Verdidebatt

Demokrati, ytringsfrihet – og ytringsansvar

Det er ikke sensur når seriøse medier avviser rasisme og andre ekstreme «meninger» og påstander. Det er en ansvarlig omgang med virksomme ord.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gang på gang hører vi at det bedrives sensur når «noen» ikke får på trykk sine synspunkter eller ikke får delta i TV-debatter. Dette kalles også en vilje til å «kneble» dissentere. Et ferskt eksempel finnes i denne posteringern til Ole Jørgen Anfindsen her på Verdidebatt.no: http://www.verdidebatt.no/debatt/post249377.zrm

Men dette er et klassisk eksempel på usaklig debatt hvor man bryter med en sentral saklighetsnorm. For bruk av ord som «sensur» og «å kneble» er klart tendensiøse (faktisk ganske uriktige) gjengivelser av både en situasjon og meningsmotstanderes posisjon.

For det første: Det er ikke sensur når en redaksjon avviser å trykke eller på annen måte videreformidle et innlegg, en kronikk eller artikkel. Det hører med til enhver redaktørs/redaksjons soleklare rett å avvise de bidrag man ikke ønsker.

Det ville da også være tåpelig om man forlangte at Vårt Land skulle ta inn kronikker som forsvarte satanisme, pornografi eller lignende. Det ville stride mot Vårt Lands verdigrunnlag og redaksjonelle profil. Det er heller ikke Vårt Lands ansvar om forfatteren av nevnte kronikker ikke finner andre publiseringskanaler. Det er rett og slett ingen som har noen trykke- eller publiseringsplikt. Det innebærer en høyst reell mulighet for at kronikker av nevnte type slett ikke blir publisert. That’s life.

Sensur handler om statlig eller myndighetsbasert forhåndskontroll med det som skal publiseres i et land. Vi har ikke slik sensur i Norge. Dersom myndighetene reagerer på at noe er publisert – statshemmeligheter for eksempel – vil det skje en rettsforfølgelse etter publiseringen. Og det vil være domstolene som avgjør om noe ikke burde vært publisert, dvs. om loven er brutt.

Uttrykket «å kneble» er langt mindre presist enn sensur. Det er likevel kraftigere gjennom sin implisitte påstand om at noen, nærmest med alle midler, hindres i å uttrykke seg. Men det er like lite en saklig, enn si korrekt, beskrivelse av dagens situasjon. I dag finnes det en enorm mulighet til å uttrykke seg, takket være Internett, men også fordi det er langt enklere å trykke bøker og blader enn noen gang tidligere i historien.

Men dette innebærer heller ikke noen automatisk rett til også å bli hørt, til å slippe til i store aviser, radio, fjernsyn osv. Igjen vil det ligge redaksjonelle og andre faglige vurderinger til grunn for hvem som slipper til i slike medier. At man selv eller meningsfeller ikke slipper til, kan være et problem, men det kan også være svært, svært gode grunner til det.

For det andre: Etter 22. juli og i lys av at det er mange som deler store deler av Anders Behring Breiviks meninger og tankegods, er det en del av oss som har påpekt nødvendigheten av å vise ytringsansvar. Det har – for de fleste – blitt ganske klart at ord virker, at meninger kan motivere handlinger. Da har vi alle et ansvar for hva vi sier og formidler. For hvis det som blir ytret er hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt i sin form og sitt innhold, så kan dette lede til ganske så konkrete overgrep og uhyggelige handlinger.

I tillegg kommer at en del av det som blir sagt, i seg selv er krenkende og diskriminerende.

Å kreve at den som yterer seg utviser ytringsansvar, har intet med sensur og/eller knebling å gjøre. For selve kravet om å utvise slikt ansvar, er samtidig å stille noen til ansvar for deres ytringer. Det er nettopp det et åpent og demokratisk samfunn skal gjøre. Det er nettopp slik ytringsfriheten skal brukes. Til å kritisere andre. Til å stille til ansvar.

Med andre ord: I lys av en rimelig begrepsbruk og presisering, kan vi slå fast at Anfindsen slett ikke har blitt sensurert og langt mindre kneblet. Det samme gjelder for utallige andre med tilsvarende meninger. Dette bevises av rekken av nettsteder som formidler deres tankegods. Det bevises også av utgivelsen av Hanne Nabintu Herlands bok, som har fått mye omtale (på tross av mengder av feil, uetterretteligheter og manglende sammenheng).

Men for noen er det tydelig at en kraftig imøtegåelse er noe man skal ha seg frabedt. Det er kritikken av de framførte synspunktene, inkludert den ganske naturlige påstand om at uriktige, alarmistiske, aggressive, hatefulle og diskriminerende påstander slett ikke burde være framsatt, som opprører Anfindsen og en del av hans meningsfeller. Men denne holdningen viser bare et ganske umodent forhold til ytringer, ytringsfrihet og ytringsansvar. For man må faktisk regne med å bli stilt til ansvar også for det man ytrer.

Lars Gule

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt