Når ideer og verdier forveksles med folkegrupper

Rett som det er blir man presentert for innvandringsmotstandernes klagesanger over at Behring-Brevik angivelig blir utnyttet for å delegitimere argumentene deres. Men blir virkelig all kritikk av innvandringspolitikken og av islam karakterisert som ytterliggående, og dermed eksplisitt eller implisitt stemplet som illegitim? I den grad innvandringskritiske argumenter har blitt møtt med såkalt stempling, tror jeg det primært gjelder argumentasjonsmåter der man unnlaterå skille mellom ideer på den ene siden og folk på den andre, slik den britiske debattanten Kenan Malik for en tid tilbake uttrykte det. I stedet for å kritisere ideer, verdier og kulturelt begrunnede praksiser, føres det gjerne en retorikk som retter skytset mot de befolkningsgruppene med hvem man assosierer ideer og verdier man er i mot.

I stedet for å gi seg hen til sutring og antyde at «kulturmarxistene» er i ferd med å etablere et totalitært samfunn, slik noen gjør, bør man heller benytte ytringsfriheten man de facto har til å begrunne hvorfor man mener ens argumentasjonsmåter er fullt ut moralsk akseptable. På samme måte som man selv «stempler» f.eks. muslimer eller afrikanske innvandrere som i seg selv truende befolkningsgrupper, må man selv tåle å bli omtalt i negative termer for ens argumenter og verdensanskuelser.

Ytringsanvar

Når noen f.eks. gir uttrykk for at de mener visse hatefulle ytringer ikke er akseptable, eller når noen f.eks. hevder at hijab eller niqhab i det offentlige rom under en hver omstendighet er uakseptabelt, inngår begge ytringer i en demokratisk debatt. Ytringsfrihet dreier seg dessuten også at man kan ytre seg og debattere om hva ytringsfriheten skal innebære. Jeg har derfor problemer med å forstå hvordan noen kan bli opprørt over et ord som 'tringsansvar' Det ligger vel knapt noe mer i begrepet enn at man bør unnlate å argumentere på måter som skaper hat og frykt gjennom å sette befolkningsgrupper opp mot hverandre. Et slikt ytringsansvar har alltid ligget der, og det er et moralsk spørsmål som alltid vil være gjenstand for debatt. At dette spørsmålet ble aktualisert av Behring-Breviks handlinger, er det lite grunn til å undre seg over. Like liten grunn er det til å undre seg over at mange ikke uten videre er villige til å se den verdensanskuelsen som kommer til uttrykk i det såkalte manifestet som fullstendig løsrevet fra massedrapene og terrorhandlingene.

Høyreradikale og høyreekstreme

Hvordan man enn snur og vender på det, er det ikke til å komme forbi at mange innvandringsmotstandere deler enkelte av de oppfatningene finnes i det såkalte manifestet til Behring-Breivik. Det er for så vidt forståelig at man føler et ubehag over å bli minnet om det. Samtidig er det all mulig grunn til å dvele ved dette, uten dermed å trekke vidtrekkende konklusjoner om innvandringsmotstandere i sin alminnelighet eller enkeltaktører blant disse i særdeleshet.

I debattene som har fulgt etter massedrapepene på Utøya og bombingen av regjeringsbygget, har mange naturligvis vært opptatt av hvor i det politiske landskapet massedrapsmannen og terroristen skal plasseres. Blant innvandringsmotstanderne ser det ut til å finnes det to hovedperspektiver: I det ene er man opptatt av å distansere seg fra det mest ytterliggående innholdet i «manifestet», slik det her hentet fra f.eks. Fjordman. I det andre perspektivet ser man ut til å nøye seg med å ta avstand fra voldshandlingene. Her er det svært lite eller ingenting ved Behring-Breviks virkelighetsforståelse som kan regnes som ytterliggående, bortsett fra at han mente massedrap og terror var løsningen. Det først nevnte perspektivet faller gjerne inn under sekkebetegnelsen høyreradikale, mens det andre heller i retning av høyreekstremistiske standpunkter.

Den nederlandske statsviteren Cas Mudde har framholdt at det høyreradikale kjennetegnes ved ento-nasjonalisme, autoritarianisme og populisme. Et av hans hovedpoenger er disse tre kjennetegnene knapt representerer noe mer enn en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. Ikke minst er høyreradikal ideologi og retorikk gjerne knyttet til ideer om at det finnes et autentisk nasjonalt medlemskap, bygget på forestillinger om etnisk identitet og slektskapsbånd. De høyreekstreme på sin side er mer opptatt av rase eller essensialiserte kulturelle identiteter i et overnasjonalt perspektiv. Som blant annet den britiske historieprofessoren og fascismeforskeren Roger Griffin har påpekt, er dette heller ikke noe nytt i Europas politiske historie.

Et av problemene som likevel oppstår når man skiller mellom høyreradikale og høyreekstremistiske på den måten jeg har vist til her, er at de to retningene tross alt deler flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler. F.eks. kan retorikken når det dreier seg om innvandring og anti-islam, samt forestillingene om sivilisasjonskonflikter, ofte være ganske lik. I praksis vil man kunne finne aktører som på ulike måter kombinere elementer fra begge retninger. Derfor er det ikke overraskende når man ser at enkelte opererer med etno-nasjonalistiske idealer i en kombinasjon med en paneuropeisk renhetstenkning omkring kultur og identitet, samtidig som man på populistisk vis tar til orde for en autoritær assimileringspolitikk, til tross for at man også påberoper seg idealer om individuell frihet og ytringsfrihet. Med andre ord er det slettes ikke alle som målbærer oppfatning som utvetydig kan karakteriseres som enten høyreradikalt eller høyreekstremt. Her befinner vi oss i et politisk landskap som det ikke er lett å få god oversikt over.

Behring-Brevik, fascisme og politiske tradisjoner i Europa

Når alt kommer til at skiller det høyreekstreme lag med de høyreradikale først og fremst ved at det forkaster idealer om et nasjonalstatlig, liberalt demokrati til fordel for et fascistisk orientert tankegods. Like fullt ligger motsetningen mellom de etno-nasjonalistiske og overnasjonale der som prinsipielle størrelser. Behring-Breivik tydeliggjør nettopp dette. Et forhold er at han har gitt avkall på det liberale demokratiet. Noe annet er, som den italienske historikeren Andrea Mammone har argumentert for, at det slettes ikke er høyreradikal etno-nasjonalisme man finner hos Behring-Brevik. Det er en høyreekstremistisk, paneuropeisk visjon som står i sentrum. Hadde han vært etno-nasjonalist, ville alle «rotekte» nordmenn i hans øyne vært offere (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare, og ikke skyldige han måtte drepe.

Mammone mener at et fellestrekk ved de mange, mindre (og noen ganger ikke så små…) partiene som befinner seg på ytterst høyre fløy i en rekke europeiske land, er visjonen om et «rent» Europa, et Europa uten migranter.  Dersom man skal forankre disse partiene det i Europas ulike politiske tradisjoner,  finner vi altså noen ganger mer slektskap med høyreekstremistisk tenkning enn med høyreradikal ento-nasjonalisme. For paneuropeismen har lange tradisjoner, og en del av den hører helt klart fascismen til. Når arbeidet med å skape et nytt, fredfullt og overnasjonalt Europa ble satt i gang etter den andre verdenskrigen, meldte flere fascister og tidligere nazister seg på banen. Blant de mange Mammone nevner i den forbindelse, er den svenske fascisten Per Engdahl. På de ruinene krigen hadde lagt verdensdelen i, hadde disse aktørene visjoner om å etablere en fascistisk, pan-europeisk enhet. Nå gikk det jo heldigvis slik at den liberale versjonen av et overnasjonalt Europa vant fram.

Poenget er imidlertid at den høyreekstreme visjonen om et korporativt, overnasjonalt, raserent Europa likevel ikke avgikk med døden. Det finnes strømninger som forfekter en tilsvarende visjon om et enhetlig Europa, bygget på fascistiske ideer, hevder Mammone. I dette bildet identifiseres Europa som den hvite bastionen mot ikke-hvite barbarer, representert ved globalisering, migrasjon og islam. Behring-Breiviks massedrap og terrorangrep bør forstås i lys av en slik ideologisk kontekst. Han oppfattet seg selv som (slik Mammone formulerer det) "(…) a pure combatant on behalf of a community with a glorious and pure past". Konklusjon er at den høyreekstremismen som begrunnelsen for massedrapene kan er  uttrykk for har røtter i en av Europas politiske tradisjoner.

Ideer forveksles med folk

Når aktører som f.eks. kirkehistoriker Oftestad hevder at kritikk av innvandringspolitikken og av islam både marginaliseres og fratas legitimitet, er dette generaliserende påstander uten belegg. Den politikken som føres når det gjelder innvandring kan kritiseres fra flere ulike ståsteder. Det samme gjelder kritikk av islam, religioner og religiøse praksiser.

Både de som er inspirert av typisk høyreradikale perspektiver og de som heller i retning av høyreekstreme visjoner om et «rent» Europa argumenterer ofte på måter som - i beste fall - gjør det uklart om det er folk og folkegrupper i seg man er i mot eller om det er ideer og kulturelt forankrede praksiser som kritiseres. Etno-nasjonalistiske perspektiver har en tendens til å framstille innvandrere som essensielt uforenlige med det man oppfatter som sentrale norske verdier og praksiser man bare kan dele i kraft av etnisitet og slektskap. Det paneuropeiske perspektivet heller mot det rasistiske når såkalt sivilisasjonsmotsetninger (clash of civilizations) reduseres til en relasjon mellom folkegrupper og ikke en relasjon mellom motstridende ideer.

I begge tilfeller evner man ikke å se at det dreier seg om ide- og verdimessig motsetninger som i realiteten går på tvers av folkegrupper. Det er når perspektivene, argumentene og retorikken heller i disse retningene, at man - enten man liker det eller ikke - lett blir assosiert med de ytterliggående perspektivene som f.eks. Fjordman gir uttrykk for, og som har blitt gjentatt i Behring-Breviks skiftelige begrunnelsene for massedrapene og terroren.

Når man, som mange rent faktisk også gjør, i stedet kritiserer innvandringspolitikk eller islam på måter som klarer å skille ideer og verdier fra befolkningsgrupper i seg selv, tror jeg det sjelden forekommer forsøk på delegitimering fra noe som helst hold, nettopp fordi det ikke finnes noe grunnlag for det.Her snakker vi altså om de debattantene og politikerne som er opptatt av ideer og verdier som universelle størrelser, som noe som kan og må gjelde for hele verdens befolkning. Først da evner man å se at i den grad noen som helst handler om the clash of civilizations, går skillet på på tvers av grensene mellom befolkningsgrupper.