Bjørn Erik Fjerdingen

124

Hva er når alt kommer til alt, motivet for å gjøre det som er riktig?

Publisert: 30. mar 2012

Det spørsmålet stiller filosofen Mark Mark Aurel, som motvillig ble keiser i Roma.  Han levde 121 - 180 e.K-.

Han ble keiser i år 161.  Det fortelles at han med tungt hjerte tok i mot valget som tronfølger og påbudet om å flytte over til det keiserlige palass.  Da han ble spurt om grunnen til at han var så nedslått, ga han en utredning om de onder som følger den keiserlige makt.  Han skrev tankene ned i dagboken sin som hadde tittlen "Til meg selv."

Vi vil bli fri i vårt indre; mennesket vil oppnå herredømme over seg selv.  Hva består denne friheten i?  Og hva er den en frihet fra?  Dette er spørsmål han stiller til seg selv.

Fritt er det menneske som kan gjøre hva det vil, som uhemmet av ytre omstendigheter kan utfolde seg og tilfredsstille sine ønsker og behov.  Den ytre frihet.

Det Mark Aurek forsøker å få frem er at vi må gjøre oss fri i vårt indre.  Denne indre friheten går ut på at bare de mennesker kan kalles frie, er de som er i besittlse av en viss karakter eller har oppnådd en viss sinnstilstand.

Denne indre frihet er åpenbart ikke en frihet som består i å kunne tilfredstille sine lyster.  For da, skriver han, at da ville rikets enehersker være den frieste av alle.

I "brødrene Karamosow" har Dostojevskij satt disse to frihetsidealer - den ytre og den indre frihet - opp mot hverandre i følgende ord som han legger munken Sosisma i munnen:

 "Verden har, særlig i det siste, erklært frihetens herredømme.  Men hva ser vi i denne friheten deres?  Intet annet enn slaveri og selvutslettelse.  For verden sier:  Du har behov.  Tilfredsstill dem, fordi du har de samme rettigheter som de rikeste og mektigste.  Øk dine behov.  Dette er den nye lære.  I dette ser de friheten.  Men, sier Sosima, " jeg sier dere at veien til friheten går bare gjennom lydighet - faste og bønn."

Mark Aurel skriver at egenskapene et menneske bør ha for å oppnå denne friheten er - visdom - rettferdighet - godhet - sunnhet.  Denne formuleringen viser at han klart går i mot de som har den oppfatningen at frihet består i å kunne tilfredstille sine lyster.  Se inn i deg selv, sier han, inne i deg er den gode kilde.

For Mark Aurel er derfor det vise menneske, det menneske som vet forskjell på godt og ondt, og som lar denne innsikt bestemme sine handlinger - ubetinget fritt og bare dette menneske er fritt.  Den indre frihet er evnen til å ville handle som en bør.  Det er den gode vilje og hensikt som er avgjørende, enten den lar seg gjennomføre eller ikke.

Du består av tre deler, sier han, kropp - livsevne og ånd.  To av dem tilhører deg selv, i den forstand  at du må ta vare på dem.  Bare den tredje delen, ånden, er i sannhet din egen

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Johan Rosberg

24 innlegg  442 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Det er vanskelig dette. Ikke bare skal man gjøre det riktige, men man skal også vite hva som er riktig. Jeg skal ikke komme med en enkel forklaring, men jeg aner at konsekvensen av uriktighet fort blir nokså hyklerisk. M.a.o. at man plutselig er fanget i et nettverk av handlinger som bryter med idealer og aktverdige motiver.

Vi lever i en tid hvor individet både ønskes full frihet samtidig som individet ønskes beskyttelse fra andre individer med tilsvarende rettigheter. De andre individene ønskes tilsvarende beskyttelse mot utenforstående individer. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne at dette fort kan skjære seg.

Personlig kjenner jeg at det mest meningsfulle ofte finnes uttalt i paradoksene. Et eksempel er boktittelen: Sannhenten - om den så skal føre til helvete. Eller hva med: Livet er ikke no' for amatører.

Jeg tenker at det påhviler et stort ansvar i forhold til det å lede/manipulere "massene" gjennom ord og tiltak. Vi er vel kjent med at motivene og målsettingene spriker, og i ytterste konsekvens er hver og en egentlig ansvarlig. I et slikt perspektiv får hver og en rett og slett tenke gjennom om man møter seg selv i døreren. Om man ender opp som hykler. Dette er dog kun mulig om man har et avklaret verdigrunnlag. Uten mål, ingen mening.

Når det kommer til målsetting, erkjenner jeg min egen tilkortkommethet. Hvem er jeg til å diktere? Denslags overlater jeg til høyere makter. Ikke fordi jeg trenger en "etisk krykke", men fordi jeg kjenner min egen tilkortkommenhet og begrensning. I så måte er Bibelens budskap en utstrakt hånd - ikke min, men din vilje.

Men som sagt: Det hele er nokså paradoksalt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere