Radikalisering

Radikalisering er et ord på mote for tiden. Hva vil egentlig radikalisering si og i hvilke former fremstår den.

I dag skiller vi mellom ytring og handling, det vi ytrer er vi stort sett fri til å råde over mens handlinger er regulert i lover og forskrifter.

Mullebulle som nå er fengslet grunnet uttalelser som anses for å ha gått fra ytring til "handlig" sliter med at han like lite har forstått av norsk væremåte og norsk lovgivning som de fleste normenn forstår av ham.

Han har en virkelighetsoppfattelse som rett og slett ikke er forenlig med den virkelighetsoppfattelsen de fleste i Norge har. Når det er sagt er ikke hans virkelighetsoppfattelse unik. Selv om det på sak skiller seg fra mange andre ytringer forekommer ytringene i form ganske like. Det har med rette blitt sammenlignet med ytringer som at Gud står bak tragedier som rammer oss mennesker fra noen kristne i dette landet.

Slik jeg ser det er radikalisering et resultat av en tankegang hvor man langt på vei frivillig setter på seg skylapper og stenger ute alt som ikke passer inn eller kan være forstyrrende inntrykk på den vei man har staket ut.

Hva mennesker sier eller gjør tolkes slik den radikale ønsker det helt uten å være villig til å se nyanser og ikke minst uten vilje til å virkelig gruble over andres synspunkter.

I debatter dukker det ofte opp debattanter som slenger om seg med påstander om sosialister, ateister, venstreradikale og så videre. Disse fremstår for meg langt på vei ganske lik mullebulle og andre radikale. De har et virkelighetsbillede som er skreddersydd for dem helt uten vilje eller evne til å ta til seg motforestillinger. Er man puttet i båsen som blir tildelt så forblir man der uansett hva man måtte ha av motforestillinger.

Det tales en del om radikale muslimer/islamister. Dette er små miljøer langt på vei lukkede som virker innenfor sin egen virkelighetsoppfattning. Mange av dem er født og oppvokst i Norge men like fullt kan man stille spørsmål om ikke de kulturellt har vært til stede i landet. For de fremstår ikke som veldig smarte eller veltalende når de fremfører sitt syn på virkeligheten. Det er jo litt som mullebulle som lett kunne ha unngått fengslingen ved å uttrykke seg på en annen måte enn han har gjort.

Hvordan kan vi som samfunn stille opp mot radikaliseringen som kommer til uttrykk hos en del mennesker i vårt land. En saklig motarguementasjon vil kunne ha påvirkning av de som står på terskelen til å bli radikalisert men vil neppe ha noen påvirkning innad i miljøene eller på den enkelte som alt har satt på seg skylappene.

De radikale kristne miljøene i Norge er langt på vei ufarliggjort ved at det brede lag av det norske folk har talt dem imot og avfeiet deres meninger som villfarende og langt på vei latterlige. Dette har vært mulig fordi disse gruppene langt på vei har stukket hodet frem og stått der laglig til for hugg. Når det kommer til høyre og venstreradikale og radikale muslimer er dette grupper som i langt større grad er lukkede.

I lukkede miljøer har omverdnen liten påvirkningmulighet i positiv retning. For man oppererer med et virkelighetsbillede hvor alt som kommer utenifra tolkes og siles slik at det passer til den lukkede gruppens oppfattning. Endring her må skje innenifra og ved splittelse av slike miljøer. Det storsamfunnet kan gjøre er å synliggjøre hva som foregår i disse miljøene. Det kan gjøres ved at man trekker debatter de fører ut i offentlighetens lys slik at deres syn kan kritiseres åpent selv om ytrerne selv ikke deltar.

For lar vi de radikale få ture frem uten motbør er det en sjangse for at noen søker til dem for svar og råd og derav selv blir trukket inn i slike miljøer.

Noen vil adri la seg korrigere av andre, Anders B. B. er et av våre norske eksempel på dette. Vi må for vår egen frihet leve med at slike mennesker finnes og at de kan utøve ufattelige gjerninger. Men vi kan søke å begrense antallet som ender opp med å bli løse kanoner på dekk ved å begrense deres mulghet til å operere i lukkede rom uten motsvar til deres virkelighetsbillede.

Det er av ytterste viktighet at deres "likesinnede" er i frontlinjen i så måte. Det er ingen enkel oppgave å pålegge folk for det er vanskelig å si imot sine egne. Men hvis vi ikke tør ta det oppgjøret kan vi til slutt ende opp som offre selv for de  vi kunne ha motsagt og muligens snudd.