Verdidebatt

Maktmenneskene i menigheten

Mens jeg jobbet som pastor i en trosmenighet hadde vi i 2002 besøk av en kjent forkynner. Under en samtale sa vedkommende til meg: ”Vi skal være som mafiaen”.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mens jeg jobbet som pastor i en trosmenighet hadde vi i 2002 besøk av en kjent forkynner. Under en samtale sa vedkommende til meg: "Vi skal være som mafiaen". Forkynneren fortsatte så med å beskrive for meg en scene fra filmen Gudfaren av Francis Coppola. En scene hvor en filmprodusent en dag våkner opp med et blodig hestehode i sengen fordi han har vært "ulydig" mot Gudfaren. Signalene fra den kjente forkynneren var ikke til å misforstå; Dersom man ikke gjør som lederen ønsker vil man måtte ta konsekvensene av det!

Mitt spørsmål blir da som følger; Er mafiaen et godt forbilde for kristent lederskap? Hva sier denne ytringen om menneskesynet i deler av trosbevegelsen? Er en slik ytring og holdning som her beskrives i overensstemmelse med sunn og Bibelsk kristendom?

Som ung kristen hadde jeg på 80-tallet gleden av å lese Edin Løvås utmerkede bok ”Maktmennesket i menigheten”. Allerede ved første øyekast fikk boken min oppmerksomhet der den sto i bokhylla hos en kristen bokhandel i Kristiansand.

På bokas forside var det en tegning av en mann som slo en annen mann – med Bibelen i hånden.

I 1999 kom denne boken i en revidert utgave, med tittelen ”Det Farlige Maktmennesket” Boken handler om hvilke metoder et kristent maktmenneske benytter seg av i sitt spill med andre mennesker. Jeg vil anbefale denne boken på det varmeste til alle kristne, ikke minst til de som har lederansvar i menighetene.

At mange kristne ofte blir et lett bytte for maktmennesker er det liten tvil om. Kristne er som regel velmenende, oppofrende og godhjertede mennesker, og – ikke rent sjeldent – godtroende. Tragisk nok er de ofte det perfekte offer for et kristent maktmenneske.

Dessuten er det jo et kjent fenomen at maktmennesker aktivt søker maktposisjoner og innflytelse, og det er det ofte lettere å få i menigheten enn ellers i samfunnet. Et maktmenneske får som kjent sin egenverdi av å utøve makt - og av å dominere andre.

De fleste kristne ledere er heldigvis ikke maktmennesker. Det store brede flertall av kristne ledere er mennesker med et genuint kall til å være ledere, og de kjenner sine grenser overfor sine medmennesker. Likevel vil det på alle nivåer av kristent menighetsliv noen ganger finnes personer som i større eller mindre grad kan betegnes som maktmennesker, det være seg pastorer, forkynnere, eldste, avdelingsledere eller bønnegruppeledere. Men det kan også være ”vanlige” menighetsmedlemmer.

Disse kan i verste fall ha en antisosial og/ eller narsissistisk personlighetsforstyrrelse, men likevel ha klart å manøvrere seg fram til å bli kristne ledere.

Kirkehistorien er full av eksempler på at maktmennesker, først og fremst menn, har misbrukt, undertrykt og utnyttet andre i Guds navn. De katolske pavene i middelalderen var kanskje blant de verste. Om man kom på kant med en slik pave, ble man lyst i bann eller ekskommunikert, hvilket innebar at man ikke lenger ble regnet blant de kristne, og man fikk heller ikke begraves i vigslet jord på kirkegården når man døde. Om man skulle være så uheldig å arbeide i Kirken ble man selvfølgelig utvist fra den og fratatt sitt levebrød. Utallige mennesker ble brent på bålet, halshugget og på ulike måter henrettet og torturert på befaling fra disse maktmenneskene under inkvisisjonene ( se kilder). Som Guds stedfortredere på jorden hadde pavene nærmest uinnskrenket religiøs og politisk makt. Men nok om middelalderen i denne omgang.

Jeg vil kort gi deg 5 trekk som kan kjennetegne et kristent maktmenneske:

·        Søker aktivt makt samt muligheter for maktutøvelse

·        Mangler empati: forståelse for andres situasjon. Dette kan gjøre at personen utfører handlinger som kan skade, såre og ødelegge for andre mennesker. Slike handlinger kalles antisosiale handlinger.

·        Monopoltankegang. Redd for "konkurranse".  Et godt eksempel på dette er teologenes behandling av Hans Nielsen Hauge. Det var han som brøt teologene og prestenes monopol på å forkynne Guds Ord og gav den vanlige mann muligheten til dette gjennom opphevelsen av den såkalte Konventikkelplakaten. Men Hauge måtte betale en høy pris for dette. Han ble satt i fengsel flere ganger og døde til sist av mishandling, sykdom og utmattelse. De religiøse maktmenneskene sørget for å bryte ham ned fysisk og psykisk til han døde.

·        Narsissisme. Maktmennesker synes de er fortreffelige. De lider ikke av mindreverdighetskomplekser. Om det er noen som burde være en kristen leder så er det dem – synes de selv.

·        Misunnelse og usikkerhet. Paradoksalt nok kan et maktmenneske slite med misunnelse og usikkerhet, kjent som "det narsissistiske paradoks".

Hvordan kan maktmenneskers atferd gi seg utslag i en menighet?

Siden maktmennesker aktivt søker makt vil de som har makten fremstå som en trussel eller et hinder for maktmennesket. Maktmennesket vil da ofte arbeide for å få avsatt eller bli kvitt andre ledere, og for selv å komme i posisjon. Ordet ”renkesmed” er beskrivende for denne atferden. Maktmennesker vil kunne så splittelse i menigheten, eller gjennom baktalelse ”skille venn fra venn”. De vil aktivt arbeide for å skape partier eller fraksjoner, for på den måten å skaffe seg støttespillere og ”medsammensvorne”. Maktmennesker vil nesten uten unntak uttale seg nedlatende om sine ”motstandere” for å diskreditere disse og stille dem i et ufordelaktig lys. Siden maktmennesker er lave på empati er de nærmest uvitende om hvor mye de sårer, skader eller ødelegger for andre kristne. Om et maktmenneske er en leder vil han som oftest behandle andre mennesker dårlig. ”En snill pastor er det verste som finnes”, har det blitt sagt. Jeg har lyst til å snu på flisa og si: ”Det verste som finnes er en kristen leder som ikke behandler sine medarbeidere og medmennesker bra”. Dette har med maktmenneskets menneskesyn å gjøre. Dersom man ser på andre mennesker som et middel, og ikke et mål i seg selv, vil terskelen være lav for å behandle dem respektløst og uverdig. Sinne, raseri og dårlig impulskontroll er også en type atferd som kan kjennetegne kristne maktmennesker. Et maktmenneske tror også at han må være sterk, autoritær og dominerende for å beholde sin maktposisjon.

Er det den sterkestes rett som gjelder?

En av de personene som har skapt mest forvirring og gjort størst skade for menneskeheten de siste 150 årene er den Britiske vitenskapsmannen og filosofen Charles Darwin. Hans On The Origin of  Species (1859) er utvilsomt et av verdens mest berømte verk, og er ennå mer kjent enn Machivelli´s Fyrsten. Foruten å hevde at mennesket stammer fra primatene, lanserer hans også tanken om naturlig seleksjon; The Survival of the Fittest, eller den sterkestes rett som det ofte kalles på norsk. Dette utrykket stammer fra Herbert Spencer, men Darwin adopterte det i den sjette utgaven av boka si.

Det er liten tvil om at det blant annet var Darwins tanker som la grunnlaget for fremveksten av Nazismen og Fascismen på begynnelsen av 1900 tallet. Styrke, maktutøvelse, dominans og overlevelseskunst ble viktige idealer i disse ideologiene, på samme måte som for vikingene i før – kristen tid. Det var i Nazismens ideologi herrefolkets lodd å underlegge seg de svakere folkeslagene, og å utrydde de uønskede folkeslagene, som jødene og sigøynerne.

Mange akademikere i vår tid er enige om at uten Darwin, ville vi kanskje ikke ha fått se Nazistenes utryddelsesleirer på 1940 tallet. Darwin gav sitt bidrag til det ideologiske fundamentet som Nazismen bygger på.Mye tyder derfor på at både Machiavelli og Darwin la grunnlaget for fremveksten av Nazismen og Fascismen, 400 og 70 år etter deres egen tid. Det burde ikke være så vanskelig å forstå at for en kristen leder vil det bære galt av sted dersom man bruker Machiavellis og Darwins tanker som inspirasjon – bevisst eller ubevisst.

Vår eneste sikre rettesnor er Bibelen. Den superenkle kjøreregelen om at ”Ordet holder deg på sporet” må vi ikke glemme! Spesielt når det gjelder kristent lederskap er dette viktig. Å opptre som et kristent maktmenneske som ønsker å herske over og dominere andre mennesker er ikke bare uetisk – det er også ubibelsk. Jeg vil avslutningsvis ta fram et Bibelvers som er selve kardinalverset for hvordan kristne ledere skal opptre, som tjenere og ikke som herskere:

1 PET 5, 2 – 4

Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner ( kursiv lagt til).

Jeg vil til slutt stille følgende spørsmål:

Ønsker vi et menighetsliv hvor det er den sterkestes rett som gjelder?

Hvor lenge skal kristne maktmennesker få lov til å regjere i menigheten før noen sier stopp?

Skal vi som kristne bare godta alt, eller finnes det situasjoner hvor det er et utrykk for GODHET å si ifra om maktmisbruk og kontroll?

Kilder:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt