Multikulturalismen – sett med en kvinnes øyne

Min nysgjerrighet på multikulturalisme ble vekket av Haakon Hellenes’ kommentar i en annen tråd der han blant annet sier:

'(…)Venstresiden har dessverre alltid hatt for vane å tilskrive alle problemer, som måtte manifestere seg i enkelte parallell- og subkulturer, med utgangspunkt i en materiell historieforståelse, en historieforståelse med ensidig fokus på sosioøkonomiske forklaringsvariable. (…)

De primære årsakene til gettodannelser i forbindelse med enkelte innvandrergrupper er de kulturelle og ofte religiøse forskjellene mellom majoritet og minoritet; de primære årsakene gjelder i høy grad verdirelaterte spørsmål. Det dreier seg rett og slett om store forskjeller i synet på samfunnets og enkeltmenneskets kjerneverdier.

            Når disse forskjellene, som ofte har å gjøre med patriarkalske, autoritære og hierarkiske strukturer, rendyrkes og forsterkes over tid, godt hjulpet av religiøse dogmer, forsterkes også tendensen til å ta sterk avstand fra alt storsamfunnet representerer, og konsekvensen kan fort bli at mange, især unge menn, i lavere og lavere grad tar utdanning, og i høyere og høyere grad faller utenfor arbeidsmarkedet. (…)

            Ut fra det multikulturalistiske tankesettet, som nok har vært toneangivende i de europeiske storsamfunnene de siste tyve-tredve årene, har disse grunnleggende forskjellene i kjerneverdiforsåelse aldri vært klart erkjent.' Sitat slutt

En god oppsummering tenkte jeg og nikket – i første omgang.Så murret spørsmålene:Er det sant at de primære årsaker til gettodannelse og mangel på integrering i enkelte innvandrergrupper er kulturelle og ofte bunner i religiøse forskjeller mellom majoritet og minoritet? Og kan vi være så sikre på at menneskene i disse gruppene ønsker å ha det slik – bo i gettoer/ segregerte områder preget av fattigdom og sosioøkonomiske problemer? Hvorfor, tenker jeg, er kommunens mangel på kreativ helhetlig styring av innvandrerbosettingen underkommunisert - er den mulig villet? Og ikke minst: Hvilken rolle spiller multikulturismen for menneskene som strever med å integrere seg? Min erfaring erat det som regel er storsamfunnets menn som definerer årsaken til problemene. Finnes det kvinners forklaringsmodeller?

Et søk på multikulturalisme ga treff på Farida Ahmadi! Ahmadi er fra Afghanistan med fire års medisinutdannelse, avbrutt i 1982 av sovjetisk invasjon av Kabul. Hun kjempet mot fundamentalisme og for kvinnenes rettigheter og ble fengslet for det. I 1991flyktet hun, fikk politisk asyl i Norge, og i 2006 publiserte hun sin hovedoppgaven i sosialantropologi. "Tause skrik. Smerte og multikulturalisme blant minoritetskvinner i Oslo"–  en kvinnes kroppslig innlevelse kalt empati, erfaring, viten, resonnering og studie av immigrantkvinners tanker, erfaringer, smerte og følelser rundt vårt tema. Hun har erfart hvordan gettoområde ser ut fra innsiden og hvordan det oppleves å bo der. "Min bakgrunn som politisk flyktning og med tilskrevet status som minoritetskvinne i Norge har gitt meg mange utfordringer når det gjelder å forme min fremtid i det norske samfunnet. Denne avhandlingen er en del av denne prosessen. Mine beskrivelser fra gettoområdene i Oslo er det jeg kan kalle erfaringsnært." (s. 5)

”Tause skrik” er en kvalitativ studie av minoritetskvinners nærmest kroniske fysiske og psykosomatiske smerter og er skrevet for å synliggjøre deres smertefulle sosiale felt. I forordet sier Ahmadi: ”I Norge eksisterer en implisitt multikulturalisme som politisk strategi. Jeg kaller dette den uoffisielle multikulturalismen. Uoffisiell fordi Norge ikke uttrykkelig har en multikulturell politikk slik Canada har. Likevel mener jeg at en uoffisiell multikulturalisme utgjør en dominerende politisk strategisk tenkemåte i Norge som skaper og reproduserer smerte og ulikhet.” (s. 3) ”Det ser ut til at politikerne under Soria Moriadiskusjonene var opptatt av å danne en regjering for ”oss nordmenn”, sier hun, en regjering for den norske nasjonen. ”Regjeringens forestilte fellesskap (den norske nasjonen) identifiseres med norsk etniske personer. Minoriteter (de andre) tilhører ikke dette fellesskapet.” (s. 13)

Fra et feministiske perspektivet som Ahmadi var vant til å anvende, forestilte hun seg at årsaken til smerten og mangel på integrasjon lå i mannsdominans. Likevel merket hun seg etter hvert at også mennene hadde det vanskelig. De selv ønsket å forbedre sin egen og sin families situasjon. Hun endte opp med å gi multikulturalismen skylden for at kvinnene ikke blir integrert i vårt samfunn.

Multikulturalisme passer best på vestkanten, konstaterer Ahmadi, mens denne forklaringsmodellen som ser mennesker bare ut fra kultur, etnisitet og religion fører til konflikt i det lavere sosiale lag. Man har da glemt klasseperspektivet. I stedet for å sette seg inn i de sosiale problemene, velger multikulturalisten å forklare forskjellene med kultur. Multikulturalismen skaper også et sterkt skille mellom “oss” og “dem” – ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen. Multikulturalismen marginaliserer innvandrere og påfører dem smerte, noe hun underbygger i sin avhandling.

Som andre forskere har påpekt, sier også Ahmadi at det er feil å forklare problemene utelukkende med islam eller patriarkalske kultur. Det er majoritetssamfunnet som legger premissene! Informant Arezo sier til Ahmadi at: “Folk var ikke så strenge i Pakistan. Jeg vet ikke hva som har skjedd med pakistanere på Grønland”. Som samfunnsvitere før har påpekt, forsterkes grensene når en gruppe opplever sin identitet og moralske orden truet, for eksempel på grunn av diskriminering. Den sterke kontrollen må forstås i denne sammenhengen.

Ahmadi argumenterer også for at ”den essensielle forskjellen mellom majoritet og minoritet – slik som i samfunnet som sådan – ikke går langs kulturelle og religiøse skillelinjer, slik det fremstilles innen en multikulturalistisk diskurs. Forskjellen skapes av sosioøkonomiske faktorer på individnivå som manifesteres i form av fattigdom, arbeidsledighet og mangel på nettverk, kunnskap og utdannelse. På et erfaringsmessig eller fenomenologisk nivå skaper disse forholdene i sin tur mer smerte og lidelse. Dette tilsløres innen en multikulturalistisk tenkemåte.” (s. 16)

Multikulturalismen er også ansvarlig for at religiøse organisasjoner har fått stor makt og at trossamfunn ledet av personer som åpent sier at det er legitimt å slå kvinner, har fått økonomisk støtte fra norske myndigheter. Videre retter Ahmadi mye av sin kritikk mot et senter hun kaller "Jacob-senteret", et senter for innvandrerkvinner der hun var på feltarbeid. "Senteret beskriver seg som "et sted å være" slik at isolerte kvinner får mulighet til å komme seg ut fra hjemmene sine og de sier at de jobber på "kvinners premiss" (s. 25). I kapittelet "Jacob-senterets arabiskkurs "Kunstige grensemarkeringer og reproduksjonen av 'de andre'"sier Kamilla til Ahmadi: "Våre usynlige smerter er kultur. Alle snakker om kultur, vår norsklærer sier: 'Dere må være stolte av deres kultur'. Våre foreldre er redde for at vi blir norske. Ingen ser på oss at vi er vanlige ungdommer med våre behov." (s. 149) Senteret nyter stor respekt og er og drevet på kristent verdigrunnlag.

”Jacob-senteret” har strengt etnisk atskilte grupper for omskjæring, koran, matlaging og tvangsekteskap og gruppene er uten tilknytning til hverandre. Man skal holde på eget språk og lederne er personer som er i samme situasjon og fra samme bakgrunn som resten av gruppedeltagerne. Slik bidrar senteret til å opprettholde kvinnenes smerte isteden for å hjelpe dem ut av isolasjonen!

Med andre ord er senterets aktiviteter basert på “innvandrernes kultur og religion” selv om kvinnene var mer opptatt av praktiske ting som jobbsøk, enn om å lese koranen. Budskapet i Korangruppen er lite hjelpsom. ”Jeg kom til Korangruppa for å finne fred og ro, men læreren preket som min svigermor som snakker om islam”, sierArezo. Til Ahmadi fortellerlederen av senteret ”…at kvinnene selv ønsker å lære om Koranen og at dette var en av grunnene til at de hadde gruppen. Korangruppen var ifølge ham et tiltak som skulle gi kvinnene innsikt i sine rettigheter og i helsespørsmål gjennom studiet av Koranen. Etterpå kan de bli integrert i det norske samfunnet, mente senteret.” (s. 26)

Ahmadi startet oppgaven med å stille spørsmål om Norge er verdens mest inkluderende samfunn og den slutter med "Anbefalinger" for hva som skal til for å integrere også de fattigste av immigrantkvinnene. Hun viser til statsminister Jens Stoltenbergs kronikk i Dagsavisen 7. januar 2006 "Mål: Verdens mest inkluderende samfunn". Der sier han: "Mennesker som føler seg utenfor, unyttige og uviktige har vanskelig for å bli en del av det gode fellesskapet. Derfor må vi legge til rette for at folk kommer videre, gjennom tilrettelegging for språkopplæring, utdanning og arbeidstrening slik at det blir et innhold i livet, og slik at de igjen kan bidra til fellesskapet her."

En del svar på mine spørsmål ble annerledes enn jeg hadde forventet. Så jeg sitter igjen med nye spørsmål: Er det norske majoritetssamfunn villig til å inkludere disse menneskene og dermed skape Norge til verdens mest inkluderende samfunn? Eller er det mer bekvemt å bibeholde den uoffisielle multikulturalismen? Trenger vi et ”dere og oss” til hjelp for egen selvfølelse eller som kompensasjon for manglende sådan? Har noe forandret seg i positiv retning siden 2006?

Takk til Farida Ahmadi for tankevekkende arbeid i ”Tause skrik. Smerte og multikulturalisme blant minoritetskvinner i Oslo”. Det var smertelig å lese den somaliske kvinnen Tajebas utsagn: ”Smertene fra omskjæring er mindre enn smerten som følger av å være arbeidsledig og fattig.”

Før jeg legger ned pennen er jeg nødt til å gjengi en flik av Arezo' liv, fortalt i kapittelet "Å bryte den tause undertrykkelsen. Nok er nok: Nora i hijab og kampen mot egen kultur" (s. 146-49)

”I bilen på vei for å besøke mannens søster, sprekker hun: Hun tar av seg sløret, ruller det sammen og kaster det på mannen mens han kjører. Hun sier til ham:’Dette er din ære! Vær så god, ta din ære! Det er ikke min ære lenger! Jeg vil bli som norske kvinner, slik at det er hyggelig å snakke med meg. Jeg vil lære meg noe! Det var du som krevde at jeg måtte bære slør og være en skikkelig muslimsk kvinne, slik at vi kunne være en stolt pakistansk familie i det norske samfunnet, og at jeg ikke skulle bli påvirket av de norske kvinner. Jeg er et menneske! Du tror ikke på det du forteller meg? Du sier jeg skal være ærbar og ikke bli som norske kvinner, men du sier det er hyggeligere å snakke med dem!’”