Verdidebatt

Botnen og kvinnesynet i den dystre middelalder

Det er et stadig tilbakevendende fenomen at karkateristikker av islam må følges oss med en sammenlikning av kristendommens egen historie. Problemet er at det sjelden eller aldri stemmer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Vårt Land onsdag 8. februar kunne vi lese Bjarte Botnens kommentar til Irans president, Mahmoud Ahmadinijads besøk i Sør-Amerika, og responsen han fikk fra Brasils kvinnelige president, Dilma Rousseff. I følge Botnen aktet ikke den nye presidenten i Brasil å støtte et regime med et kvinnesyn preget av dyster middelalder…

Jeg har flere ganger reagert på Vårt Lands bruk av begrepet middelalder. Av og til kan man forstå at epoken er lett å gripe til dersom man vil bruke et bilde som skal beskrive en situasjon fremmed for vår egen tid, men det Botnen gjorde den onsdagen i februar var langt verre, for her overfører han et gitt verdisett inn i vår egen kulturhistorie, og det finnes det ikke grunnlag for.

Islams kvinnesyn finner ingen paralleller i europeisk middelalder-historie, snarere tvert imot, i middelalderen finner vi mange eksempler på sterke kvinner, enhver som tar seg tid til å lese relevant litteratur vil oppdage det.

I 2009 kom Tore Skeie ut med boka Alv Erlingsson, en fortelling om en adelsmanns undergang, en glitrende dokumentar om den politiske kampen i Norge på slutten av 1200-tallet. Og han beskriver kvinnens posisjon slik (si 125):

«Enkedronninger med styringsmakt, som Margrethe Sprenghest i Danmark også var et eksempel på, var ikke et uvanlig fenomen. I alle samfunnslag hadde kvinner og menn klart adskilte roller. Mannen var familiens ansikt utad og bæreren av husholdets ære. Kvinnen tok seg av hjemmet. Men disse rollene var ikke så fastlåste som en kanskje skulle tro. Rollene var ikke biologisk definert, men først og fremst sosiale, basert på den funksjonen kvinnen og mannen fylte i samfunnsfellesskapet. Og ved ektemannens død kunne kvinnen overta mannens rolle. De kunne, på sett og vis, bli menn. Bondekvinner kunne drive jordbruk. Håndverkerfruer kunne i visse tilfeller drive håndverk. Og dronninger – de kunne bli regenter. Mange europeiske riker ble styrt av slike kvinner. De spilte det politiske spillet minst like godt som menn. Enkedronning Ingeborg skulle snart vise seg som en både ambisiøs og handlingsdyktig leder av kongerådet. Og som sin danske stemor skulle også hun bevise at en kvinne ved makten ikke trengte å medføre en fredelig politikk».

Dersom du vil ha flere detaljer om kvinners vilkår i middelalderens Norge, anbefaler jeg professor Sverre Bagges bok Mennesket i middelalderens Norge, hvor han bl.a skriver (si 196):

«I kongens bønn i Kongespeilet fra midten av 1200-tallet nevnes dronningen som den fremste av kongens rådgivere. Hun er nå ikke bare kongens hustru og mor til hans barn, men har en offisiell politisk stilling. Samtidig ble kvinners stilling styrket når det gjaldt arverett til tronen, parallelt med at fjernere slektningers og uektefødte sønners arverett ble svekket. Høydepunktet kom da Håkon 5. i 1301 fikk innført at også kvinner kunne arve tronen. Tronfølgeloven av 1302 plasserte i samsvar med dette kongens datter i syvende arveklasse og hans dattersønn i tredje».

Kvinnen i middelalderen var altså i en helt annen posisjon enn det Botnen hevder med sin islam-parallell, og spørsmålet blir hvorfor Botnen karakteriserer Ahmadinijads kvinnesyn som middelaldersk? Hvorfor kan ikke Botnen si som det er, at Ahmadinijads kvinnesyn er islams kvinnesyn? Når Botnen bruker begrepet dyster middelalder, vet han at alle vil tenke kirke og kristendom, og at resultatet av denne sammenligningen er at folk flest vil tro at synet på kjønn er dynamisk, og at også islam kan utvikle seg, slik kristendommen har gjort. Men det kristne menneskesynet revolusjonerte i sin tid synet på kvinnen, frigjorde dem fra antikkens nedvurdering, og har stått seg til i dag. Ja, hadde Botnen sammenlignet Ahmadinijad med de greske tenkere, ville det gitt mer mening, men kanskje ikke så stor popularitet. Det er interessant at få samfunn tilbød sine kvinner lavere status enn antikkens Hellas, en negativ posisjon de ikke fikk tilbake før islam kom.

Det er et stadig tilbakevendende fenomen at karakteristikker av islam må følges opp med en sammenlikning av kristendommens egen historie. Problemet er at det sjelden eller aldri stemmer, det gjør bare fremstillingene mer spiselige for vår tids innbitte forsvarere av islams tilstedeværelse i den vestlige verden. Men islam har sin egen tro, sine egne lover og sin egen historie. Kjære journalister i Vårt Land; la islam være islam, den hviler godt nok i sin egen uhyggelige kraft, om dere ikke skal ødelegge frihetens evangelium på samme måte som dere renvasker slaveriet og undertrykkelsens utgangspunkt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt