Verdidebatt

Mykis i midten

Der Siv Jensen velger pisk, velger Knut Arild Hareide gulrot. Det blir ikke politisk kjærlighet av sånt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Se alltid lyst på livet/Sa mor og far til meg/Tro alltid at det beste/bare hender deg/Og barnetro er viktig/ellers blir det trist/Så jeg gjetter kryssord med kulepenn/og er stadig optimist! Lillebjørn Nilsen

Nylig kunne vi lese at mens innvandrerbefolkningen har fordoblet seg i Groruddalen i Oslo de siste ti årene, har kriminaliteten stupt. Til VG sier stasjonssjef ved Stovner politistasjon, Espen Aas: - De som bor i Groruddalen har blitt snillere! Aas sier at «det viktigste er å snakke med folk, og som oftest holder det».

Akkurat når vår verden er så preget av terror-rettsak og Krekar-trusler at vi ler hånlig av ordet «forebygging», kommer gladsaken fra Groruddalen. Politiet har satset på dialog og samarbeid. Bydeler, borettslag, fritidsklubber, skoler, politi og foreldre har dratt lasset sammen.

Kanskje har han likevel rett, den intellektuelle superstjernen Steven Pinker som nylig var i Norge. Kanskje blir verden et stadig bedre og mindre voldelig sted? Men den norske Grorud-resepten er noe helt annet enn den nulltoleransen i New York-politiet som Pinker hyller. Det er kriminalitetsforebygging på mykismåten. Det er hverdagsfortellingen som velter Frps flerkulturelle dommedagsprofetier.

Det er slikt KrF trykker til sitt bryst. Forebygging og dialog sitter i blodstrømmen. Deres øverste leder mangler bare litt sjegg og noen gulvputer, så er han rene inkarnasjonen av en programleder i syttitallets ungdomsprogram Halvsju. En myk mann med usvikelig tro på det gode i mennesket. Og myke menn liker ikke Frps politiske svartsyn. De liker ikke strengere straffer og strengere innvandringspolitikk. Myke menn har mer tro på at før vi gjør noe som helst, må vi sette oss i sirkel og gir ordet til den som holder erteposen.

KrF er det ikke-sosialistiske svaret på SV. Et parti som tror på fellesskap og solidaritet. Dette er det velgerne utenfor partiets grunnfjell kan fristes til å like ved et parti de ellers finner i overkant eksotisk.

Det som butter i mot, er skremmebildet av KrF som moralistisk og fordømmende. Forestillingen om at når partiet smeller spanskrøret i bordet, er det ikke mot kriminelle og asylsøkere, men mot homofile partnere, kvinner som tar abort og utearbeidende mødre.

I KrF har man ennå ikke funnet resepten for å kommunisere i moralspørsmål. Så vanskelig var ekteskapsloven for KrF, at selv Dagbladets utnevnte mørkemann Dagfinn Høybråten vegret seg for å ha en høy profil i saken. Det åpne rommet tok Nina Karin Monsen til å hevde at loven kan skade barn, ødelegge kristen moral og forvrenge virkeligheten.

En slik retorikk vil man aldri høre fra Hareide, hverken i spørsmålet om abort, Israel eller ekteskapslov. Der Siv Jensen velger pisk, velger Hareide gulrot. Dialog, hensynet til enkeltmennesket og forebyggende tiltak vil være svaret fra KrF-lederen. I verdispørsmål er han som en kristensosialistisk mykis, til fortvilelse for mange konservative kristne som ønsker en hardere linje.

Hareide vil bygge ned fordommer og vinne som et parti som fremstår visjonært, uten å skremme bort moderne mennesker med straff i det hinsidige. Han viser ikke muskler. Han fleiper om egen mangel på muskler.

I valget mellom høyre eller venstresiden, vil Hareide tenke mest på seg selv. Han ønsker å lykkes som partileder, og vil frykte mer enn noe annet å vinne makten men tape oppslutning.

Hareide var påfallende diplomatisk da han kommenterte Høybråtens utspill om at rødt og blått nå nærmest er samme sak i verdipolitikken. Det gjør han vel vitende om at ingenting virker sterkere enn at Høybråten er den som åpner døra for Ap. Det beste er at verdikonservative voktere som Gunnar Prestegård og Aud Kvalbein får rase mot sin «egen» mann Høybråten.

Hareide er mykisen i midten. Han er helt i takt med egne medlemmer når han tar et klart oppgjør med Frps liberalistiske ideologi – og utfordrer Senterpartiet i å være bøndenes venn. Medlemsundersøkelsen til KrF viser at det foretrukne er å stå i sentrum og samarbeide til begge sider fra sak til sak.

Både Jens og Jensen har kastet erteposen til Hareide. Han vil nok helst bli sittende på Stortinget, og godsnakke litt med begge to.

Les mer om mer disse temaene:

Åshild Mathisen

Åshild Mathisen

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt