Verdidebatt

Virkeligheten og bildet av virkeligheten

Dette innlegget er skrevet i forlengelsen av en kommentar #532 i en tråd under tema: ”Eksisterer Gud”. I nevnte kommentar (som inngikk i en dialog med Robin Haug) ble vi vel enig om at vår (menneskets) tankevirksomhet har eksistens.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det som kan være interessant å redegjøre litt om videre, er dette med selve tankevirksomheten; hvordan den kan sies å være tilkjennegitt ved evner hos mennesket. Stoffligheten til tankevirksomhet er det vanskelig å skrive noe om, annet enn at stoffligheten ikke kan være av fysisk kjødelig art eller på annen måte av fysisk slag. Når dette er hevdet må jeg vel også bare erkjenne at evnene som utgjør tankevirksomheten er vanskelig uten videre forholdsmessig å knytte til et legeme på samme måte som vi kan vise til et fysisk kjødelig legeme for de fem ytre sanser.

Øynene som er sanseorganet for synet og som det er to av er plassert på hodets fremre side, Ørene som er sanseorganet for hørselen er to av og er plassert på hver side av hodet osv.

Med evnene som utgjør tankevirksomheten kan vi altså ikke plassere på den måten. Jeg skriver evnene for vår tankevirksomhet synes å være tilkjennegitt med tilsvarende antall evner i den indre ikke-fysiske virkelighet som i den ytre fysiske virkelighet. Antall i en ikke-fysisk virkelighet er å betrakte som et sortert forhold ved en intellektualisert anskueliggjøring:

1)     En evne til å forestille seg ting. Evnen kan vi karakterisere som fantasievnen.

2)     En evne til å overveie reelle ting. Evnen kan vi karakterisere som tankevnen.

3)     En evne til å forstå reelle ting. Evnen kan vi karakterisere som forståelsesevnen.

4)     En evne til å oppbevare det som fremkommer ved de tre første evnene. Evnen kan vi karakterisere som hukommelsesevnen.

5)     Til slutt en evne som synes å forbinde inntrykk ved de ytre sanser med de indre evner. Evnen kan karakterisere som en fellesevne, men likevel regnes den til de indre evner.

Det kan virke som om jeg prøver å vise til at ett menneske består ved antall av to fysisk sanselige legemer, men igjen, det legemet jeg tilskriver tankevirksomheten er et intellektualisert legeme som ikke kan telles slik som ytre fysiske legemer. Sannheten med dette er likevel videreformidlet fra tidligere guddommelige åpenbaringer på den måten at den ytre fysiske virkelighet er et bilde på den indre reelle virkelighet. Som sådan er det neppe tilfeldig at den indre virkelighet er billedlig fremstilt gjennom den ytre fysiske virkelighet - slik vi er kjent med fra Bibelen og Koranen.

Altså, har vi et ytre fysisk bilde av et legeme, så har vi et indre virkelig legeme. Ellers ville jo ikke et ytre fysisk bilde være et bilde, men det virkelige legemet i seg selv – hvilket vi ved vår tankevirksomhet definitivt kan avkrefte siden vi allerede har fastslått at vår tankevirksomhet har eksistens og dermed må tilkjennegis ved et legeme for sin eksistens (om enn ikke-materielt).

Hva er så tankevirksomhetens legeme? Det er sinnet. Sinnet er legemet mennesket fremstår med i den virkelige verden. I avbildningens verden tilkjennegis legemet ved fysisk kjødelighet. I virkeligheten med sinnet. Hvordan tilkjennegis så sinnet eksistens i den menneskelige virkelighet? Jo, det skjer ved bevissthetens frembringende kraft i den billedlige virkelighet.

Når de fleste av oss registrerer at ingen av våre ytre sanser er tilstrekkelig i seg selv – slik som eksempelvis øyet er avhengig av lyset for å gi ”liv” til synets evne som er å se, så kan man undre seg over om ikke de indre ikke-materielle evner står i et lignende avhengighetsforhold til kilder for å opplyse også disse evnene til å virke i den ikke-materielle virkelighet.

Dere vet nå at jeg har benyttet ordet ikke-materiell, og vet hva jeg sikter til med bruken, men for meg er det tungvindt å benevne den virkelige verden med negasjonen av den billedlige virkelighet. Heretter vil jeg heller bruke et begrep som åndelig om ikke-materiell tankevirksomhet i denne sammenheng, selv om det også for dette begrepet kan bli behov for justering med et annet begrep for å tydeliggjøre eller markere eventuelle forhold å kommentere – om slike skulle dukke opp.

Så tilbake til dette om evnene ved vår tankevirksomhet står i et tilsvarende avhengighetsforhold til noe mer enn bare evnene i seg selv. Vi kan observere at i vårt fysiske bilde av virkeligheten er våre ytre sanser IKKE tilstrekkelig i seg selv. Da kan man saktens stille spørsmål om hvorfor tilfellet skulle være at bildet viser et avhengighetsforhold som de ytre sanser står i, men virkeligheten IKKE tilkjennegir et slikt forhold ved de indre evner. Bildet må i så fall være en forfalskning og slettes ikke en fullkommen korrekt gjengivelse av virkeligheten om dette skulle være tilfellet.

Jeg håper nå at jeg har med meg mange i leting etter avhengighetskildene for de indre evner. Avhengighetskildene (i flertall) må forstås igjen som intellektualisering av antall siden det for de indre åndelige evner ikke lar seg stykke opp for antall å telle som i det materialiserte bilde av virkeligheten.

Dersom vi betrakter de ytre sanser så vet vi at en ytre kilde for disse eksisterer når evnene forbundet med disse virker. Eksempelvis så vet vi at synet virker når vi ser, men dette er avhengig av lysets innvirkning. Vi ser ikke uten lysets innvirkning. Erfaringsmessig synes det å være slik at det ikke er nødvendig at øyet MÅ holde fokus på lysets kilde for å virke, men lysets egenskaper må være i synsfeltet for at synet skal virke. Sagt på en annen måte så må synsfeltet være opplyst for at synet skal virke uten at fokus på kilden er tvingende nødvendig av den grunn.

Kan det også være tilsvarende med de indre evner. Det vil si at vi vet at kildene for disse evnene eksisterer når evnene virker eller er virksom. Men igjen, kan det også være slik at det ikke synes å være tvingende nødvendig at de indre evner holder fokus på de livgivende kilder for å virke, men at disse evnene MÅ være i virkefeltet for kildene for å kunne virke eller være virksom som evner. Om det siste er tilfellet, at kildene for evnenes virksomhet ikke nødvendigvis trenger å være innenfor ”synsfeltet” for evnene, tja, da kan det vel være slik at man kan benytte evnene faktisk til å fornekte kildene man ikke ”ser”. Igjen, om dette er tilfellet synes det for meg som om de indre evner kan tilkjennegi en slags frihet til å velge, men ikke en absolutt frihet for evnene virker faktisk ikke om kildene for evnenes livgivende eksistens IKKE ER. Friheten gjelder bare det de åndelige evnene kan frembringe om kildene eller hvordan evnene forholder seg til kildene.

Hvorfor skulle åndelige evner så benekte eksistensen av kilder for deres virke? Jeg ser én grunn. Jeg kan trekke inn igjen øyet for å illustrere det. For øyet er det slik at synsevnen er uvirksom uten lysets innvirkning. Dette er så selvfølgelig at lyset og synsevnen nærmest blir ett og det samme. Vi ser rett og slett fordi vi ser. På samme måte kan det vel hevdes at tankevirksomhet er tankevirksomhet. Vi tenker rett og slett fordi vi tenker. Hvorfor skulle det da være nødvendig å rette oppmerksomhet mot forutsetningen for å tenke … når vi bare kan tenke? Hvorfor skulle ikke tenkning være tistrekkelig i seg selv? Trenger vi å forholde oss til kilder som forutsetning for å tenke?

Bringer vi dette med oss på leting etter de indre eller åndelige evners kilder, er det klart at det vi bør være oppmerksom på, er tilsynekomsten av nettopp dette som kan være av stor betydning. At de åndelige evnene fra menneske til menneske kan tilkjennegi ulike tankeprodukt om kildene for åndsevnene. Det kan være at tankevirksomhet kan tilkjennegi at kildene ikke eksisterer så vel som at tankevirksomhet kan tilkjennegi at kildene nødvendigvis må eksistere - selv om man ikke synes å ha direkte tilgang til kildene for å bevise dette.

Om vi betrakter menneskeheten i dag i et tilstrekkelig fugleperspektiv (for ikke å si satellitt perspektiv og da helst i bane rundt jorden), er det tydelig at store grupperinger av mennesker markerer seg som enten teister eller ateister. Det synes også å være slik at man kan gruppere mennesker i glidende overganger mellom nevnte ytterpunkter, og da benevne disse som agnostikere. Da skulle vel det meste av menneskeheten være tatt med i betraktning.

Noen vil sikkert undre seg over at jeg beveger meg først ”innover” i mennesket for og konstantere at de åndelige evner står i et forhold til avhengighetskilder tilsvarende med de ytre sansene, for så å ”blåse opp” letingen etter kildene i et voldsomt makroperspektiv i den menneskelige virkelighet. Saken er den at kildene må ha vært virksom hos mennesket helt siden bildet i den fysiske virkelighet ble til … av årsak jeg allerede har skrevet litt om – at bildet først er bilde om virkeligheten er. Dette til tross for at det som kan regnes som kilder må ha vært avpasset utviklingen mennesket har gjennomgått fra mennesket fysisk ble til. Altså er kildenes tilkjennegivelse et i høyeste grad relativt forhold tilpasset den stadig utviklende mottakelighet hos det tilblitte og utviklende mennesket.

Mottakeligheten for kildene på begge plan fra begynnelsen av, er det ikke tilrådelig å si noe om. Fra begynnelsen av må det ha vært mikroskopiske forhold for så vel de ytre som de indre kilder. De menneskelige betingelser fra begynnelsen og til dagens menneske er altfor endret eller forskjellig til at det skulle være meningsfullt å tilkjennegi noe om avhengighetsforholdet mennesket har stått i til kilder for dets tilblivelse og utvikling fra tilblivelsen av. Mye er sikkert også gått tapt etter hvert av inntrykk av ”næring” som lyder og etter hvert ord formidlet ved tradisjon. Noe er skrevet ned og formidlet videre, men dette har skjedd først langt, langt ut i menneskets utviklingshistorie. Det vi alle fall kan slå fast er at en tilstrekkelig omsorg eller kontroll har medfulgt utviklingen av mennesket, men at tilgangen til dette erfaringsmessig er like låst for oss mennesker i dag som tilværelsen i mors liv fra fosterstadiet av er erfaringsmessig utilgjengelig eller låst for oss som voksne og modne mennesker. Vi kan nok også slå fast at fra begynnelsen av rådet paradisiske tilstander i den forstand at intet var mellom mennesket og dets kilder, men at dette forholdet har endret seg etter hvert av forskjellige årsaker inntil utviklingen igjen fører mennesket til paradisiske tilstander når forbindelsen til kildene igjen er bevisstgjort i enkeltmennesket så vel som i menneskeheten.

Etter den inndelig jeg har gjort av menneskeheten, synes det som om denne inndelingen tilsvarer tankevirksomhetens muligheter jeg også har gjort rede for angående det å forholde seg til kilder på det ”indre” åndelige plan hos mennesket. Begrepet åndelige evner trenger å utdypes litt mer nå. Dette nettopp fordi menneskelig tankevirksomhet synes å gi uttrykk for såpass mye forskjellig tankegods omkring kildene for det som tross alt er tankevirksomhetenes betingelser. Jeg opplever vel at det ikke er helt dekkende eller klargjørende for motstridende tankevirksomhet å referere til åndelige evner som et felles begrep, også i de tilfeller tankevirksomhet tilkjennegir motstridende innhold omkring eksistens av disse evnenes kilder. I så måte vil jeg heller bruke begrepet … sjelsevner. Sjelsevner og åndsevner er egentlig sammenfallende og ett og det samme, vel å merke med digresjonen som nå er gjort. Selvfølgelig kan man bruke åndsevner om tankevirksomhet som viser til fravær av kildenes tilkjennegivelse, men …

Det som går igjen som ett (av sikkert mange) fellestrekk ved oppmerksomheten teister synes å vise, er å vende seg til og sitere fra skrifter – nedskrevne ord, ofte fra mange hundre år tilbake i tid, ja, for ikke å si tusenvis av år tilbake i tid. Og at disse skriftene synes å være å betrakte for teistene som kilder nettopp for det å være teist. Noe annet forhold synes ikke for meg å være kjent. Dette må bety at den eksisterende tankevirksomhet for teistenes del har skrifter som kilder. Når det gjelder de som ikke har teistenes skrifter som kilde for sin tankevirksomhet, er det noe uklart for meg om det er mulig å nevne noen felles som kilder for disse, da det for denne gruppen ikke kan sies noe en tydende eller samlende hva kilder for tankevirksomhet angår.

Nå melder det seg et betydelig problem som bør behandles. I alle fall for å få bildet, den fysiske verden til å stemme med evnene som utgjør tankevirksomheten for den indre åndelige eller sjelelige virkelighet.

Synsevnen kan vi si eksisterer fordi vi ser. Vi ser på grunn av en kilde for lys som ikke er fra synsevnen, men likevel påvirker denne ved sin eksisterende funksjon. Denne kilden kan vi med rette nevne som solen, da alle andre aktuelle kilder enten får sitt lys fra den eller er teknologiske forsøk på etterligninger i betydelig mindre skala. Både synsevnen og solen bør av den grunn ha eksistens fordi synsevnens potensial - å se – blir virkeliggjort ved solens eksistens.

Med hensyn til kildene for tankevirksomhet, så må i så fall kildene ha selvstendig eksistens uavhengig av menneskets tankevirksomhet for at bildet skal bli korrekt. Eller slik at virkeligheten kan justeres etter bildet ;-))

Dersom det jeg allerede har nevnt er det eneste grunnlaget jeg har, er det opplagt at det til teistenes skrifter på en eller annen måte må kunne registreres at disse er en inspirasjon eller refleksjon av en høyere eksistens enn menneskets eksistens, og at skriftenes sentrale mennesker på en eller annen måte reflekterer fra denne eksistensens Kilde og inn i denne vår virkelighet ved ordets formidling for vår eksisterende tankevirksomhets tilgjengelighet.

På en måte kan vi si at disse menneskenes refleksjon eller gjengivelse er som solen i bildet til sammenligning med synets eksistens. Ja, refleksjonen er faktisk så fullkommen ren at om noen av dem sier i et billedspråk tilgjengelig for vår tankevirksomhet at ”Herren sier” så er det å forstå som sant for ”solens” eller Kildens formidlende utsagn inn i vår tankeeksisterende virkelighet. Går vi inn i disse skriftenes kilder vil vi fort oppdage at denne formidlingens strålekraft og virke inn mot disse menneskene som de fullkomne rene speil er beskrevet som Den hellige ånd. Disse helt spesielle menneskene med denne oppgaven å utføre for menneskeheten er blitt gitt mange titler og forstått med ulike navn. Et samlende begrep for disse menneskene kan være Gudsmanifestasjonen.

Hva denne mystiske forbindelsen består i - at vi ved vår eksisterende tankevirksomhet kan knyttes til en høyere eksistens ved ”noe” som er nevnt å være Den hellige ånd - er det sannelig ikke godt å sette ord på, men muligens kan leseren selv prøve å fornemme forbindelsen om dette innlegget har vært av oppklarende verdi i så måte.

Jeg har selvfølgelig kunnet være enda mer detaljert og gjennomgått innleggets tema enda mer grundig enn jeg har gjort, og kuttet ned på sprangene jeg har foretatt, men innlegget er et innlegg og lengden bør avpasses til at innlegget tross alt er ment å presenteres i et forum for kommentarer. Og da er det jo alltid en mulighet for at detaljene kan komme tydelig frem. Men for at ikke innlegget i seg selv skal bli lenger enn de fleste av trådene som er festet av meg på dette nettstedet, er det kanskje på tide å avslutte. Avslutningsvis vil jeg takke leseren som kom helt hit i teksten min.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt