Sidrumpa og skjevt

Det ble presentert som en gladnyhet fra kulturminister Anniken Huitfeldt mandag:

«Viktig idrett gratis på TV».

Pressemeldingen fra regjeringen fastslo videre at idrett av «vesentlig samfunnsmessig betydning» skal gå på kanaler som når hele befolkningen.

Huitfeldt har til og med bestemt hvilke idrettsarrangementer som skal «listeføres». Det handler stort sett om fotball for menn, ski på gamlemåten og håndball for kvinner.

Velmenende. Det er sjelden noe kompliment å bli karakterisert som velmenende. Men dette er det ordet som ligger fremst på tungen når jeg skal beskrive Huitfeldt nye grep. Regjeringen regner åpenbart dette som en vinnersak. Jeg mener, hvem ønsker vel ikke å få ting gratis?

Problemet er bare at ingen ting er gratis. Heller ikke sport på TV. Og det blir ikke gratis selv om regjeringen vedtar at du og jeg ikke skal betale Canal+ for å se Petter Northug gå VM. Det betyr bare at staten tar regningen, og sender den tilbake til oss i en litt mer tilslørt form.

Begge deler. Jeg er selv en av dem som ser mye sport på TV. Jeg koser meg med det, ja – jeg vil si det så sterkt som at det er et bidrag til min livskvalitet.

Selvfølgelig er det flott for meg personlig å få tilgang til de store idrettsarrangementene uten å måtte bruke tid på å sette meg inn i hvilke nye kanalpakker jeg trenger.

Likevel synes jeg det er underlig at regjeringen ser det som sin oppgave å overstyre markedskreftene akkurat på dette området. Er det noen aktører som ikke trenger ytterligere sponsing fra fellesskapet, så der det FIFA, IOK og de store fotballklubbene.

Hvis disse ønsker å innkassere milliarder ved å selge til høystbydende, bør de få lov til det.

Hvis de ønsker seg mest mulig eksponering på brede kanaler, kan de eventuelt slå litt av på prisen.

Men de bør ikke få lov til å gjøre begge deler.

Det er det kulturministeren nå gir dem grønt lys til. Først en budrunde hos de kåteste betal-TV-aktørene. Deretter skal NRK eller TV 2 kunne gå inn og overta budet ved hjelp av forkjøpsrett – omtrent slik et Obos-medlem kan gjøre når en Obos-bolig er til salgs.

Diskriminering. Spørsmålene er mange: Hvis NRK mente at prisen ble for høy, hvem skal så dekke mellomlegget mellom NRKs bud og det budet som NRK etterpå kan gå inn og matche for å overta? Er det kulturdepartementet ved skattebetalerne som skal blåse enda mer luft inn i rettighetsboblen til de rikeste aktørene i verdens største underholdningsindustri?

Hvorfor er EM og VM i fotball for menn listeført, men ikke for kvinner? Samme kvinnediskriminering finner vi hva cupfinalene angår. Dette er populistisk og lite prinsipiell politikk fra Huitfeldt, som kanskje tror at hun dekker seg inn ved å listeføre EM og VM i håndball for kvinner, mens mesterskapene for menn er utelatt.

Kulturministerens liste bidrar til å forsterke skjevhetene mellom de store og de små innen idretten. Kjønnsforskjeller sementeres, og gamle idretter som skihopping – som utøves av mindre enn 250 nordmenn – blir favorisert på bekostning av en bredde- og ungdomsidrett som snowboard.

Formynderstat. Det er noe sidrumpa, gammelmodig og formynderaktig over regjeringens nye regulering. Jeg forstår kulturministerens ønske om å sponse begivenheter som er viktige for den norske identiteten, opplevelser som gir en fellesskapsfølelse – fordi «alle» følger med på dem.

Likevel er jeg redd at reguleringen vil få utilsiktede virkninger. Det er naivt å tro at dette vil virke prisdempende i et marked som er gått helt av skaftet. For når Fotballforbundet i framtiden kan kjøre budrunder for sine landskamper overfor de mest betalingsvillige kanalene, og samtidig love sine sponsorer at de vil få eksponering på en bred kanal, så sitter selgeren med bukta og begge endene.

Huitfeldts mottrekk er at Medietilsynet skal inn og bestemme markedspris. Det er mye som kunne vært sagt om akkurat det, men jeg tror jeg nøyer meg med to ord: Lykke til!