Verdidebatt

De som skulle blitt mødre

Da min mor hadde født meg – dette var like før jul i 1977, traff hun en kvinne som var inne på samme sykehus for å ta abort. Hun kunne egentlig tenke seg barn snart, men hun hadde kjøpt seg nye slalåm-ski, så det passet litt dårlig akkurat nå.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da min tante fødte min kusine året før, stusset hun over at flere av de unge kvinnene som var inne for aborter, tydeligvis kjente hverandre fra før. Det viste seg at det ikke var første gangen de hadde vært der samtidig - i samme ærend. Og de hadde ikke tenkt å gi seg med dette: Da de skulle dra, vinket de spøkefullt til hverandre: ”Vi sees!”

På årets kvinnedag stod trimdronning Kari Jaquesson frem og gav et ansikt til dem som selv har tatt abort, og synes det er helt uproblematisk. Selv annonserte hun at hun aldri hadde angret på de to abortene hun tok tidlig i 20-årene.

For andre er abort livets tyngste avgjørelse. Et sted på Sørlandet er en traust og beskjeden eldre mann på besøk på et bedehus. Nå går han opp på talerstolen: ”Jeg har fått det for meg at det er en person her i dag som har store problemer med magen. Jeg vet ikke hva det gjelder, men hvis noen kjenner seg igjen, må de snakke med noen!” I kaffepausen kommer en kvinne bort til ham. Hun har hatt det veldig vondt i mange år etter en abort. Hun har aldri turt å snakke om det – før nå.

Litt lengre østover er en terapigruppe i ferd med å gå i stå. Kvinnene i gruppen har strevd med angst og depresjon i lang tid, og selv med god oppfølging kommer de ikke videre. Når de nesten har gitt opp hele samtaleterapien, tar en av dem ordet og forteller at hun flere år tidligere tok abort. Det var da vanskelighetene startet. Stillhet. Så åpner også en av de andre seg og forteller om en liknende erfaring. Stillhet. Så en til. Og en til...

Ifølge en grundig studie utført av psykiater Anne Nordal Broen er ikke slike erfaringer unike. ”Minst 20 prosent av kvinnene hadde fortsatt problemer etter fem år.” (Aftenposten 1. oktober 2007).

Kvinnene som velger abort er en uensartet gruppe, og bør fremstilles deretter i debatten. Jeg synes enkelte er for ensidige i sin understrekning av hvor tungt abort er for kvinnene. Som når Julie Brodtkorb i Høyres kvinneforum harmdirrende forsvarer de stakkars abortsøkende kvinnene mot ”egoistiske” reservasjonsleger (Debatten 16.2.12). Andre er for ensidige i sin understrekning av hvor lett abort er for kvinnene. Som når Helsedirektoratets handlingsplan mot uønskede svangerskap og abort fra 2010 enkelt og greit sier at det er ”følelser som lettelse, glede og tilfredshet” som dominerer etter et abortinngrep, og at ”få kvinner sliter med psykiske ettervirkninger etter svangerskapsavbrudd foretatt i første trimester.”

Det er krevende å skulle formulere en kraftfull og prinsipiell abortmotstand. Men det er mitt håp at de av oss som likevel gjør det, kan bidra til to ting: Å så tvil hos noen av dem som egentlig tenker at abort er helt greit. Kanskje de likevel velger å beholde barnet? Og å bekrefte den magefølelsen som mange andre har, at abort er helt feil. Kanskje de likevel får mot til å bære frem den lille?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt