Om knappe to måneder er det tre år siden Våler kirke lå i ruiner og frem til dags dato har den på et vis blitt forbundet med kirkebrannen som stadig blusser opp igjen.
Den første uka i september 2011 dukket blant annet flammehav-kirken opp som blikkfang i VL, for å illustrere - "hva som kan skje hvis det aktive kirkefolket sover på valgdagen". Det svært iøynefallende illustrasjonsvalget ble av organisasjonene MorFarBarn og Foreldrerett sett på som dramatisk, men likevel nødvendig i det vesentlige "vannskillespørsmålet" kirken tungpuster i.
Og når det skapende mylderet av barne- og ungdomsarbeid i kirkens regi, de ukentlige gudstjenester, alt fellesskap knyttet til kirkens forlengede arm inn mot resten av lokalsamfunnet plasseres på venteværelset, fordi kirkens egne lokale vingårdsarbeidere driver en langdryg fektekamp om hvor ny grunnmur skal ligge og hvilken arkitektonisk form bygget skal svøpes i, er dette en ulmebrann som enda ikke har sluknet.
Plassering og arkitektonisk utforming er riktignok viktige spørsmål, men samtidig er det trist x 10 at slike vedvarende etterdønninger holder lukten av brannruinen levende, 34 måneder etter at brannmannskapene forlot åstedet.
I et annet rom av "kirkeskipet" utarbeides det i disse dager en omdiskutert liturgi til bruk ved "uro i huset" (skrevet av Tore Laugerud i VL 26.mars, men også her på VD) og på samme måte som det hevdes at; "slike erfaringer som oftest senker livskvaliteten, forvirrer og splitter" - vil nok det samme gjøre seg gjeldende her, så lenge nytt kirkebygg ikke finner hvile i grønne enger.