Fire myter om abort

Av Ragnhild Helena Aadland Høen, kateket i katolske St. Paul menighet i Bergen og Kathrine Tallaksen Skjerdal, sokneprest i Høvåg. Skribentene er tilknyttet tankesmien Skaperkraft.

1. "Det er jo bare en celleklump." På 70-tallet, da abortloven ble til, betraktet man fosteret som en del av kvinnens kropp. "Celleklumpen" kunne fjernes hvis kvinnen ønsket det, i respekt for hennes fysiske integritet. I dag vet vi at det ufødte barnet er et eget individ med en helt egen genetisk identitet, eget blodomløp og immunforsvar. I det øyeblikket befruktningen har skjedd, er hele plantegningen til et nytt, unikt menneske på plass. 3-4 uker senere («Hm, hvorfor har jeg ikke fått mensen?») begynner hjernen å utvikle seg, og hjertet begynner å slå. I svangerskapsuke 6 (fosterets uke 4) er ansiktsformen klar. Fra uke 7 beveger fosteret seg. I uke 10 er alle organer anlagt – til og med fingerneglene er dannet – det er bare vekst og utvikling som gjenstår.

I dag vet man at barnet har følelser mye tidligere enn man trodde i 1978. Allerede i 10. uke kan fosteret føle smerte. Med tanke på den stadig økende kunnskapen om det ufødte barnet, vil det bli stadig vanskeligere å forsvare en grense for når det skulle være moralsk forsvarlig å avslutte et barns liv. Eks-abortlege Marianne Mjaaland sier det er "grunn til å tenkje gjennom om det verkeleg er skilnad mellom abortinngrep og at uønskte jentebarn etter fødselen i India brutalt får skallen knust mot ein murvegg." Fosteret er ikke en angriper som kvinnen må beskytte seg imot. Som gravid bærer hun på en liten menneskebror eller -søster som trenger henne fram til fødselen.

Det lingvistiske fenomenet "svangerskapsavbrudd" er uten tvil et symptom på en samvittighet som ikke er i fred med seg selv. Når vi erkjenner at abort dreier seg om å avslutte menneskeliv blir det moralske alvoret plutselig synlig.

2. "Alternativet til abort er at barnet får en vanskelig oppvekst." Det finnes talløse eksempler på at det som begynte som en uønsket graviditet, har endt opp som et ønsket og høyt elsket barn. Vi kjenner til en rekke historier bare fra vår egen slekt og omgangskrets. Utgangspunktet har for mange vært vanskelig – fattige studentforeldre, litt for unge eller litt for gamle mødre, helseproblemer, menn som svek sine kjærester, skandaler, ja, endog voldtekt – og ut av alt dette har det kommet noen skjønne, flotte "resultater" som har vært elsket og heiet frem og blitt til glede for mange. Det kristne budskapet til uønskede barn er ikke abortlovens «du skulle vært død». Fordi sannheten er det stikk motsatte: At uansett hvordan du ble til, er du ønsket og elsket av Gud fra evighet av.

Den typiske abortsøkende i Norge i dag er verken 14 år eller incestoffer. Hun er ingen syk og fattig stakkar heller, men derimot en frisk kvinne i 20-årene som etter all sannsynlighet hadde vært fullt i stand til å ta godt vare på et barn og gi det masse kjærlighet. Sannsynligheten for at hun er samboer eller gift er overraskende stor. Hvis hun likevel velger å bære frem barnet sitt, kan det gå ut over studieprogresjon og karriere, og det kan unektelig bli strevsomt for foreldrene, men at barnet generelt får en spesielt vanskelig oppvekst, det tror vi rett og slett ikke.

Passer det egentlig noen gang å få barn? Flere har erfart at det ikke var så dumt å hoppe i det mens de fortsatt var unge og fulle av energi.

3. "Bare tilgangen til prevensjon blir god nok, vil aborttallene gå ned." Det er et stort tankekors at aborttallene i Norge holder seg stabile, samtidig som tilgangen til prevensjon aldri har vært bedre. Forklaringen ligger selvsagt i at vi er opplært til å tro at prevensjonssex er sikker sex. Dermed har mange sex med partnere de absolutt ikke ønsker å få barn med. Og i og med at det ikke finnes noe som heter 100 % sikker prevensjon, fører dette med matematisk lovmessighet til tusener av uønskede graviditeter. Ifølge britiske tall hadde 80 % av dem som tok abort faktisk brukt prevensjon.

Vi får ikke ned aborttallene før vi tør å si at sex hører sammen med kjærlighet, trofasthet og forpliktelse. Ekteskapet er et evangelium for vår tid. Vi må våge å si at det å holde seg til den ene kan gi et rikere sexliv enn heseblesende eksperimentering, at det er helt normalt å si nei, og at abort er en dødsalvorlig sak. Ungdom på terskelen til de voksnes verden trenger å lære mer enn å tre kondomer på bananer – de trenger solide verdier for livet. Fortsatt er det slik at sørlendinger og vestlendinger har markant lavere abortrate enn østlendinger og nordlendinger. Vi tror det skyldes at slike verdier fortsatt står sterkest her.

4. "Det finnes ingen sammenheng mellom abortlovgivningen og antall aborter" blir det også hevdet, «for de som vil ta abort lykkes med det uansett».  Ifølge Liv Kjersti Skjeggestad i organisasjonen Menneskeverd ser vi helt andre tendenser i Norden: I Sverige, hvor abortlovgivningen er meget liberal, er abortraten 17,8 per 1000 kvinner (i Norge: 14,1). Den øker stadig. Antallet tenåringsaborter er det høyeste i hele Europa. I Finland, hvor abortlovgivningen er meget restriktiv, er abortraten bare 8,9. "Og her er det ikke snakk om illegale aborter og høy mødredødelighet," påpeker Skjeggestad.

Det er vår påstand at nordmenn flest, lovlydige som vi er, har en tendens til å tilpasse sine standpunkter i etiske saker etter hva som til enhver tid er norsk lov. Vi tror derfor at en innstramning i abortloven vil ha en sterk signaleffekt og at det over tid vil endre både holdninger og handlingsmønster.

Følsomt tema: Abort er et følsomt tema. Våre tanker går til alle dem som har det vondt etter en abort – for mange ble det vanskeligere enn de trodde på forhånd. Takk til alle som har valgt å bære frem et barn selv om omstendighetene var vanskelige – og takk til alle dem som støtter opp om dem!

Kirkens klare budskap i abortsaken har ikke til hensikt å fordele skyld, men å redde liv. Jesus kom ikke til jorden for å fordømme. Han har et helt annet budskap til den som angrer: Du skal få reise hodet og gå videre i livet. Du er tilgitt

Først publisert i Fedrelandsvennen 27.02.2012 og på www.skaperkraft.no 29.02.2012. Kronikken lå på forsiden av www.vg.no 1. og 2. mars, noe som resulterte i så stor trafikk at Skaperkrafts server brøt sammen. Debatten fortsetter her på Verdidebatt.