Verdidebatt

Rettssak eller rettsoppgjør?

Stadig oftere ser jeg ordet rettsoppgjør brukt om det skal skje i Oslo Tingrett 16. april. Men hva er et rettsoppgjør til forskjell fra en rettssak? Og hva er den dypere betydning av å ville gjøre saken mot Anders Behring Breivik til et rettsoppgjør?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er ikke tilfeldig hvilke ord vi benytter. Ord ikke bare beskriver, de er også ladet  - ladet med indirekte betydningsinnhold. Når noen foretrekker å bruke ordet rettsoppgjør om saken mot massemorder Behring Breivik, så ligger det et skjult budskap om at i dette tilfelle strekker det mer prosaiske ordet rettssak ikke til.

Men hva skulle et rettsoppgjør innbefatte som ikke en rettssak kan gjøre? Hans Fredrik Dahl beskriver i en artikkel i Dagbladet i dag, 17/02, forskjellen i begrepsbruken omtrent som følger: Mens en rettssak utspilles ene og alene etter jussens regler, peker ordet rettsoppgjør mot noe større og mer omfattende: et moralsk, politisk og kollektivt oppgjør.

Ordet rettsoppgjør er i Norge bare tidligere brukt om rettsoppgjøret etter krigen, der nesten 100 000 nordmenn ble dømt for landssvik. Ca 17 000 av disse måtte sone i fengsel, 30 fikk dødsstraff, i underkant av 30 000 ble straffet ved forelegg. De øvrige ble dømt uten å få noen direkte straff, men folkedomstolen dømte dem uansett mye hardere enn de noen gang kunne blitt i en ordinær rettssak. I tillegg til de 92 805 domfellelsene som landssvikoppgjøret teller, kom omfattende uformelle utrenskninger innenfor organisasjons- og arbeidsliv, og der folkedomstolen spilte sin moralske patos vilkårlig ut. Med i dette uformelle rettsoppgjøret må vi også ta med de skammelige skjebnene til de såkalte tyskertøsene, og ikke minst deres barn, hvis eneste forbrytelse var å være født.

Landssvikoppgjøret etter krigen var en prøve for det norske rettssamfunnet som vi ikke kom særlig godt i fra. Det er liten trøst at man i mange andre land kom verre fra det. Overfor historiens domstol har det norske landssvikoppgjøret ikke bestått sin prøve. Den moralske patos og indignasjon i tiden etter 1945 var selvsagt forståelig, men idet den snek seg inn i jussens kjølige farvann og pisket opp bølgene også der, var rettssikkerheten også straks truet. I et rettssamfunn er rettssikkerheten til sjuende og sist det eneste som betyr noe. Fru Justitia skal og må være blind.

Den 16. april og i månedene utover skal den norske rettsstaten opp til en prøve den ikke er blitt satt på siden årene 1945-50. Prosessen og den endelige dom mot Anders Behring Breivik vil ikke bare bli dømt med dagens standarder. Historien vil også granske prosessen med lupe, og historiens domstol er kjent for å være nådeløs. Den sparer ingen. Det er jeg overbevist om at alle involverte i prosessen mot Anders Behring Breivik er klar over.

Rettssak, ikke rettsoppgjør. Saken mot Anders Behring Breivik er en rettssak, ikke et rettsoppgjør. Den skiller seg ikke prinispielt fra andre strafferettssaker på annen måte enn gjennom sin egentyngde og handlingenes grusomhet. I tillegg kommer det viktige forhold at handlingene som skal pådømmes, er politisk motivert. Det siste er det særlig viktig å holde fast i. For av samme grunn som at terroren var politisk, er det av overordentlig betydning at rettsprosessen og den påfølgende dom ikke blir politisk. Saken skal ikke dømmes etter politisk justis, men etter rettssamfunnets justis.

Anders Behring Breivik forsøker å politisere saken ved å argumentere med at dommerne som skal dømme ham, har sin myndighet fra Arbeiderpartiet. Det er selvsagt forvirret vås, som det meste annet som beveger seg oppe i denne mannens hode. Like fullt ser vi at krefter både på høyre- og venstresiden av politikken er i bevegelse for å politisere prosessen mot Breivik. De ønsker et rettsoppgjør - et oppgjør som strekker seg videre enn rettsstatens jus - en prosess som skal dra med seg moral, jus og politikk i et stort dragsug av patos og indignasjon.

På høyresiden har Ole Jørgen Anfindsen så vidt jeg kan se vært den som har gått lengst i å ville politisere prosessen mot Breivik. I sin heftig omdiskuterte artikkel her på Verdidebatt, "Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørk nett," argumenterer han for å gjøre rettssaken mot Breivik til et oppgjør med Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. På venstresiden er naturlig nok motivet et annet - å ta et moralsk oppgjør med den mørke underskog av fascistoide holdninger som brer seg over hele Europa.

En rettssak med et slikt utgangspunkt vil garantert ikke bestå prøven for historiens domstol. Det finnes ytterst få eksempler, om noen, fra historien der politiserte prosesser på noen måte kan sies å ha innfridd selv de mest elementære rettssikkerhetsprinsipper. Det Anfindsen forsøker seg på er farlig ikke bare i et rettssikkerhetsperspektiv, det vil også være med på å gjøre Behring Breivik til en budbringer som kan påberope seg noe i retning av et aktverdig eller i det minste forståelig motiv for sine handlinger. Men det finnes intet utenfor Behring Breiviks forvirrede hode som tilfører hans handligner det minste grann av legitimitet eller forståelighet. Behring Breivik er en kriminell, verken mer eller mindre - en kriminell på politikkens arena, men like fullt en kriminell, og bare det. En politisert rettssak er farlig også av en tredje grunn: Den vil så splid på en måte som vil sette seg som en betennelse i det norske samfunnetfor lang tid.

Prosessen mot Breivik er en rettssak, der det er jussens logikk som skal gjelde. Den moralske indignasjon vi føler, er forståelig, men moralsk indignasjon er en upålitelig dommer. Den moralske dimensjon i saken, som jo i høyeste grad er til stede, kan vi trygt stole på ligger forutsatt og innbakt i selve de prinsipper som rettsstaten hviler på.

Jeg frykter i og for seg ingen politisering av rettssaken mot Breivik. Jeg er overbevist om at rettsstatens representanter i vårt land vet hva de holder på med. Kravet om politisert prosess er likevel et illevarslende tegn helt uavhengig av selve rettssaken. Illevarslende som uttrykk for hva 22/7 har gjort med det norske samfunnet. Selv om fordømmelsen av Breivik og hans handlinger er tilnærmet unison, også fra dem som deler mange av hans synspunkter, så ser vi allerede tendenser - direkte eller indirekte - til at han blir en budbringer for noe større enn seg selv. Han handlet feil, men hadde likevel litt rett. Det er etter mitt syn en moralsk falitt. For da har terroristren faktisk fått innfridd ett av sine mål med terroren. Det kan et sivilisert samfunn ikke leve med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt