Engasjement for Syria er helt nødvendig

Det syriske helvetet

Kjennskap til de forferdelig forhold som nå råder der, om de grove forbrytelser som daglig blir begått mot store andeler av befolkningen, og om daglige drapstall som fluktuerer mellom et par titall og opp til et par hundre, er ikke lenger enn vond visshet forbeholdt dem som aktivt har lett og søkt etter hva som foregår i Syria. Nå har dette skrekkelige marerittet åpenbart seg for oss alle.

Jeg er en slik, en som aktivt har fulgt de kanaler i konvensjonelle og sosiale media jeg har kommet over – som det nå finnes ganske så mange av – for kontinuerlig bli oppdatert på hva som foregår. På Twitter finnes det syriske brukere og nettverk som stadig laster opp videoer filmet med deres egne mobiler og som viser ubetvilelige, massive overgrep. Men også videoer lekket fra enten uforsiktige eller rett frem ondsinnede ekshibisjonister fra regimets hær, som leende og med stolte poseringer foran kamera, viser hvordan de i en av regimets arrestasjonsbusser torturerer en fanget mann.

Jeg vil ikke ødelegge også deres nattesøvn ved å vise dere flere slike videoer. Netter florerer allerede av dem. Den ellers gode, generelle skeptiske holdningen man bør utvise for hvordan en konflikt blir fremstilt i media, er her når det gjelder den syriske situasjonen, blitt fullstendig malplassert. Så malplassert at den er direkte umoralsk. Mens massedrapene og torturen fortsatt pågår, er den litt forsiktige avstandtagen og ventende holdningen indirekte delaktig i forbrytelser hvis faktiske størrelse og omfang av all sannsynlighet er langt verre enn det helvetet vi allerede er klar over.

Journalister som har vært i Homs, som enten har klart å komme seg ut derfra (som Paul Conroy) eller rakk å skrive om forholdene der før de ble drept (som Marie Colvin), beskriver forholdene i Homs som tilnærmet folkemord. Det er i all hovedsak ikke en borgerkrig mellom stridene parter, men heller den utillatelige situasjon der landets militære styrker brukes mot sivile. En regelrett nedslaktning av sivilbefolkningen.

Hva kan vi gjøre?

Det er lett å bli motløs og resignert når man står overfor en slik situasjon. Men engasjement og en innsats hjelper alltid. La meg gi et eksempel. To mennesker klarte i løpet av halvannen uke å samle støtte fra mange store humanitære organsisasjoner samt hele det politiske spekteret og holde en fredsmarkering utenfor Nobels Fredsenter, med viktige appeller og konkrete krav. Vi (disse to var Sara Azmeh Rasmussen og undertegnede) fikk også denne markeringen filmet og lagt ut på nett, men den uunnværlige og uselviske hjelpen fra Rune Bjerke. I tillegg dubbet vi videoen på arabisk slik at også den arabiske verden – og spesielt Syria – skulle få se at vi her i nord følger med på deres lidelser, og at vi bryr oss. At vi gjør noe med det.

Her er markeringen på norsk, her på arabisk. Jeg ber dere spre dem videre. De kan gi håp.

Men slike markeringer legger press også på våre politiske ledere. Selv om Utenriksdepartementet måtte skuffe meg ved å si nei til invitasjonen til å holde appell på vår fredsmarkering, noe som hadde gitt et meget sterkt signal utad, – alle deres politikere var dessverre for opptatte en søndags ettermiddag til å gi den syriske sak en time av deres tid, – har i dag vår høyeste politiske leder, Jens Stoltenberg, på Twitter endelig kommet med en klar fordømmelse av Bashar al-Assad og krever hans avgang, i tillegg til kravet om at humanitær bistand må få slippe til. Men fortsatt, i skrivende stund, slipper ikke Røde Kors og Røde Halvmåne til i de områdene med verst rammet (bydelen Bab Amro i Homs).

Vi må fortsette å gjøre alt vi kan. 15. mars arrangeres det en global marsj for Syria, over hele verden planlegges det demonstrasjoner og markeringer. Her i Norge har Ali Watti satt i gang planlegging med aksjon i Bergen. Jeg ønsker ham lykke til og håper mange kommer. Videre ber jeg alle gjøre et forsøk på å hjelpe. Men mest av alt håper jeg at vi ikke tenker at ingenting nytter, at det ikke er noe i vits i å gjøreet forsøk. Alt hjelper – alt, bortsett fra det å resignere og enten tenke at ingenting hjelper eller at noen andre heller kommer til å gjøre det.