Verdidebatt

Rom for sårbarhet?

Jeg skulle ønske det ble skapt mer rom for å snakke om menneskets grunnleggende sårbarhet på en måte som fremmer fellesskap. Skal vi bli mer rause i møte med hverandres liv og erfaringer trenger vi både kunnskap, tålmodighet og varsomhet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette innlegget er først publisert her inne.

"Sensur". Det er lenge siden jeg har gitt lyd fra meg her inne. Jeg synes det har vært vanskelig å finne ord. Det er som om alt helst skal være "riktig", neddempet og tømt for frustrasjon før jeg skriver. Først og fremst er det nok sensuren i mitt eget hode som hindrer meg i slippe løs energien som ligger i mitt eget engasjement. Jeg blir redd for å støte noen, og konsekvensen er at jeg i stedet blir taus. Føler meg på sett og vis tvunget til taushet av samfunnets potensielle stigmatisering og tabuisering rundt følelser og menneskets sårbarhet – hva som er normalt og ikke normalt. Så bestemte jeg meg. At det alltid finnes et første steg.

Sårbarhet som tabu? Taushet er ikke alltid gull, og sjelden en god løsning (taushetsplikt er noe annet) med mindre det handler om å holde på gode hemmeligheter som brer seg ut som vakre papirblomster når de "slippes fri". Jeg kan ikke klage over tabuisering dersom jeg ikke gjør noe for å skape en form for motstand – en avtabuisering kanskje? Mitt spørsmål i denne omgang er: Hvorfor er vi så redde for å snakke om vår egen sårbarhet? Jeg mener ikke at vi skal klumpe oss sammen i store grupper og høylydt diskutere hverandres ømme punkt – hvor vi føler oss såret og sviktet. Det blir å tråkke inn i hverandres liv med militærstøvler. Jeg tenker mer at dette handler om å finne et språk, – et felles språk som ikke kun inneholder ord som effektivitet, styrke eller usårbarhet. Når livet ryster oss trenger vi mye takhøyde og pusterom. Kan vi skape rom der det ikke er farlig å innrømme at det er tøffe tider uten å bli litt flaue for å innrømme at vi har det sånn? Kan det å våge sårbarhet også føre til endringer på et samfunnsmessig plan?

Fellesskap styrker trådene våre. Noen ganger føles det som om det meste henger i en tynn tråd. Det er relasjoner, følelser, økonomi, stress, sykdom som sliter i oss. Det er rystelser vi delvis klarer å forholde oss til, mens andre nesten knekker oss av på midten. Men utrolig nok. I hvert fall av og til – skal det ikke alltid så mye til før tråden blir bittelitt tykkere. Som om livsnerven får ekstra bevegelighet – mer karakter av å være av gummi enn tørr kvist. Hva er det som gjør at "tråden styrkes"? Min opplevelse er at det handler om mennesker som tåler andres sårbarhet, og som tør å være sårbare selv. For å kunne være til stede for andre, trenger vi også å øve oss i kunsten å ta imot. En dag er det meg, en annen deg. Å styrke livsnerver, å gjøre tråder litt tykkere – er ikke det noe vi ønsker oss slik at vi kan finne frem til en slags styrke i oss selv – i fellesskap?

Slekt bør ikke alltid følge slekters gang. Tradisjoner er en god ting (er ikke noe en tradisjon når man har gjort det to år på rad?) Jeg lagde frokostblanding før jul, og en kakesort til jul. Det synes jeg er fint. Å kunne skape egne tradisjoner som er mine og våre. Andre tradisjoner – både på individ, familie – og samfunnsnivå er ikke like ok å ta vare på.  "Taushet er gull." "Du skal ikke merke eller føle." "Ikke si noe!" "Ikke gråt." "Vær sterk." Ja, det finnes slike setninger – de er kanskje bare ikke alltid så uuttalt. Det er i ferd med å endres, men for å røre opp i strukturer i samfunnet, kan vi ikke kun ha fokus på det enkelte mennesket. Vi trenger også å se på hva i vårt samfunn som gjør at mennesker føler seg stigmatisert og sett ned på, hvilke sosialiseringsprosesser som gjør at noen følelser undertrykkes fordi svakhet ikke skal vises. For livet berører oss. På godt og vondt. Vi er avhengige av relasjoner – og de kan både lege og skade. Vi har alle ulik sårbarhet for hvordan vi rammes av slike erfaringer. Jeg vet at jeg ønsker å ta det inn; at forskjellighet er godt, at det å bli berørt av livet er både godt og vondt  - jeg ønsker å kunne være sårbar uten å skamme meg over det. Men er det mulig?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt