Arnstein Vada

27

Har vi empati?

Ingenting setter større fart i en politiker og byråkrat enn egeninteressen. Vi ser det kan hende best i måten vi behandler psykisk sjuke mennesker og russkadde på.

Publisert: 22. feb 2012

Sjøl har jeg opplevd dette flere ganger, blant annet på legevakter inntil at de har forstått at jeg er sosionom. Det var det lange håret som var utslagsgivende for deres nedlatende holdninger før statusen min ble sikret gjennom min tittel. Langt hår er en sekk vi pælmer de med lavest status i. Hva med de som ikke har en status å gjemme sitt menneskeverd bak? Hvem taler deres sak blant politikere, byråkrater og helsepersonell? Helsepersonell gjemmer sin skjulte menneskeforakt bak dey det de kaller fag. Det er faktisk en slags måte å bortforklare eget menneskesyn og forakt for de svake. Ingen innrømmer det, men hvem kan bevise dårlig behandling av en stoffmisbruker når denne er alene med makta? Forleden så vi i nyhetene en politimann som brukte vold mot en stoffmisbruker på glattcella. De andre polisene bare så på. Det var overvåkningskameraet som avslørte politimannen. Er det noen som tror dette var første gangen sliktg skjer? Igjen forakt for de svake mens byråkrater og helsepersonell bare godtar uten å rykke ut i aviser med rasende innlegg for å  forsvare disse Jesu minste i blant oss. De som forsvarer er vi som har opplevd overmakta sjøl. For vi kan skrive og bruke media mot ploti og helsevesen og alle dem som brukter makt mot de som ingen vitner eller forsvarere har. De opplever sjølsagt ikke å bli trodd. Hvem tror på ei psykisk sjuk jente i kamp med 4 poliser? Hvedm tror på en narkoman med klaustrofobi når han kastes på gattcella? Roper han ekstra mye, blir det enda verre behandling. Polisene har ikke oppplevd det sjøl. De ser bare glattcella fra utsiden til tross for at myndigheter i utlandet glattcelle er tortur.

Hva slags menneskesyn har vi i helsesektoren kan vi spørre oss. Problemet er at politikere og  byråkrater og helsepersonell sjøl får oppleve klassepsykiatrien i praksis. De slipper å bli kjørt boort av politi med håndjern på. Verst stilt er stoffmisbrukerne. De får ikke bare dårlig behandling, de  risikerer glattcelle uansett klaustrofobi eller ikke

I mange byer vil de ha psykebil. Det er forståelig. Det sikrer lik behandling for alle, uansett stand eller ikke.

Kan noen som ikke har opplevd det forestille torturen med  å bli innestengt har vi grunn til å spørre oss. Vår tid er kan hende ikke empatimangel, det er heller mangel på å forestille seg andres følelser og lidelser.

De som har opplevd det å være innesperret vil være preget av dette dersom de selv er helsepersonell. Dette opplevde undertegnede forleden på et utested. Jeg er sykmeldt, å kjøre bil er min beste terapi. Har kjørt ovver 300 mil påen uke. Akkurat som i filmen Easy Rider ble det mange tøffe  opplevelser underveis, fra clutch som reiste seg opp igjen etter havari. kjørt opp på midtrabatter og satt engler på overtidsarbeid.

På et utested skjer det fatale. Jeg blir innestengt på et toalett. Igen kommer for å hjelpe meg før jeg begynner å rope. De lar meg være der inne i tre kavrter, jeg gråter og roper om en annen. Så kommer to blondiner, det er mange menn  i nærheten, men de våger ikke å komme inn. De to damene begynner å arbeide med å få opp døra. Jeh som er rekonvalesent og sykmeldt etter en kollaps, får mer og mer panikk. Jeg er i deres øyne en narkoman, de ringer politi og ambulanse. Jedg sparker i døren, knuser toalettskålen til pulver, blod og vann flyter.

Etter en time gir døren etter, vannet fosser, og veggene er tildekket av blod. Jeg går rolig mot bilen, de er paralyserte. Ingenting skjer,  de kommer ikke etter, tar ikke en gang nummeret, ikke farge på bilen, de gråter av fortvilelse, jeg ber dem dra til helvete, gi faen, og roper forbannelser over dem. Det var slutt på  det kristelige, jeg var nå en som satte meg inn i situasjonen til en stoffmisbruker.

I motsatt bane på motorveien kommer blålysene, politi og ambulanse. Jeg flirer rått. Jeg blir ikke innlagt med sprøyter og skrik denne gangen. Kan hende det hadde blitt politi og glattcelle for alt jeg veit til tross for at utageringen skyldtes teknisk mangel på låsene deres, og jeg var uforskyldt. Men jdeg har klaustrofobi. Hvor mange med klaustrofobi er det som er kastet i glattcelle kan en spørre seg.

Jeg har nå forestillingsevne og innlevelsesevne. Det er den dyreste delen av utdanningen min. For jeg presenterte meg som sosionom før jeg banna og skreik. De liret av seg unnskyldninger, gråt av fortvilelse. Så var jeg ikke et verdiløst individ av en narkoman likevel, tross mitt  lange hår og 3 ringer i ørene.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Ingen tvil om at såkalte narkomaner er nederst på den sosiale rangstigen. Det er en avhumanisert gruppe hvor folk synes det er ok å utvikle en masse løgnaktige myter om. Med årene har jeg også fått sett at de det såkalte barnevernet peker på mister sitt menneskeverde. Kan man koble sammen begrepet barnevern med narkotika, så får man mennesker totalt uten verdi som skal trampes mest mulig på. Ikke rart selvmordene er rekordhøye i den gruppen.

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Trådstarter spør:

Publisert nesten 8 år siden

"Hva slags menneskesyn har vi i helsesektoren kan vi spørre oss."

Ja, helt enig, det både kan og bør vi spørre oss. Stadig vekk. Jeg er tilhenger av en kontinuerlig etisk refleksjon, på arbeidsplassene. Det finner sted i altfor liten grad, det blir ikke prioritert i en ofte travel hverdag. Det skapes så altfor fort kulturer som kan være svært uempatiske i sin natur. Og de som jobber i slike kulturer, blir fort blinde for det som skjer med dem.

Jeg har snakket med andre som deler din opplevelse av klaustrofobi og den grusomme erfaringen det da innebærer å f.eks. havne på glattcelle. Det kan sette svært dype spor i et menneskesinn og forsterke angstproblematikk.

Det er alvorlig at man ikke virker å ha interesse av å se individet i større grad, hverken i helsevesenet eller i andre offentlige giganter. Man har som oftest en tendens til å dra alle over samme kam. Er det noe man nå burde ha god kjennskap til, er det kunnskapen om at mennesker er like forskjellige som de er mange. Dette burde i langt større grad prege vår behandling av individer. Og man ser det godt i systemer der dette er et mål; man lykkes i mye større grad.

Som sosionom, vil jeg tro du har endel muligheter til å kunne formidle din egenopplevde og såkalte erfaringsbaserte kunnskap videre til instanser som ikke fungerer godt nok pr.i dag. Du vil kunne være de stemmeløses stemme - og kanskje på sikt gjøre en forskjell?

Stå på!

Kommentar #3

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Jeg har flere narkomane og alkoholiserte naboer enn jeg har "gjennomsnitts-nordmann" naboer.
Tre kommunale boliger for folk som ikke har noe sted å bo og som "sliter" på en eller annen måte, ligger rett på siden og på nedsiden her.

Men jeg må innrømme at jeg "ser" dem like lite som de "ser" meg.
Jeg har felles postkassestativ med dem som bor der, og ser jo ofte en eller flere av dem som bor der når jeg henter posten. Men de sier ikke hei og jeg sier ikke hei.
Og helt ærlig så ønsker jeg ikke noen videre kontakt med noen av dem.

En eldre alkoholiker har vært noen perifere ganger på døra mi i løpet av de fem årene jeg har bodd her og "tigget" om alt fra sigaretter til brødskiver. Jeg røyker ikke, men han har fått både brød og pålegg de gangen han har spurt.
Men jeg ville aldri ha funnet på å slippe han inn.

Den samme mannen er ganske dårlig til bens. Han går alltid rundt med en krykke, og bruker lang tid på å "hinke" seg til nærmeste butikk eller ned til byen. Jeg har sett at han av og til tar en taxi. Men jeg har også kjørt forbi han mange ganger hvor han er på vei hjem eller nedover mot byen.

Jeg må innrømme at jeg til tider har fått veldig dårlig samvittighet fordi jeg tvinger meg selv til å "ikke bry meg". For jeg kjenner det langt nedi magen noen ganger når jeg kjører forbi denne eldre mannen og vet at han er på vei dit jeg skal hjem.
Og jeg merker at jeg føler med mange av disse "skjebnene" som vandrer rundt i nabolaget her og som jeg ser og treffer langs veien.

Så selv om empatien er til stede, så setter jeg grensen ved å sette den ut i "praksis" på noe vis.

Heldigvis er jeg ikke redd for å bo i nabolaget her. Jeg vet om mange som sier at de aldri hadde turt å bo her, og stedet har et dårlig rykte. Men nå har jeg bodd her i fem år, og bortsett fra at jeg av og til synes bilene på E-18 kunne ha laget litt mindre bråk (jeg tåler lite støy til tider, og orker av og til ikke engang å ha på tv`n med lav lyd), så har jeg aldri bodd et mer rolig sted :)
Til og med der jeg vokste opp i ei lite bygd langt ute på landet var det mer leven enn her.
Så ryktet stedet har, er basert på uvitenhet, rykter og frykt, og stemmer overhodet ikke med virkeligheten.
Heldigvis :)



Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden

Det er altid vanskelig å ta utgangspunkt i en virkelig historie, da man i utgangspunktet ikke har noen forutsettning for å vite hva som skjedde. Ved å svare noe annet enn full støtte til du som opplevde historien kan oppfattes som ett angrep, at man er nedlatende.

Jeg vil alikevel dele noen av tankene mine om det jeg leser.

Du beskriver veldig godt hvordan du opplevde situasjonen. Du beskriver den angst du hadde i ett lukket rom, hvordan du opplevde å bli møtt av andre, hva du tenkte de tenkte om deg. Du ønsker at de skulle ha forstått deg, hjulpet deg. Du ønsker at de hadde empati med den situasjon du var i. Nå er ikke lukkede rom farlig, men for deg så reagerte kroppen din som om du var i livsfare. Angst/fobi er pr. definisjon redsel som ikke er i proporsjon med den virkelige fare man er i.

Skal vi gå ett skritt videre i det å ha empati for andre, så kan vi ikke bare se på hvordan du hadde det i situasjonen, men også de andre hadde det. De har også en rett til å bli forstått. Hvordan opplevde de reaksjonen din på å være innelåst? Hvordan var det for dem å høre skrik, knusing av toalettskål? Hvordan er det å se blod flyte? Kan man være redd for mennesker som ser anderledes ut? Kan man være redd for noe som ikke er farlig? Din redsel for lukkede rom er reel, men situasjonen var ikke farlig. Når det gjelder andre mennesker, så kan de være farlig. Man vet ikke. Skal man ikke ha forståelse for de som har den form for redsel også?

En annen ting er at selv med empati så kan man ikke vite alt om hvordan de andre har det og hva de tenker. Vi bruker også en del antagelser. En slik antagelse er at siden jeg ser slik og slik ut så tenker de at jeg er narkoman, og når de tror jeg er narkoman så tenker de at jeg ikke er verdt noe. Det kan være en helt riktig antagelse, men den kan også være helt feil. Det er noe en kanskje kunne sjekke ut over tid, og se om en har antatt riktig.

Til sist vil jeg nevne at empati ikke er noe vi har eller ikke har, men noe vi har potensiale til og som vi kan utvikle mer ved opplevelser. Man har forsket på empati blant annet ved å måle hjernebølger til mennesker når de ser andre i en situasjon. De som har opplevd det samme som den som er i situasjonen reagerer mer i det samme sentret i hjernen som de som opplever situasjonen. En som har hatt en edderkopp klatrende opp ryggen, reagerer sterkere på å se noen med en edderkopp på ryggen, en de som ikke har opplevd det. Derfor må vi også akseptere at andre vil utvise ulik grad av empati basert på hvilke opplevelser de selv har hatt.

En som selv har angst kunne kanskje lettere forstå reaksjonen din på toalettet enn en som ikke har hatt den form for angst. Kanskje de andre hadde opplevelser i forhold til sinte personer? Hvem vet?

Har vi empati? Ja har vi det? Har vi alle rett til å bli møtt empatisk, også de som er redd for mennesker med langt hår? De som er redd for rusede mennesker? Mennesker som er redd for noe som ikke er farlig? Redselen er virkelig. Handler det ikke om å forstå hverandre, ikke bare om å få forståelse?

Livet handler om hvordan vi er mot hverandre, og det er noe annet enn at livet handler om at alle forstår meg. Det handler ikke bare om at fagfolk behandler mennesker med forakt, men at iblant så blir også fagfolk møtt med forakt. Som fagperson har man ett ekstra ansvar for å løse situasjonen, men det skader ikke at begge parter gjør en innsats.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5345 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3725 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
17 dager siden / 1292 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1170 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
12 dager siden / 992 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 931 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
22 dager siden / 905 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere