Armfagre atleter

Bildet er fra idrettsgallaen på Hamar i januar. Her blir Marit Bjørgen kåret til årets kvinnelige sportsutøver og årets forbilde i Norge.Etterpå handlet overskriftene mest om kjolevalg og muskler. Mange av dem som liker at Bjørgen vinner skirenn, vil helst ikke at hun skal løfte pokalene slik at vi ser hvilke muskler som ligger bak triumfene.«Bjørgen fikk kjeft for å vise muskler i finkjole», var introen da idrettens kroppskultur ble debattert på Litteraturhuset sist uke.Samtidig ble kontrasten dratt fram: Sandvolleyballspillere som mot sin vilje blir tvunget til å opptre i bikini.
Funksjonell. At det blir mye fokus på kropp når man driver med idrett, er like selvfølgelig som Karstens Isachsens berømte værtegn: «Når skaren bærer i juni, blir det sein vår».Kroppen er idrettsutøverens instrument. Den blir trent opp slik at den skal være mest mulig funksjonell for den øvelsen man satser på. Vektløftere og sprintere som ikke er muskuløse, er sjanseløse i kampen om gull. Maratonløpere og skihoppere som ikke er tynne, må gjerne drive mosjonsidrett, men lenger enn det kommer de ikke.Johan Remen Evensen kunngjorde nylig at han legger opp som skihopper. Verdensrekordholderen i skiflyging klarer ikke å pine seg ned i vekt lenger. Og det må man, skal man bli best i verden til å trosse tyngdekraften.Skiflygernes dilemma er på mange måter motstykket til Marit Bjørgens. Den kroppen som er funksjonell for å vinne i den idretten de har valgt, er en kropp som bryter med idealet mange har om hva som er maskulint.En tynn mannskropp er for mange et estetisk normbrudd på linje med en muskuløs kvinnekropp.Normene blir dyttet på oss av reklame og underholdningsindustri, men de ligger også dypt i kulturen. Og kultur kan forandres.
Provosert. Selv vokste jeg opp i et bondesamfunn, og jeg husker at de gamle der vurderte kvinner ut fra hvor sterke de var til å jobbe. Marit Bjørgens fysikk ville helt klart blitt regnet som attraktiv. Men så er også Marit vokst opp med å jobbe på gård.Hun er ikke like vant til å sprade rundt i høyhælte sko. Slik hun måtte under premieutdelingen etter en av gullmedaljene under VM i Holmenkollen i fjor. Etterpå fikk hun kritikk fra motepolitiet fordi hun gikk i svarte sko til en kjole i gullfarge. Samtidig var det ingen som kritiserte det avslappa antrekket til Petter Northug.Denne forskjellen i romslighet provoserte kulturminister Anniken Huitfeldt i en slik grad at hun valgte å demonstrere. Og det gjorde hun ved å møte opp på Norges Banks mottakelse nylig i kjole og skisko. Hun lot seg villig fotografere i det uvante antrekket, og hun brukte muligheten til å si at dette var noe hun gjorde for å vise solidaritet med skijentene.
Absurd. Kulturministerens stunt var etter min mening en treffende politisk kommentar. Med glimt i øyet synliggjorde hun hva kvinner i mange samfunnsroller sliter med: De bedømmes på innpakning, mer enn på innhold, sammenlignet med menn.«Når en partileder jobber døgnet rundt med en politisk tale, så er det absurd å se i avisen etterpå at det er kjolen som får oppmerksomhet og terningkast», sier Julie Brodtkorb, som i mange år var stabssjef for Høyreleder Erna Solberg.Brodtkorb og Huitfeldt vil gjerne ha debatt om et tema som Marit Bjørgen høyst ufrivillig har blitt et symbol på.Å bli vurdert med andres blikk for det man gjør, er noe de fleste aksepterer. Og bli konstant overvåket og bedømt for hvordan man er skapt, er i beste fall slitsomt. I verste fall er det ødeleggende.Fotballspilleren Lise Klaveness formulerte det sånn i debatten på Litteraturhuset:«Vi går på Sats og trener styrke for å bli bedre fotballspillere. Etterpå prøver vi å kle oss og sminke oss sånn at musklene ikke skal vises. Det gir en schizofren følelse».