Verdidebatt

Alle Guds menn

Hvorfor står det så mange menn i mellom Gud og meg?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Dette innlegget ble først publisert i Vårt Lands papirutgave 8. mars 2012)

Når jeg har besøkt moskéer i Karachi, Jerusalem, London eller Oslo, er situasjonen ofte den samme: Det største rommet, gjerne med de vakreste ornamentene, er mennenes bønnerom. Kvinnenes er stort sett under, over eller ved siden av, og som regel mindre. Noen steder med barnerom i nærheten. Hele organiseringen fremstår som et pussig paradoks når pilgrimsferden i Mekka, hajj, i stor grad utføres side om side av kvinner og menn.
Hvorfor er det så nøye? Fordi det sier noe om makt.

Jeg er selv muslim. Som barn har jeg både pugget arabiske koranvers på ferie i Pakistan, og sunget norske salmer i en av Misjonssambandets barnehager på Tau i Rogaland. I oppveksten deltok jeg i jenteforeningen til Sanitetskvinnene på Bedehuset i Bjørheimsbygd og på norskpakistanske fester i Stavanger.

I omgangskretsen min har det vært alt fra svært troende kristne og muslimer - til ungdommer som var religiøse på hverdagene, men ikke i helgene.

Mye felles. Gjennom oppveksten har jeg sett hvordan kristendom og islam har mye til felles. Blant annet er alle de sentrale aktørene i religionene våre er menn. Gud omtales som Han. Englene har maskuline navn. I Den norske kirke er de fleste biskopene menn. Blant katolikkene er paven og kardinalene menn. I islam er alle imamene menn. De viktigste kristne profetene er menn. Alle muslimske profeter er menn.
Selv om det mye har endret seg over tid, ikke minst i Den norske kirke, sier mengden maskuline referanser også noe om hvilken plass kvinner har.
Kombinerer man religion med patriarkalske kulturer, blir religiøs argumentasjon lett å misbruke for å styrke menns posisjon.
For muslimer er Koranen like vesentlig som budskapet om Jesus er for kristne. Det er den arabiske teksten som er hellig, men de fleste av oss må lese oversettelser eller kommentarutgaver for å forstå.

Slå kvinner? I flere autoritative oversettelser hevdes det at man kan gi en oppsetsig kvinne «stryk».  Oversettelsen til Yusuf Ali, en islamsk lærd, er veldig utbredt. Der står det: «beat her (lightly)» (Koranen 4:34). Det er ille nok i seg selv. Men virkelig absurd er det når muslimske ledere verden over har grundige teologiske diskusjoner om hvor mildt eller hardt det egentlig er lov å slå. Er det egentlig bare lov å slå med en miswak, som er en liten trebit man før brukte som tannbørste? Eller bare som siste utvei etter mye bråk? Handler det om å slå verbalt? Eller er verset egentlig nøytralisert ved at vold mot kvinner er frarådet i en Hadith - lignelser fra profeten Muhammeds liv som brukes for å forstå Koranen.
Slik har mange av Guds menn, utnevnte og selvutnevnte, lærde og imamer, skapt premisset om at mellom menn og kvinner er det et hierarki som tilsier at menn kan slå. Håndteringen av dette verset illustrerer at Gud ofte har havnet i hendene på mannsjåvinister.
Gud klarer seg nok fint. Men de Guds ord blir brukt mot, gjør ikke nødvendigvis det.

Ikke akseptert. Den iranskamerikanske, kvinnelige oversetteren Laleh Bakhtiar mener at det arabiske begrepet «darab», ofte oversatt som å slå, også kan bety «gå bort fra» eller «forlat». En annen nyoversettelse, Reformist Quran, insisterer på å oversette med utgangspunkt i Koranens språklige logikk og uavhengig fra det som kalles muslimske tradisjoner. De påpeker at verset omhandler kvinner som er utro, ikke oppsettige, og har et tilsvarende motstykke om utro menn.

Men slike oversettelser blir sjelden akseptert av de skriftlærde Guds menn.
Når jeg diskuterer med muslimske venner vises det ofte til at islam, i sin historiske kontekst, var progressiv. At man tilskrev kvinner rettigheter som individer ved ekteskap, arv og skilsmisse i en tid da den mørke middelalder lå som en tykk tåke over innbyggerne i Europa. Mange trekker også frem sterke kvinnelige forbilder som i tidligere tider utmerket seg som lærde og endog underviste menn.

Men spredte eksempler på progressivitet kan ikke kompensere for dagens mannsdominans. I beste fall kan det være til inspirasjon for framtiden.

Nektet adgang. For to år siden stod jeg utenfor Al Aqsa-moskeen i Jerusalem og ble nektet adgang av to menn, som mente at å gå med drakt ikke var bra nok. Jeg viste frem sløret jeg hadde tatt med i veska for å dekke til håret. Munnene deres ble til tynne streker, og de ristet på hodet. De rakte meg i stedet flagrende, formløst tøy. Fullt påkledd var altfor avkledd for dem. «Hvor tror de har mandatet sitt fra?» tenkte jeg irritert, før jeg konkluderte i mitt stille sinn: «Ikke fra min Gud».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt