Verdidebatt

Det dødelige språket som løsning?

Døden, kun en metafor i vårt samfunn? Er det mulig å kjempe mot døden og samtidig gi lindring også til barn? Hvem eier sannheten om hva som er forenelig med liv? Den som bærer livet? Og hvem eier et liv?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dagens verdidebatt kan vi lese en leges beretning om en ekstrem vanskelig  og personlig situasjon, en leges personlige møte med det vi liker å tro som er et profesjonelt miljø, Helesvesenet. Holdinger, etikk, og ikke minst store utfordringer knyttet til debatten om tidlig ultralyd og nå abort spørsmålet omhandler og spørsmål om døden.

Alle disse spørsmålene kan ha sitt utgangspunkt like mye i vårt syn på døden som på livet og mangelen på kunnskap om å legge til rette for livets begynnelse, selv om det synes å være kort. Et barns død vil alltid farge foreldrene og søsken sitt liv, så lenge de lever. Uansett om barnet dør i mors liv eller etterpå fødsel. Det at barn dør, er rett og slett noe vi ikke vil forholde oss til og er forbundet med stor tabu og  er den marginalisert sorg. Et barn  representerer vår framtid og vårt håp!

Det Siri belyser i sitt debatt innlegg om dødelig språk som villeder, er nettopp det uprofesjonelle bruken av det dødelige språket eller fraveret av språket om døden, det usnakkede språket i helevesenet. Det bortgjemte språket. Og Helsepersonellets dømmende og tildels lite egen innsikt og kunnskap, også om memento mori. Det dødelige språket finnes ikke i vår helevesent, det er fraværende. Det er fraverende også i kirkelig sammenheng. Det språket Siri snakker om, er et språk som ikke har noe i vårt helevesenet å gjøre! Det er et språk som ikke er forenelig med med god helseforebyggnede arbeid, det er mobbende, trakkaserende og krenkende. Sårende og støtende.

Siri sier i sitt innlegg.

"Overraskelsen var stor da genetikeren ikke ante hvordan vi nå skulle følges opp - “Alle valgte jo abort.”

Her må vårt moderne helevesen faktisk klare å gi løsninger. Når man skal velge noe, bør det foreligge alternativer. Og ikke minst en økning av kunnskapen for å møte andre som vil og kommer til å velge anderledes. Alle velger faktisk ikke abort og er en generalsiering som er krenkende for disse.

" Med helsearbeidernes påvirkningskraft og inngrodde negative syn på fostre med avvik, blir det å innføre screening for alle ensbetydende med å renske bort så godt som alle annerledesbarn"

Stadig flere helsepersonell bruker medisinske begreper om død og foster på en så distansert måte at, det blir ikke et liv vi snakker om, og hvertfall ikke et menneskeliv. Språket skaper en distanse til det man jobber med, noe jeg tror gjør at vi mister det totale helhetsbilde. Dette skyldes trolig mange årsaker, men dette er en uheldig utvikling. Livet i magen, har fått så mange navn, at vi aner ikke hva vi snakker om snart. Det siet at et kjært barn har mange navn.... I dette tilfellet stemmer nok ikke det!

"andre kvinner beskriver et minst like stort abortpress og manglende vilje til å se barnet bak kromosomtallet. De tvinges til å ta en lynrask avgjørelse i en tilstand av sjokk, og får høre ting som: «Bare en salat». "Det kan da ikke være så vanskelig, det er jo bare en salat!"

Vårt samfunn har store kulturelle utfordringer når det gjelder å gi rom for å utrykke døden som mer enn en metaforer. Vi må åpne opp for å snakke om dette på en verdig og human måte. Og ikke minst tørre det. Det er vårt samfunnsansvarm det er også et medie ansvar. Før var det sex som ranktet på listen over top tabu, nå er det døden. (Til og med vårt land har ikke dette som emne i sine kategorier) Helsepersonell som skal stå i slike vanskeligs situasjoner som dette med tidlig ultralyd,abort, død og pleie ved livets slutt bør drilles på kommunikasjon og kunnskap. et menneske dør bare en gang, og dette forblir minner for foreldre og pårørende livet ut! RESPEKT for at mennesker velger anderledes skal gå begge veier. Og forventingene til helsepersonellet bør være skyhøye.

Det er en kjensgjerning at etterhvert som den medisinsk teknologi avanserer, blir omsorg ved livets behandling og slutt, mindre og mindre ledet av vitenskap, og mer basert på verdier og håp, og trenger slett ikke begrunnes i det religiøse. Spørsmålet vi kanskje bør stille er, når er døden? Det at debatten om ultralyd og abort skal utkrystalliserest til å kun omhandle barn med downs. Er diskriminerende eller stigmatiserende ovenfor andre tilstander som bla Trisomi 18. Det er mange tilstander som desverre ikke er nevt i disse debattene. Et barn er mer en en diagnose. Og Foreldrene vil alltid betrakte fosteret i mors liv, som mere en foster.

Denne berg og dal banen, som pårørende står i når barnet deres får påvist en kronisk, progressiv og ukurerbare sykdom, betegnes i medisinen som Lasarus syndromet. En pasient i dette tilfelle barn som er "forventet" å dø, fører til at hele familien går inn i ventesorg. Dette gir familiene en enorm usikkerhet, de vet dette vil skje, men ikke når. Dette krever at helsepersonell gir tid og god informasjon baser på et nøytralt grunnlag også ved påviste tilstander i mors liv! Veldig ofte i disse debattene så får man høre bruken om verdinøytralt. Helsepersonell som utrykker at abort er ok, "alt er salat" og at "dette ikke er forenelig med liv", utrykker faktisk et verdisyn på det motsatte og er slett ikke verdinøytralt den andre veien.

Skal vi legge til rette for tidlig ultralyd og snakke om abort, bør vi også legge til rette for å begynne å snakke om LØSNINGER og Perinatal palliasjon eller hospice i mors liv. Slik at vi for fremtiden kan få valgalternativer!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt