Et krusifiks til besvær

De fleste har vel fått med seg bråket rundt krusifiksene i italienske skoler. I følge Den europeiske menneskerettighetsdomstol er det "diskriminerende" ovenfor ikke-troende elever at hvert klasserom har et krusifiks på veggen. De er blitt beordret fjernet.

Protestene mot dommen har forent en vanligvis splittet italiensk offentlighet. At dette mildt sagt er kontroversielt i Italia, skjønner vi når selv det italienske kommunistpartiet viser sin indignasjon.

Den italienske regjering har lovet å kjempe mot bannlysningen av krusifiksene i skolen, en tradisjon som i pressen feilaktig blir fremstilt som en arv fra fascisten Mussolini og Laterantraktaten. Sannheten er at tradisjonen startet allerede i 1860, under samlingen av Italia.

Den sekulære stat. Saken er komplisert. Her er det nemlig gode argumenter på begge sider. Staten kan jo ikke tro. De aller fleste kontinentale kristne teologer vil nikke bekreftende til denne påstanden. "Så gi Cæsar hva Cæsars er…." osv. Dette bør være et grunnprinsipp i alle liberale demokratier.

Problemet med krusifiksene er at de representerer så mye mer enn det rent religiøse. I Italia og mange andre tradisjonelt katolske land representerer de også en historisk identitet, et samlende fellessymbol for demokrati, fred, solidaritet og nasjonal enhet. Når ble dette et brudd på menneskerettighetene?

Mennesket trenger samlende symboler. Noe som forener. Det er allikevel et paradoks at klasserommene eksponerer krusifikset når ikke alle bekjenner dets Credo.

Men spørsmålene vi må stille oss er: Er en sekulær stat ensbetydende med en stat hvor religionen er usynlig? Kan ikke det som tradisjonelt sett har vært samlende, få fortsette å være samlende, på tross av symbolets religiøse natur? Er det et brudd på mindretallets rettigheter når majoriteten hevder sine tradisjoner, sett i lys av at mindretallet selv nyter godt av den religionsfriheten dets nasjonalstat garanterer for?

Første akt. I et europeisk fellesskap som i økende grad definerer pluralisme som mindretallets sensur av flertallet, vil det være naivt å tro at dommen ikke vil bli forsøkt implementert i hele EU-området. Det skal derfor bli interessant å følge utviklingen når krusifiks-forbudet forsøkes gjennomført i sterkt katolske land som Polen og Malta. Eller ortodokse Hellas og Kypros, hvor nasjonalstatens allianse med den ortodokse kristendom er en selvfølge.

Demokratisk underskudd. Uansett om man er sekularist, kristen, eller for den saks skyld begge deler: Saken viser oss at ideen om et samlet Europa i større grad trenger økt demokratisk legitimitet. Forbudet mot krusifikser er nemlig vedtatt av et ikke-folkevalgt organ, som igjen krever lydighet av selvstendige nasjonalstater innenfor et gitt territorium.

Historien lærer oss mye, blant annet at lover som trumfes gjennom uten folkelig støtte, sjelden er en oppskrift på langvarig harmoni.

Jeg foreslår følgende: La innbyggerne i Italia og andre land stemme over saken i et godt gammeldags demokratisk valg. Men det ville kanskje også vært et brudd på menneskrettighetene?