Den andres frihet

Seniorforsker Henrik Thune kritiserer Walid al-Kubaisi, Unni Wikan og Halvor Fosli i Dagbladet for pessimisme og manglende tro på den demokratiske utviklingen i Egypt.

Hva er grunnlaget for kritikken? Jo, de er for opphengt i å kritisere islamistene i Egypt!

Al-Kubaisi, Wikan og Fosli nyanserer rett og slett ikke, og de villeder den norske allmennheten med det som ifølge Thune er «irrasjonell frykt for islam». De er også «bekymret for den andres frihet».

Spørsmålet vi kan stille oss er følgende: Hvilken frihet er det i realiteten Brorskapet eller lignende bevegelser ønsker?

Jeg skal ta opp to punkter i kronikken til Thune for å besvare spørsmålet. Det ene handler om en malplassert sammenligning som allmennheten ofte har fått servert de siste årene, vanligvis fra norske akademikere som burde vite bedre: «Det er en konservativ muslimsk massebevegelse ikke ulik europeiske kristendemokratiske partier på 1950-tallet.»

Bjørn Olav Utvik ved UiO understreker det samme poenget nylig: «Brorskapet er et konservativt muslim-demokratisk parti. De opererer i en «setting» som KrF i Lyngdal på 1950-tallet.» Hilde Henriksen Waage, også ved UiO, sier det samme i Søndagsavisa 7. mai 2006: «Hamas er det nærmeste man kommer KrF og norsk lekmannsbevegelse.>>

Ja, såkalte religiøse demokrater har visse ting til felles, som for eksempel at samtlige ønsker mer religion i samfunnet. Mer konkrete saker har de også til felles: De er abortmotstandere, mot LHBT-rettigheter, for konservative kjønnsroller også videre.

Men akkurat på disse områdene ser man også store forskjeller mellom bevegelsene. Særlig mellom det man kaller kristendemokrater og islamistiske massebevegelser. Sistnevnte tar det enda lengre ut enn deres  kristne kollegaer i Vesten.

Mens vestlige kristendemokrater er moderate og ikke er tilhengere av teokratisk styreform, er islamistenes fremste mål et teokrati hvor sharia råder på alle plan og nivåer i samfunnet, i den private så vel som offentlige sfæren. Hva er islamistenes fremste middel for å nå målet? Jo, det er nok de demokratiske spillereglene.

Forskjellene mellom dem er flere: Mens kristendemokrater ikke ønsker likekjønnet ekteskap (og noen ganger ikke partnerskap heller), ønsker sistnevnte at homofile straffeforfølges og i verste fall drepes.

Mens noen kristendemokrater ønsker at kvinner skal være sømmelig kledd, ønsker islamistene at kvinnen skal ha begrenset bevegelsesfrihet, og at hun ikke skal være likestilt med mannen.

Ja, jeg er klar over at de som har sans for Brorskapet vil komme løpende og si: Men hva med de kvinnelige politikere i Brorskapet? Ja, hva med dem? Brorskapets kvinnesyn blir ikke mindre forkastelig av at de har noen få kvinnelige politikere (3 i nasjonalforsamlingen).

Men Brorskapet er også mot forslaget om å omstrukturere det nasjonale kvinnerådet slik at man kan effektivisere kvinnens rolle i samfunnet og politikken, og de er kritisk til at en kvinne kan inneha stillingen som president.

Jeg ville ikke en gang sammenlignet Kristent Samlingsparti med Brorskapet. De ønsker ikke at Norge skal ha noen teokratisk styreform. Brorskapet og de som er enda mer reaksjonær enn dem, salafistene (som han her som avbryter et møte i nasjonalforsamlingen) ønsker en islamsk stat i Egypt. De er ikke redde for å si det høyt nå som de har betydelig med støtte i Egypt.

Å kritisere Det Muslimske Brorskapet og salafistene er helt nødvendig. Kritikken handler ikke om en frykt for «den andres frihet», som Thune hevder, men den bunner i en genuin bekymring for den andres frihet.

Hvem er «den andre» det er snakk om? Jo, det er nok egyptiske kvinner, koptere, LHBT, annerledestenkende og annerledestroende.

Det andre punktet gjelder følgende uttalelse fra Thune: «Spørsmålet er hvordan man kan være for demokratiets fulle blomstring og revolusjonære framvekst her i Europa, og samtidig anvende andre kriterier for politikk i den arabiske verden.»

Det er et godt spørsmål. Men istedenfor å støtte demokratiets blomstring i Midtøsten helt og fullt (som bør motivere en bekymring for den andres frihet), angriper Thune de som kritiserer en teokratisk og menneskefiendtlig bevegelse.

Selvfølgelig skal man ikke bruke andre kriterier på andre enn oss selv. Men det betyr også at man ikke skal forvente mindre av egypterne enn av andre. Når Thune gjør det, blir han nedverdigende.

Når man sitter i det kalde nord og bagatelliserer Brorskapets egentlige ønsker, tror man virkelig at man støtter liberale og sekulære egyptere, eller kopterne, da?

Nå som den arabiske våren går inn i en ny fase, må vi i Vesten i hvert fall ikke romantisere den aggressive islamistiske bevegelsen i Midt-Østen og Nord-Afrika (MENA), men følge den med argusøyne og kritisere den hele tiden. Da viser vi i alle fall et snev av solidaritet ovenfor minoriteter som ikke ønsker islamistenes maktovertakelse.

Vi må fortsette å tro på den demokratiske utviklingen i Egypt og MENA. Men vi kan ikke være naive og godtroende overfor islamistbevegelsen. Vi i Vesten må ta systematisk avstand fra den autoritære statsmakten som har falt i Egypt, Tunisia, Libya, og som også snart vil falle i Syria og Yemen.

Demokrati har alltid vært en del av en større pakkeløsning som inneholder den liberale rettsstaten, menneskerettigheter, likestilling og minoriteters rettigheter.

Ønsker Thune å dyrke «de laves forventningers rasisme», må han også akseptere at islamistenes maktovertakelse vil gå utover kvinner, religiøse minoriteter, annerledestenkende og annerledestroende. Har han noe imot det, burde han ikke angripe al-Kubaisi, Wikan og Fosli, men rette sin kritikk i en annen retning: mot islamistene.

Dette innlegget er postet hos Minervanett.no

PS: En setning er tatt med i dette innlegget.