En ikke sak

Kirken er en ikke-sak for mange. Bygningene står der, men betyr lite for vår hverdag. Og det kan bety enda mindre i årene som kommer.

Etter grunnlovsendringen på forsommeren løses kirkens bånd gradvis fra staten. Det er langsiktige mål for Den norske kirke (dnk) er å bli en helt fri folkekirke. Prosessen bør etter min mening gå over flere generasjoner. Og i denne prosessen er det viktig at dnk er en sak som angår flest mulig.  Alle medlemmer, også de passive som det er mange av, også i Listerregionen, må sikres sine rettigheter. Rettigheter har blitt en vanlig måte å sikre kvaliteten på offentlige tjenester, som feks pasientrettighetsloven. Staten har hittil gjennom kirkeordningen bidratt til at de kirkelige tjenester er allemannseie. Slik må det også bli i fremtiden. men er ikke sikkert det vil bli det. Det er ingen selvfølge at alle som ønsker det kan få sine barn døpt i kirken. Kanskje blir unge par nektet vielse? Og homofile og lesbiske par som ønsker velsignelse over sitt samliv kan bli stengt ute. Hverken prester eller menighetsråd på Lister vil ønske slike forbønnshandling er velkommen. Og det vil ikke finnes et kirkedepartement som kan tvinge kirkelige ansatte til å utføre tjenester som strir mot deres samvittighet

Et reelt demokrati som er målet for dnk,  forutsetter en kultur av debatt og meningsdannelse som ikke kommer av seg selv. Kirkens fremtid må derfor bli en sak. For det kan ta tid for den enkelte medlem og gjøre seg opp en mening om trossamfunnet dnk og dens virksomhet. Og det bør gå flere tiår før en ny kirkeordning er på plass og erstattet den gamle. Det skulle være unødvendig å nevne det- en fremtidig folkekirke må ikke bli en kirke for de spesielt interesserte. Derfor er det viktig at ikke bare politikere, men at alle er opptatt av kirkens fremtid!