Voldtektsofre i møte med taus og passiv kirke

For å sette deg kort inn i historien uten å gå i detaljer. Jeg er så heldig å få reise rundt å ha seminarer om tabuer for unge. Under og etter seminaret gir jeg mulighet for å sende spørsmål på sms slik at man kan få forbli anonym, men samtidig få muligheten til å stille spørsmål en alltid har lurt på.
Etter et seminar endte jeg opp å komme i kontakt med flere ofre for seksuelle overgrep over sms. Spørsmålene de stilte var om det var synd å bli voldtatt og hva jeg ville gjort i en overgrepssituasjon som ble beskrevet. Etter jeg hade veiledet de til å få hjelp av en erfaren sjelesørger var jeg helt tom. Sist jeg kjente på den samme følelsen av maktesløshet og sinne var 22. juli. Flere dager gikk jeg rundt og mislikte den verden vi hjelper vi. En verden hvor slike ting kan skje og som ikke har rom hvor en kan få dele det vondeste av det vonde. Mitt spørsmål er: Hvor er kirken som aktivt søker de svakeste og sårede og  som adresser dette temaet på en god måte? Eller er det bare jeg som ikke ser den?

Dette er ikke et tema som skal sees lett på, men ved å ikke snakke om det gir vi ikke en ekstra byrde på de som har opplevd overgrep? Vi kan riste på hodet over det som blir avdekket nå i Venstre, men ved å ikke snakke om det er vi da så eksepsjonelt mye bedre? For dette er ikke en "bare tilgi og gå videre med livet"-case, men noe som stikker til det dypeste av det dype ved mennesket og må derfor snakkes mer om enn ved å riste på hodet og si at det er forferdelig for det må også formidles håp.

Jeg tror på en stor Gud, en Gud som kan lege de dypeste sår, gi varme til de kaldeste hjerter og som hjelper med å tilgi. Likeså viktig her mener jeg at jeg tror også på en Gud som tar synd på alvor, som blir sint, fortvilet, knust og som virkelig hater det som har skjedd og godt mulig den som har gjort urett mot personen. Har vi en kirke som kan romme denne smerten? Har vi en kirke som tørr å adressere disse temaene på en god måte? Ikke for å bagatelisere, på ingen måte, men for å si at vår kirke, Kristi brud, er også åpen for de som føler seg ødelagt!
For hvis vår menighet ikke er åpen og tydelig på de største sorgene kan vi da romme de største gledene? Hvis ikke vår menighet er en menighet hvor alle livets sider kan bli adresser er vi da til fulle Jesu sine hender og føtter på jorda?

Jeg mener, og jeg legger til at jeg er ung og dum, at overgrepsofre må få velge selv når de vil dele, men når de kjenner tiden er inne skal det ikke finnes tvil at vi er der for å hjelpe.

Hvis noen leser dette så håper jeg virkelig at svarene er i arten: "Vi har en så åpen og tjenende kirke". Hvis ikke: Er det ikke da på sin plass at vi kommer dit?