La gå at det ikke skinner av eldreomsorgen

Statsministeren lovte at det skulle skinne av eldreomsorgen i Norge. Som så mye annet som er lovet i kampens hete, er heller ikke dette løftet i faretruende nærhet av å innfris.

Hvem er det som går ut og forteller om graverende tilfeller av omsorgssvikt og mangelfull pleie? Er det empatiske og bekymrede fagfolk? Er det ansvarlige byråkrater eller engasjerte poilitikere?

Nei! Det er i all hovedsak slitne og opprørte pårørende og enkelte gamle som har noen krefter igjen til det selv.

Hva gjør de som burde ha varslet om tilstandene? Jo, de skjuler seg bak disse evinnelige: jeg visste ikke... Vi skal gjennomgå rutiner og se om det er noe vi kan gjøre annerledes... osv.

Min teori er at mange vet. Så altfor mange er fullt klar over ståa. Og vet at det slett ikke står bra nok til med dagens eldreomsorg. Og veldig mange vet også at den nye samhandlingsreformen, mellom stat og kommune, slett ikke vil bli noe skritt fremover for de som allerede har det som vanskeligst. De vil bare bli i enda større grad enn før, pakkepost mellom den såkalte første- og andrelinjetjenesten. Og sannsynligvis vil det innebære at mange gamle som burde vært på sykehus, aldri kommer dit. For det heter seg så fint at de skal behandles der de er nå. Det er såkalt "god økonomi".

Men blir de det? Alle historier fra virkeligheten kan tyde på at så desverre ikke er tilfelle for veldig mange av dem. Ikke engang de mest primære behov; som tørste, sult og behovet for toalettbesøk, ivaretas i tilstrekkelig grad endel steder. Er man så uheldig å pådra seg en infeksjon, er det ofte ren og skjær flaks som gjør at man får den nødvendige behandling. Pårørende forteller om nesten et par ukers bekymring og gjentatte forespørsler om legetilsyn før den gamle endelig, på nattestid,  akutt kommer på sykehus og får beskjed om at det er "for sent". Smerter og lidelse er blitt både pasient og pårørende til del - helt uten at det var nødvendig!

Mange pårørende har våget å stå frem i etterkant av forfatter Kjetil Bjørnstads beretning om sin fars siste, vonde dager, på sykehjem, Rystende historier fortelles og sår åpnes. Sår som ikke har sjanse for å kunne heles, før historien er fortalt. Men kreftene til å gjøre det har ganske enkelt ikke vært tilstede. De ble brukt opp under oppfølgingen av den gamle. Og etterpå, når den gamle var borte, var livsgleden det samme. Borte.

En mann på 96 år, forteller i disse dager sin historie om uverdig behandling i overflyttingen fra ett sykehus til et annet. Han trilles i sin rullestol ned i en stor og kald vestibyle for å vente på taxi. Vedkommende som triller, tar seg ikke engang bryet med å si hadet, ønske lykke til. Bare forlater han der - alene. Og der venter han i timevis, i uvisshet. Fordi man har bestilt feil transport og fordi ingen tar seg bryet med å fortelle mannen dette. Han uttrykker at han sitter og føler hele sin verdighet gå tapt. Han føler seg som gjenglemt søppel. Ingen har heller i etterkant gitt han en beklagelse.

En annen gammel dame sendes hjem i våt pysjamas og tøfler - med lapp rundt halsen om at hun er dement.

Dette er nyere historier - fra media. De føyer seg inn i rekka av mange. Så tør en nesten ikke tenke på alle de ukjente historiene. Alle de som enda ikke har maktet å fortelle om sine uverdige erfaringer, som kanskje aldri vil få muligheten heller. Alle har tross alt ikke pårørende, heller ikke ressurssterke sådanne.

Hva skal til for at den utviklingen vi nå ser innen eldreomsorgen skal gripes ordentlig fatt i av engasjerte mennesker med innflytelse og maktposisjoner?

Det er ingen tvil om at en barnehage ville blitt stengt med ganske øyeblikkelig virkning, dersom det ble kjent at barn ikke fikk mat, drikke, medisiner eller bleieskift/hjelp til toalettbesøk, i den grad de har krav på. Heller ikke ville det vært akseptabelt med et stort antall ansatte som hverken makter å gjøre seg selv forstått eller forstå den de skal yte hjelp til - pga. manglende norskkunnskaper.

Hva er det som gjør at man kan tåle så mye mer når det dreier seg om hjelpeløse gamle?