Kathrine Tallaksen Skjerdal

11

De som skulle blitt mødre

Da min mor hadde født meg – dette var like før jul i 1977, traff hun en kvinne som var inne på samme sykehus for å ta abort. Hun kunne egentlig tenke seg barn snart, men hun hadde kjøpt seg nye slalåm-ski, så det passet litt dårlig akkurat nå.

Publisert: 28. mar 2012

Da min tante fødte min kusine året før, stusset hun over at flere av de unge kvinnene som var inne for aborter, tydeligvis kjente hverandre fra før. Det viste seg at det ikke var første gangen de hadde vært der samtidig - i samme ærend. Og de hadde ikke tenkt å gi seg med dette: Da de skulle dra, vinket de spøkefullt til hverandre: ”Vi sees!”

LES OGSÅ: Tør biskopene sette selve abortspørsmålet på dagsorden?

På årets kvinnedag stod trimdronning Kari Jaquesson frem og gav et ansikt til dem som selv har tatt abort, og synes det er helt uproblematisk. Selv annonserte hun at hun aldri hadde angret på de to abortene hun tok tidlig i 20-årene.

For andre er abort livets tyngste avgjørelse. Et sted på Sørlandet er en traust og beskjeden eldre mann på besøk på et bedehus. Nå går han opp på talerstolen: ”Jeg har fått det for meg at det er en person her i dag som har store problemer med magen. Jeg vet ikke hva det gjelder, men hvis noen kjenner seg igjen, må de snakke med noen!” I kaffepausen kommer en kvinne bort til ham. Hun har hatt det veldig vondt i mange år etter en abort. Hun har aldri turt å snakke om det – før nå.

Litt lengre østover er en terapigruppe i ferd med å gå i stå. Kvinnene i gruppen har strevd med angst og depresjon i lang tid, og selv med god oppfølging kommer de ikke videre. Når de nesten har gitt opp hele samtaleterapien, tar en av dem ordet og forteller at hun flere år tidligere tok abort. Det var da vanskelighetene startet. Stillhet. Så åpner også en av de andre seg og forteller om en liknende erfaring. Stillhet. Så en til. Og en til...

Ifølge en grundig studie utført av psykiater Anne Nordal Broen er ikke slike erfaringer unike. ”Minst 20 prosent av kvinnene hadde fortsatt problemer etter fem år.” (Aftenposten 1. oktober 2007).

Kvinnene som velger abort er en uensartet gruppe, og bør fremstilles deretter i debatten. Jeg synes enkelte er for ensidige i sin understrekning av hvor tungt abort er for kvinnene. Som når Julie Brodtkorb i Høyres kvinneforum harmdirrende forsvarer de stakkars abortsøkende kvinnene mot ”egoistiske” reservasjonsleger (Debatten 16.2.12). Andre er for ensidige i sin understrekning av hvor lett abort er for kvinnene. Som når Helsedirektoratets handlingsplan mot uønskede svangerskap og abort fra 2010 enkelt og greit sier at det er ”følelser som lettelse, glede og tilfredshet” som dominerer etter et abortinngrep, og at ”få kvinner sliter med psykiske ettervirkninger etter svangerskapsavbrudd foretatt i første trimester.”

Det er krevende å skulle formulere en kraftfull og prinsipiell abortmotstand. Men det er mitt håp at de av oss som likevel gjør det, kan bidra til to ting: Å så tvil hos noen av dem som egentlig tenker at abort er helt greit. Kanskje de likevel velger å beholde barnet? Og å bekrefte den magefølelsen som mange andre har, at abort er helt feil. Kanskje de likevel får mot til å bære frem den lille?

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Er det det?

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Det er krevende å skulle formulere en kraftfull og prinsipiell abortmotstand.

Der er jo bare ord du produserer, uten sjel uten innlevelse og uten empati. Den kamp som kjempes for å endre andre er den enkleste kamp man kan kjempe. Den kamp man kjemper med seg selv for egen endring er den vanskelige og krevende øvelsen.

Kommentar #2

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Kampen må aldri ta slutt

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Men det er mitt håp at de av oss som likevel gjør det, kan bidra til to ting: Å så tvil hos noen av dem som egentlig tenker at abort er helt greit. Kanskje de likevel velger å beholde barnet? Og å bekrefte den magefølelsen som mange andre har, at abort er helt feil.

Jeg er så enig med deg i dette! Vi må aldri gi opp, og jeg håper og ber om at vi aldri må komme dit hen at det i vårt samfunn blir stille rundt dette. Vi må alltid stå opp og forsvare de forsvarsløse.

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Øyet som ser

Publisert over 7 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.

Vi må alltid stå opp og forsvare de forsvarsløse.

Vi velger selv hvem vi anser som forsvarsløse og hvem vi ønsker å forsvare. Uenighet om dette vil alltid være der.

Det som er interessant i så måte er på hvilket grunnlag den enkelte av oss har tatt våre valg for det er ikke likegyldig i en debatt.

Kommentar #4

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Å så tvil hos noen av dem som egentlig tenker at abort er helt greit.

Det er ikke greit å så tvil.

(Her er det vel å merke det semantiske jeg kritiserer, og ikke nødvendigvis handlinger, det avhenger av hvor riktig din ordbruk er.) 

Dersom det du mener er å stille ærlige spørsmål, og å påpeke fakta og faktafeil så er uenigheten kun semantisk.

(Personlig mener jeg semantikk er viktig, da det er nødvendig for å kunne forstå hverandre at vi bruker ordene riktig. Så beklager at jeg henger meg opp i dette.) 

Dersom du med å så tvil mener "å så tvil", dvs skape en tvil i et annet menneske med en annen agenda enn å søke sannheten, så er det en uting. Problemet oppstår når tvilen blir partisk, når den ikke blir et objektivt verktøy i søken etter sannheten, men et verktøy for å oppnå sin agenda. Den partiske tvilen er uærlig. 

Kommentar #5

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Godt sagt

Publisert over 7 år siden
John Røst. Gå til den siterte teksten.

Dersom du med å så tvil mener "å så tvil", dvs skape en tvil i et annet menneske med en annen agenda enn å søke sannheten, så er det en uting. Problemet oppstår når tvilen blir partisk, når den ikke blir et objektivt verktøy i søken etter sannheten, men et verktøy for å oppnå sin agenda. Den partiske tvilen er uærlig.

Rett og slett. Så får vi heller leve med at vi har våre sannheter.

Kommentar #6

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Publisert over 7 år siden
John Røst. Gå til den siterte teksten.

objektivt verktøy i søken etter sannheten

Hva er da sannhet? Og hva er objektivt?

Kommentar #7

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Ifølge en grundig studie utført av psykiater Anne Nordal Broen er ikke slike erfaringer unike. ”Minst 20 prosent av kvinnene hadde fortsatt problemer etter fem år.” (Aftenposten 1. oktober 2007).

Jeg er opprørt.

(Om du ikke har lest Kommentar #38 i ditt innlegg "Klar tale om abort fra biskopene" så beklager jeg det jeg her har å komme med. Jeg vil i så fall beklage på det aller sterkeste og legge meg flatere enn ei pannekake.) 

Hvordan våger du å lyve? Hvordan er det mulig for deg å rettferdiggjøre for deg selv at det er greit å lyve?

I kommentar #38 har jeg listet opp en rekke fakta angående den studien du viser til og gjort det tydelig for deg at det du formidler her ikke er sant. 

Jeg greier ikke å forstå hvordan det er mulig å gjøre noe så uærlig som det du gjør her... Ufattelig. Det er for meg ubegripelig. 

Jeg håper det ikke er denne typen metoder du tenker på når du snakker om å så tvil. 

(Det er forøvrig viktig å påpeke at selv om du her lyver med viten og vilje, så medfører ikke det noen automatikk i at andre ting du sier også er løgn.) 

Kommentar #8

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.

Hva er da sannhet? Og hva er objektivt?

To svært gode spørsmål. 

La meg begynne med spørsmål 2. I denne sammenhengen bruker jeg ordet objektiv kun i forhold til konseptet/handlingen "tvil". Jeg skiller mellom partisk tvil og objektiv tvil. Den partiske tvilen har en agenda. Liten tvil kan velte stort lass. 

“Doubt is our product since it is the best means of competing with the “body of fact” that exists in the mind of the general public. It is also the means of establishing a controversy. Within the business we recognize that a controversy exists. However, with the general public the consensus is that cigarettes are in some way harmful to the health. If we are successful in establishing a controversy at the public level, then there is an opportunity to put across the real facts about smoking and health. Doubt is also the limit of our “product”. Unfortunately, we cannot take a position directly opposing the anti-cigarette forces and say that cigarettes are a contributor to good health. No information that we have supports such a claim.” – Dette sitatet er fra et internt dokument skrevet av The Brown & Williamson Tobacco Corp i 1969.

Den partiske tvilen er ikke et spørsmål om en påstands gyldighet, (slik den ekte tvilen er.) Den partiske tvilen er først og fremst et slags motargument mot en påstand.

For eksempel: Klimaendringene er forårsaket av mennesker. Da kan et godt motargument være at det finnes forskere som er uenige. Dette motargumentet er ikke et argument, ei heller et spørsmål. Det er gjerne en opplysning som er irrelevant for påstandens sannhet.

Den partiske tvilen har som hensikt å velte en påstand, mens den objektive tvilen er kun et spørsmål om en påstands gyldighet.

Som for eksempel: Jeg tviler på at det blir regn i morgen. Da stiller jeg spørsmål ved gyldigheten av påstanden "det blir regn i morgen". Det blir litt som å utfordre noens bløff for eksempel. René Descartes arbeider er et godt eksempel på det man kan kalle systematisk tvil. 

Dette er et tema man kan gjøre komplisert om man vil. 

For videre lesining vil jeg gjerne annbefale Kommentar #2 til denne artikkelen: 

http://www.trotvil.no/2006/03/01/tvil/

Den kommentaren jeg har skrevet her er litt dårlig formulert, så den kan være litt tung å pløye seg igjennom. 

Ellers er det bare å spørre om det er noe som er uklart. 

Kommentar #9

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Publisert over 7 år siden
John Røst. Gå til den siterte teksten.

Den partiske tvilen har som hensikt å velte en påstand, mens den objektive tvilen er kun et spørsmål om en påstands gyldighet

Dette utsagnet forstår jeg. Men jeg ser ikke helt hvor Skjerdal tar i bruk den partiske tvilen.

Slik jeg leser Skjerdal så mener hun at det ikke er noen objektiv sannhet at abort er uproblematisk. Det er ingen objektiv sannhet at det ikke er snakk om ta liv. Derfor leser jeg hun som at hun mener at vi må kunne stille (objektiv) tvil og spørsmål ved abort.

Kommentar #10

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden

I de vitenskapelige kretser kan man spore opp flere hundre, dvs da nærmere bestemt teorier om hva og hvordan vi kan vite, (epistemologi.) Et spørsmål er jo "hva er sannhet?" Et annet spørsmål er "kan vi vite sannhet?" 

Personlig vil jeg si at sannhet er det som tåler tvil. Men dette er jo igjen en definisjon som stiller flere spørsmål enn den svarer. 

Visse ting er lett å vite om er sant eller ikke, som for eksempel at 2+2=4. Dette er faktisk sannhet. 

Andre sannheter krever premisser. Og her er "sannheten" avhengig av at premissene er riktige. Som for eksempel alle mennesker har like rettigheter, kan være et premiss. En sannhet som baserer seg på dette premisset kan for eksempel være at slaveri er feil. Så er utfordringen å bli enige om premissene.Om premissene er faktiske sannheter så kan vi være trygge på at sannheter som leder ut av dette er sanne. 

Kommentar #11

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.

Dette utsagnet forstår jeg. Men jeg ser ikke helt hvor Skjerdal tar i bruk den partiske tvilen.

Jeg var kanskje ikke tydelig nok. Jeg er helt enig i at jeg ikke har grunn til å tro at den tvilen hun benytter seg av er partisk. Jeg ønsket bare å påpeke semantikken og at det var rom for misforståelser.

Dette var ikke ment som en anklage, bare som en oppklaring. Jeg beklager at jeg ikke var tydelig på dette. 

Å fremme den objektive tvilen gjennom ærlige spørsmål og fakta er ikke bare bra, men noe helt enormt viktig. Vi alle trenger å få utfordret vår virkelighetsoppfattning her vi sitter i hver vår boble. :) Så her er vi unison. 

Kommentar #12

Kathrine Tallaksen Skjerdal

11 innlegg  34 kommentarer

Sliter 20 % etter abort?

Publisert over 7 år siden

John Røst (Kommentar #7) er opprørt over at jeg viser til Anne Nordal Broens undersøkelse, og mener jeg regelrett lyver når jeg skriver at 20 % sliter fem år etter abortinngrepet.

Den som vil, kan lese Aftenposten-artikkelen selv her:

http://www.aftenposten.no/helse/article2022797.ece

Les gjerne også følgende kommentar på organisasjonen Menneskeverd sine hjemmesider. Den kommenterer troverdigheten til Nordal Broens undersøkelse:

http://menneskeverd.wordpress.com/tag/anne-nordal-broen/

 

 

Kommentar #13

Anne Nordal Broen

0 innlegg  1 kommentarer

Jo, 1 av 5 kan få problemer etter provosert abort

Publisert over 7 år siden

Jeg ser at John Røst tilbakeviser at jeg i mitt doktorgradsarbeide (2006) fant at 1 av 5 kvinner sliter psykisk etter provosert abort. Jeg kan forklare litt nærmere hva som ble funnet ut: 

Kvinnene i undersøkelsen svarte på flere typer tester, blant annet om angst og depresjon (Hospital Anxiety and Depression scale, HAD). Det er riktig at vi av HAD-testen ikke kunne si at kvinnenes forøkte angst og depresjon kom av den provoserte aborten. Men i en annen test (Impact of Event Scale, IES) som er en psykologisk traume-test, ble det spurt spesifikt om plager i forbindelse med aborten kvinnene hadde gjennomgått. Som for eksempel: "Jeg har ikke tillatt meg selv å ha tanker om aborten", "Jeg vet mange uforløste følelser om aborten er der, men jeg har skjøvet dem bort", "Jeg har ønsket å bli kvitt minner om aborten", etc. Kvinnene svarte på i hvor stor grad de i den siste uken hadde opplevd dette. Etter fem år hadde 18,6% av kvinnene en så høy score på denne testen at man regner at de var "cases", altså at de var plaget av det i hverdagen.

Når vi undersøkte videre, fant vi at de som scoret høyest på denne traumetesten, også var de som scoret høyest på angst, depresjon, og vonde følelser. - Så Kathrine Tallaksen Skjerdal har sine ord i behold.

Kommentar #14

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anne Nordal Broen. Gå til den siterte teksten.

Kvinnene svarte på i hvor stor grad de i den siste uken hadde opplevd dette. Etter fem år hadde 18,6% av kvinnene en så høy score på denne testen at man regner at de var "cases", altså at de var plaget av det i hverdagen.

Slike undersøkelser skal man alltid ta med en klype salt. Er ikke mange av spørsmålene ledende? Og er det tatt forbehold for at mange svarer på slike spørsmål uten å kanskje alltid kunne skille på hva motivet er dypest sett; det kan være mange faktorer som spiller inn når en svarer bekreftende på negativt ladede spørsmål.

***

Dessuten kunne man tenke seg at man lagde en "motsatt" undersøkelse. Det er sikkert mange kvinner der ute som har plager i forhold til at de i sin tid nettopp ikke valgte abort.

Kommentar #15

Selma Pålsdotter

0 innlegg  87 kommentarer

Det får'n si

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Da min mor hadde født meg – dette var like før jul i 1977, traff hun en kvinne som var inne på samme sykehus for å ta abort. Hun kunne egentlig tenke seg barn snart, men hun hadde kjøpt seg nye slalåm-ski, så det passet litt dårlig akkurat nå.

Da min tante fødte min kusine året før, stusset hun over at flere av de unge kvinnene som var inne for aborter, tydeligvis kjente hverandre fra før. Det viste seg at det ikke var første gangen de hadde vært der samtidig - i samme ærend. Og de hadde ikke tenkt å gi seg med dette: Da de skulle dra, vinket de spøkefullt til hverandre: ”Vi sees!”

Jeg har selv aldri tatt abort, men har noen få veninner som er nære nok til at de har fortalt meg om sine erfaringer i den forbindelse. Aldri har jeg opplevd at provosert abort er noe kvinner tar lett på eller snakker lettvint om. Og det er mulig jeg ferdes i et ekstremt beskyttet miljø, men dine to siterte historier over forekommer meg så latterlig urealistiske at jeg nesten må tro noen enten lyver eller har misforstått. Din fødende mor treffer altså helt tilfeldig på en kvinne på sykehuset som skal ta abort (på kafeen? i korridoren? på toalettet?) og som henslengt forteller at joda, hun skal ha en abort fordi hun har nye slalåmski.  Joda, vi ser vel alle sammen for oss situasjonen.

Og disse kvinnene din tante møtte må jo i statistikkens navn ha tatt abort hver måned over en lengre periode om det virkelig var sånn at de jevnlig møtte hverandre der på sykehuset. Jeg mener, hvilken tilfeldighet er ikke det, at en hel gjeng blir gravide og får utført abort samtidig igjen og igjen? Og samtidig regner med å havne i samme situasjon samtidig igjen en gang i nær fremtid.

Jeg forstår at disse anekdotene har gått inn i din families akkumulerte abortforståelse, men om du nå et øyeblikk forsøker å se på dem med nytt blikk: tror du virkelig på dette selv?

Kommentar #16

Runar Wold Slettebø

0 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Selma Pålsdotter. Gå til den siterte teksten.

Jeg forstår at disse anekdotene har gått inn i din families akkumulerte abortforståelse, men om du nå et øyeblikk forsøker å se på dem med nytt blikk: tror du virkelig på dette selv?

Dette er noe jeg virkelig har tro på har bunn i virkeligheten. Menneskene med en slik holdning til abort møter jeg jevnlig, og det skremmer meg hvor lite som skal til for at de tar steget å gjennomfører en abort. 

Sannheten vi er nødt til å fokusere på, og som er hovedpoenget i denne debatten slik jeg subjektivt ser dette er at det tas abort på bakgrunn av at "det ikke passer akkurat nå", og at det å gjennomføre en abort fører med seg uante konsekvenser som en bærer med seg resten av livet. Og ikke hvordan de, som gjennomfører disse abortene, oppfører seg når inngrepet skjer eller rett etterpå.

Det at Kari Jaquesson står frem i en debatt å sier at hun har gjennomført fremprovoserte aborter uten at dette har plaget henne i ettertid viser en virkelighet som ikke eksisterer.

Kommentar #17

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anne Nordal Broen. Gå til den siterte teksten.

Men i en annen test (Impact of Event Scale, IES) som er en psykologisk traume-test,

Symptomene på en lidelse er ikke synonym med lidelsen. At plagene manifesterer seg som trauma knyttet til abort sier ingenting om disse menneskenes barndom eller biologiske ustabiliteter. 

Vonde tanker er vanskelig når de alltid ligger der, og hver dag må man late som om de ikke finnes. Men hva som er problemet sier ingenting om årsaken til problemet. 

Å vise til at en person har brukket benet sier ingenting om årsaken til at han har brukket benet. 

Kathrine Tallaksen Skjerdal hevder at "traume" er forårsaket av abort. 

Inntil du kan vise meg at disse 18,6% var emosjonelt og biologisk stabil, på samme nivå som de 81,4% andre, før aborten, så opprettholder jeg min påstand om at Kathrine Tallaksen Skjerdal lyver. 

Du må skille mellom sykdom og symptom. 

Det er også på sin plass å spørre om hva man kan konkludere ut fra en studie gjort uten kontrollgruppe. Hvordan kan man påpeke avvik om man ikke har en normal å sammenligne med?

Kommentar #18

Kathrine Tallaksen Skjerdal

11 innlegg  34 kommentarer

Latterlig urealistiske historier?

Publisert over 7 år siden

Selma Pålsdotter synes mine to innledningshistorier er "latterlig urealistiske". Det kan jeg faktisk godt forstå at hun synes. Jeg skulle ønske hun hadde rett.

Jeg kan utdype litt: Noen (mange?) sykehus har felles oppholdsrom/stue for gynekologisk avdeling og fødeavdelingen. Slik var det der jeg ble født. Og hva snakker kvinner om i slike situasjoner? Det var en slik kveld på stua at det ble fortalt, det med slalåmskiene, ikke i forbifarten på do. Og kvinnen la til at hun ikke ville bli gravid før snøen var gått. Min mor husker det klinkende klart. Hadde du møtt henne, Selma Pålsdotter, tror jeg du hadde oppfattet henne som et troverdig vitne. Hun er en grepa dame med beina på jorda, verken vimsete eller fanatisk. Min tante er av samme støpning. Jeg ringte henne etter å lest din kommentar (det burde jeg selvsagt gjort før jeg publiserte - jeg har historien fra min mor). Hun korrigerte meg på et (vesentlig) punkt: Det var to, ikke "flere" som kjente hverandre. Men disse to unge jentene lå altså på hver sin båre på gangen like før de skulle inn til inngrepet, og spøkte med egen aborthyppighet slik som jeg beskriver det.

Mitt poeng i innlegget er ikke at disse historiene er typiske, men at også dette er en del av virkeligheten. Jeg er glad for alle kvinner som ikke tar lett på abort. Men alle kvinner er ikke like. I VG-artikkelen under, f.eks, forteller seksjonsleder ved de gynekologiske poliklinikkene ved Sykehuset Østfold og en svensk forsker om unge jenter som slurver med p-pillene og tar abort flere ganger.

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10006196

Og for ikke lenge siden var det førstesideoppslag i min egen regionavis, Fædrelandsvennen (som ikke akkurat er spesielt snerpete eller moralistisk), at "det er sosialt akseptert å leve utsvevende som student." Det mangler ikke på kunnskap om prevensjon og risiko for uønskede svangerskap og kjønnssykdommer, men mange lar det likevel stå til og har ubeskyttet sex. Ungdomshelsetjenesten er bekymret. Jeg synes ikke det er urimelig å anta at studenter med lav terskel for kondomfrie (og kanskje helt prevensjonsfrie) one night stands også har lav terskel for abort.

http://www.fvn.no/lokalt/kristiansand/--Det-er-sosialt-akseptert-a-leve-utsvevende-som-student-2203783.html

Både du og jeg er nok preget av de abort-historiene vi har hørt, på hver vår måte. Men min holdning til abort har mye dypere fundament enn et par gamle familiehistorier. Det viktigste for meg er dette: Hva er et foster verdt?

Kommentar #19

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Ifølge en grundig studie utført av psykiater Anne Nordal Broen er ikke slike erfaringer unike. ”Minst 20 prosent av kvinnene hadde fortsatt problemer etter fem år.” (Aftenposten 1. oktober 2007).

Her er det også viktig å påpeke at det ikke er sant slik Skjerdal sier at Broens studie er grundig. Her snakker vi om 40 kvinner som spontan aborterte og 80 kvinner som gjennomførte provosert abort. Og ingen kontrollgruppe. Ikke nok til å kunne komme med en konklusjon. Hva 18,6% av 120 kvinner opplevde kan neppe si noe representativt med visshet. 

Kun mellom 52-30% av kvinnene som hadde gjennomgått en provosert abort og som ble spurt om å være med i studien svarte ja til å delta. 

Jommen sa jeg grundig. 

Denne studien er ikke grundig nok til å kunne konkludere noe utover den faktiske studien.

Det eneste man kan konkludere ut i fra denne studien er at 18,6% av de 120 kvinnene opplevde plager i ettertid. Man kan ikke si noe sikkert om årsaken til plagene. Og på ingen som helst måte si noe om andre kvinner enn disse 120 kvinnene. 

Kommentar #20

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anne Nordal Broen. Gå til den siterte teksten.

Etter fem år hadde 18,6% av kvinnene en så høy score på denne testen at man regner at de var

Så langt du vet, var det noen av kvinnene i din undersøkelse som var så sterkt affisert av aborten at de ikke greide å fungere i studier, jobb, eller familieliv? 

Kommentar #21

robert ommundsen

80 innlegg  4866 kommentarer

å lyve med statistikk

Publisert over 7 år siden
John Røst. Gå til den siterte teksten.

Så langt du vet, var det noen av kvinnene i din undersøkelse som var så sterkt affisert av aborten at de ikke greide å fungere i studier, jobb, eller familieliv?

det finnes sikkert en eller annen studie som kan vise at 20 prosent av alle kvinner har psykiske problemer.jeg ville ikke stolt på den heller.

Kommentar #22

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
robert ommundsen. Gå til den siterte teksten.

det finnes sikkert en eller annen studie som kan vise at 20 prosent av alle kvinner har psykiske problemer.jeg ville ikke stolt på den heller.

Del I

Premiss 1: Mennesker som mangler struktur og stabilitet, både emosjonelt og praktisk, har lettere for å havne i uforutsette situasjoner, (situasjoner som ikke er planlagt.)

Dette premisset har jeg ikke dokumentasjon på. Mulig det finnes, men det vet jeg ingenting om. Dette er gjettning fra min side. 

Men tross at det kun er en gjettning så virker premisset logisk for meg. Ut i fra personlig erfaring og et logisk ståsted så virker dette for meg som en god gjettning. 

Dersom man godtar Premiss 1 vil konlusjonen bli at kvinner som mangler struktur og stabilitet, statististisk sett oftere blir uønsket gravid enn kvinner som har struktur og stabilitet. 

Er vi enige om dette? 

 

Del II

I Anne Nordal Broens studie målte hun angstnivå gjennom spørreskjema, hvor maks poeng var 21 (mest angst) og minimum poeng var 0 (minst angst). 

I følge Anne Nordal Broens studie var gjennomsnittet i gruppen med provosert abort på 6,6 poeng. Gjennomsnittet blandt norske kvinner er 4,6 poeng. 

(Her er det viktig å påpeke at å se på gjennomsnitter ofte er misvisende. For eksempel i en befolkning hvor 1% har 99% av verdiene  vil gjennomsnittet være misvisende. Men la oss likevel se på disse gjennomsnittene.) 

Her er det 2 poeng forskjell på normalen og gruppen med provosert abort, av maks 21 poeng.

 

Del III

Dersom Premiss 1 er riktig, (noe jeg ikke vet,) så er det riktig å forvente 2 poeng forskjell, (eller mer,)  på disse to gruppene.

 

Edit:

Jeg glemte Premiss 2: Mennesker som magler struktur og stabilitet, emosjonelt og praktisk, er oftere utsatt for angst og depresjon. 

Her kan man legge til et Premiss 3: Mennesker som er utsatt for angst og depresjon har lettere for å mangle struktur og stabilitet, emosjonelt og praktisk. 

(Mulig Premiss 3 egentlig er overflødig, men jeg vil gjerne påpeke det gjensidige forholdet mellom Premiss 2 og Premiss 3. Alle Premissene er forøvrig gjettninger fra min side.)

Kommentar #23

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Dagfinn Høybråten og Krf

Publisert over 7 år siden

er skuffet på Høyre fordi de ikke vil prioritere samvittigheten slik den fremstår for Krf.

Samvittighet handler om kunnskap og kompetanse like mye som personlig etikk og moral.

Vi kjenner alle de "tøffe" kvinnene som legger igjen sårbarheten på soverommet, og henter den frem når de kommer hjem fra sykehusoppholdet. Det fører ofte til angst, skyld og skam senere, i form av magesmerter eller andre symptomer. 

Er de modne for å oppdra barn?

Man handler alltid ut i fra sine egne forutsetninger.

Jeg synes å se en prest, som nekter å prate med en kvinne, som har abortert, etter en voldtekt.

Aborter fører ikke til store problemer senere, verken fysisk eller psykisk. Det er en myte.

Det som skaper angst og skamfølelse, er andre sine fordømmelser og fordommer.

Vi leser om kvinners helse.

Da jeg tok ansvaret som leder i en avdeling på slutten av 90 tallet, var det ingen, konkrete tiltak for gravide kvinner.

Det var en høy-energiavdeling med mye aborter. Kona til anestesilegen, spes.spl, teknikere, renholdspersonell og kvinnelige leger. Ingen gikk fri.

Når man arbeider i et kvinnelig helsemiljø, vil man tenke at kvinner, som produserer barn, er beskyttet og ivaretatt.

Selv, i dag, 12 år senere, sliter vi med de samme utfordringene. Man tar ikke alvoret innover seg.

Da snakker ikke jeg om sykemeldinger.

Nei, omplasseringer, tilrettelegging av vakter, oftere hvilepauser, gjerne i saccosekk, litt lettere, fysisk arbeid, ikke løpe på akutte oppdrag i siste trimester.

Hos legene var det verre. Det var ingen overordnede regler for gravide. Man ordnet seg i mellom. Det går en stund, så lider alle av ansvarsfraskrivelsen og tausheten.

Å så tvil hos et menneske skal ikke den gjøre som har en helsefaglig jobb.

Vår oppgave er å redde liv, hjelpe, trøste, lindre, behandle og respektere den iboende verdighet, og fremfor alt;  ikke skade.

Denne diskusjonen er utgått på dato.

Kommentar #24

Anita Kruse

0 innlegg  6 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Judith Jarvis Thomson:Etforsvarforabort

Fra Filosofi og Offentlige anliggender

(Repbublisert i "Intervensjon og Refleksjon: Grunnleggende tema i Medisinsk Etikk", 5te utgave, ed. Ronald Munson (Belmont; Wadsworth 1996). sidene 69-80.)

 

Det meste av abortmotstanden er avhengig av forutsetningen at fosteret eretmenneske, en person, fra det øyeblikket det unnfanges. Dette ståstedet er det blitt argumentertfor, men, som jeg mener, ikke bra. Ta,foreksempel, det mest vanlige argumentet. Vi blir bedt om å legge merke til at utviklingen avetmenneske fra unnfangelsen til fødsel er kontinuerlig; så blir det sagt atforå kunne dra noen linje i denne utviklingen og så si at "før dette punktet er fosteret ikke en person, men etter dette punktet er det en person" er å gjøreettilfeldig valg,etvalg som ut i fra forutsetningene ikke kan begrunnes. Det blir fra dette konkludert at fosteret er, eller uansett at vi pålegges å si at det er, en person fra det øyeblikket unnfangelse skjer. Men den konklusjonen følger ikke. Tilsvarende kan bli sagt om utviklingen av en eikenøtt tileteiketre, og det følger ikke av dette at eikenøtter er eiketrær, eller at vi burde kalle dem det. Argumenter av denne typen er ofte kalt "slippery slope" argumenter -- frasen burde være selvforklarende -- og det er hårreisende at motstandere avabortvektlegger dem så mye og så ukritisk.

 

Jeg er til trossfordette tilbøyelig til å være enig i at oppgaven å "sette en strek" i utviklingen avetfoster ser mørk ut. Jeg er også tilbøyelig til å være enig i at vi kanskje må enes om at fosteret allerede har blitt en menneskelig person før fødsel. Det kommer nemlig som en overraskelse når man først lærer hvor tidlig i sitt liv det begynner å ta til seg menneskelige karakteristikker. Ved uke 10,foreksempel, har det alleredeetansikt, armer og ben, fingre og tær; det har indre organer, og det er mulig å oppdage hjerneaktivitet. På den andre siden så synes jeg forutsetningene er feil, nemlig forutsetningen at fosteret er en person fra unnfangelsen av.Etnylig befruktet egg, en nylig implantert celleklump, er ikke noe mer en person enn en eikenøtt ereteiketre. Men jeg skal ikke diskutere dette.Fordet virkerformeg å være av større interesse hva som skjer hvis man,forargumentets skyld, aksepterer forutsetningene. Hvordan, nøyaktig, er det meningen at vi skal gå fra der og til konklusjonen ataborter moralsk utillatelig? Motstandere avabortbruker generelt mest av sin tid på å etablere at fosteret er en person, og knapt noe tid ved å forklare steget derfra til ataborter utillatelig. Kanskje tror de at steget erforenkelt og åpenbart til at det krever særlig med forklaring. Eller kanskje de i stedet er økonomiske i sin argumentasjon. Mange av dem som forsvarerabortgjør seg avhengig av forutsetningen at fosteret ikke er en person, men bare en celleklump som vil bli en person ved fødsel; og hvorfor bruker mer tid på argumenter enn du må? Uavhengig av grunnen så foreslår jeg at steget begge tar ikke er åpenbart, at det krever nærmere undersøkelse enn hva som normalt blir gjort, og at når vi gjør denne nærmere undersøkelsen så vil vi føle en inklinasjon til å avvise begge ståsted.

 

Jeg foreslår da at viforargumentets skyld gir fosteret personstatus fra det øyeblikket det blir unnfanget. Hvor går argumentet herfra? Noe slikt som dette, skulle jeg tro. Hver eneste person har en rett til liv. Så fosteret har en rett til liv. Uten tvil har moren også en rett til å bestemme hva som skal skje i og med hennes kropp; det ville alle kunne godta. Men det må da være slik at en person sitt liv er sterkere og vektet høyere enn morens rett til å bestemme hva som skjer i og med hennes kropp; og dermed utklasserer det. Så barnet kan ikke bli drept; enabortkan ikke utføres.

 

Det høres fornuftig ut. Men la meg nå be deg forestille deg dette. Du våkner opp en morgen og finner deg selv rygg mot rygg i seng med en ubevist fiolinspiller. En berømt fiolinist uten bevissthet. Det har vist seg at han har en dødelig nyresykdom, og Samfunnet av Musikkelskere har lett igjennom alle tilgjengelige medisinske journaler og funnet ut at du alene har den riktige blodtypen til å hjelpe. De har derfor kidnappet deg, og i går kveld ble fiolinistens sirkulasjonssystem forbunnet med ditt, slik at dine nyrer kan bli brukt til å ekstraktere giften fra hans blod samtidig som ditt eget. Sykehusdirektøren forteller deg nå at, "Hør her, vi beklager at SamfunnetforMusikkelskere gjorde dette mot deg -- vi ville aldri ha akseptert det hvis vi hadde vist. Men likevel så gjorde de det, og fiolinisten er nå koblet til deg. Å koble ham fra deg vil bety å drepe ham. Men ikke ta det så tungt, det er barefor9 måneder. Ved den tid vil han ha kommet seg fra sin sykdom og kan trygt kobles løs fra deg." Er det moralsk å pålegge deg å akseptere denne situasjonen? Uten tvil ville det være svært snilt av deg hvis du gjorde det, en stor tjeneste. Men må du akseptere det? Hva hvis det ikke var 9 måneder, men 9 år? Eller enda lengre? Hva hvis sykehusdirektøren sa "Litt avetuhell. Jeg ser den, men nå må du forbli i sengen, med fiolinisten koblet til deg,forresten av livet.Forhusk dette: Alle personer har en rett til liv, og fiolinisten er en person. Selvsagt, du har en rett til å bestemme over hva som skjer med og i din kropp, men en person sin rett til liv overgår din rett til å bestemme hva som skjer i og med din kropp. Så du kan ikke noensinne bli koblet fra ham." Jeg skulle tro at du ville føle dette var hårreisende, hvilket antyder at noe er meget galt med det rasjoneltutseende argumentet jeg nevnteforlitt siden.

 

Selvfølgelig, i dette tilfellet ble du bortført, du meldte deg ikke frivilligforoperasjonen som koblet fiolinspilleren til dine nyrer. Kan de som er motstandere avabortpå forutsetningene jeg nevnte gjøreetunntakforvoldtekt? Selvsagt. De kan si at personer har en rett til liv bare hvis de ikke kom til sometresultat av voldtekt; eller de kan si at alle personer har en rett til liv, men at noen har mindre rett til liv enn andre, mer spesifikt de som ble til på grunn av voldtekt. Men disse utsagnene gir en ganske ubehagelig følelse. Man kan da ikke mene at spørsmålet om du har en rett til liv eller ikke, eller hvor mye rett til liv du har er avhengig av om du eretprodukt av voldtekt eller ikke. Og faktisk gjør ikke de personene som er i motabortpå det grunnlag jeg tidligere nevnte en forskjell her, og dermed heller intet unntakforvoldtekt.

 

Ei heller gjør deetunntakfortilfeller hvor mor må tilbringe 9 måneder av graviditeten i seng. De ville kanskje si seg enig i at det ville være ganske trist og vanskeligformoren; men uansett, alle personer har en rett til liv, fosteret er en person, og så videre. Jeg mistenker, faktisk, at de ikke ville gjøreetunntakforettilfelle hvor, mirakuløst nok, graviditeten pågikk i 9 år, ellerforresten av morens liv.

 

Noen vil ikke en gang lageetunntakfortilfeller hvor det å fortsette graviditeten sannsynligvis vil forkorte morens liv. De anserabortsom utillatelig, selv når det kan redde morens liv. Slike tilfeller i dag er ganske sjeldne, og mange motstandere avabortaksepterer ikke dette ekstreme eksempelet. Uavhengig av det, så er detetgodt sted å begynne: en rekke interessante punkt kommer frem med utgangspunkt i det.

1.

La oss kalle synet ataborter utillatelig selv om det kan redde morens livfor"det ekstreme syne". Jeg vil få frem først at dette ikke eretproblem fra det tidligere nevnte argumentet, men at det er tillagt noen meget kraftfulle forutsetninger. Sett at en kvinne har blitt gravid, og nå lærer at hun har en hjerte- blodkarssykdom som vil gjøre at hun dør hvis hun gjennomfører svangerskapet. Hva kan gjøresforhenne? Fosteret har en rett til liv, men moren er også en person, så hun har også rett til liv. Man kan anta at de har en like stor rett til liv. Hvordan skal det komme frem at enabortikke kan væreetalternativ? Hvis moren og barnet har like stor rett til liv, skulle vi kanskje slått mynt og krone? Eller vi kan legge til moren rettigheten til å bestemme hva som skjer i og med hennes kropp, noe alle er villig til å si seg enig i -- summen av hennes rettigheter veier nå tyngre enn fosterets?

 

Det mest kjente argumentet her er som følger. Vi blir fortalt at ved å utføre enaborter det tilsvarende til å direkte drepe barnet, mens ved å ikke utføre en vil drepe moren, men bare ved å la henne dø. I tillegg; ved å drepe barnet, ville man drept en uskyldig person,forbarnet har ikke utført noe kriminelt, og er ikke ute etter sin mors død. Og så er det forskjellige varianter av dette man kan vandre videre inn i. (1) Men siden det å direkte drepe en uskyldig alltid og absolutt er utillatelig, kan ikke enabortutføres. Eller, (2) at det å direkte drepe en uskyldig person er mord, og mord er alltid og absolutt utillatelig, så enabortkan ikke utføres. Eller, (3) at det er ens plikt å la være å direkte drepe en uskyldig person og at denne regelen utveier ens plikt til å hindre noen i å dø, så enabortkan ikke utføres. Eller, (4) hvis ens eneste alternativer er å direkte drepe en uskyldig person eller la en person dø, så må man foretrekke å la den uskyldige personen dø, så derfor kan enabortikke utføres.

 

Noen mennesker mener at disse ikke er videre forutsetninger som må tillegges, hvis konklusjonen skal nåes, men at de følger av det faktum at en uskyldig person har en rett til liv. Men dette serformeg ut til å være en feil, og muligens er den enkleste måten å vise dette å dra frem at mens man definitivt må medgi at en uskyldig person har rett til liv, er tesene i (1) til (4) alle usanne. Ta (2),foreksempel. Hvis det å direkte drepe en uskyldig person er mord, og dermed utillatelig, så vil det at moren direkte dreper den uskyldige inne i seg være mord, og dermed utillatelig. Men det kan ikke seriøst bli sett på som mord hvis moren utførte enabortpå seg selvforå redde sitt liv. Det kan ikke seriøst bli sagt at hun må la det være, at hun må sitte passivt og vente på å dø. La oss se på nytt på tilfellet med deg og fiolinisten. Der er du, i seng med fiolinisten, og sykehusdirektøren sier til deg, "Det hele er ganske opprørende, og jeg har dyp sympati med deg, men du forstår dette putter ekstra press på nyrene dine, og du vil være død innen måneden er omme. Men du må bli hvor du er likevel, fordi ved å koble deg selv løs vil du direkte drepe en uskyldig fiolinspiller, og det er mord, det er uttillatelig." Hvis noe i denne verden er sant, så må det være at du ikke begår mord, du gjør ikke det som er uttillatelig, hvis du strekker fingrene bak på ryggen og kobler deg selv løs fra fiolinistenforå redde livet ditt.

 

Hovedfokuset i min tanke omaborthar vært på hva en tredjepart kan eller ikke kan svare på en forespørsel fra en kvinne om å få enabort. Dette er på en måte forståelig. Siden tingene er som de er, så er det ikke mye kvinnen kan gjøreforå trygt abortere seg selv. Så spørsmålet som blir stilt er hva en tredjepart kan gjøre, og hva en mor kan gjøre, hvis det blir nevnt i det hele tatt, hvis dedusert, nesten som en ettertanke, fra hva det er konkludert med at en tredjepart kan gjøre. Men det ser utformeg som det å behandle denne saken på denne måten er å nekte kvinnen den samme status av å være en person som man så håndfast insisterer påforfosteret.Forvi kan ikke bare lese av hva en person kan gjøre fra hva en tredjepart kan gjøre. Sefordeg at du befinner deg fanget ietlite hus medetvoksende barn. Med dette mener jegetveldig lite hus, ogetsvært hurtigvoksende barn -- du er allerede opp mot veggen i huset, og om noen få minutter vil du bli knust til døde. Barnet vil, på den andre siden, ikke bli knust og dø; om noe ikke blir gjortforå stoppe ham fra å vokse, så vil han bli skadet, men til syvende og sist vil han bare sprenge ut av huset å gå derfra en fri mann. Jeg kan forstå hvis en utenforstående da sier at "Det er intet jeg kan gjørefordeg. Vi kan ikke velge mellom ditt liv og hans liv, vi kan ikke være den som avgjør hvem som lever, vi kan ikke gå i mellom." Men det kan ikke konkluderes at du ikke kan gjøre noe selv, at du ikke kan gå til angrep på barnet og redde ditt liv. Uansett hvor uskyldig barnet måtte være, så må ikke du vente passivt mens det knuser deg til døde. Kanskje kan en gravid kvinne vagt føles som å ha status somethus, hvor vi ikke tillater huset selvforsvar. Men hvis kvinnen huser barnet, så må vi huske på at hun er en person som huser det.

 

Jeg skulle kanskje stoppe oppforå si eksplisitt at jeg ikke påstår at folk har en rett til å gjøre absolutt altforå redde sitt eget liv. Jeg synes heller at det er en drastisk grense til retten til selvforsvar. Hvis noen truer deg med din død hvis du ikke torturerer noen andre til døde, så synes jeg ikke du har noen rett, selvforå redde ditt eget liv, til å gjøre det. Men saken vi vurderer er ganske annerledes. I vårt tilfelle er det bare to personer involvert, en viss liv er truet, og en som truer det. Begge er uskyldige: den som blir truet er ikke truet på grunn av noe selvforskyldt, og den som truer gjør det ikke av ond vilje. På grunn av dette kan vi føle at som utenforstående kan vi ikke gripe inn. Men personen som er truet kan.

 

Summert opp så kan da en kvinne selvsagt forsvare sitt liv mot trusselen av det ufødte barnet, selv om etslikt forsvarskulle volde dennes død. Så nå ser man at ikke bare er tesene i (1) til (4) feilaktige; det viser også at det ekstreme synet påabort er feilaktig, så vi trenger ikke lete etter noen annen mulig måte å se det hele på fra argumentet jeg nevnte ved begynnelsen.

2.

Det ekstreme synet kan selvsagt bli gjort mindre ekstremt ved å si at selv omabort er tillateligfor å redde morens liv, så kan den ikke utføres av en tredje part, men bare av moren selv. Men dette kan heller ikke være korrekt.For vi må huske på at moren og det ufødte barn ikke er to like leietagere iet lite hus som, ved en lei tilfeldighet, har blitt leid ut til begge: moren eier huset. Det faktum at hun eier huset gjør det bare mer fornærmende å dedusere at moren ikke kan gjøre noe fra antagelsen av at en tredjepart ikke kan gjøre noe. Men det gjør mer enn som så: det kasteret klart lys på antagelsen at en tredjepart ikke kan gjøre noe. Selvsagt lar det oss se at en tredjepart som sier "Jeg kan ikke velge mellom dere" lurer seg selv hvis han tror at dette ikke er å ta part i saken. Hvis Jones har funnet og festet seg ved en kåpe, som han trengerfor å forhindre at han skal fryse, men som Smith også trengerfor å ikke fryse, så er det på ingen måte upartisk å si "Jeg kan ikke velge mellom dere", når Smith eier kåpen. Kvinner har sagt, igjen og igjen, "Denne kroppen er min kropp!" og de har grunn til å være sint, grunn til å føle at det har vært som å skrike i en storm. Tross alt er det ikke sannsynlig at Smith vil takke oss hvis vi sier "Selvsagt er det din kåpe, enhver kan da se det. Men ingen kan velge mellom deg og Jones hvem som skal ha den."

 

Vi skulle virkelig spurt oss selv hva det betyr å si "ingen kan velge" i en situasjon hvor faktum er at kroppen som huser barnet er morens kropp. Det kan rett og slett være manglende evne til å ha forstått dette faktum. Men det kan være noe mer interessant, nemlig følelsen av at man har en rett til å nekte å berøre andre mennesker, selv om det ville vært greit å gjøre det, selv når det er rettferdig og korrekt å gjøre det, selv når rettferdigheten ser ut til å forlange at noen gjør det. Dermed kan rettferdigheten påkalle noen forå få Smith sin kåpe tilbake fra Jones, og likevel har du rett til å nekte å være den som legger hånd på Jones, en rett til å nekte å gjøre fysisk vold mot ham. Dette, tror jeg, må tillates. Men da burde det som blir sagt ikke være "ingen kan velge", men bare "jeg kan ikke velge", og faktisk ikke en gang det, men "jeg vil ikke handle", og dermed holde det åpent at noen andre kan eller burde, og mer spesifikt én i en posisjon av autoritet, med jobben å sikre mennesker deres rettigheter, både kan og bør. Så dette er saken. Jeg har ikke argumentert at en hvilken som helst tredjepart må utføre morens forespørsel om å utføre enabort på hennefor å redde hennes liv, men bare at han kan.

 

Jeg antar at i noen syn på det menneskelige liv så er morens kropp bare på lån til henne, og lånet gir henne ikke noe førrettigheter til den. En som har dette synet kan tenke at det er upartisk å si "jeg kan ikke velge." Men jeg skal rett og slett ignorere den muligheten. Mitt eget syn er det at hvisetmenneske har noen historisk rettighet til noe i det hele tatt, så må det være at det har en rettferdig, historisk rettighet til sin egen kropp. Og muligens trenger man ikke å se på dette uansette her, siden argumentet motabortvi nå ser på anerkjenner kvinnen rett til å bestemme hva som skjer i og med hennes kropp. Men selv om de anerkjenner det, så har jeg forsøkt å vise at de ikke tar seriøst hva det innebærer å gjøre det. Jeg skulle tro at det samme vil komme igjen enda tydeligere når vi vender oss vekk fra saker som direkte truer morens liv, og vier oppmerksomheten vår til, som jeg foreslår vi gjør nå, den meget vanligere saken hvor moren vil ha enabortforen mindre tungtveiende grunn enn å bevare sitt eget liv.

3.

Om morens liv ikke står på spill, så ser argumentet jeg nevnte i begynnelsen ut til å ha mye større styrke. "Alle har en rett til liv, så den ufødte personen har en rett til liv." Og er ikke barnets rett til liv mer tungtveiende enn alt, forutenom at moren har en rett til også å leve, som hun kan oppgi som grunnforabort?

 

Dette argumentet behandler retten til liv som om den var uproblematisk. Det er den ikke, og dette serformeg ut til å være årsaken til feilen.

 

Forvi skal nå, endelig, spørre oss selv hva det innebærer å ha en rett til liv. I noen syn betyr det å ha en rett til liv også å ha en rett til å bli gitt i det minste det absolutt minimale man trengerforå kunne opprettholde livet. Men hva om det som ER det absolutt minimale man trengerforå kunne opprettholde livet ikke er noe man i det hele tatt har rett til å få? Hvis jeg er dødssyk, og det eneste som vil redde mitt liv er at Henry Fonda legger sin svale hånd på min febervarme panne, så har jeg uansett ingen rett til å bli gitt Henry Fonda sin svale hånd på min panne. Det ville være fryktelig snilt av ham å fly fra vestkysten av USA til megforå bringe meg dette. Det ville være mindre snilt, men uten tvil vel ment, hvis mine venner fløy ut til vestkysten og brakte med seg Henry Fonda tilbake. Men jeg har ingen rettigheter i det hele tatt til å pålegge ham å gjøre detteformeg. Eller,forå returnere til den tidligere historien, det faktum atforå kunne fortsette livet så trenger fiolinspilleren å bruke dine nyrer etablerer ikke en rettighet av fortsatt bruk av dine nyrer. Han har ikke noe krav mot deg som medfører at du må akseptere fortsatt bruk av dine nyrer fra ham.Foringen har rett til å bruke dine nyrer med mindre du har gitt dem den retten -- hvis du faktisk tillater at han skal få bruke dine nyrer, så er det fra din snillhet du gjør det, og ikke noe som han kan kreve at du skyller ham. Ei heller har han noen rettigheter mot noen andre som tilsier at de skal gi ham fortsatt bruk av dine nyrer. Ei heller hadde han noen rett til å kreve av SamfunnetforMusikkelskere at de skulle koble ham til deg i utgangspunktet. Og hvis du nå begynner å koble deg selv løs, etter å ha lært at du eller vil måtte tilbringe de neste ni årene i seng med ham, så er det ingen i verden som har rett til å forsøke å hindre deg, ietforsøk på å se til at han får noe han har en rett til å få.

 

Noen mennesker er ganske strenge rundt meningen om retten til liv. I deres syn, så inkluderer det ikke retten til å bli gitt noe, men går ut på, og bare ut på, retten til ikke å bli drept av noen andre. Men her oppstår det en vanskelighet. Hvis alle skal la være å drepe fiolinisten, så må alle avstå fra å gjøre ganske mange ting. Alle må avstå fra å kutte strupen hans, alle må avstå fra å skyte ham -- og alle må avstå fra å koble deg fra ham. Men har han en rett mot alle at de skal avstå fra å koble deg fra ham? Å avstå fra å gjøre dette er å akseptere ham videre bruk av dine nyrer. Det kan argumenteresfor at han har rett til dette fra oss alle og at han kan fortsette å bruke dine nyrer. Det vil si, mens han ikke hadde noen rettigheter mot ossfor at vi skulle gi ham bruk av dine nyrer, så kan det bli argumentert at han likevel nå har en rett til å forhindre oss i å gripe inn og frata ham bruken av dine nyrer. Jeg skal komme tilbake til tredjepartsintervensjon senere. Men det må da være selvklart at fiolinisten ikke har noen rettighet mot deg som pålegger deg hans videre bruk av dine nyrer. Som jeg sa, hvis du tillater ham å bruke dem, så ville det være snilt av deg, men intet du skylder ham.

 

Vanskeligheten jeg påpekte her er ikke spesifikt til retten til liv. Den oppstår i forbindelse med rettigheten til alle de andre naturlige rettigheter, og er noe som en adekvat redegjørelseforrettigheter må håndtere.Fordenne sakens skyld er det nok å gjøre seg oppmerksom på det. Men jeg vil påpeke at jeg ikke argumenterer at mennesker ikke har noen rett til liv --formeg er det motsatt tilfelle, at primærkontrollen vi må sette på en redegjørelse om rettigheter, om den skal kunne aksepteres, er at det skal vise seg at redegjørelsen er sann mot at alle mennesker har en rett til liv. Jeg argumenterer bare at retten til liv ikke garanterer å ha en rett til å bli gitt bruk av eller en rett til fortsatt bruk av en annen persons kropp -- selv om man trenger denforkunne forbli i live. Så retten til liv vil ikke tjene motstanderne avabortpå den enkle og klare måten de ser ut til å tro at den vil.

4.

Det er en annen måte å dra frem problemet. I den mest vanlige saken, er det å ta fra noen det han har rett til å behandle ham urettferdig. Anta at en gutt og hans lille bror sammen blir gitt en boks sjokolade til Jul. Hvis den eldre gutten tar boksen og nekter å gi sin bror av sjokoladen, så er han urettferdig mot ham,forbroren har blitt gitt rettigheten til halvparten av dem. Men anta at du, etter å ha lært at ellers vil du måtte tilbringe ni år i seng med fiolinisten, kobler deg fra ham. Du er da ikke urettferdig mot ham,fordu gav ham ingen rett til å bruke dine nyrer, og ingen andre kan gi ham noen slik rettighet. Men vi må vedkjenne at ved å koble deg selv løs, så dreper du ham; og fiolinister, som alle andre, har en rett til liv, og dermed i det lys vi ser saken nå, en rett til ikke å bli drept. Så her gjør du da det som er antatt han har en rett til at du ikke skal gjøre, men du behandler ham ikke urettferdig ved å gjøre det.

 

Forandringen som kan gjøres ved dette punktet er følgende: retten til liv består ikke av retten til ikke å bli drept, men heller i å ikke bli drept urettferdig. Dette løper en risikoforsirkulær argumentasjon, men vi velger å se bort i fra det: det vil gi oss muligheten til å tillate både at fiolinisten har en rett til liv sammen med at du ikke handler urettferdig mot ham ved å koble deg selv løs, og dermed ta livet hans.Forhvis du ikke dreper ham urettferdig, så bryter du ikke hans rett til liv, og dermed er det ingen overraskelse at du ikke gjør ham en urett.

 

Men hvis denne forandringen blir akseptert, så er gapet i argumentasjonen motabortslående: det er ikke bare nok å vise atetfoster er en person, og til å minne alle på at en person har en rett til liv -- vi må også vise at det å drepe fosteret krenker dets rett til liv, med andre ord ataborter urett dreping. Og er det det?

 

Jeg skulle tro at vi kan ta det sometfaktum at i saken hvor kvinnen er gravid grunnet voldtekt, så har moren ikke gitt den ufødte personen en rett til å bruke hennes kroppformat og husrom. I hvilket svangerskap kan det faktisk bli antatt at moren har gitt den ufødte personen en slik rettighet? Det er jo ikke som om det er ufødte mennesker som flyter rundt i verden, hvor en kvinne som ønskeretbarn kan invitere en inn.

 

Men det kan bli argumentert at det er andre måter man kan få rettigheten til å bruke en person sin kropp utover det å bli invitert til å bruke den av den personen. Anta at kvinnen frivillig bevilger seg selv samleie, vel vitende om at det vil kunne ende med en graviditet, og at når hun da blir gravid; er hun ikke da delvis ansvarligfortilstedeværelsen, faktisk eksistensen av, den ufødte personen inni seg? Uten tvil inviterte hun den ikke inn. Men gjør ikke hennes delvis ansvarforat den er der i seg selv at den får en rett til å bruke hennes kropp? Hvis så var tilfelle, så ville det at hun aborterte den være mer som gutten som tar vekk sjokolade, og mindre som du som kobler deg fra fiolinisten -- det å gjøre det vil ta fra personen det den har rett på, og dermed være en urett mot den.

 

Og da kan det bli stilt spørsmål om hun kan eller ikke kan drepe det, selvforå berge sitt eget liv. Hvis hun frivillig kalte det til å eksistere, hvordan kan hun da drepe det, selv i selvforsvar?

 

Det første man kan si om dette er noe nytt. Motstandere avaborthar vært så opptatt med å fremheve uavhengigheten til fosteret,forå kunne etablere at det har en rett til liv, akkurat som moren har, at de har oversett den mulige støtten de kan få av å gjøre fosteret avhengig av moren,forå etablere at hun haretslags spesielt ansvarfordet,etansvar som gir det rettigheter mot henne som ikke innehas av noen uavhengig person -- slik som en syk fiolinist som er en fremmed til henne.

 

På en annen side så vil dette gi den ufødte personen en rett til sin mors kropp bare hvis hennes graviditet varetresultat av en frivillig handling, foretatt vel vitende om at det var en mulighetforat graviditet ville væreetresultat av den. Det ville fullstendig utelukke en ufødt person som eksisterte på grunn av voldtekt. Avventende på tilgang til senere argumenter, så ville vi da sitte igjen med konklusjonen at den ufødte personen som eksisterte på grunn av voldtekt ikke har noen rett til bruk av sin mors kropp, og at det å abortere den ikke er å ta fra den noen ting den har en rett til og dermed at det ikke er urettferdig drap.

 

Vi burde også legge merke til at det ikke på noen måte er åpenbart at dette argumentet virkelig går så langt som det ga seg ut forå gå. Fordet er situasjoner og så er det situasjoner, og detaljer utgjør en forskjell. Hvis rommet har dårlig luft, og jeg dermed åpneret vindufor å lufte det, og en innbryter klatrer inn, så ville det vært absurd å si "Ah, nå kan han bli, hun har gitt ham en rett til bruk av huset --for hun er delvis ansvarligfor hans tilstedeværelse her, ved å frivillig ha gjort det som gjorde det muligfor ham å komme inn, fult vitende om at det var en slik ting som innbrytere, og at innbrytere de sniker inn." Det ville være enda mer absurd å si dette hvis jeg hadde netting installert utenpå vinduet mitt, nettoppfor å forhindre at innbrytere kommer inn, og en innbryter kom likevel inn på grunn av en defekt i nettet. Det forblir tilsvarende absurd hvis vi forestiller oss at det ikke er en innbryter som kryper inn, men en uskyldig person som tilfeldig faller inn. Igjen, anta at det var slik: personfrø driver rundt i luften som pollen, og hvis du åpner vinduene dine, så kan en drive inn og slå rot i dine tepper og møbler. Du vil ikke ha barn, så du har satt opp skjermer foran vinduene dine, de absolutt beste du kan kjøpe. Men, som kan skje, og ved svært sjeldne tilfeller faktisk skjer, så var en av disse skjermene defekt, oget frø driver inn og slår rot. Har denne personplanten som nå utvikler seg en rett til å bruke ditt hus? Selvsagt ikke -- til trossfor det at du frivillig åpnet vindene, og at du frivillig har tepper og møbler, og at du vet at av og til er skjermene defekte. Noen kan argumenterefor at du er ansvarligfor at den slo rot, at den faktisk har en rett til ditt hus, fordi du faktisk kunne ha levd livet ditt uten tepper og møbler, eller med forseglede vinduer og dører.

 

Det ser utformeg til at argumentet vi ser på kan etablere på det meste at det er noen tilfeller hvor en ufødt person har en rett til å bruke sin mors kropp, og at det derfor er noen tilfeller hvoraborter urettferdig drap. Det er romformye diskusjon og argumentasjonfornøyaktig hvilken, hvis noen. Men jeg synes vi skal gå forbi dette problemet og la det være åpent,forargumentet etablerer uansett ikke at allaborter urettferdig drap.

5.

Det er romforendaetargument her, dog. Vi kan anerkjenne at det kan finnes tilfeller hvor det ville være moralsk urettferdig å koble fra en person fra din kropp på bekostning av dennes liv. Anta at du finner ut at fiolinisten ikke trenger 9 år av ditt liv, men bare en time: alt du trenger å gjøreforå redde livet hans er å tilbringe en time i seng med ham. Anta at ved å la ham bruke nyrene dine i den timen så vil du ikke bli påvirket i det hele tatt. Ja, du ble bortført. Ja, du gav aldri din tillatelse til å bli koblet opp mot ham. Men likevel ser det ut,formeg, som om du burde tillate ham å bruke nyrene dineforden timen -- det ville være uanstendig å nekte.

 

Igjen, anta at graviditeten bare varte en time, og ikke utgjorde noen trussel til liv eller helse. Og anta at kvinnen blir gravid på grunn av voldtekt. Ja, hun meldte seg ikke frivillig til å bringeetbarn til verden. Ja, hun gjorde ingenting som ville gitt den ufødte personen en rett til å bruke hennes kropp. Likevel kan det godt bli sakt, som i den nylig forandrede fiolinisthistorien, at hun burde tillate det å forbliforden timen -- det ville være uanstendig å nekte.

 

Noen mennesker har en inklinasjon mot å bruke termen "rett" på en slik måte at det følger fra det faktum at du burde la en person bruke din kropp den timen den trenger, at han har en rett til å bruke kroppen din den timen han trenger, selv om han ikke har blitt gitt denne retten fra noen person eller noen handling. De kan komme til å si at hvis du nekter, så handler du urettferdig mot ham. Denne bruken av termen er muligens så vanlig at den ikke kan bli kalt feil; likevel ser det ut til å være en beklagelig løssluppenhet av noe vi burde holde god kontroll på. Sefor deg at den boksen med sjokolade jeg nevnte tidligere ikke hadde blitt gitt til begge guttene, men bare til den eldre gutten. Der sitter han i sin ensomhet og spiser seg igjennom boksen, mens hans mindre bror ser på ham med misunnelse. Her er det sannsynlig at vi vil si "Du burde ikke være så slem. Du burde gi din bror noen av de sjokoladene." Mitt eget syn er at det bare ikke følger av sannheten av dette at broren har noen rett på noen av sjokoladene. Hvis gutten nekter å gi sin bror sjokolade, så er han grådig, hardhudet -- men ikke urettferdig. Jeg skulle tro at menneskene jeg har i tankene ville si at det faktisk følger at den mindre broren har rett på noen av sjokoladene, og dermed at gutten faktisk handler urettferdig hvis han nekter å gi noen til sin bror. Men effekten av å si dette er å gjøre uklart det vi vil holde klart, nemlig forskjellen mellom guttens uvilje i dette tilfellet og guttens uvilje i det første tilfellet, hvor en boks var gitt til begge sammen, og hvori den minste gutten dermed hadde hva som blir, fra mitt syn, en klar rett til halvparten.

 

En annen motforestilling mot å bruke termen "rett" slik at fra det faktum at A burde gjøre en tingforB så følger det at B har en rett mot A at A skal gjøre detforham, er at det kommer til å sette spørsmål ved om man har eller ikke har rett til å nekte noen noe basert på hvor lett eller vanskelig det er å gi det; og dette er ikke bare uheldig, men moralsk uakseptabelt. Ta saken med Henry Fonda igjen. Som jeg sa tidligere så har jeg ingen rett til hans svale hånd på min febervarme panne, selv om jeg trenger detforå redde livet mitt. Jeg sa at det ville være fryktelig snilt av ham å fly hit fra vestkystenforå gi det til meg, men jeg har ingen rett mot ham at han skal gjøre det. Men anta at han ikke er på vestkysten. Anta at han bare må gå over gulvet i rommet bort til meg, legge en hånd kort på min panne -- og se, mitt liv er reddet. Da burde han nesten gjøre det. Det ville være uanstendig å nekte. Skal det da bli sagt "Ah, vel, det følger at i denne saken har hun en rett til å bli rørt av hans hånd på sin panne, så det vil være urettferdig av ham å nekte"? Så jeg har en rett til det da det var lettforham å gi meg det, men ikke når det var vanskelig? Det er en ganske sjokkerende mulighet at noen sine rettigheter skal blekne og forsvinne etter hvert som det blir vanskeligere å vanskeligere å gi ham dem.

 

Så mitt eget syn er at selv om du burde la fiolinspilleren bruke nyrene dineforden timen han trenger, så burde vi på ingen måte konkludere med at han har en rett til at du gjør det -- vi burde si at hvis du avslår dette, så er du, som gutten som eier all sjokoladen og ikke vil gi noen bort, selvsentrert, ufølsom, uanstendig, men ikke urettferdig, hvis du nekter. Anklagene er ikke mindre alvorlige, bare annerledes. Men uansett så er detetbehovforå insistere på nettopp dette punktet. Hvis noen deduserer at "han har en rett til" fra "du burde", så må man likevel anerkjenne at det er tilfeller hvor det ikke er moralsk forlanget av deg at du må tillate fiolinspilleren å bruke dine nyrer, og hvori han ikke har noen rett til å bruke dem, og hvori du ikke gjør ham noen urett ved å nekte. Og ogsåformor og ufødt barn. Unntatt i slike tilfeller hvor den ufødte personen har en rett til å kreve det -- og vi holdt åpent mulighetenforat slike tilfeller kan eksistere -- ingen er moralsk pålagt å gjøre store offer av helse, andre interesser og anliggende, av andre plikter og forpliktelser,forni år, eller til og medforni måneder,forå kunne holde en annen person ved liv.

6.

Vi må skille mellom to typer Samaritaner: den Gode Samaritaner og hva vi kan kalle den Minimalt Anstendige Samaritaner. Historien om den gode Samaritaner, husker du, går slik:

 

               En viss mann dro ned fra Jerusalem til Jericho, og ble angrepet av tyver, som tok fra ham alt han hadde, såret ham, og etterlot hamfordød.

 

               Ved tilfeldigheter kom det en viss prest ned veien: og når han så mannen, gikk han forbi ham.

 

               Og likeså gjorde en Levitt, når han kom til stedet, så mannen, og gikk forbi.

 

               Men en viss Samaritaner, mens han var på reise, kom der mannen lå og når han så ham hadde han barmhjertighet med ham.

 

               Og han gikk bort til mannen, bandasjerte hans sår, helte i olje og viner, og satte ham på sitt eget dyr, brakte ham tiletgjestehus og tok seg av ham.

 

               Og dagen derpå, når han reiste videre, tok han ut noen mynt og gav dem til gjestehusets eier og sa "Ta deg av ham; og hva du enn må bruke, når jeg kommer tilbake, så skal jeg betale deg igjen." (Lukas 10:30-35)

 

Den Gode Samaritaner handlet langt utover det vanlige, til en viss kostnad til seg selv, forå hjelpe en som trengte det. Vi er ikke fortalt hva som var alternativene, det vil si, om presten og Levitten kunne ha hjulpet ved å gjøre mindre enn den Gode Samaritanen, men ved å anta at de kunne ha gjort det, så er det faktum at de ikke gjorde noe i det hele tatt ikke en gang en Minimalt Anstendig Samaritaner, ikke fordi de ikke var Samaritanere, men fordi de ikke en gang var minimalt anstendig.

 

Slike ting er åpenbart etspørsmål om grad, men det er en forskjell, og kanskje den kommer frem klarere i historien om Kitty Genovese, som, du sikker husker, ble myrdet mens 38 mennesker så og hørte på, og ikke gjorde noen ting forå hjelpe. En God Samaritaner ville ha styrtet inn og gitt direkte assistanse mot morderen. Eller kanskje vi burde akseptere at en Fantastisk Samaritaner ville ha gjort dette, på den grunn at det involverte risiko for død til ham selv. Men 38 personer valgte ikke bare å ikke gjøre dette, de anstrengte seg ikke en gang til å ringe politiet. En Minimalt Anstendig Samaritaner ville i det minste ha gjort det, og det at ingen av dem gjorde det var avskyelig.

 

Etter å ha fortalt historien om den Gode Samaritaner sa Jesus, "Gå du ut og gjør likedann." Kanskje mente han at vi var moralsk pålagt å gjøre som den Gode Samaritaner gjorde. Kanskje oppfordret han folk til å gjøre mer enn det som er moralsk pålagt dem å gjøre. Uavhengig av dette ser det i alle fall ut til at det ikke var moralsk pålagt noen av de 38 at de skulle styrte inn og gi direkte assistanse ved å risikere sine egne liv, og at det ikke er moralsk pålagt noen å gi lange biter av sitt liv -- ni år eller ni måneder --for å opprettholdeet liv til en person som ikke har noen spesiell rett (vi holdt åpen mulighetenfor dette) til å kreve det.

 

Faktisk, med etganske klart unntak, så er ingen i noe land pålagt av lov å gjøre i nærheten av så mye som dette fornoen andre. Unntaket er åpenbart. Mitt hovedproblem her er ikke lovens tilstand i forhold til abort, men det er verd å rette oppmerksomhet mot at i ingen stat i dette landet er en mann bedt om, fra loven, å være Minimalt Anstendig Samaritaner en gang; det er ingen lov hvor man kan få påtale mot de 38 som stod uaktive som tilskuere mens Kitty Genovese døde. Kontrasten er da stor når det i de fleste stater i dette landet (USA) er slik at kvinner kreves å være ikke bare Minimalt Anstendige Samartinare, men Gode Samaritanere til den ufødte personen inni dem. Dette avklarer ikke i seg selv noen ting i den ene eller andre retningen, for det kan godt være argumentert for at det skulle være lover i dette landet, som det er i mange Europeiske land -- som pålegger i det minste Minimalt Anstendig Samaritanerisme. Men det viser at det er en stor urettferdighet i tilstanden av loven nå. Og det viser også at grupper som for øyeblikket jobber mot løsgjøringen av abortlovene, faktisk jobber mot å ha det erklært grunnlovsstridig for en stat å tillate abort, burde begynne å jobbe med å gjennomføre God Samaratinlov generelt, eller fortjene å bli anklagetfor at de handler på feil grunnlag.

 

Jeg skulle tro at Minimalt Anstendig Samaritanlover er en ting, men God Samaritanlover en helt annen, og faktisk ganske uanstendig ting. Men vi er ikke her for å snakke om loven. Hva vi burde spørre oss er ikke om noen skulle være tvunget av lov til å være en God Samartianer, men om vi må gå inn i en situasjon hvor noen blir tvunget -- av naturen, kanskje -- til å være en God Samaritaner. Vi må, med andre ord, nå se på tredjeparts innblanding. Jeg har argumentert for at ingen person er moralsk forpliktet til å gjøre et stort offer for å opprettholde en annen som ikke har rett til å kreve det, og dette til og med når offeret ikke inkluderer livet selv; vi er ikke moralsk pålagt å være en God Samaritan eller en Veldig God Samaritan mot hverandre. Men hva hvis man ikke kan fjerne seg selv fra en slik situasjon? Hva hvis noen appellerer til oss for å frigjøre ham fra situasjonen? Det ser for meg ut til å være åpenbart at det finnes situasjoner hvor vi kan, situasjoner hvor Gode Samaritanere ville ha hjulpet. Der er du, du ble bortført, og ni år i seng med fiolinisten ligger foran deg. Du haddeet liv å føre. Du beklager, men du kan ikke sefor deg å gi opp så mye av ditt livfor å opprettholde hans. Du kan ikke selv fjerne deg fra situasjonen, og du ber oss om å gjøre det. Jeg skulle ha trodd at -- i lys av at han ikke har noen rett til bruk av din kropp -- så ville det være åpenbart at du ikke må innfinne deg med å bli tvunget til å gi opp så mye. Vi kan gjøre det du ber om. Det er ikke noen urett mot fiolinisten i at vi gjør det.

7.

Ved å følge i sporene til motstanderne avaborthar jeg frem til nå snakket om fosteret som bare en person, og det jeg har spurt er om argumentet vi begynte med, som går frem kun ut i fra at fosteret er en person, faktisk nå har etablert sin konklusjon. Jeg har argumentert at det gjør den ikke.

 

Men selvsagt, det finnes argumenter og så finnes det argumenter, og det kan bli sakt at jeg bare har festet meg ved feil argument. Det kan bli sagt at det som er viktig ikke bare er det faktum at fosteret er en person, men at det er en person fra hvor kvinnen haretspesielt ansvar som kommer fra det faktum at hun er dets mor. Og det kan bli argumentert at alle mine analogier derfor er irrelevant --fordu har ikke det spesielle forholdet med fiolinisten; Henry Fonda har ikke det forholdet med ansvar ovenfor meg. Og vår oppmerksomhet kan dras til det faktum at menn og kvinner begge er pålagt ved lov å ta seg av sine barn.

 

Jeg har faktisk sett (kort) på dette argumentet i seksjon 4, over; men en (enda kortere) gjentagelse kan nå være på sin plass. Vi kan åpenbart ikke ha noe slikt "spesielt ansvar" ovenfor en person med mindre vi har tatt det, enten eksplisitt eller implisitt. Hvis etsett foreldre ikke prøver å forhindre graviditet, ikke ber om å få abort, men heller tar med seg barnet hjem, da har de tatt ansvar fordet, de har gitt det rettigheter, og de kan ikke nå trekke tilbake sin støtte fra det på bekostning av dets liv fordi de nå finner det er vanskelig å sørge forbehovene til det. Men hvis de har tatt alle rasjonelle tiltak mot å få etbarn, så har de ikke gjennom det å være i biologisk relasjon til barnet som kommer inn i eksistens etspesielt ansvar fordet. De kan ønske å påta seg ansvar fordet, eller de kan ønske å la være. Og jeg antyder at hvis det å ta ansvar fordet vil bety store offer, så kan de nekte. En God Samaritaner ville ikke nektet --  eller uansett en Fantastisk Samaritaner, hvis offeret som måtte gjøre var stort. Men en God Samaritaner ville tatt ansvar for fiolinisten også; og Henry Fonda, hvis han er en God Samaritaner, ville flydd fra vestkystenfor å påta seg ansvaretfor meg.

8.

Mitt argument vil bli funnet utilfredsstillende på to områder av mange av dem som ønsker å se på abortsom moralsk tillatelig. Først, mens jeg faktisk argumenterer forat abortikke er uttillatelig, så argumenterer jeg ikke at det alltid er tillatelig. Det kan godt være ettilfelle hvor det å fullføre svangerskapet bare krever Minimalt Anstendig Smaritanerskhet av moren, og det er en standard vi ikke må gå lavere enn. Jeg har en inklinasjon mot å tenke at det eret gode med min argumentasjon at den ikke giret generelt ja eller nei. Den tillater og støtter opp om vår følelse at,for eksempel, en syk og vettskremt fjortenårig skolepike, gravid på grunn av voldtekt, selvsagt kan velgeabort, og at en lov som utelukker dette er en galskapslov. Og det tillates og støttes også opp om vår idé at i noen andre tilfeller kan det å taabort være svært uanstendig. Det ville vært uanstendig av en kvinne å be omabort, og uanstendig av en lege å utføre en, hvis hun var gravid i syvende måned, og ville ha abortenfor å unngå problemer ved å ellers måtte utsette en utenlandsferie. Det faktum at jeg har fokusert på å behandle alle aborttilfeller, eller til og med alle tilfeller avabort hvor morens liv ikke står på spill, som moralsk likeverdig, burde ha gjort dem mistenksom i utgangspunktet.

 

Fordet andre, mens jeg argumenterer forat aborter tillatelig i noen tilfeller, så argumenterer jeg ikke forat man har rett til å sikre døden til det ufødte livet. Det er lett å blande disse to sammen, siden opp til etvist punkt i fosterets eksistens kan det ikke leve utenfor morens kropp; derfor vil det å fjerne det fra hennes kropp sikre dets død. Men det er svært forskjellige ting. Jeg har argumentert at du ikke er moralsk pålagt å tilbringe ni måneder i seng forå opprettholde fiolinistens liv, men det å si dette er ikke det samme som å si at hvis du kobler deg selv fra og han ved etmirakel overlever, så har du en rett til å skjære over strupen hans. Du kan fjerne deg selv fra ham, selv om det koster ham hans liv; du har likevel ingen rett til å være garantert hans død ved andre metoder, hvis det å koble deg selv fra ham ikke dreper ham. Det er noen mennesker som vil føle seg utilfredstilt av dette aspektet med argumentasjonen. En kvinne kan bli fullstendig sønderknust med tanken på at etbarn, en bit av henne selv, blir satt ut foradopsjon og aldri sett eller hørt fra igjen. Hun kan kanskje ikke bare ønske barnet løs fra seg selv, men enda mer, at det skal dø. Noen motstandere av aborthar en inklinasjon til å se på dette som noe som er under en hver verdighet -- og dermed vise ufølsomhet til det som bare må være en mektig kilde til fortvilelse. Uansett er jeg enig i at ønsket om barnets sikre død er noe ingen kan tilfredsstille, skulle det vise seg å være mulig å løsrive barnet ved liv.


På dette punkt må vi uansett huske på at vi bare har latt som om et foster er et menneske fra befruktningsøyeblikket. En svært tidlig abort er virkelig ikke å drepe en person, og dermed har det tilfellet ikke blitt behandlet av noe jeg har sagt her.

Kommentar #25

Anita Kruse

0 innlegg  6 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anita Kruse. Gå til den siterte teksten.

Noen kan argumenterefor at du er ansvarligfor at den slo rot, at den faktisk har en rett til ditt hus, fordi du faktisk kunne ha levd livet ditt uten tepper og møbler, eller med forseglede vinduer og dører.

Det ser utformeg til at argumentet vi ser på kan etablere på det meste at det er noen tilfeller hvor en ufødt person har en rett til å bruke sin mors kropp, og at det derfor er noen tilfeller hvoraborter urettferdig drap. Det er romformye diskusjon og argumentasjonfornøyaktig hvilken, hvis noen.

Mellom disse to setningene skulle forøvrig følgende stå:

Men dette argumentet holder ikke, for ved bruk av samme argumentasjon kan alle unngå graviditet grunnet voldtekt ved å sterilisere seg, eller i alle fall, ved å aldri forlate huset uten en (pålitelig!) hær.

--

Orginal tekst finnes her: http://spot.colorado.edu/~heathwoo/Phil160,Fall02/thomson.htm

Kommentar #26

Anne Viken

39 innlegg  32 kommentarer

Menneskefiendtleg moralisme

Publisert over 7 år siden

Utrulig at ein prest, som skal vere eit humant menneske og utvise nestekjærleik, på denne måten , ved bruk av enkelthistorier: ho tok abort fordi ho skulle kjøre på ski, generaliserer på denne måten om kvinner som tar abort.

Kva slags menneskesyn har ein prest som vel å ty til stigmatsiering basert på eit fåtal eksempel, som attpåtil er andrehandskilder, eller gjenfortellingar frå slektingar, for å underbygge sin argumentasjon? Kva slags truverdighet har dette ? Korleis kan vi vite at desse historiene er sanne, eller om dei er usanne generaliseringer? At kvinner møtes igjen og igjen på ein abortklinikk, fortel prestens slektning, og presten gjenfortel det. Er prestens slekting truverdig? Men det gjer ingenting om ho er det, for prestens hensikt er klar: stigmatisere og latterliggjere alle kvinner som tek abort med eit par uetterrettelege eksempel.

Det er ei rekke andre årsaker til at kvinner vel abort enn slalomferie, men presten er ute etter å stigmatisere, etter å skape fordommar mot kvinner som tek abort, og etter å få desse kvinnene til å føle skuld og skam. Då funkar slike andrehands anekdoter frå år tilbake. Og fordi presten i innlegget sitt frir til menigheten, dei som frå før av er enige med det presten meiner: abort er synd, og som berre vil ha bekrefta sin ståstad, ikkje utfordrast eller måtte tenke, berre kunne klappe og sei ja, slik er det. Og slik held dei fram og dyrkar sine fordommar og sin avsky for kvinner som tek abort, slik presten sjølv gjer.

Vi veit også at mykje forskning viser at kvinner slit med lite traumer etter abort. Men dette utelet presten då det ikkje passar seg å kome med slikt til menigheten, dei som er enige med ein sjølv og som ikkje vil utfordrast, men som vil ha sine holdningar sedimentert og dyrka: kvinner som tek abort, BØR føle skam, SKAL føle skam. Kvinner som vurderer å ta abort, må skremmast: Om dei tek abort, kan dei få TRAUMER.

Presten ønsker å SKREMME kvinner frå å ta abort, moralsk bortskremming. Angst, avsky, fordømmelse er det presten predikerer. Kva slags menneskesyn har ein slik prest? Eit godt gamaldags fordomsfullt kristent menneskesyn, er eg freista til å sei, men heldigvis er ikkje alle kristne menneskefiendar.

Men kva kan ein forvente seg, når ein prest prakkar på kvinnene fordommar, sine eigne slektningars anekdoter og moral? Det bidreg til at kvinnene føler skuld. Skuld er ei subjektiv kjensle, og presten dyrkar denne. SKuld er eit farleg våpen og skuld kombinert med moralsk fordømmelse, eit vanleg kirkelig våpen, som her, hos presten. Men for presten er det viktig å få kvinnene til å føle skuld. Masse skuld. Samt henge dei ut med tåpelege slalomferieanekdoter: ja slik er alle kvinner som tek abort. Korttenkte, tåpelege, utan prinsipp og moral. Gud, for nokre kvinner altså. Dei må fordømmast. Og dei bør føle skuld.

Og det verkar også vere innleggets hensikt: få kvinner som tek abort til å føle skuld. Til å få kvinner som vel abort til å utvikle psykiske problemer. Til å skremme dei frå abort. Det er dette presten ønsker. Difor er angst og frykt og fordømmelse hennar metode. Tenk, ein kvinnelig prest som på denne måten ønsker å bryte ned andre kvinner på grunn av at andre kvinner gjer noko presten, den som påfører andre skuld, meiner er feil.

Og igjen: kva slags nestekjærleik er dette? Det er ein psykopatisk metode. Ein metode basert på frykt, angstog hersking. Men antakeleg i tru med bibelen: om du ikkje følger guds ord havnar du i fortapinga. Hjernevasking.

Stakkars kvinner som tek abort som må forhalde seg til denne menneskefiendtlege subjektive moralismen. Men kjære kvinner, det finst ei masse mennesker i samfunnet som ikkje fordømmer på denne måten, som handhever nestekjærleik sjølv om vi ikkje er prestar.

Stakkars kvinner som må leve i miljøer der skam, skuld og uthenging er metoden som brukes i abortkampen. Det er ikkje rart de slit. Dei tjue prosenta med problemer, som presten viser til, held nok til i denne typen miljøer, som spelar på skam og skuldkjensle, styrt av haldningar som presten her legg fram. Presten er ein av dei som driv opp prosentandelen kvinner som slit etter ein abort. Skam er som kjent ei miljøbetinga kjensle. SKam er prestens virkemiddel.

Kommentar #27

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Anne Viken. Gå til den siterte teksten.

Stakkars kvinner som tek abort som må forhalde seg til denne menneskefiendtlege subjektive moralismen.

Ja!

Kommentar #28

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

En utdanning

Publisert over 7 år siden
Anne Viken. Gå til den siterte teksten.

at ein prest, som skal vere eit humant menneske og utvise nestekjærleik, på denne måten

Presteutdanningen er det den gir seg ut for en utdanning innen et yrke og ikke en utdanning i dannelse eller noe man går ut av som et bedre menneske enn det man var før man startet utdanningen.

Langt på vei er det et gode når myter blir avkledd.

Kommentar #29

Kathrine Tallaksen Skjerdal

11 innlegg  34 kommentarer

Mål: Å redde liv

Publisert over 7 år siden

Anne Viken sparer ikke på kruttet i sitt innlegg. Et av de mildere utsagnene hennes er dette:

”Det er ei rekke andre årsaker til at kvinner vel abort enn slalomferie, men presten er ute etter å stigmatisere, etter å skape fordommar mot kvinner som tek abort, og etter å få desse kvinnene til å føle skuld og skam.”

Jeg må nok korrigere henne. Jeg er nemlig bare ute etter én ting: Å redde liv.

Hvordan ser jeg på kvinnene som velger abort? I innlegget mitt skriver jeg følgende: ”Kvinner som velger abort er en uensartet gruppe, og bør fremstilles deretter i debatten.” Anne Viken har selvfølgelig rett i at ”Det er ei rekke andre årsaker til at kvinner vel abort enn slalåmferie”, men jeg har heller aldri påstått noe annet.  

Abortdebattens kjerne er dette: Hva er et foster verdt? Jeg klarer ikke å mene annet enn at Anne Viken var uendelig verdifull lenge før hun ble født. Det samme gjelder meg selv, mine barn og alle andres barn. Vi er verdifulle – ikke fordi vi er elsket av våre foreldre eller fordi våre mødre valgte å bære oss frem, men simpelthen fordi vi er mennesker.

Av dette følger det at jeg synes abort – med noen få unntak – er galt. Ja, jeg gjør det. Derfor ønsker jeg bedre rådgivning for dem er blitt uønsket gravide, og en langt høyere engangsstønad til gravide som ikke har opparbeidet seg permisjonsrettigheter. Jeg forferdes over mødres beretninger om hvordan helsevesenet forventet at de skulle abortere bort sine funksjonshemmede barn (Siri Fuglem Berg, Åsta Årøen...), og over leger som rutinemessig møter gravide med det ikke særlig nøytrale spørsmålet: ”Er det ønsket?” Jeg ønsker meg et samfunn som har den holdning til barn at de er velkomne, selv om de kommer midt i studiene eller forholdet til barnefaren er uavklart, som raust gir rom også for de barna som ikke er som alla andre, og som økonomisk og praktisk gjør hva det kan for å legge til rette for at kvinner kan bære frem sine barn, tross alt.

Jeg synes altså det er viktig å ha en levende debatt om hva storsamfunn, politikere og helsevesen kan gjøre for å få ned aborttallene. For ikke å snakke om pappaene til de minste av de minste. Men med dagens abortlov er det til syvende og sist vi kvinner som bestemmer. (Jeg skriver ”vi”. Jeg er en (nokså) ung kvinne. Jeg har vært 24 år og jeg har vært 17 år, og tro meg: Det er ikke vanskelig å identifisere seg med dem som med bankende hjerte kjøper graviditetstest på apoteket, får et ”+” i displayet og kjenner med hele seg at dette er KATASTROFE!) Vel, vi bestemmer. Det er et STORT ansvar. Samfunnet har gitt oss muligheten – ikke bare til å bestemme over egen kropp og egen fremtid, men til å bestemme over kroppen og fremtiden til våre ufødte barn.

Hvordan forvalter så Norges kvinner dette ansvaret? Jeg tror at abort er et vanskelig dilemma for mange, men jeg tror slett ikke at alle som velger abort, gjør det i ytterste nød, eller fordi det er det eneste mulige valget. Og i et demokrati som vårt, hvor idealet er en kritisk presse og en åpen og frisk debatt, synes jeg det er underlig hvis kvinner som har makt over liv eller død aldri skulle møte kritiske spørsmål eller få valgene sine analysert. Jeg tror faktisk at vi alle – og dette handler om alle livets forhold, ikke bare abort – trenger at noen utfordrer oss på livene våre og stiller de ubehagelige spørsmålene, ikke bare bekrefter oss hele tiden. Vår tid er overdrevent opptatt av å la folk få ta valgene sine i fred. Følgende lille historie (fra jesusnet.dk) ble for meg et vitnesbyrd om hvilke negative konsekvenser dette kan få:

”Jeg fik selv i min ungdom en tidlig provokeret abort (medicinsk og helt ukompliceret), som jeg dengang ikke havde den mindste betænkelighed ved at bede om.

Jeg fattede først bagefter hvad det var, jeg havde gjort.
Og hvor ville jeg dog ønske, at nogen dengang havde forsøgt at forhindre det og hjulpet mig til at indse, at det var forkert.

Jeg fortrød det nemlig bittert, og det blev til en sorg, som varede det meste af livet. Intet af det, jeg har gjort forkert i mit liv, har jeg været mere fortvivlet over.

Som du skriver: jeg fik det først bedre, da jeg mange år efter blev kristen og ved et befriende skriftemål modtog Guds tilgivelse .. ”

Kommentar #30

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Jeg må nok korrigere henne. Jeg er nemlig bare ute etter én ting: Å redde liv.

Metoden er stigamtisering, målet er å redde liv. Det blir ikke stort bedre av den grunn. Det skal godt la seg gjøre å hevde at kvinners velferd står særlig høyt hos deg, de er bare middlet til å nå målet.

Kommentar #31

Anita Kruse

0 innlegg  6 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Kathrine, kanskje du skal bruke mer av din tid på å tilrettelegge for at flest mulig får tilgang til kondomer og p-piller og at samfunnet tilrettelegges for at det ikke skal være problematisk å bli (alene) mor i f eks studiefasen ol og mindre tid på å forsøke å skremme mennesker fra å gjøre egne valg.

Det at du omtaler abort som om denne retten til liv er uproblematisk, antyder at du ikke faktisk har lest mine to forrige innlegg i denne tråden. Lukke øynene til ting du ikke ønsker å forholde deg til er vistnok helt greit. Eller kanskje det var for langt for deg. (Jeg ser at det var en del ord som ble slått sammen etter posting, av en eller annen grunn - les den orginale, hvis dette ble for problematisk.)

Det følger ikke av vår verdi som mennesker, selv hvis vi hadde status som fullverdige mennesker før fødsel, at abort er moralsk utillatelig. Les innlegget.

Kommentar #32

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Jeg er nemlig bare ute etter én ting: Å redde liv.

Mener du at målet helliggjør middelet?

Kommentar #33

Kathrine Tallaksen Skjerdal

11 innlegg  34 kommentarer

Ad Morten og Anitra

Publisert over 7 år siden

Morten:

1. Det er forskjell på å problematisere og å stigmatisere.

2. Jeg er selvsagt opptatt av kvinners velferd – jeg er jo kvinne selv, og jeg tilhører en generasjon som tar likestilling og kvinners rett til egenutvikling og utfoldelse på alle samfunnsnivåer som en selvfølge. Men for meg er det ingen motsetning mellom et restriktivt abortsyn og syn for ”kvinners velferd”. Jeg sitter på MANGE historier om uplanlagte barn som er blitt til stor velsignelse for sine mødre. Jeg skulle ønske det var enda mange flere.

Anitra:

1. Jeg har selvsagt lest artikkelen du har delt her. Den var lang, ja, og fiffig og kreativ, det skal den ha. Men jeg er ikke overbevist. Jeg synes ikke parallellhistoriene treffer blink. Ta historien med fiolinisten, for eksempel. Rent bortsett fra at det er et helt usannsynlig scenario: Jeg kjenner ikke til noen etikere som mener at dersom et menneske har behov for hjelp, så er det bare å forsyne seg med andre mennesker, redusere dem til midler og tvinge dem til å hjelpe. Det er prisverdig når et menneske velger å hjelpe andre, eller til og med ofre seg for dem, men dette må skje frivillig.

Når en kvinne blir uønsket gravid, derimot, skjer det normalt etter frivillig sex. (Bortsett fra i krigsområder der voldtekt brukes som våpen. Det krever en egen diskusjon.) Hun blir ikke kidnappet og befruktet som ledd i en gal eller genial plan – da hadde jeg heller vært tilbøyelig til å forstå analogien. Hun er kanskje kvalm og trøtt i begynnelsen, og har muligens smerter i bekkenet utover i svangerskapet, men de fleste kvinner lever jo mer eller mindre normalt også mens de er gravide. Det finnes enkelte kvinner som blir innlagt på sykehus store deler av svangerskapet, men dette er ekstrem-kasusene. Ulempen med å være gravid er altså normalt svært mye mindre enn å måtte ligge stille med siden av fiolinisten i månedsvis eller årevis. Graviditeten legger ikke beslag på hele livet.

Når det gjelder eikenøtten og eiketreet: En eikenøtt har mye mer til felles med en eggcelle som IKKE er befruktet enn med en eggcelle som ER befruktet. En eikenøtt er et POTENSIELT eiketre, som en ubefruktet eggcelle er et POTENSIELT (halvt) menneske. Naturen sløser raust med begge deler, og de fleste blir aldri mer enn nøtt og egg. En befruktet eggcelle, derimot, er et SPIRENDE menneske. Her skjer det ting, time for time, dag for dag.

Du skal ha honnør for at du faktisk diskuterer saken, men argumentene er ikke gode nok.

2. Jeg skremmer ikke, men jeg vil gjerne ansvarliggjøre. Jeg er hjertens enig i at bedre tilrettelegging for at studentmødre kan velge sine barn er et satsningsområde. Når det gjelder prevensjon: Det er et stort tankekors for meg at aborttallene ikke går ned, selv om tilgangen til og kunnskapen om prevensjon aldri har vært større i Norge. Det sier meg at p-piller og kondomer faktisk ikke er LØSNINGEN med stor L. Holdninger og verdier må også til.

Kommentar #34

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

1. Det er forskjell på å problematisere og å stigmatisere.

Hva og på hvilken måte er dette relevant for Mortens kommentar?

Kommentar #35

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Det er et stort tankekors for meg at aborttallene ikke går ned, selv om tilgangen til og kunnskapen om prevensjon aldri har vært større i Norge. Det sier meg at p-piller og kondomer faktisk ikke er LØSNINGEN med stor L. Holdninger og verdier må også til.

Hvis du ser på land med stor tilgang til og høy kunnskap om prevensjon og land med liten tilgang og liten kunnkap så er det ingen tvil over hodet om at prevensjon faktisk er LØSNINGEN med stor L. Vel og merke finnes det bedre prevensjonsmidler enn p-piller og kondomer. 

Vi er alle enige om at holdninger og verdier må til. Spesielt ser man det i fattige land med liten tilgang til og liten kunnskap om prevensjon. Da er det bra at hvite kristne kan komme og fortelle dem om hvilke holdninger og hvilke verdier som er de beste, eller hva?

Kommentar #36

John Røst

6 innlegg  454 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Men for meg er det ingen motsetning mellom et restriktivt abortsyn og syn for ”kvinners velferd”.

Hvorfor er din personlige mening relevant? 

Kommentar #37

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Godt at du har fått med deg det også

Publisert over 7 år siden
Kathrine Tallaksen Skjerdal. Gå til den siterte teksten.

Holdninger og verdier må også til.

Så kan vi diskutere hvem som har de holdningene og verdiene som et flertall ønsker for vårt samfunn. Abort er som kjent frivillig i dette landet og en som har problemer med abort grunnet sine holdninger og verdier står helt fritt til ikke å få utført en abort om man skulle bli gravid.

Så langt er du i en liten mindretallsgruppe som mener et flertall beår urett og ikke ser klart nok hva konsekvensene er. Det er helt legitimt at du da søker å kjempe for en endring. Så kan vi diskutere om dine holdninger og verdier er gode i måten du søker å endre på. Vi kan jo også diskutere hvor dine holdninger og verdier vil være om du og ditt syn hadde hatt et flertall bak seg vårt samfunn.

Nå er jo jeg mann og jeg kan ikke bli gravid. Men som mann og far vil jeg kjempe for kvinners valg for seg selv og ikke kvinners valg for andre kvinner eller menns valg for kvinner. Vi kommer nok i sak om abort til å være på hver vår side og slik du kjemper for din sak vil jeg kjempe for min ved å bekjempe deg. Dog vil jeg ikke kjempe for at du skal måtte velge abort, den friheten unner jeg deg.

Kommentar #38

António Barbosa da Silva

11 innlegg  3 kommentarer

Her presenterer jeg en sammenfatning av min e-bok om abort (2017), der jeg forsøker vise hvorfor det er ulike abortsyn i vår pluralistiske verden

Publisert nesten 2 år siden

Abortsyn i lys av ulike livssyn, menneskesyn og etiske perspektiver – en moralfilosofisk analyse. António Barbosa da Silvas e-bok. Alpha Beta Sigma Norway, 2017.

 Sammenfatning

Abortspørsmål kan ses som et direkte spørsmål om etikk og indirekte om menneskesyn og livssyn. Gjennom tidene har mennesker i ulike kulturer hatt ulike oppfatninger av barn, barnets verd/verdi og barnemord. Disse oppfatninger er avhengige av de ulike menneskesyn som råder i ulike kulturer. I hver homogen kultur finnes minst et bestemt menneskesyn som i sin tur kan preges av en bestemt religion eller livssyn. I ikke homogene kulturer finnes det flere og ulike menneskesyn, livssyn og etikksyn. Et livssyn er en integrert del av en kultur. Jeg vil her definere disse begreper. Både kultur, religion/livssyn og etikk kan defineres på mange forskjellige måter, og deres innbyrdes forhold kan være ulikt, avhengig av definisjonen. I denne sammenheng lar vi religion eller livssyn være noe som kan være en del av en nasjons kultur definert i vid mening.

En kultur har alltid noen eksplisitt eller implisitt livssyn som kan være religiøst eller ikke-religiøst. Fra dette standpunkt er et menneskesyn en gjenspeiling av en kultur, religion og et livssyn som innbefatter etikk og moral. Med etikk menes her en samling av grunnleggende verdier, normer, regler, prinsipper og teorier som er nært relaterte til hverandre og som foreskriver hvordan et individ og gruppe av individer – liten eller stor – bør handle i ulike situasjoner. Med moral menes etikk i praksis, dvs. realisering av etiske normer og verdier i konkrete sammenhenger. Med livssyn eller livsanskuelse menes her «mer eller mindre sammenhengende og teoretisk begrunnet oppfatning av menneskelivets vilkår, funksjoner, oppgaver, mål og mening.

Boken har tre kapitler. I det første kapitlet analyseres abortspørsmålet i lys av klassisk humanistisk og klassisk-kristent humanistisk menneskesyn fra et ikke gradert menneskeverds synsvinkel. I det andre kapitlet analyseres abortspørsmålet i lys av ikke-klassisk humanistisk og ikke-humanistisk menneskesyn fra et gradert menneskeverds synsvinkel. Det tredje kapitlet drøfter forholdet mellom etikk, menneskesyn og livssyn for å vise deres ulike roll i en argumentasjon for eller imot abort. Kapitlet drøfter og illustrerer hvordan etikk bygger på menneskesyn og hvordan menneskesyn er forankret i et bestemt livssyn som kan være religiøst eller ikke religiøst. Her fremheves at menneskesynet og dess implisitte eller eksplisitte livssyn utgjør grunnvollen for ulike oppfatninger av menneskets verdighet, integritet, autonomi eller frie vilje og grunnleggende rettigheter, som rett til liv, trygghet og frihet. Gjennom å peke på denne grunnvoll vil jeg understreke at uenighet i abortsyn mellom to eller flere ulike parter kan – når de har tilgang til samme fakta om det menneskelige livet – være avhengig av parters ulike etikk, menneskesyn og/eller livssyn. Se:

https://pt.scribd.com/document/361965503/Abortsyn-i-lys-av-ulike-livssyn-menneskesyn-og-etiske-perspektiver-en-moralfilosofisk-analyse

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5630 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3747 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1353 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1251 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1223 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1157 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1147 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1131 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere