Solveig A. Wahl

21

Multikulturalismen – sett med en kvinnes øyne

Når multikulturalismen gjør syk: Hvorfor har mange innvandrerkvinner fra Asia og Afrika kroniske smerter som legene ikke kan forklare medisinsk? Hvorfor har religiøse organisasjoner fått så mye makt i Norge? Kan vi skape verdens mest inkluderende sam

Publisert: 24. feb 2012


Min nysgjerrighet på multikulturalisme ble vekket av Haakon Hellenes’ kommentar i en annen tråd der han blant annet sier:

’(…)Venstresiden har dessverre alltid hatt for vane å tilskrive alle problemer, som måtte manifestere seg i enkelte parallell- og subkulturer, med utgangspunkt i en materiell historieforståelse, en historieforståelse med ensidig fokus på sosioøkonomiske forklaringsvariable. (…)

De primære årsakene til gettodannelser i forbindelse med enkelte innvandrergrupper er de kulturelle og ofte religiøse forskjellene mellom majoritet og minoritet; de primære årsakene gjelder i høy grad verdirelaterte spørsmål. Det dreier seg rett og slett om store forskjeller i synet på samfunnets og enkeltmenneskets kjerneverdier.

            Når disse forskjellene, som ofte har å gjøre med patriarkalske, autoritære og hierarkiske strukturer, rendyrkes og forsterkes over tid, godt hjulpet av religiøse dogmer, forsterkes også tendensen til å ta sterk avstand fra alt storsamfunnet representerer, og konsekvensen kan fort bli at mange, især unge menn, i lavere og lavere grad tar utdanning, og i høyere og høyere grad faller utenfor arbeidsmarkedet. (…)

            Ut fra det multikulturalistiske tankesettet, som nok har vært toneangivende i de europeiske storsamfunnene de siste tyve-tredve årene, har disse grunnleggende forskjellene i kjerneverdiforsåelse aldri vært klart erkjent.’ Sitat slutt

En god oppsummering tenkte jeg og nikket – i første omgang.Så murret spørsmålene:Er det sant at de primære årsaker til gettodannelse og mangel på integrering i enkelte innvandrergrupper er kulturelle og ofte bunner i religiøse forskjeller mellom majoritet og minoritet? Og kan vi være så sikre på at menneskene i disse gruppene ønsker å ha det slik – bo i gettoer/ segregerte områder preget av fattigdom og sosioøkonomiske problemer? Hvorfor, tenker jeg, er kommunens mangel på kreativ helhetlig styring av innvandrerbosettingen underkommunisert - er den mulig villet? Og ikke minst: Hvilken rolle spiller multikulturismen for menneskene som strever med å integrere seg? Min erfaring erat det som regel er storsamfunnets menn som definerer årsaken til problemene. Finnes det kvinners forklaringsmodeller?

 Et søk på multikulturalisme ga treff på Farida Ahmadi! Ahmadi er fra Afghanistan med fire års medisinutdannelse, avbrutt i 1982 av sovjetisk invasjon av Kabul. Hun kjempet mot fundamentalisme og for kvinnenes rettigheter og ble fengslet for det. I 1991flyktet hun, fikk politisk asyl i Norge, og i 2006 publiserte hun sin hovedoppgaven i sosialantropologi. ”Tause skrik. Smerte og multikulturalisme blant minoritetskvinner i Oslo”–  en kvinnes kroppslig innlevelse kalt empati, erfaring, viten, resonnering og studie av immigrantkvinners tanker, erfaringer, smerte og følelser rundt vårt tema. Hun har erfart hvordan gettoområde ser ut fra innsiden og hvordan det oppleves å bo der. ”Min bakgrunn som politisk flyktning og med tilskrevet status som minoritetskvinne i Norge har gitt meg mange utfordringer når det gjelder å forme min fremtid i det norske samfunnet. Denne avhandlingen er en del av denne prosessen. Mine beskrivelser fra gettoområdene i Oslo er det jeg kan kalle erfaringsnært.” (s. 5)

”Tause skrik” er en kvalitativ studie av minoritetskvinners nærmest kroniske fysiske og psykosomatiske smerter og er skrevet for å synliggjøre deres smertefulle sosiale felt. I forordet sier Ahmadi: ”I Norge eksisterer en implisitt multikulturalisme som politisk strategi. Jeg kaller dette den uoffisielle multikulturalismen. Uoffisiell fordi Norge ikke uttrykkelig har en multikulturell politikk slik Canada har. Likevel mener jeg at en uoffisiell multikulturalisme utgjør en dominerende politisk strategisk tenkemåte i Norge som skaper og reproduserer smerte og ulikhet.” (s. 3) ”Det ser ut til at politikerne under Soria Moriadiskusjonene var opptatt av å danne en regjering for ”oss nordmenn”, sier hun, en regjering for den norske nasjonen. ”Regjeringens forestilte fellesskap (den norske nasjonen) identifiseres med norsk etniske personer. Minoriteter (de andre) tilhører ikke dette fellesskapet.” (s. 13)

Fra et feministiske perspektivet som Ahmadi var vant til å anvende, forestilte hun seg at årsaken til smerten og mangel på integrasjon lå i mannsdominans. Likevel merket hun seg etter hvert at også mennene hadde det vanskelig. De selv ønsket å forbedre sin egen og sin families situasjon. Hun endte opp med å gi multikulturalismen skylden for at kvinnene ikke blir integrert i vårt samfunn.

Multikulturalisme passer best på vestkanten, konstaterer Ahmadi, mens denne forklaringsmodellen som ser mennesker bare ut fra kultur, etnisitet og religion fører til konflikt i det lavere sosiale lag. Man har da glemt klasseperspektivet. I stedet for å sette seg inn i de sosiale problemene, velger multikulturalisten å forklare forskjellene med kultur. Multikulturalismen skaper også et sterkt skille mellom “oss” og “dem” – ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen. Multikulturalismen marginaliserer innvandrere og påfører dem smerte, noe hun underbygger i sin avhandling.

Som andre forskere har påpekt, sier også Ahmadi at det er feil å forklare problemene utelukkende med islam eller patriarkalske kultur. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene! Informant Arezo sier til Ahmadi at: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Som samfunnsvitere før har påpekt, forsterkes grensene når en gruppe opplever sin identitet og moralske orden truet, for eksempel på grunn av diskriminering. Den sterke kontrollen må forstås i denne sammenhengen.

Ahmadi argumenterer også for at ”den essensielle forskjellen mellom majoritet og minoritet – slik som i samfunnet som sådan – ikke går langs kulturelle og religiøse skillelinjer, slik det fremstilles innen en multikulturalistisk diskurs. Forskjellen skapes av sosioøkonomiske faktorer på individnivå som manifesteres i form av fattigdom, arbeidsledighet og mangel på nettverk, kunnskap og utdannelse. På et erfaringsmessig eller fenomenologisk nivå skaper disse forholdene i sin tur mer smerte og lidelse. Dette tilsløres innen en multikulturalistisk tenkemåte.” (s. 16)

Multikulturalismen er også ansvarlig for at religiøse organisasjoner har fått stor makt og at trossamfunn ledet av personer som åpent sier at det er legitimt å slå kvinner, har fått økonomisk støtte fra norske myndigheter. Videre retter Ahmadi mye av sin kritikk mot et senter hun kaller ”Jacob-senteret”, et senter for innvandrerkvinner der hun var på feltarbeid. ”Senteret beskriver seg som ”et sted å være” slik at isolerte kvinner får mulighet til å komme seg ut fra hjemmene sine og de sier at de jobber på ”kvinners premiss” (s. 25). I kapittelet ”Jacob-senterets arabiskkurs ”Kunstige grensemarkeringer og reproduksjonen av 'de andre'”sier Kamilla til Ahmadi: “Våre usynlige smerter er kultur. Alle snakker om kultur, vår norsklærer sier: ’Dere må være stolte av deres kultur’. Våre foreldre er redde for at vi blir norske. Ingen ser på oss at vi er vanlige ungdommer med våre behov.” (s. 149) Senteret nyter stor respekt og er og drevet på kristent verdigrunnlag.

”Jacob-senteret” har strengt etnisk atskilte grupper for omskjæring, koran, matlaging og tvangsekteskap og gruppene er uten tilknytning til hverandre. Man skal holde på eget språk og lederne er personer som er i samme situasjon og fra samme bakgrunn som resten av gruppedeltagerne. Slik bidrar senteret til å opprettholde kvinnenes smerte isteden for å hjelpe dem ut av isolasjonen!

Med andre ord er senterets aktiviteter basert på “innvandrernes kultur og religion” selv om kvinnene var mer opptatt av praktiske ting som jobbsøk, enn om å lese koranen. Budskapet i Korangruppen er lite hjelpsom. ”Jeg kom til Korangruppa for å finne fred og ro, men læreren preket som min svigermor som snakker om islam”, sierArezo. Til Ahmadi fortellerlederen av senteret ”…at kvinnene selv ønsker å lære om Koranen og at dette var en av grunnene til at de hadde gruppen. Korangruppen var ifølge ham et tiltak som skulle gi kvinnene innsikt i sine rettigheter og i helsespørsmål gjennom studiet av Koranen. Etterpå kan de bli integrert i det norske samfunnet, mente senteret.” (s. 26)

Ahmadi startet oppgaven med å stille spørsmål om Norge er verdens mest inkluderende samfunn og den slutter med ”Anbefalinger” for hva som skal til for å integrere også de fattigste av immigrantkvinnene. Hun viser til statsminister Jens Stoltenbergs kronikk i Dagsavisen 7. januar 2006 ”Mål: Verdens mest inkluderende samfunn”. Der sier han: ”Mennesker som føler seg utenfor, unyttige og uviktige har vanskelig for å bli en del av det gode fellesskapet. Derfor må vi legge til rette for at folk kommer videre, gjennom tilrettelegging for språkopplæring, utdanning og arbeidstrening slik at det blir et innhold i livet, og slik at de igjen kan bidra til fellesskapet her.” 

En del svar på mine spørsmål ble annerledes enn jeg hadde forventet. Så jeg sitter igjen med nye spørsmål: Er det norske majoritetssamfunn villig til å inkludere disse menneskene og dermed skape Norge til verdens mest inkluderende samfunn? Eller er det mer bekvemt å bibeholde den uoffisielle multikulturalismen? Trenger vi et ”dere og oss” til hjelp for egen selvfølelse eller som kompensasjon for manglende sådan? Har noe forandret seg i positiv retning siden 2006?

Takk til Farida Ahmadi for tankevekkende arbeid i ”Tause skrik. Smerte og multikulturalisme blant minoritetskvinner i Oslo”. Det var smertelig å lese den somaliske kvinnen Tajebas utsagn: ”Smertene fra omskjæring er mindre enn smerten som følger av å være arbeidsledig og fattig.”

Før jeg legger ned pennen er jeg nødt til å gjengi en flik av Arezo’ liv, fortalt i kapittelet ”Å bryte den tause undertrykkelsen. Nok er nok: Nora i hijab og kampen mot egen kultur” (s. 146-49)

”I bilen på vei for å besøke mannens søster, sprekker hun: Hun tar av seg sløret, ruller det sammen og kaster det på mannen mens han kjører. Hun sier til ham:’Dette er din ære! Vær så god, ta din ære! Det er ikke min ære lenger! Jeg vil bli som norske kvinner, slik at det er hyggelig å snakke med meg. Jeg vil lære meg noe! Det var du som krevde at jeg måtte bære slør og være en skikkelig muslimsk kvinne, slik at vi kunne være en stolt pakistansk familie i det norske samfunnet, og at jeg ikke skulle bli påvirket av de norske kvinner. Jeg er et menneske! Du tror ikke på det du forteller meg? Du sier jeg skal være ærbar og ikke bli som norske kvinner, men du sier det er hyggeligere å snakke med dem!’”

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Solveig A. Wahl. Gå til den siterte teksten.

Det var smertelig å lese den somaliske kvinnen Tajebas utsagn: ”Smertene fra omskjæring er mindre enn smerten som følger av å være arbeidsledig og fattig.

Hvorvidt smerter er mer utbredt bland innvandrerkvinner enn blant andre, kjenner jeg faktisk ikke godt nok til, men siden jeg selv er rammet av smerteproblematikk har tematikken så absolutt vært noe som har vekket min interesse.

Jeg samstemmer med Tajeba i dette at sosial status kan bidra til økte smerter. Nå er det så ymse hva som regnes som fattigdom - særlig her til lands, men bare det å få sin økonomi redusert til noen-og-seksti prosent ved langvarig sykdom og tap av sykepenger, kan være temmelig dramatisk for enhver. Å være avhengig av sin manns velvilje for å kunne overleve, er også helt sikkert traumatisk for mange kvinner. Det burde være en menneskerett å få mulighet til å forsørge seg selv.

Det er klart at psyke og soma henger tett sammen og påvirker hverandre sterkt. Derfor er det ofte umulig å definere smerter av kronisk og langvarig art. Det man vet sikkert, er at enkelte mennesker er disponert for å utvikle kroniske smerter, mens andre kan oppleve mye av det samme, uten å gjøre det. Våre opplevelser og livshistorier spiller definitivt inn, men får altså ikke helt samme resultat hos alle. Derfor kan vi ganske enkelt ikke konkludere skråsikkert med noe som helst. Bare ta enkeltindividets opplevelser på alvor. Det å ikke bli trodd, er ofte det mennesker med såkalte "usynlige helseplager" synes er den aller verste belastningen.

Du spør: " Er det norske majoritetssamfunn villig til å inkludere disse menneskene og dermed skape Norge til verdens mest inkluderende samfunn?"

Selv er jeg mer interessert i å stille dette spørsmålet med samtlige av Norges befolkning i tanke. Innvandrerkvinner inkludert. For vi har en lang vei å gå, på veldig mange områder når det kommer til spørsmålet om inkludering. Det er mange som opplever å eksluderes fra et arbeidsmarked de gjerne ville vært en del av. Av ulike årsaker. I veldig mange tilfeller, er det slett ikke mye som skal til av endringer heller, for at slik tilrettelegging skulle være mulig. Men man tenker gjerne kortsiktig og på hva som er lønnsomt eller ikke. Ikke på individets behov for å føle egenverdi og tilhørighet.

For endel innvandrerkvinner er det en lang vei å gå for å oppnå den individuelle friheten mange andre tar for gitt. Men det er en kamp ingen andre kan kjempe for dem. Støtte dem, kan man imidlertid utmerket godt. Å "bryte den tause undertrykkelsen" er helt nødvendig, men må desverre gjøres av hver enkelt kvinne som er undertrykt, enten hun er innvandrer eller etnisk norsk.

Kommentar #2

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

For endel innvandrerkvinner er det en lang vei å gå for å oppnå den individuelle friheten

Jeg vet ikke om du har hatt tid til å lese hovedoppgaven. Jeg selv ble dypt rystet noen ganger.

I fht multikulturalismen er dette ekstra vanskelig for kvinnene som vil tilhøre det norske samfunn, fordi de da kommer under et dobbelt press: Fra mann/ familie, og fra storsamfunnet som dytter dem tilbake til en kultur som er utenfor storsamfunnets. Kvinnene lider under å være “ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen”. Og akkurat det kan man jo uvergelig skjønne på mange av debattene, synes jeg.

Et lite eksempel på implisitt multikulturalisme som politisk strategi er da somaliske brukerne på ”Jacob-senteret” av senteret ble bedt om å kle seg i sine tradisjonelle klær og lage mat fra hjemlandet. Det minner meg om turismens underholdning der de ”eksotiske andre” ble utstilt. Det er mange slike småting som forteller ”de andre” at man ønsker dem annerledes.

Sissel Johansen: ’Selv er jeg mer interessert i å stille dette spørsmålet med samtlige av Norges befolkning i tanke. Innvandrerkvinner inkludert.

Det er jeg også ... egentlig . Men da må storsamfunnet tillate det.

Kommentar #3

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Sikkert mange grunner til det. En erfaring jeg har er at i en del kulturer er det ingen tradisjon for psykisk lidelse, slik at det gir seg uttrykk i somatisering. Forklaringsmodellen er at jeg er fysisk syk, da de ikke har noen annen forklaringsmodell. Psykisk lidelse i seg selv kan selvsagt også gi fysisk smerte. Mennesker som opplever overgrep som små kan få endringer i hvordan kroppen fungerer, leve med konstant stress som gjør at man får mye smerter. Smerter som ofte har blitt bortforklart som bare psykiske, mens de er helt reelle.

Kommentar #4

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Psykisk lidelse i seg selv kan selvsagt også gi fysisk smerte.

Du har helt rett i at mennesker 'som opplever overgrep som små kan få endringer i hvordan kroppen fungerer, leve med konstant stress som gjør at man får mye smerter.' Det tenkte jeg på selv. Så får mange kvinner altså en dobbeltskvis fordi de ikke kan få lov til å integrere seg i det norske samfunn - ikke bare av sin familie men heller ikke av storsamfunnet.

 Selv er jeg også en god del opptatt av bosettingsmønsteret her i Oslo – særlig fordi jeg ser at her jeg bor er det knapt problemer rundt alle dem som ser annerledes ut enn meg. Det må være resultat av det er den riktige blandingen av alle slags mennesker? Da tenker jeg på Ahmadis utsagn at multikulturalismen passer best på vestkanten. 

Tilfeldig kom jeg sist onsdagen over Aftenposten Aften (22.02.12) med en kommentar av Inger Anne Olsen: ”Hver mann sin villa? I Oslo tilbys barnefamilier boliger som er farlige å bo i. Likevel har vi ikke en eneste fremtredende boligpolitiker.” 

Kommentar #5

Arnvid Aakre

0 innlegg  84 kommentarer

"Oss" eller "jeg"?

Publisert over 7 år siden

Solveig, takk for innlegget - og jeg synes det igjen viser nødvendigheten av å ha et hovedfokus på det enkelte individ, og la kulturelle røtter, livssyn og andre referanserammer komme i andre rekke. Gjør vi ikke det, da ender vi opp med et personundertrykkende samfunn der mennesker blir puttet i båser og personligheter blir amputert.

Denne amputasjon skjer også om vi benytter et multikulturelt kaleidoskop for å se virkeligheten. Det enkelte individ vil alltid tape mot en slik virkelighetsforståelse, som andre virkelighetsforståelser som putter individer i båser - for til slutt gir individiene opp, og begynner å tenke 'oss' fremfor 'jeg'.

Kommentar #6

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Samfunnet og enkelindivider

Publisert over 7 år siden
Arnvid Aakre. Gå til den siterte teksten.

Solveig, takk for innlegget - og jeg synes det igjen viser nødvendigheten av å ha et hovedfokus på det enkelte individ, og la kulturelle røtter, livssyn og andre referanserammer komme i andre rekke

@Arnvid: Takker for perspektivet :). Du har rett - det er nødvendig å tenke enkelindivider. Det er dette som gjør Ahmadis avhandling så påtrengende. Jeg er forbauset over at man her griper til symptomene og ikke diskuterer årsakene. Jeg undres om det å bringe individer frem i lyset – gjør innvandresaken konkret, ikke minst at oppgaven er fokuset på kvinnen, gjør tråden stum? 

Det ser ut til å værelettere å ta fatt på symptomene (smerten) enn den politiske feilstyring: Den uoffisielle multikulturalismen og den feilstyrte boligpolitikken – kort sagt mangel på viljen til å inkludere mennesker som kommer hit – særlig de som kommer fra ikke-vestlige land.I andre diskusjoner opplever jeg lettheten i å diskuterer den gemene hopen med påklistret merkelapp innvandre, asylsøkere og binde dette sammen med kriminalitet og andre uhumskheter.

Var innom en visst nettside og fant flg tabloidoverskrift”Ran av ungdom er et voksende problem i Groruddalen”. Så leser jeg litt lengre ned at”(…) Stasjonsjef  på Stovner politistasjon,Espen Aas, forteller at det begås omlag 100 personran i Groruddalen årlig. Det er ingen ransbølge i øyeblikket og tallet holder seg noenlunde stabilt.(…)

-Det er svært mange typer ran, og mange aktører står bak. Vår erfaring er at når vi pågriper noen for dette, så roer trenden seg en stund, forklarer Aas”

Det saken egentlig gjelder er at ” Politiet jakter på seks til åtte personer etter ranet mot ungdommer på Ammerud og Grorud på mandag. De har ranet ungdom over hele byen. (…)

Ungdommene er i alderen 14 til 17 år og de fleste av dem bor i Groruddalen. Politiet har funnet noe av tyvgodset etter ranene på Grorud og Ammerud. Det skal blant annet dreie seg om mobiltelefoner og ipoder. Guttene er norske med somalisk bakgrunn.”http://www.groruddalen.no/jakter-grorud-ranerne-har-slaatt-til-i-hele-byen.5021848-77747.html

Jeg håper at man straks begynner å tenke kreativ forebygging. Med Tveitagjengen i frisk minne bør noe positivt skjer NÅ!

Det er uhyggelig hvordan skjevvinklingen/ overfokuseringen på ovennevnte nettsted gir inntrykk av at denne bydelen nærmest er en gangsterbydel, en no-go-zone. Det står ikke ett ord om kommunepolitikernes uansvarlig boligpolitikk og manglende vilje til å inkludere/ integrere! Måtte ta en titt på forsiden til Groruddalen.no. Den viser jo at der foregår like mye vanlig aktivitet som i andre bydeler. 

Edit: Og så er det jo noen som faktisk tenker integrering i Groruddalen :)))

 http://www.groruddalen.no/boehler-og-lona-gaar-inn-i-grorud.5016573-77747.html

 

 

Kommentar #7

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Hellenes sier i en annen trå http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread249818/?next=120  # 134:’Og etter mange år var min konklusjon ganske så entydig i så måte: kolleger fra araberverdenen og Pakistan og India var sterkest preget av de autoritære og totalitære tankegodset, faktisk i betydelig høyere grad enn afrikanere med røtter i Det Sørlige Afrika.

Tilsvarende erfaringer har andre norske kolleger jeg har god kontakt med gjort i Afrika og i andre steder i verden.

Senere mener jeg at jeg har fått disse antagelsne bekreftet også i Norge; jeg bor på Grønland som pr. i dag vel er norges mest komopolitiske bydel, og omgås til daglig folk som stammer fra noen titalls nasjoner.

Derfor mener jeg det er berettiget å si at Norge står overfor betydelige integreringsproblemer som ikke minst skyldes den autoritære, den patriarkalske og den hierarkiske livsanskuelsen. Og religion er en ikke uviktig faktor for opprettholdelse av denne anskuelsen.’

Det er ikke lett å få i stand politisk vilje til integrering når kommer til reelle praktiske løsninger. Ut fra Ahmadis erfaring og kunnskap ser nødvendigheten at vi snur fokuset bort fra ’den patriarkalske og den hierarkiske livsanskuelsen’ som mange kvinner og barn lider under, til fokuset på – nettopp kvinner og barn. Jeg har allerede sagt en del om dette her i tråden – blant annet om boligpolitikk og at vi må slutte å se på kvinnene som ”eksotiske innslag” i bybildet og på steder (som for eksempel på Jocob-senteret”. Dette er vist nok en stor kristen organisasjon som så ansetter muslimske kvinner til å ”hjelpe” andre muslimske kvinner. (avhandlingen er riktig nok 6 år gammelt og kanskje har noe forandret seg der (?)). Slik jeg oppfatter Ahmid så får kvinnene ikke hjelp til å integrere seg. Senteret formidler multikulturalismen isteden.

Over til barna og integreing: I Aftenposte Aften (29. 2. 12, s. 14-15) er det en ”ordveksling” mellom barnebyråd Torger Ødegård (H) og leder av Oslo AP, Jan Bøhler. Saken gjelder 2 barnehager som ligger med ca 800 meters avstand i samme bydel. I den ene er 5,5 prosent av barna minoritetsspråklige, i den andre 75 prosent. Den ene ligger nær småhusbebyggelsen, den andre nær blokkbebyggelsen. Dette mener Bøhler bør gjøres noe med ved opptak for han skjønner ikke at Ødegård etter så menge år i byrådsstolen ikke skjønner at dette er et problem. Ødegård mener at Bøhler forenkler grovt og skjønner ikke hvordan han i praksis skal jevne ut minoritetsandelen i barnehagene. Han synes Bøhlers holdninger sier ganske mye hvis man ønsker å fordele bort mennesker.

 

Vel, integrering er ikke lett, sett med  ine øyne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kommentar #8

Haakon Hellenes

4 innlegg  265 kommentarer

Litt om det autoritære, patriarkalske og hierarkiske.

Publisert over 7 år siden

Jeg har i mange videoer lagt vekt på at det autoritære, patriarkalske og hierarkiske tankesettet er en vesentlig faktor når det gjelder integreringsspørsmål. Og jeg har sagt at på gjennomsnittet er det betydelig forskjell når det gjelder dette tankesettet mellom majoritet og enkelte minoriteter i Europa og også i Norge.

Hva innebærer så et autoritært tankesett?

Omfattende forskning viser at autoritær oppdragelse fører til at mennesket preges av sterkt underkastende holdninger overfor autoriteter, det skapes holdninger som er basert på følelser og ikke fornuft, og autoritær oppdragelse medfører et lite fleksibelt tankesett, der intoleranse er et tydelig kjennetegn ved tankegang og adferd.
 
Det autoritære tankesettet er videre karakterisert ved sterke og ofte hatske følelser overfor alt det autoritære mennesket et oppdratt til å mislike, for eksempel kritikk av egen religion, kritikk av allment anerkjente autoriteter i vedkommendes kultur og, ikke minst, kritikk av egen adferd.

Det patriarkalske tankesettet innebærer at det er mannen som er familiens overhode, at det er menn som har vesentlig beslutningsmakt i storfamilie og klansammenheng og at det er menn som bør ha ansvar for viktige beslutninger på alle beslutingsnivå.

Det hierarkiske tankesettet følger naturlig av det autoritære og patriarkalske tankesettet: både i familiesammenheng, i bedrifter og i statlig sammenheng er det klart definerte nivåer oppbygd som et hierarki, der ansvar og makt konsentreres på toppen av hierarkiet.

Uviklingen over især de siste femti-seksti årene i Vest-Europa, og først og fremst i Skandinavia, har gått i retning av demokratisering på bred front, mindre hierarki og færre nivåer, sterkere ansvars- og myndighetsdelegeringen nedover i hierarkiet og likestilling mellom kjønnene. Og ikke minst er barneoppdragelsen blitt preget av oppdragelse til selvstendig og kritisk tenkning heller enn vanetenkning og blind tro på vedtatte dogmer og sannheter.

Jo - jeg holder fast ved at det er det autoritære, patriarkalske og hierarkiske tankesettet som skaper de største problemene for vellykket integrering. Ikke minst når dette totalitære tankesettet er ledsaget av religiøse doktriner og dogmer.

Kommentar #9

Solveig A. Wahl

21 innlegg  2668 kommentarer

Re: Litt om det autoritære, patriarkalske og hierarkiske.

Publisert over 7 år siden

Det er ikke noe særlig i ditt innlegg jeg er uenig i, Hellenes. Slik ser jeg det også og har sett realiteten i dette.! Men saken kan ses  fra en annen vinkel, har jeg nå lært. Så jeg spør om den uoffisielle (politisk styrte)  multikulturalisme er med på å forhindre integreringen. Er det bekvemt for oss med multikulturalisme og at alt ansvar skyves på autoritære, patriarkalske og hierarkiske tankesett - alle de forhold du påpeker??

Jeg tror på at kvinnene selv etter hvert ikke orker dette mer. Kvinner har øyer og ører og de har barn å ivareta. Vi må ikke motarbeide dem.

 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere