Bomber for fred

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik nektet lenge for at vi gikk til krig mot Jugoslavia 24. mars 1999, og han kalte krigen en begrenset militær intervensjon, men humanitær intervensjon er likefullt krig, uansett hvilke eufemismer vi velger å bruke.

Etter at Warszawa-paktens sammenbrudd har NATO slitt med sin identitet og sitt formål, og derfor har vi stadig sett at man argumenterer for at NATO skal være spydspissen for såkalte

[ humanitære intervensjoner ]

.

Humanitær intervensjon mot Radio Televizija Srbije, 23. april 1999. 16 sivile drept. Foto: Wikipedia Commons.

Jeg er glad i USA og amerikanere, og jeg har bodd i USA i tre år. Amerikanere har en enestående åpenhet og hjertelighet, og jeg setter stor pris på dem. Derimot er jeg sterkt kritisk til dagens amerikanske utenrikspolitikk, og i de konfliktene USA og NATO har involvert seg i etter krigene i Jugoslavia har stort sett bare gjort vondt verre.

USA var de som sterkest ønsket å bombe serberne i Bosnia og Hercegovina i deres borgerkrig. Hvis partene hadde hørt på fredsforslaget til David Owen og Thorvald Stoltenberg i 1993, kunne krigen vært stanset og mange tusen liv vært spart. Men USA oppfordret muslimene til ikke å undertegne fredsavtalen. Konsekvensen var at muslimene fikk mindre territorium enn det de ville fått i 1993.

NATO gikk til en begrenset bombing av serbiske posisjoner i 1995, og tilhengere av humanitær intervensjon legger stor vekt på dette som en avgjørende årsak til at krigen til slutt stanset i 1995. Diplomatiet og gode forhandlingsløsninger er imidlertid taperne når vi satser mer og mer på humanitære intervensjoner. For de som vil lese mer om dette temaet, skriver Stoltenberg og Kai Eide meget godt om dette i boken De tusen dagene, fredsmeklere på Balkan.

Før vi gikk til krig i 1999, hadde amerikanerne vunnet frem med sitt syn innad i NATO om at bombing kunne være effektivt for å skape fred, og i samtalene på det franske slottet Rambouillet vinteren 1999, var ikke forhandlinger men et ultimatum om at Jugoslavia skulle akseptere NATOs styrker på hele Jugoslavias territorium, fri bruk av flyplasser, havner og veier uten straffeansvar eller kompensasjon.

Dette var et dramatisk veiskille i norsk utenrikspolitikk fordi vi gikk bort fra FN sporet, og så bort fra fredsforslag som innebar at FN, ikke NATO skulle ha soldater på bakken i Kosovo. 23. mars 1999 fikk vi følgende uttalelse fra det jugoslaviske parlamentet, og her sto det blant annet følgende:

Jugoslaviske myndigheter er rede til å umiddelbart etter signeringen av en politisk avtale om selvbestemmelse, forhandlet og akseptert av representantene for alle nasjonale minoriteter som lever i Kosovo, å vurdere omfanget og karakteren av et internasjonalt nærvær for implementeringen av en slik avtale.

Men dette var ikke nok for oss fordi vi ville ha fritt leide for NATO soldater. Dette forslaget ble gjentatt av Russlands statsminister Viktor Chernomyrdin i Washington 22. april, men vårt svar var at vi trappet opp bombingen av sivile mål i Jugoslavia for å få NATOs soldater på bakken i Kosovo. Dagen etter bombet vi RTS, Radio Televizija Srbije, det serbiske motstykket til NRK og drepte 16 sivile.

12. juni 1999 startet vi vår okkupasjon i av Kosovo, men vi var ikke i stand til å stoppe den reverserte etniske rensingen av 250000 serbere og ikke-albanere, og i mars 2008, anerkjente Norge Kosovo som egen stat, til tross for at regjeringen i Priština ikke har kontroll på store deler av sitt eget territorium. Fem EU-land, Russland og Kina har ikke anerkjent Kosovo og de fleste av verdens land har ennå ikke anerkjent Kosovo. Våre humanitære intervensjoner har gjort stor skade på stabiliteten på Balkan og andre steder hvor vi har prøvd oss som nasjonsbyggere.

I 2013 kommer jeg til å gi ut en bok om dette temaet som har intervjuer med blant annet Kjell Magne Bondevik, Knut Vollebæk og Espen Barth Eide. Et foreløpig forord og innholdsfortegnelse er tilgjengelig på engelsk.