Hvorfor er det så vanskelig å elske?

Ett sår. To sår. Tre sår.

Noen ganger bare et blikk. Andre ganger høylydt krangel. Noen ganger bare en sår kommentar.

Det er ikke sikkert det er ment vondt. Men det smerter. Smerten som kjennes så godt. Ikke som et skarpt ord fra en fremmed, det er som å bli pisket med beskyttelse. Men ordene fra den man er glad i. Det er som å bli pisket naken. Ikke utvendig, men innvendig. Ett sted mellom magen og lungene knyter det seg.

Og når piskeslagene har kommet mange nok ganger, begynner man å beskytte seg. Stenansikt, spydige kommentarer, harske blikk. Pisken sendes i retur.

Kjære, det er ikke for å ta hevn. Det er fordi jeg er så redd for flere sår. Jeg er så redd for å bli såret på nytt. Enda en gang.

Men det blir jo bare verre. Mine sår blir min elskedes sår. Og så sårer vi hverandre.

Men nå har jeg bestemt meg. Jeg vil sette en stopper. En stopper for den onde sirkelen. Jeg vil begynne å elske istedenfor å frykte. Jeg vil vise tillitt istedenfor mistillitt. Jeg vil vise tålmodighet. Overbærenhet.

Det er iallfall det jeg har lyst til. For jeg orker ikke å krype lenger ned. Jeg orker ikke sloss mot den jeg er glad i.

Men det er så vanskelig. Så fordømt vanskelig.

For plutselig hører jeg det toneleie som jeg kjenner igjen før de brennende pilene bruker å komme. Eller jeg ser blikket jeg er så vant til. Eller spørreordene jeg så lett forbinder med forakten.

Alt knyter seg på innsiden. Igjen. I øvre del av magen, litt under lungene.

Og tilbake kommer forsvaret. Stenansiktet. Det harske blikket. De små kommentarene.

Men det er jo ikke dette jeg vil. Jeg vil jo bare svare det med mykhet og kjærlighet. For jeg vet jo egentlig at du også elsker meg, og at du også vil bryte denne onde sirkelen. Men at du heller ikke klarer.

Hvorfor? Hvorfor skal det være så vanskelig å kaste følelsenes historikk i glemselens hav?

Hvorfor kan jeg ikke bare elske, når det er det jeg egentlig vil?

Hvorfor?