Verdidebatt

Et overnasjonalt press mot ytringsfriheten

Det pågår for tiden en overnasjonal rettsutvikling som setter ytringsfriheten i europeiske land under alvorlig press.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I februar ble det avholdt en debatt på Litteraturhuset hvor temaet var om menneskerettighetene er under press fra religiøst hold. Her ble det berørt flere relaterte temaer, som menneskerettighetenes universelle gyldighet og Pakistans drakoniske blasfemilovgivning. Likevel var det et helt sentralt perspektiv som ikke ble belyst i løpet av debatten: En overnasjonal rettsutvikling som faktisk setter ytringsfriheten i europeiske land under press.

Enkelte overnasjonale aktører arbeider for å innskrenke retten til fri religionskritikk. Sentral i denne forbindelse er organisasjonen OIC, en blokk av 57 muslimske land. I en årrekke har organisasjonen arbeidet for åtilpasse internasjonale menneskerettigheter til islamsk lov, altså sharia. I dette arbeidet, som blant annet vil føre til en radikal innskrenkning av ytringsfriheten, får OIC åpenbart hjelp av en annen mektig aktør, nemlig EU. OICs siste fremstøt er et tiltak ved navn ”Istanbul-prosessen for bekjempelse av intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro”. I denne forbindelse har det vært avholdt to arrangementer, først i Istanbul og deretter i Washington. Til sommeren er det planlagt et nytt møte, denne gang i regi av nettopp EU – et godt eksempel på konkret samarbeid mellom disse to overnasjonale organisasjonenene.

I 1991 vedtok OIC sin egen menneskerettighetserklæring, den såkalteKairo-erklæringen om menneskerettigheter i islam. Kairo-erklæringen lister opp en rekke menneskerettigheter, blant annet både ytrings- og religionsfrihet. Samtidig gjør erklæringen det helt klart at alle rettigheter er underordnet sharia. I artikkel 22 (a) står det at ”Enhver skal ha rett til fritt å uttrykke sin mening på en måte som ikke strider mot sharias prinsipper”. I de to siste artiklene presiseres det at alle rettigheter er underordnet sharia, og at sharia utgjør den eneste kilde til klargjøring av erklæringens artikler.

Et shariafundert samfunnssyn får alvorlige konsekvenser. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 er et livssynsnøytralt verdidokument som legger til rette for at mennesker åpent kan bekjenne seg til og forsvare alle religioner og livssyn. Kairo-erklæringen setter derimot én spesiell religion i en særstilling: Islam fremstilles som den fullkomne guddommelige åpenbaring. OIC-landene godtar dermed ikke Verdenserklæringen som moralsk forpliktende. Det er ikke overraskende at OIC med sin shariaorientering i en årrekke arbeidet i FNs menneskerettighetsråd for å endre internasjonale menneskerettigheter ved konsekvent å forsøke å bekjempe ”ærekrenkelse” av religioner. I Menneskerettighetsrådet har OIC hatt flertall for sitt syn og fått vedtatt en rekke resolusjoner av utpreget illiberal karakter, spesielt rettet mot ytringsfriheten.

I 2011 vedtok Menneskerettighetsrådet en resolusjon som ikke lenger rommet noen henvisning til "ærekrenkelse" av religioner, men kun var rettet mot "intoleranse, negativ stereotypisering og stigmatisering av, og diskriminering, oppfordring til vold og vold mot personer basert på religion eller tro". Det er interessant å sammenholde denne ordlyden med tidligere etablerte FN-bestemmelser.  Resolusjonens fordømmelse av "ethvert forsvar for religiøst hat som medfører oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold" er nemlig delvis identisk meddet forbudet mot forsvar for nasjonalt, rasemessig og religiøst"hat"som ble nedfelt allerede på 1960-tallet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (artikkel 20) og Konvensjonen mot rasediskriminering (artikkel 4) – nettopp den typen forbud som har vært modell for vår egen "rasismeparagraf", straffelovens 135a. Disse eldre "hat"-bestemmelsene var et resultat av en langvarig tautrekking mellom den Sovjet-kontrollerte blokk og vestmaktene hvor førstnevnte seiret.

Forbud mot ”hat sommedfører oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold” er meget problematiske i et ytringsfrihetsperspektiv. Dommere er like lite som andre i stand til å definere et begrep som ”hat”, og resultatet av et slikt forbud vil bli helt subjektive og dermed vilkårlige rettslige inngrep i borgernes frihet. Det er også viktig å være klar over at vestlige land har egne straffebud om oppfordringer til vold eller annen kriminalitet. Uavhengig av hvilken moralsk legitimitet slike ”hat”-forbud faktisk har, står følgende fast:I sitt arbeid for å forby religiøst ”hat” kan altså OIC hente tilsynelatende legitimitet fra viktige FN-konvensjoner. Slik jeg ser det, bryter kriminalisering av ”hatefulle” ytringer med et av naturrettens grunnleggende prinsipper som er gyldig uavhengig av konkrete konvensjoner og lover: Kun ytringer som med rimelighet kan tenkes å skade enkeltmennesker, bør forbys. ”Hat” tilhører ikke denne kategorien ytringer.

I midten av februar arrangerte OIC et todagers møte i Brüssel for å utvikle en strategi for å forhindre ”svertekampanjer” mot islam i vestlige media. På dette arrangementet rettet mot ”islamofobi” – et begrep som i realiteten er blottet for meningsfylt innhold – deltok angivelig både muslimske og ikke-muslimske NGO-arbeidere, journalister, intellektuelle og akademikere. Frie og uavhengige medier er et umistelig gode for et åpent samfunn. Mediefolk burde reagere spesielt sterkt på et illiberalt forsøk som dette fra OIC på å instruere media når det gjelder fremstillingen av islam. Enhver religion og ideologi bør selvsagt kunne underkastes kritisk granskning.

I Brüssel har det også vært rettet et annet alvorlig angrep på ytringsfriheten. I 2008 vedtokEU den såkalte Rammeverksbestemmelsen for bekjempelse av rasisme og xenofobi, en bestemmelse som er blitt implementert i alle medlemsland.Den innskrenkningen av ytringsfrihet man finner i rammeverksbestemmelsen, er av samme type som FN-konvensjonenes forbud mot ”hat”. Rammeverksbestemmelsen pålegger medlemslandene å strafferegulere “oppfordringer til vold eller hat rettet mot en gruppe personer eller et medlem av en slik gruppe definert ved henvisning til rase, hudfarge, religion, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse”. Etter implementeringen av bestemmelsen har man begynt å se konturene av en faretruende utvikling for det liberale samfunn: I økende grad straffes europeiske borgere for ytringer som i et naturrettslig perspektiv er helt legitime, på tross av hva flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner altså hevder.

Formålet med OICs Istanbul-prosess er visstnok å ”harmonisere” ytrings- og religionsfriheten. I realiteten er jeg redd det dreier seg om et storstilt forsøk på å legitimere kriminalisering av religionskritikk. Jeg håper at norske journalister vil dekke denne prosessen og resten av den overnasjonale rettsuviklingens konsekvenser for ytringsfriheten i Europa. OICs arbeid for å innskrenke sentrale menneskerettigheter synes å få stadig mer vind i seilene. Ytringsfriheten er satt under sterkt overnasjonalt press. Dette er en alvorlig trussel mot selve fundamentet for vårt liberale demokrati.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt