Ottosens og Syses fabuleringer om religion og vitenskap

Espen Ottosen skriver i Aftenposten i dag en kommentar om de "aggressive ateistene" i en slags hyllest eller lovprisning av Henrik Syses bok Noe å tro på. Selv om Ottosen altså skriver om boka til Syse og ikke direkte fra eget hjerte, er teksten så lite kritisk og tonen så suggererende at det er vanskelig å si hvor Syse ender og Ottosen starter. Kritikken her vil derfor ikke være rettet spesifikt mot én av dem, men mot kommentaren slik den er skrevet. Jeg har ikke lest boka selv, men går it ifra gjengivelsen til Ottosen er god.

Først la meg begynne å si at dette er ikke i det hele tatt et ”angrep” på gudstro som sådan. At folk tror på gud(er) fra et eget ønske, behov og valg, er ikke noe som vil bli berørt her. Mitt anliggende er først og fremst hvordan det her forsøkes å argumenteres for en (spesifikk) religions sannhet. Det er et foretagande innen filosofi og vitenskap som fortsatt er mislykket, og det er litt slitsomt å se de samme gamle og allerede gjendrevede argumenter blifremmet igjen og igjen.

Retorikk

Det ikke bare de feilaktige argumentene jeg reagerer på, men også retorikken som her er brukt. Så la oss se litt på den før vi går videre til argumentene. I polemikken ellers mot de ateistiske forfattere nevnt (Richard Dawkins, Christopher Hitchens og Sam Harris) brukes gjerne to adjektiver, nemlig 'aggressiv' og 'militant'. Ordet 'aggressiv' er brukt i overskriften i Ottosens kommentar. Det er mulig man som religiøs opplever gode motargumenter som et angrep – og et mer aggressivt og truende angrep jo bedre argumentene er – men det gjør jo ikke personene aggressive eller militante. Disse beskrivelsene hadde bedre passet for eksempel ekstreme politiske grupper med voldelige intensjoner. Det er noe nærmest respektløst og utspekulert over det å omtale en biolog (en av de største siden Darwin), en journalist og forfatter, og til sist en filosof og nevrofysiolog, for aggressive ateister. Det er del av et så altfor åpenlyst forsøk på å redusere og sverte dem. Vel, kan man ikke ta argumentene, går man etter personen – man argumenterer ad hominem.

Sammenligner man de to første avsnittene ser man et tilfelle av dette smålige retoriske grepet. Etter å ha gitt Dawkins, Hitchens og Harris en heller lite flatterende introduksjon i første avsnitt, blir Henrik Syse presentert som ”filosof, fredsforsker og søndagsskolelærer” og som ”mild og forsiktig” i det andre. Amen. Videre er disse førstnevnte – ateistene – blant annet kjent for ”sterk ordbruk”. Merkelig karakteristikk å gi noen som bruker livene sine på rasjonelle undersøkelser og logisk argumentasjon, og som for øvrig er noen glimrende talere og meget høflige alle tre. Høflige ved at de viser sine meningsmotstandere den respekt ved ærlig og på en åpen måte å argumentere for hva de er overbevist om, eller setter spørsmål ved det de finner problematisk. Selvfølgelig kan dette oppfattes støtende eller ”sterk ordbruk” når det gjelder saker som er viktige for oss og som vi bryr oss om, det være seg politikk, etikk eller religion – eller hvilket fotballag som er best.

Er det å oppdra barn i religiøs tro barnemishandling?

Ifølge Ottosen mener Dawkins det, og for mange lesere har nok denne bevisst forenklede påstanden den støtende virkning forfatteren ønsket. Men leseren bør også være klar over hvor lite presist og uærlig gjengitt den er. Poenget til Dawkins, som er et helt fornuftig et, er at religiøs oppdragelse KAN være en form for barnemishandling; da på én spesifikk og på én mer generell måte. Den spesifikke måten han kritiserer er visjonen om helvete mange barn vokser opp med. (Jeg har også hørt dette personlig fra folk jeg kjenner – i tillegg er jo litteraturen fullt av slike tilfeller: for eksempel i Joyces Portrait of the Artist as a Young Man.) De læres opp til å tro at det finnes et helt forferdelig sted man havner dersom man gjør noe galt, og hvilke ting som kvalifiserer som gale, kan ofte være vanskelig for et barn å vite, og ofte er de ting det er helt normalt og ingenting galt ved å gjøre. Å presentere dette scenariet for barn er helt åpenbart og påviselig psykologisk skadelig. Det kan føre til sterke traumer, forårsaker mye frykt og lidelse, og er pedagogisk sett helt unødvendig. Man trenger ikke denne helvetes ideen for å bli et moralsk og godt menneske. Derfor: å oppdra barn til å tro på helvete kan gi traumer og frykt, med andre ord en form for mishandling. Da ser vi med en gang at dette er langt mindre kontroversielt enn hva Ottosen insinuerer.

Mer generelt gjelder poenget om indoktrinering, det å presentere ett syn på verden som det sanne og at tvil er synd, kombinert med å skjerme barnet sitt for andre ideer og måter å tenke på. På denne måten hindrer eller begrenser man barnets egen meningsdannelse, fratar det viktig kognitiv stimuli, angriper dets autonomi som selvstendig tenkende vesen. Foregår oppdragelsen på en slik måte, kan det også kalles en form for mishandling – psykisk mishandling.

Vitenskapen peker ikke mot Gud

En helt plausibel og ukontroversiell påstand – uavhengig av om gud(er) eksisterer eller ikke – er at mennesket søker mening og trøst i tilværelsen, noe som gir oss forskjellige livssyn og filosofiske betraktninger om eksistensen. Noen mener en av de mange overleverte religioner gir et godt svar eller forklaring, andre har former for verdensbilder som ikke inkluderer noe guddommelig, men der kosmos likevel er så langt fra platt og meningsløst som overhodet mulig, og erkjennelsen av dets former for eksistens og kompleksitet så besnærende og intellektuelt vakre, at det forekommer én som det mest sublimt tenkelige. Men denne påstanden om at mennesker (blant annet) tror på gud for mening og trøst, er heller noe som er typisk for ateister, ifølge Ottosen og Syse. Syse tror forøvrig det forholder seg motsatt, og spør om det ikke heller er slik ”at mennesket som art gradvis har oppdaget Gud eller det guddommelige, gjennom sin lange eksistens og sin gradvis utviklede evne til å forstå mer av verden rundt seg?”. Dette er vås av flere enn én grunn.

Fysikk

For det første er det ingenting – ingenting – i moderne vitenskap som nødvendiggjør, sannsynliggjør eller krever som forklaring, en guddommelig entitet. På tur og orden har det guddommelige pust forsvunnet fra fysikken, biologien og kosmologien. I utarbeidelsen og perfeksjoneringen av den newtonske mekanikk forsvant behovet for gud i forklaringen av fysikken. Den store matematiker, astronom og fysiker Pierre-Simon Laplace svarte Napoleon, som selv var relativt godt trent i matematikk, på følgende måte da Napoleon forskrekket innså at gud ikke var nevnt i himmellegemenes mekanikk: det er ikke lenger noe behov for den hypotesen. Alt som tidligere måtte forklares ved gud (dog aldri på en særlig tilfredsstillende måte), kunne nå forklares ved rene fysiske og matematiske prinsipper. (Merk: det er en kategorisk forskjell mellom en teoris behov for et gudspostulat og om en teoretiker trodde på en gud. Det siste har ingen logisk implikasjon for det første.)

Biologi

I biologien gikk det enda verre for behovet for en gud som forklaring. Darwin forandret hele den vestlige intellektuelle kultur. Ideen om The Great Chain of Being gikk i oppløsning og døde ut. I metafysikken og vitenskapen kunne kompleksitet bare forklares ved design, det vil si, noe av en viss kompleksitet kan bare ha vært laget eller designet av noe mer komplekst igjen. Alle former for liv var et åpenbart eksempel på dette. Det eksisterte derfor et forklaringsproblem. Hvordan kan vi forklare kompleksitet? Teologer (som Paley) brukte hvordan mennesker kan lage komplekse ting, som en klokke, siden vi er mer komplekse enn en klokke, som en analogi for hvordan naturen krever en designer. Selv om designargumentet fra starten av har hatt store logiske brister, som påpekt blant annet av David Hume, siden det bare skyver spørsmålet ett hakk videre – hvem designet designeren? – fikk det kraftig fotfeste i den intellektuelle kulturen siden en alternativ forklaring på kompleksitet ennå ikke hadde blitt tenkt ut (Hume var selv meget nær å oppdage dette i sine Discourses on Religion). Det var dette Darwins like enkle som geniale teori om naturlig seleksjon gjorde; det ga en forklaring på hvordan kompleksitet kan oppstå og øke i et univers uten en designer. Moderne forskning på kompleksitet og liv peker ut hvordan liv naturlig og gradvis blir til som resultat av elegant matematikk, fysikk og kjemi.

"For Syse er det rett og slett naturlig å tro på Gud". Dét er helt sant. Det er et naturlig fenomen og har en naturalistisk forklaring. Vanligvis er fire navn som blir nevnt når man snakker om disse ateistene, ny-ateistene, "aggressive" ateister eller hva man vil kalle dem. Den fjerde en filosofen og evolusjonsteoretikeren Daniel Dennett. (Jeg kan jo spekulere i hvorfor han ikke er nevnt; med en mye roligere debattstil og tilnærming – selv om argumentene er likeså gjennomtrengende – og det at han ser ut som julenissen, gjør ham ekstremt lite passende for de tidligere nevnte karakteristikkene.)  Han har skrevet en bok nettopp om religion som et naturlig fenomen (ved dét navnet), og også hvordan evolusjonsteoriens implikasjoner når det gjelder moral, mening og vilje, er ganske så annerledes enn de karikaturfremvisningene som ofte ledsager religiøs kritikk av det gudløse verdensbildet (i Breaking the Spell og Darwin's Dangerous Idea.) Anbefales på det varmeste.

Big Bang, kosmologi og fundamental metafysikk

Men grunnen til at Syse mener det er ”naturlig” å tro på Gud (en lite presis bruk av ordet 'naturlig'), er at det ikke er en selvfølge at verden eksisterer. Noe må ha skapt og bevirket verden. Ja vel. Dette er det jeg (for dem som fikk det med seg) delvis i affekt på Twitter omtalte som ungdomskoleargumenter. De klassiske gudsargumentene (det kosmologiske, det kausale, og det fra design) har alle blitt vist som ugyldige helt siden tidlig moderne filosofi (for eksempel hos Kant og Hume). Det betyr ikke at eksistensen av en gud er utelukket, nei, men heller at argumentene ment å bevise guds eksistens ikke er holdbare. Dette er ikke en gang et filosofisk kontroversielt poeng. Det betyr ikke at det ikke finnes filosofer som tror (men de er en forsvinnende liten andel). Og det er gjerne ikke av rent argumentative eller rasjonelle grunner de tror. Hvis det var slik, kunne de bare presentert disse til resten av filosofene, og vips, så hadde de alle trodd. Halleluja. (Jeg skulle gjerne likt å høre et slikt argument… Men er fortsatt ikke blitt presentert for ett. Og jeg har lett.)

Hva så med Big Bang som både Ottosen og Syse refererer til? Her er det minst to store problemer. For det første bruker de Big Bang som et tilfelle der universets eksistens begynte i tid, eller som universets begynnelse. Dette er for å anvende variasjoner av de allerede nevnt klassiske kosmologiske eller kausale argumentene, som alle er ugyldige som bevis strengt talt, men som tydeligvis likevel har en appell på folk. Ved nøyaktig metafysisk analyse av tid, begynnelse, kausalitet ved et slikt Big Bang scenario, er det ingenting som logisk sett nødvendiggjør eksistensen av en gud. De alle lider av samme type feil. ”Alt som har en begynnelse, trenger noe annet for å bevirke eller å forårsake dets begynnelse (en årsak utenfor seg selv)”. Når man i filosofien går slike argumenter opp i sømmene, blir det klart at det slett ikke hefter noen logisk nødvendighet. Kausalbegrepet er fortsatt kontroversielt og vagt, med ingen god konsensus om hva det betyr.

For det andre, har Big Bang de egenskapene slike argumenter trenger i det hele tatt for å starte? Nei. Det er mer og mer vanlig i kosmologien og fysikken for øvrig å anse Big Bang på en slik måte at det ikke er slik at noe ble til ut av ingenting. Man kan på mange måter forklare Big Bang utelukkende ved hjelp av matematiske og fysiske prinsipper. Det er intet behov for noen gud eller "en skapende kraft". To virkelig store fysikere har skrevet også populærvitenskapelig om dette, Stephen Hawking i The Great Design (tittlen er ment nærmest ironisk), og Lawrence Krauss nye bok A Universe From Nothing. En annen gigant, den store matematiker og fysiker, Sir Roger Penrose, har skrevet om hvordan Big Bang bare er av mange eller uendelige slike hendelser, at universet har en syklisk dynamikk, i boka med den fine tittelen Cycles of Time: An Extraordinary New View of the Universe. I tillegg er multiversteorier mer og mer vanlige i kosmologien, det vil si at et ubestemt, mulig uendelig, antall universer eksisterer parallelt og interagerer med hverandre ved start og slutt (og muligens ellers også). Disse nevnte eksemplene er alle vitenskap av siste dato og viser hvilket rustikk og forenklende og nærmest villedende begrep om fysikken som kommer frem hos Ottosens kommentar. Jeg håper virkelig det er bedre i Syses bok. Hvis ikke burde man holde seg til mer personlige grunner til å tro.

Syses spørsmål

Avslutningsvis vil jeg gå tilbake til Syses spørsmål som jeg nevnte tidligere. Han spør om det kanskje ikke heller slik ”at mennesket som art gradvis har oppdaget Gud eller det guddommelige, gjennom sin lange eksistens og sin gradvis utviklede evne til å forstå mer av verden rundt seg?”. La oss anta dette stemmer og gå vitenskapelig til verks. Hvilke implikasjoner ville dette ha, hva slags forventninger ville det lagt opp til? Hvis mennesket gradvis har oppdaget gud og at troen på gud er et resultat av økt forståelse av verden rundt oss, ja av kosmos, da skulle vi forvente den økte kunnskap og forståelse i vitenskap og filosofi vi historisk opplever, skulle reflekteres i økende gudstro. Er det slik? Det forholder seg motsatt. Andelen intellektuelle som har en gudstro har dalt jevnt siden den moderne vitenskapens fremvekst. Nå husker jeg ikke tallene eksakt – de er å finne i Dawkins bok om gudstro – men i dag er det rundt 90% ateister i vitenskapssamfunnene (Royal Society og lignende) i USA og England. Jeg vil tippe en vil finne de samme tallene her i Norge også. Dette er en rett fram falsifisering av Syses hypotese, som nevnt øverst i avsnittet. Økt forståelse om kosmos leder ikke til økt gudstro.

Det betyr ikke at man er uintelligent dersom man har en gudstro. Ikke i det hele tatt. Mange troende er ekstremt intelligente. Konklusjonen er heller den at grunnen eller grunnene til at de tror, er ikke å finne i vitenskapen eller i ren og fornuftig filosofi.