Sekularismen gir dårlig vern om trosfriheten

Spørsmålet om tro og religiøs livstolkning rører for svært mange ved noe av det mest grunnleggende ved menneskelivet. Norge har i de siste årene beveget seg fra å være et relativt ensartet samfunn til å bli et langt mer mangfoldig fellesskap. Det religiøse livet i vårt eget samfunn preges i dag av de lange linjer fra en sterk, kristen kulturarv på den ene siden og et stadig større religiøst mangfold og sekularisering på den andre.

Famler. På mange måter famler Norge i forsøk på å ta vare på vår lange kristne tradisjon – samtidig som vi skal legge rette for mangfold og trosfrihet for alle. Noen mener mangfoldet må føre til en privatisering av religiøs praksis og en rensking av det offentlige rom for religiøse uttrykk. Andre tar til orde for at trossamfunnene må tilpasse seg storsamfunnets verdimønstre – og vil i denne prosessen legge begrensninger på trosfriheten. Nå sist er det tidligere verdikonservative Høyre som tar til orde for en sekularisert stat, slik jeg leser Bent Høies innlegg (Vårt Land 03.02). Det skal angivelig verne trosfriheten.

[ LES OGSÅ BENT HØIE: Religionspolitikk i år 2030 ]

Høyre-styrte Drammen har nå ambisjoner om å bli Norges første sekulariserte kommune. Er det en forsmak på hvordan sekularismen skal verne trosfriheten? I alle fall er det stikk imot det et samlet Storting akter å skrive inn i Grunnloven denne våren: «Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv.»

Mangler. Mangler vi kunnskap om hva troen betyr for menneskers livskvalitet, kan vi lett undervurdere betydningen av å legge til rette for trosbasert virksomhet i samfunnet. Uten en forståelse for troens betydning for enkeltmennesker og samfunn, svekkes vår evne til å takle sosiale utfordringer hvor nøkkelen nettopp ligger i en slik forståelse.

Våre debatter om slike spørsmål ender ofte i lite gjennomtenkte krav om forbud og reguleringer som man i lengden ikke kan stå for. Forbud mot religiøse skoler, forbud om hijab og forbud mot prangende religiøse symboler er i uttrykk for en tenkning om at religion ikke hører hjemme i det offentlige rom. Denne linjen har vært prøvd gjennom historien, men har i lengden aldri lyktes. Mennesker er ikke bare materielle vesener, men er både kropp, sjel og ånd. De vil til alle tider søke åndelige svar på åndelige spørsmål. Uten religionskompetanse vil vårt fredsskapende arbeid mislykkes. Sekularismen - med den sekulære stat som sin høye beskytter – står i fare for å miste denne kompetansen. Det truer i praksis mer enn det verner trosfriheten.

Statsstøtte. I Norge har vi lang tradisjon for samarbeid mellom myndigheter og trossamfunn. Blant annet er vår ordning med statstøtte til alle tros- og livssynssamfunn ganske unik. På denne måten har myndighetene lagt til rette for et levende religiøst liv i Norge – til stor glede for både enkeltmennesker og samfunn.

På samme tid har staten tidvis lagt en vel klam hånd over trossamfunnenes mulighet til å bevare sin egenart. Fra politisk hold har en fra tid til annen falt for fristelsen til å forsøke å endre trossamfunnenes lære og teologi – slik at den blir mer tilpasset de rådende oppfatninger i samfunnet. Dette er ikke politikernes oppgave, og i ytterste konsekvens er det en trussel mot trosfriheten.

Overstyre. Det også bekymringsfullt at politikerne har hatt en tendens til å ville overstyre vårt største trossamfunn, Den norske kirke, ved å sette kirkens eget ønske til side i lære-, ordnings- og ansettelsesspørsmål.

Det kan virke som om mange har sett og ser på Den norske kirke som en filial av velferdsstaten – og ikke som et levende trossamfunn. Derfor er det historisk viktig for vår framtidige religionspolitikk at et enstemmig Storting har samlet seg om å endre grunnloven slik at den politiske overstyring over Den norske kirke fjernes, at støtten til folkekirken og andre tros- og livssynssamfunn grunnlovsfestes og at det fastslås at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Samtidig fastslås religionsfriheten og respekten for menneskerettighetene for øvrig. Dette politiske forliket utgjør slik jeg ser det, bunnstokken i en fremtidens religionspolitikk. Med dette får staten et modernisert verdigrunnlag forankret i vår kristne verdiarv. Det er noe helt annet enn en sekulær stat.

Rett til å tro. Retten til å tro er en av våre mest fundamentale menneskerettigheter. Respekt for trosfriheten innebærer at vi må tåle at tros- og livssynssamfunn har et verdisett og en lære som går mot strømmen. Dette er, slik jeg ser det, en lakmustest på det tolerante samfunnet.

[ LES BENT HØIES SVAR: Høyre, KrF og verdispørsmål ]