Innflyttere, innvandrere, asylsøkere sier det er nesten umulig å bli skikkelig personlig kjent med nordmenn:
Vi er høflige, vennlige - men tilbakeholdne og sjenerte. Å bli invitert inn til nordmenn er en sjeldenhet. Når vi sier at sånn er det blant nordmenn også, synes de synd på oss. Fra deres egen kultur i deres hjemland savner de storfamiliefellesskapet, nabohjelpen, solidariteten, hjelpsomheten, gjestfriheten, at noen banker på døra uten å være invitert...
I Norge kan du ligge og dø i huset ditt uten at naboene vet om det...
Nabokjærlighet...et underlig nesten skremmende ord for nordmenn:
Vi har det så travelt at vi snart ikke har tid til noe lenger
Vi har det så godt at vi snart ikke klarer å nyte noe og være takknemlig for det vi har
Vi snakker om vær og vi snakker om vind, snøskuffing og vårtegn, hagen og blomstene, bilen og båten, ferien og neste reise til utlandet -
men hvorfor snakker vi ikke lenger om Jesus?