En fornyet kamp for det ufødte barnet?

Siri Fuglem Berg skrev nylig på Verdidebatt om sitt møte med et helsevesen som viste liten eller ingen forståelse for hennes ønske om å bære frem barnet sitt. Barnet hadde en alvorlig diagnose, noe som førte til et sterkt abortpress fra legene hun møtte. Senere viste det seg at flere andre hadde opplevd lignende press fra andre leger. Er det en slik legestand vi ønsker? Og er det så lenge siden vi har hatt en abortdebatt, at vi glemmer at det er barn som tas livet av?

Det var skremmende å høre høyrepolitiker Julie Brodtkorb i Debatten på NRK, der hun harmdirrende angrep lege Eilif Haaland og kalte ham egoistisk, siden han reserverer seg mot å henvise til abort. Forståelsen for at dette er svært vanskelige etiske spørsmål var totalt fraværende. Det var ingen antydning til å anerkjenne at mennesker mener at denne saken handler om ufødte barns rett til liv, og at reservasjonsretten derfor handler om å si nei til å bidra til drap.

LES KRISTIN CLEMETS KRITIKK AV EGET PARTI: ABORT OG GOD SAMVITTIGHET

Helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen fremsto i samme debatt som like følesesstyrt i sin argumentasjon, og fortsatte regjeringens hardkjør mot legene. Vi skal selvfølgelig ta med oss våre følelser inn i dette vanskelige temaet, ikke minst når det kommer til det å gi barnets mor hjelp, støtte og omsorg. Men om vi ikke våger å tenke prinsipielt i denne debatten, vil den svakeste part, barnet i mors mage, alltid tape. For når starter livet? Er vi tilfreds med at ufødte barn under 12 uker ikke har noe rettsvern eller menneskevern i Norge?

Her har mediene en viktig oppgave i å belyse de bakenforliggende årsakene til debatten om reservasjon, og bidra til en dypere forståelse for hva som ligger til grunn for menneskers syn på abort.

Kommunikasjonsdirektør i Den Norske Kirke, Trude Evenshaug uttalte på Twitter at politisk sett var abortspørsmålet en dødfødt sak og at hun, til tross for at hun ville kjempe for livet, mente det var bra at kampen mot abortloven var en tapt sak. Kanskje dette gjenspeiler kirkens kamp for det ufødte liv. Vi har resignert og godtatt at vi har et lovverk som legger til rette for å ta liv, og blir dermed utydelige i den offentlige debatten. Men er det sant at kampen for livet er tapt?

For meg er det uvesentlig. Spørsmålet er om det er riktig å kjempe for barns rett til å bli født? Det spørsmålet har ikke datostempling og må aldri anses som tapt, men fortjener en offentlig debatt som belyser alle sider, også de betente områdene.