liten krukke. Krukken inneholder den kostbare nardus-salven. Kvinnen heller den over hodet til Jesus og salver ham. Slik viser hun ham godhet og gir ham ære. En nydelig duft brer seg i rommet. Det må gjøre Jesus veldig godt, i disse dagene som ellers er så fylte av kamp og lidelse.

Noen av disiplene blir forarget. Slik sløsing! Hva kunne ikke denne salven ha blitt solgt for – til inntekt for de fattige? Men Jesus tar henne i forsvar. Han som dagen før hadde talt godt om den fattige kvinnen som ga alt hun eide i tempelkisten, og som mer enn noen annen lærer oss å se til dem som lider nød, han lar nå kvinnen i Simons hus få gi sin rause gave. ”De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.” Ja, denne kvinnen gjør nok mer enn hun selv vet. Jesus sier at hun salver ham til hans gravferd. Slik er skikken når noen dør. Nå gjør kvinnen dette på forhånd.

I tillegg til at de døde blir salvet, leser vi i Bibelen nesten bare om øversteprester og konger som blir salvet på denne måten. Begge deler skjer denne kvelden, i gjestebudet hos Simon. Jesus blir salvet til prest og konge. Nå skal han først utføre sin tjeneste som prest ved å bære frem sitt offer på korset. Deretter skal han vinne seier som konge gjennom oppstandelsen på påskedag.

De siste dagene har Jesus stått tydelig frem som Messias. Denne tittelen har nettopp sin bakgrunn i den gamle kongesalvingen. Messias betyr ”den salvede”. Det var fordi man pleide å salve kongene for å innvie dem til deres gjerning, at man ga tittelen Messias til den frelserkongen man ventet på.

Messias er det samme som Kristus, bare at det er oversatt til gresk. Når vi sier ”Jesus Kristus”, forteller vi altså at han er konge. Kvinnen i Simons hus vet neppe at hun sier det samme. Men hun er faktisk den som nå har salvet frelserkongen de har ventet på. Og Jesus sier at overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne!

Det er en som forlater gjestebudet. Judas Iskariot går inn i byen og oppsøker overprestene. Egentlig hadde de tenkt å vente med å slå til mot Jesus til etter at påskefesten var over. Slik ville de unngå farlig uro i byen. Men når de nå får en medsammensvoren innenfor hans egen flokk, blir alt enklere. De bestemmer seg for å gå til aksjon før festen, og Judas får sine tretti sølvpenger for sviket.

Med salvingen i Betania og avtalen hos prestene i Øvrebyen bygger det seg opp til utløsningen av det store påskedramaet.