Siri Fuglem Berg

11

Dødelig språk villeder gravide

Jeg trodde vår erfaring var ekstrem, men andre kvinner beskriver et minst like stort abortpress og manglende vilje til å se barnet bak kromosomtallet.

Publisert: 20. feb 2012

I tredje og fjerde svangerskap opplevde jeg på grunn av alder et mildt press til fosterdiagnostikk. Til slutt takket jeg ja. Også de som ikke ønsket abort satte pris på å vite, for å kunne være forberedt, sa de. Dessuten ville det være fint å vite at alt stod bra til.

Det gjorde det ikke. Diagnostikken viste økt risiko for trisomi 18, et alvorlig syndrom. Informasjonen vi fikk var utelukkede negativ – ord som dødelig tilstand og uforenlig med liv ble brukt. Dette trass i at ti prosent av barna lever i mer enn et år, de lever gode liv og gir god kontakt. Den dødelige språkbruken bidrar kun til å villede den gravide.

Raste sammen. Kl ti på fire en sen vinterdag fikk vi telefonen vi fryktet – vårt foster hadde full trisomi 18. Tilbudet om å søke abort ble presentert sammen med diagnosen. Verden raste sammen. Jeg klarte så vidt å takke nei, å si at det nok ikke ble aktuelt med abort.

Overraskelsen var stor da genetikeren ikke ante hvordan vi nå skulle følges opp - “Alle valgte jo abort.”

Jeg ble gjentatte ganger underveis spurt om jeg virkelig ønsket å bære fram. De kunne ikke fatte vårt valg, og ba oss ved flere anledninger om å revurdere. Vi ble bedt om å tenke på våre andre barn, ønsket vi å påføre dem et liv med et svært funksjonshemmet barn?

Dersom vi virkelig ønsket oss et barn til, ville det være bortkastet tid å bære fram, dessuten ville jeg snart begynne å ønske at den lille skulle dø, sa de.

Det skjedde aldri. Istedet vokste kjærligheten, og med den, håpet om en dag å få treffe datteren min.

Enormt abortpress. Abortpresset var enormt fra flere hold. I uke 27 fikk jeg på ny tilbud om abort, med forsikring om at det aldri ville være for sent i tilfeller som vårt syndrom.

Muligheten for å bære fram og for lindrende behandling ble aldri nevnt. Min mann og jeg er anestesileger, vi visste at vårt barn ikke skulle lide, vi visste at man kan lindre.

Allikevel førte det voldsomme presset til at jeg begynte å tvile. Var jeg virkelig en egoist? Var jeg rett og slett bare feig, som ikke ønsket abort? Var den lille i magen virkelig et monster, slik mine kolleger gav meg inntrykk av? Ville vi bli stående på bar bakke, uten hjelp, da vi hadde valgt å bære fram et barn de så på som verdiløst? Hva om barnet levde til fødsel – ville jeg måtte føde hjemme?

Vettskremt. Jeg var vettskremt, trist og ensom, og uten noen religiøs overbevisning å slå i bordet med.

Vi ba om ultralydkontroller i Oslo. Til å begynne med var det fint, vi fikk se den lille, vi fikk trykket ut bilder.

Etterhvert ble det bare vondt, med nye leger hver gang. De var uforberedt, de visste ikke hva de skulle se etter eller hvorfor vi var der. De viste ingen respekt for barnet i magen. Vi følte oss som hår i suppa. Jeg gikk gråtende ut hver eneste gang.

Annen oppfølging ble aldri tilbudt, det ble aldri planlagt fremover, mot fødsel og mulig liv.

Vi reiste på eget initiativ til Trondheim, hvor de grep fatt i disse tingene for oss.

Mareritt. Da vi ønsket å føde i Oslo, måtte jeg allikevel snakke med en barnelege der. Det ble et mareritt. Den profilerte legen gav oss følelsen av at dette “misfoster” burde vært tatt bort for lengst. Det skulle uansett ikke ha noen form for behandling, da alle tiltak var “dødsutsettende”. Det hadde “intet sjelsliv, ingen livskraft, ingen følelse av å være til”.

All behandling, selv lindrende behandling som oksygen og sondemat, skulle unngåes - han likestilte det med hjertekirurgi. Vi kunne nok få føde på hans sykehus, men det ville bli kun vanlig barselopphold. Vårt barn skulle jo uansett bare dø.

Nå stod vi plutselig uten fødeplass, uten oppfølging. Jeg ville heller føde hjemme enn å overlate min datter til leger som denne.

Turte å føde. Vi fant til slutt et sykehus hvor vi kunne enes med barnelegene om behandlingsnivå, hvor vi turte å føde.

Vi ønsket å gi vår datter starthjelp ved behov, en sjanse til livet, til å vise hvor sterk hun var.

Det skulle bli nødvendig.

Trisomi18 barn får ikke overvåkning under fødsel i Norge, de er ikke verdt risikoen ved evt keisersnitt. Denne avgjørelsen ble tredd ned over hodet mitt, og var basert på legenes negative verdivurdering av mitt barns liv. Her hadde jeg ønsket å bli hørt, å få være med på vurderingen, ja endog å kunne velge keisersnitt, dersom det økte muligheten til å få treffe barnet i live.

Manglende overvåkning resulterte i at vår datter var dårlig da hun kom ut. Hun ble lagt på mitt bryst for å dø, trass i avtalen vi hadde med barnelegene. Vi gikk mot jordmødrenes ønske, tok barnet med ut for å hjelpe, noe som resulterte i at vi fikk tre vakre dager med vår datter i fanget istedenfor minutter. Tid som er uendelig viktig i et så kort liv.

Ikke dø fort nok. Dessverre blir trisomi 18 oftest en prognose, ikke en diagnose. Istedenfor å se an hvert enkelt barn dømmes de pga sitt kromosomtall til undergang. Den manglende viljen til å gi selv et minimum av behandling sender signaler om at de er mindre verdt, at de burde vært valgt bort for lengst. De kan ikke dø fort nok for helsevesenet. I motsetning til alle andre barn må de bevise at de er sterke nok til å leve, de får ingen starthjelp.

Dette, sammen med tilbud om fosterdiagnostikk og påfølgende abortpress, gjør prosessen meget betenkelig. Med helsearbeidernes påvirkningskraft og inngrodde negative syn på fostre med avvik, blir det å innføre screening for alle ensbetydende med å renske bort så godt som alle annerledesbarn.

Jeg trodde vår erfaring var ekstrem, men andre kvinner beskriver et minst like stort abortpress og manglende vilje til å se barnet bak kromosomtallet. De tvinges til å ta en lynrask avgjørelse i en tilstand av sjokk, og får høre ting som:

«Bare en salat».  “Det kan da ikke være så vanskelig, det er jo bare en salat!”

Vi opplever å måtte forsvare våre valg, noe de som velger abort slipper. Vi må sloss for retten til et verdig svangerskap, et verdig liv og en verdig død for våre barn. Det legger sten til byrden i et allerede vanskelig svangerskap.

Dette innlegget ble først holdt på Helsedirektoratets konferanse om tidlig ultralyd 16. januar 2011. En lett forkortet utgave er trykket i Vårt Land 20.02.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Randi Johnsen

45 innlegg  894 kommentarer

Tankevekkende

Publisert over 7 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.

Vi opplever å måtte forsvare våre valg, noe de som velger abort slipper. Vi må sloss for retten til et verdig svangerskap, et verdig liv og en verdig død for våre barn. Det legger sten til byrden i et allerede vanskelig svangerskap.

Det er helt tydelig at holdninger har blitt endret i tråd med ordbruken i abortloven og sannsynligvis også etter å ha fulgt en ganske entydig praksis i mange år og i tråd med den forskrekkelige lettvinthet kvinner og andre omtaler abort med. For manges vedkommende betraktes visstnok abort ikke lengre som et etisk dilemma som det vitterlig er, men utelukkende som en rettighet til å bli kvitt et "problem".

Takk for dette innlegget som nok også gjorde meg urolig. Jeg tenkte mens jeg leste, ville jeg selv ha maktet å være så sterk som deg, å ha evnet å sloss for min datters liv på denne måten? Kanskje ikke, men da ville jeg i så fall ha blitt helt overkjørt av et helsevesen som kun utad fremstår som reflektert og veloverveid i forhold til hva abort er, nemlig å la et liv dø, med overlegg.

Kanskje er tiden inne for å ta en omkamp i hvertfall når det gjelder språket omkring abort. Kanskje kunne vi lykkes med å få inn i abortloven en konstantering av at abort, uansett til hvilket tidspunkt i svangerskapet den gjøres på, er et etisk dilemma og av og til et nødvendig ONDE, men innebærer alltid å ta liv.

Det kunne bidra til en sterkere bevisstgjøring omkring hva dette faktisk handler om både hos den enkelte kvinne og hos samfunnet ellers, og kanskje kan kvinner få slippe å måtte kjempe den kampen du måtte ta slik du beskriver her.

Kommentar #2

Kjetil Dybvik

5 innlegg  22 kommentarer

Livsviktig

Publisert over 7 år siden

Takk for en livsviktig tekst. 

Du har opplevd sterke ting, og det gjør sterkt inntrykk å lese hva du skriver. 

Siden jeg til daglig jobber med språk, stoppet jeg kraftig opp ved overskriften din der du bruker uttrykket "dødelig språk". 

Fra lang egenerfaring som pasient kjenner jeg igjen problemet med stadig nye leger. Det er uhyre vanskelig når man er i en presset situasjon som innlagt på et sykehus.

Teksten din vil være en støtte for mange, og en vekker. Det er en tekst som kan vekke  til liv.

Kommentar #3

Steinar Reiten

20 innlegg  17 kommentarer

Et av de viktigste innlegg som er lagt ut på Verdidebatt

Publisert over 7 år siden

Kjære Siri,

takk for at du har styrke og mot til å dele alle de vonde og traumatiske opplevelsene dine i forbindelse med det siste svangerskapet ditt.

Fortellingen din gjør et dypt inntrykk. Den viser med all tydelighet hvordan flere tiår med en liberal abortpraksis, kombinert med stadig økende kunnskaper på området prenatal diagnostikk, har virket forrående både på norsk helsevesen og samfunnet forøvrig.

Du gir oss en vakker fortelling om hvordan morskjærlighet og ubetinget respekt for menneskelivet vinner over helsevesenets ufølsomme kynisme. La oss håpe at dine vonde opplevelser blir en alvorlig vekker for myndigheter og medisinsk personale. Kvinner som ønsker å bære fram barn med påviste funksjonshemminger har krav på all hjelp og støtte som samfunnet kan tilby, både før og etter fødselen.

Du sier i innlegget ditt at du ikke forankrer ditt verdisyn i noen spesiell religiøs tro. Jeg håper likevel at du ikke tar det ille opp når jeg skriver: Gud velsigne deg for den styrken og kjærligheten du har vist, og for valget du gjorde mot alle odds.

Kommentar #4

Hallvard Klingenberg

0 innlegg  173 kommentarer

Dödskultur

Publisert over 7 år siden

Et veldig godt innlegg.

Det er dypt tragisk hvordan norske leger forvalter dödskulturen.

Abort er både lettvindt og lovlig, så hvorfor skal man ikke velge det, man slipper unna alt ansvar  for fremtiden ?  Ganske uhyggelig tankegang i kongeriket Noge anno 2012

Kommentar #5

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Vel verdt alt

Publisert over 7 år siden

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kommentere i en evt debatt her, men vil takke for gode ord. Innlegget ble holdt på "Åpent møte om tidlig ultralyd" i regi av Helsedirektoratet. For meg har det vært viktig å få fram i lyset den skjeve veiledningen som foregår, og det til tider utidige presset vi utsettes for om å velge abort. Jeg kjemper en kamp for retten til å bære fram, ikke bare barn med Down syndrom, men også barn med mer alvorlige avvik.

I mitt innlegg kommer jo bare det negative fram. Det er også viktig for meg å fortelle at det å få oppleve både svangerskap og tre dager med min datter var verdt alt det vonde. Totalt sett dominerer de gode minnene og alt det vakre vi opplevde. Vi skulle gjerne vært motgangen foruten, mer støtte og oppfølging hadde gjort veien lettere å gå. Men vi har aldri angret valget, vi ville ikke vært opplevelsen foruten.

Se gjerne vår hjemmeside http://www.evykristine.com/ for et mer helhetlig bilde.

Kommentar #6

Natasha Pedersen

9 innlegg  13 kommentarer

Det dødelige språket som løsning?

Publisert over 7 år siden

Døden, kun en metafor i vårt samfunn? Er det mulig å kjempe mot døden og samtidig gi lindring også til barn? Hvem eier sannheten om hva som er forenelig med liv? Den som bærer livet? Og hvem eier et liv?

En leges beretning om et vanskelig personlig valg, en leges personlige møte med det vi liker å tro som er et profesjonelt miljø? Alle disse spørsmålene kan ha sitt utgangspunkt i vårt syn på døden og mangel på kunnskap om å legge til rette for livets begynnelse, selv om det synes å være kort. Et barns død vil alltid farge foreldrene og søsken sitt liv, så lenge de lever. Uansett om barnet dør i mors liv eller etterpå fødsel.  

Det du Siri belyser, er nettopp den uprofesjonelle bruken av det dødelige språket. Helsepersonellets dømmende og tildels lite egen innsikt og kunnskap, også om memento mori. Det dødelige språket  finnes ikke i vår helevesent, det er fraværende. Det språket du snakker om, er et språk som ikke har noe i vårt helevesenet å gjøre! Det er et språk som ikke er forenelig med verdighet, det er mobbende, trakkaserende og krenkende.

Du sier i ditt innlegg.

"Overraskelsen var stor da genetikeren ikke ante hvordan vi nå skulle følges opp - “Alle valgte jo abort.”

Her må vårt moderne helevesen faktisk klare å gi andre løsninger. Når man skal velge noe, bør det foreligge alternativer. Og en økning av kunnskapen for å møte andre som vil og kommer til å velge anderledes.

" Med helsearbeidernes påvirkningskraft og inngrodde negative syn på fostre med avvik, blir det å innføre screening for alle ensbetydende med å renske bort så godt som alle annerledesbarn"

Stadig flere helsepersonell bruker medisinske begreper om død og foster på så distansert måte at, det blir ikke et liv vi snakker om, og hvertfall ikke et menneskeliv. Språket skaper en så distanse til det man jobber med. Og noe jeg tror gjør at vi mister det totale helhetsbilde. Dette skyldes trolig mange årsaker, men det er en uheldig utvikling. Livet i magen, har fått så mange navn, at vi aner ikke hva vi snakker om snart. Det siet at et kjært barn har mange navn.

"andre kvinner beskriver et minst like stort abortpress og manglende vilje til å se barnet bak kromosomtallet. De tvinges til å ta en lynrask avgjørelse i en tilstand av sjokk, og får høre ting som: «Bare en salat». “Det kan da ikke være så vanskelig, det er jo bare en salat!”

Vårt samfunn har store kulturelle utfordringer når det gjelder å gi rom for å utrykke døden som mer enn en metafor. Vi må åpne opp for å snakke om dette på en verdig og human måte. Og helsepersonell som skal stå i slike vanskeligs situasjoner som dette med tidlig ultralyd og abort, bør drilles på kommunikasjon og kunnskap. RESPEKT for at mennesker velger anderledes skal gå begge veier. Og her bør forventingene til helsepersonellet være skyhøye. 

Det er en kjensgjerning at etterhvert som den medisinsk teknologi avanserer, blir omsorg ved livets behandling og slutt mindre ledet av vitenskap, og mer basert på verdier og håp, og trenger slett ikke begrunnes i det religiøse. Det at debatten om ultralyd og abort skal utkrystalliserest til å kun omhandle barn med downs. Er diskriminerende eller stigmatiserende ovenfor andre tilstander som bla Trisomi 18. Et barn er mer en en diagnose. Og Foreldrene vil alltid betrakte fosteret i mors liv, som mere en foster.

Denne berg og dal banen, som pårørende står i når barnet deres får påvist en kronisk, progressiv og ukurerbare sykdom, betegnes  i medisinen som Lasarus syndromet.  En pasient  i dette tilfelle barn som er "forventet" å dø, fører til at hele familien går inn i ventesorg. Dette gir familiene en enorm usikkerhet, de vet dette vil skje, men ikke når.  Dette krever at helsepersonell gir tid og god informasjon baser på et nøytralt grunnlag! Veldig ofte i disse debattene så får man høre bruken om verdinøytralt. Helsepersonell som utrykker at abort er ok, og at "alt er salat" og at "dette ikke er forenelig med liv", utrykker faktisk et verdisyn på det motsatte og er slett ikke verdinøytralt den andre veien. 

Skal vi legge til rette for tidlig ultralyd og snakke om abort, bør vi også legge til rette for å begynne å snakke om LØSNINGER og Perinatal palliasjon eller hospice i mors liv.  Slik at familier for fremtiden kan få valgalternativer!

 

 

 

Kommentar #7

Siri Kjølberg

0 innlegg  36 kommentarer

Takk

Publisert over 7 år siden

Takk... Det er vanskelig å si noe mer. Dette er bare rystende og tåredryppende. Noe man håper ikke er tilfelle.

Takk for at du var så sterk. På vegne av alle oss som, av grunner jeg aldri helt forstår selv engang, alltid føler oss bittesmå i møte med leger.

Takk for at du tar påkjenningen det må være å stå frem med dette. På vegne av oss som ønsker å tro på et alternativ til abort.

De nevnte deres barn og hensynet til dem; jeg tror du har lært dem noe stort i det at dere ikke avsluttet svangerskapet. I det å vise dem at verdi ikke handler om hvor fullkommen man er.

Jeg tør ikke tenke på hvordan dette hadde vært om ikke du/dere hadde vært medisinsk utdannet selv...

Kommentar #8

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Siri Kjølberg. Gå til den siterte teksten.

Takk for at du tar påkjenningen det må være å stå frem med dette. På vegne av oss som ønsker å tro på et alternativ til abort

Slutter meg til disse ord. Et meget lærerikt innlegg, som burde vært pensum på legestudiet!

Kommentar #9

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Sterkt

Publisert over 7 år siden

Det står respekt av sånne mennesker som deg Siri..som tør å våge og vise den råe kynismen at du står opp for menneskeverdet på denne måten.

Jeg blir rørt av kjærlighet til livets ukrenkelighet...
Dette burde alle lese,som så lettvint snakker om et foster som om det dreier seg om en ting.

Kommentar #10

Inge Aukan

6 innlegg  15 kommentarer

Takk

Publisert over 7 år siden

Takk for en veldig tankevekkende tekst!

Takk også for motet du viser, både ved å skrive her på Verdidebatt, men også på hjemmesiden som du la ut linken til.
Synes du viser på en utrolig flott måte verdien av livet, uansett hvor lenge vi får ha det til låns.

Inge

Kommentar #11

Nelly Bjerketvedt

60 innlegg  676 kommentarer

Takk..

Publisert over 7 år siden

Takk..

Innlegget ditt er rystende lesning.

Men jeg tviler ikke et øyeblikk på at din beskrivelse er reell.

Dette dødelige språket som du beskriver; det møter faktisk mange gravide fra første konsultasjon hos lege etter påvist graviditet. Selv fikk jeg spørsmålet hos min fastlege da jeg som frisk og ressurssterk ung kvinne kom til første legetime som gravid: "Vil du beholde det?"

Jeg hadde ikke signalisert noe som helst om at jeg skulle være i en situasjon som tilsa at jeg skulle ønske å avbryte svangerskapet. Dette var nok et standard spørsmål fra legen, men ikke desto mindre sier det noe om holdninger og praksis i norsk helsevesen.

"Vil du beholde det?"

"Det" var min skjønne, lille datter - som så dagens lys åtte måneder senere.

Kommentar #12

Dag Øivind Vincent Østereng

31 innlegg  70 kommentarer

Kvinners erfaringer

Publisert over 7 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.

Jeg trodde vår erfaring var ekstrem, men andre kvinner beskriver et minst like stort abortpress og manglende vilje til å se barnet bak kromosomtallet.

Argumentet fra helseministeren og helsedepartementet går blant annet ut på at kvinner som kommer til sin fastlege skal være trygge på at de der skal få den veiledning og hjelp som de ut fra loven har krav på. Det vises gjerne til kvinners negative erfaring, dersom de møter en lege som ikke umiddelbart gir dem denne hjelpen. Som om "kvinners erfaringer" er en ensartet og entydig størrelse.

Ditt innlegg her må være en øyenåpner i å se at kvinners erfaringer er like mangfoldig og sammensatt som det finnes svangerskap, og at den rettledning som alle leger bør gi, må ha et helt annet utgangspunkt etisk, medisinsk og medmenneskelig enn å tilby abort som raskeste og enkleste løsning på "problemet."

Fremfor alt styrker det behovet for at kvinner kan knytte seg til fastleger de har tillit til og som er villige til å drøfte slike livsutfordringer på et langt dypere plan - etisk, medisinsk og mellommenneskelig en det som synes å være praksis. Da trenger vi leger med integritet, mot og vilje til å involvere seg på en helt annen måte enn de erfaringer du viser til i din historie. Å ha leger som skal tvinges av staten i forhold til hvordan man involverer seg i slike prosesser blir med ditt innspill avkledd som absurd.

Takk for et viktig innlegg som jeg håper helseministeren og departementet hennes får med seg.

Kommentar #13

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Min grunnholdning er at vi alle er mennesker som er ansvarlige for eget liv. Vi er ansvarlige for de valg vi tar.

Når man blir gravid så er det ingen andre enn mor og far som skal ha en mening om graviditeten. Man blir ikke mer skikket til å ha en mening om andres liv selv om man er lege, professor, psykolog eller noe annet.

Jeg mener derfor at de opplevelser som blir referert til her, viser overtramp av helsepersonell.

På den andre side så har også helsepersonell en plikt til å informere om tjenester slik som rådgivning, interesseorganisasjoner som kan være til hjelp m.m, og de kan vanskelig ta ansvar for alle de tolkninger hvert individ trekker. Begge parter er en del av en dialog og har ett ansvar for hvordan dialogen går. Jeg er skeptisk til de som mener at andre har ett ansvar for at en selv aldri får en vanskelig følelse. Jeg ser en del argumentasjon som sier at hvis man har mulighet til abort så blir det vanskelig for meg, derfor skal ingen ha mulighet til abort, slik at jeg slipper og forholde meg til ett valg.

Kommentar #14

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Viktig

Publisert over 7 år siden
Dag Øivind Vincent Østereng. Gå til den siterte teksten.

kvinners erfaringer er like mangfoldig og sammensatt som det finnes svangerskap, og at den rettledning som alle leger bør gi, må ha et helt annet utgangspunkt etisk, medisinsk og medmenneskelig enn å tilby abort som raskeste og enkleste løsning på "problemet.

Det er viktige ord, derfor er det skummelt med en ensretting av allmennleger slik man nå legger opp til. Vi trenger mangfoldet også blant dem.

Vi hørte lege Markestad uttale på TV at i spesialisthelsetjenesten rundt fosterdiagnostikk er det kun leger som syns det er greitt med selektiv abort som driver med veiledning av gravide som får en diagnose på fosteret. Vi får derfor en voldsom skjevdeling i hva som blir anbefalt den gravide som beste løsning.

Kommentar #15

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Mulighet kontra press

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg ser en del argumentasjon som sier at hvis man har mulighet til abort så blir det vanskelig for meg, derfor skal ingen ha mulighet til abort, slik at jeg slipper og forholde meg til ett valg.

Det blir presentert som en mulighet - men som eneste mulighet. Noe alternativ nevnes ikke. Vi har friheten til å velge - men kun til å velge abort. Det finnes hederlige unntak, men jeg hører altfor mange som beskriver enda værre press enn jeg opplevde. Mange får aldri forståelsen av at det er mulig å bære fram, de sier de "måtte" avslutte svangerskapet. Noen, men slett ikke alle, lever godt med det, derfor blir det så viktig å gi kvinnene mest mulig informasjon om alle mulige utveier - fosterleger, gynekologer og genetikere bør ikke være de eneste som informerer kvinnen.

Kommentar #16

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.

Det blir presentert som en mulighet - men som eneste mulighet. Noe alternativ nevnes ikke. Vi har friheten til å velge - men kun til å velge abort. Det finnes hederlige unntak, men jeg hører altfor mange som beskriver enda værre press enn jeg opplevde. Mange får aldri forståelsen av at det er mulig å bære fram, de sier de "måtte" avslutte svangerskapet. Noen, men slett ikke alle, lever godt med det, derfor blir det så viktig å gi kvinnene mest mulig informasjon om alle mulige utveier - fosterleger, gynekologer og genetikere bør ikke være de eneste som informerer kvinnen.

Der er vi helt enige.

Jeg tenker at man starter med å se på hvordan kvinnen eller paret reagerer på informasjonen. Spør de om hva de ønsker av informasjon, hvordan de reagerer på å få en nyhet om at fosteret kan ha en sykdom eller ett syndrom. Så tar man det derfra etter hva foreldrene melder om behov.

Ingen har en rett til å definere behovet for foreldrene.

Målet må være og jobbe mot ett helsevesen som er til for brukerne, ikke ett helsevesen som ett ekspertvelde som vet hva som er til det beste for brukerne.

Kommentar #17

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Målet må være og jobbe mot ett helsevesen som er til for brukerne, ikke ett helsevesen som ett ekspertvelde som vet hva som er til det beste for brukerne.

Støttes! Men veien frem er lang og kronglete. Og den er helt avhengig av ærlige og uredde mennesker, som Fuglem Berg.

Kommentar #19

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden

Sitat takk. Jeg er ikke interessert i dine tolkninger, jeg ønsker at du siterer de norske helsemyndigheter som sier at noen barn er verdiløse. Dødelig språk villeder?

Ja hvis det er ett problem at språk villeder så hadde det jammen vært fint om du viste at villedende språk er noe du er imot i praksis.

Kommentar #20

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Barns verdi

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

norske helsemyndigheter som sier at noen barn er verdiløse. Dødelig språk villeder?

Jeg er redd det skjer i praksis. Hva tenker du om ordet "salat" som ble brukt for å oppmuntre til å fjerne et foster med trisomi 18?

Den dødelige språkbruken rundt syndromer som trisomi 13 og trisomi 18 (begge tilstander med mentalt handicap) får en selvoppfyllende profeti, både i at det oppmuntres til abort og ved at man avstår fra å gi barna adekvat behandling med begrunnelse i deres kromosomtall/syndrom. Hvert individ vurderes ikke for seg. Man bruker negativt og feilaktige medisinske termer om dissse syndromene som maskerer det som for mange av barna faktisk er en vurdering av barnets livskvalitet. Det er terminologi som frarøver foreldrene avgjørelser som bare de kan ta for sine barn.

Medisinere har et ansvar for å forsikre pasienter ikke-ledende veiledning samt at behandling av barna med trisomi 13 og 18 ikke nektes dem basert på legenes syn på mentalt handicap. 

Kommentar #21

Maria Elizabeth Fongen

7 innlegg  30 kommentarer

Fosteret trenger rettsvern

Publisert over 7 år siden

Takk av hele hjertet, Siri Fuglem Berg, for ditt sterke og modige innlegg! Måtte vi begynne å våkne nå... ...av bedøvelsen den dødbringende terminologien har lagt samfunnet vårt i.

Det mest rystende i din beretning er for meg mangelen på vilje til å gi fosteret all den hjelp som er mulig å oppdrive. Det sier meg at det er på høy tid å gi fostre et rettsvern og en helsehjelpsgaranti.

Istedenfor å bli møtt med at "deres barns liv er et umulig prosjekt", trenger foreldre å høre at "ja, tilstanden til barnet deres er alvorlig, men vi skal stille opp med all tilgjengelig hjelp som er å oppdrive - under svangerskapet og etter fødselen, lage en oppfølgingsplan som tar deres barns behov på alvor". Dèt burde vært innstillingen til norsk helsevesen! I stedet blir fosteret forhåndsdømt til døden, uansett om det kan klare å leve litt lenger enn prognosen tilsier. Hvor er den verdige døden i dette bildet?

Ditt eksempel er et enestående vitnesbyrd på at det går an - og at det er verdt å kjempe for sitt barns liv! I det vonde gir det håp å lese! Jeg kjenner også andre foreldre som har valgt som dere - å gå for livet - og fått uendelig verdifull tid med sine barn. Noen har fått dager, andre har fått år, men for alle har det vært utenkelig å idømme barnet døden før dets naturlige fødsel.

Så vi får begynne å kreve! Kreve retten til helsehjelp for fostre, uansett tilstand. Det skal ikke være slik at de bare henvises til å dø, uten at noe prøves, om det så bare er mulig gjennom lindrende hjelp. Hjelpen skal være tilpasset det enkelte barns behov.

Jeg er overbevist om at aborttallene ville gå ned dersom kvinner ble møtt med en livsfremmende holdning, med en reell beredskap på det helsemessige og det økonomiske plan. Det burde ikke være for vanskelig å lage retningslinjer for hvordan barn med forskjellige syndromer og sykdomstilstander skal følges opp - fra fosterlivet av. Det burde være en selvfølge å møte familier som venter barn med utviklingsavvik med en garanti om livslang oppfølging for barnet!

Din beretning viser hvordan vi har gått for dødens fremfor livets kultur. Takk for at du er en motkraft! Det inngir håp om at livet en dag vil seire, om at alle en dag vil få livets rett.

Kommentar #22

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Siri Fuglem Berg. Gå til den siterte teksten.

Medisinere har et ansvar for å forsikre pasienter ikke-ledende veiledning samt at behandling av barna med trisomi 13 og 18 ikke nektes dem basert på legenes syn på mentalt handicap.

Det er vi enig i, men når du så bruker terminologi som "bøddler" så handler det ikke lengre om ikke ledene-veiledning, men at man ønsker en annen konklusjon.

Vi er også enig i at man bør legge til rette for at det valget man tar ikke avgjøres av økonomi eller manglende tilbud på hjelp til mennesker med barn som har særskilte behov.

Jeg er svært skeptisk til den kamp som nå føres mot retten til abort. Vi ser i USA at en stat nå har laget ett system som gjør at kvinner som skal ta abort må ta en ultralyd, ved å stikke ett apparat inn i underlivet, slik at de skal se fosteret før de tar valget sitt.

Begreper slik som bødler, rett til liv, kan også ha forferdelige konsekvenser. Vi snakker om rene overgrep.

For meg så mister man all troverdighet når man må ty til slike begreper. Bøddler, nazi tyskland, massedrap. Ikke kom å si at man kjemper for kvinner interesser i en sårbar situasjon hvis det er hva man sier.

Kommentar #23

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

Begreper slik som bødler, rett til liv, kan også ha forferdelige konsekvenser. Vi snakker om rene overgrep.

Tror du må forklare nærmere hva du mener med sitatet over.

Kommentar #24

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Morten Christiansen. Gå til den siterte teksten.

For meg så mister man all troverdighet når man må ty til slike begreper. Bøddler, nazi tyskland, massedrap. Ikke kom å si at man kjemper for kvinner interesser i en sårbar situasjon hvis det er hva man sier.

Og her, hvorfor blir troverdigheten borte? Mange ser på fosteret som et liv, de skal da ikke ekskluderes fra debatten av den grunn? Til og med den norske stat og de norske lover sier at fosteret er et liv, med visse rettigheter fra og med uke 12, rettigheter som øker med fosterets alder.

Forstår ikke hva du mener med siste setning, heller. Det er i kvinners interesse å høre flere sannheter og verdivurderinger enn legens mtp syndromer og avvik, for derved å være i stand til å ta et valg på sine premisser.

Kommentar #25

Siri Fuglem Berg

11 innlegg  226 kommentarer

Publisert over 7 år siden
Maria Elizabeth Fongen. Gå til den siterte teksten.

Istedenfor å bli møtt med at "deres barns liv er et umulig prosjekt", trenger foreldre å høre at "ja, tilstanden til barnet deres er alvorlig, men vi skal stille opp med all tilgjengelig hjelp som er å oppdrive - under svangerskapet og etter fødselen, lage en oppfølgingsplan som tar deres barns behov på alvor". Dèt burde vært innstillingen til norsk helsevesen! I stedet blir fosteret forhåndsdømt til døden, uansett om det kan klare å leve litt lenger enn prognosen tilsier. Hvor er den verdige døden i dette bildet?

Ja, da hadde vi iallfall hatt et reelt valg, det utelukker jo ikke at man kan også informerer om muligheten til å søke om selektiv abort, men det ville minsket forventningspresset om at det blir abort man velger.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3262 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2416 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2350 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2341 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1625 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1486 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1384 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere