Er markedsliberalismen umoralsk?

Det er andre og langt viktigere for de fleste av de mektigste å inneha  økonomisk makt, politisk innflytelse, prestisje, gjøre det godt ved neste  valg, kontroll, personlig makt og rikdom, eiernes krav om økonomisk utbytte med mer. Ingenting setter større fart i en gjennomsnittspolitiker enn egeninteressen. Enda viktigere er de sttrukturelle drivkreftene. Selskaper er tvungent til å drive lønnsomt, og ikke bare det, men de må sikre maksimal profitt innenfor de snevre bedriftsøkonomiske rammene.

Dominerende ideologier gjør det vanskelig for folk i maktposisjoner til å bryte av den klamme enigheten om at det er små justeringer av kursen i den ene eller den andre retningen som må til for å løse de alvorlige  verdensproblemene om fattigdomsbekjempelse og klimabeskyttelse. Fordet som anses som "fornuftig debatt" varierer. Selv velbegrunnede og vitenskapelige tiltak innenfor rammene av internajonal kapitalisme blir sett svært forskjellig på.

De fleste politikere og næringslivsledere mener det opriktig når de snakker om hva som må gjøres for å sikre miljøet og bekjempe fattigdom.  Problemet er at de er fanger i sin egen virkelighet og i de dominerende ideologiene. For mange av dem er det et sterkt behov for å finne gode begrunnelser for hva de står for. Det er ikke enkelt å forsvare standpunkter i offentlig debatt om at den viktigste målsettingen er personlig rikdom og makt eller å sikre storselskapenes interesser. Derfor er  direktører og statsledere " politisk korrekte" og og sier at det viktigste er å redde miljøet, fattigdom og sikre velferden. Og de hevder det er bare uenigheter om hvilke midler som  bør brukes for å hevde at deres oppgave er å bidra med å skape arbeidsplasser, nye produkter og økonomisk vekst, og at de dermed er med på å skape forutsetninger for å løse fellesoppgavene.

Vi må ikke akseptere bildet at vi alle er enige om de store målene. En enighet må gjenspeile en viss enighet om tiltak og en form for felles praksis. Både politikere, direktører og andre pengefolk bør stilles til moralsk ansvar for sine handlinger og mangel på handlinge. Det bør ikke lenger være mulig for dem å si at det viktigste for dem er å bekjempe fattigdom og redde miljøet, for deretter å handle i stikk motsatt retning. Den rikdommen og makta som nå samler seg på stadig færre hender, er avsindig umoralsk. Direktørenes og storaksjonærenes store hytter, enorme båter, bileri millionklassen, privatfly og luksusforbruk bør møtes med avsky. Rikingene burde vært konfrontert med at de kan redde tusenvis av liv og støtte folk i å komme seg ut av fattigdommen. I stedet velger e å velte seg i luksus. Det er trist at langt de fleste medier fremstiller de aller rikeste som forbilder og idealer, i stedet for å sette et kritisk søkleys på dem og henge dem ut som umoralske snyltere. De rikes personlige oppførsel og mangel på samfunnsetisk moral er egnet til å opprøre, men utvilingen i verden handler først og fremst om grunnleggende og økonomiske og klassemessige samfunnstrukturer.

Mål og midler glir over i hverandre i samfunnsdebatten. Et mål er ofte også et middel til å nå enda større mål. Et godt utbygd helsevesen med høy faglig kvalitet er et mål for svært mange, men det er  selvsagt også et middel for å sikre god helse, likeverdig behandling og sosial likhet. Matsikkerhet er et mål og samtidig et middel for å sikre grunnlaget for et godt liv. Men et middel kan også være et mål som nås med andre midler. Matsikkerhet nås gjennm fiskeri og landbrukspolitikk samt handelspolitikk.

Det er ganske utrolig at politikere, banker, økonomer, direktører og andre maktperoner får seg til å si at det er tilnærmet enighet om mål og midler i utviklingspolitikken. Her er bare noen eksempler på  viktige spørsmål det er helt ulike syn på.

1. I hvilken grad bør utviklingen styres og i hvilken grad overlates til markedet?

2.Hva skaper et økonomisk grunnlag for å løse de store oppgavene?

3. Bør storselskapenes makt begrenses? I så fall: Hvordan og hvor mye?

4. Skal hensynet til miljøet overordnes hensynet til økonomisk vekst?

5. Hvor drastiske tiltak må settes inn for å sikre miljøet er nødvendige og riktige?

6. Hvor omfattende skal demokratiet være-hvilken makt skal folket ha?

7. Skal kvinner sikres makt og innflytelse?

Viktigere enn å se på  hva ulike personer måtte mene, er å se på politiske og økonomiske system. De danner rammeverket for våre handlinger og er i sterk grad med å forme våre handlinger og meninger. Hvilke krefter og mekanismer er det som hindrer at fattigdommen bekjempes, velferdsordninger utvikles og miljøet reddes? Et banalt eksempel: Om en administrerende direktør i Statoil-Hydro foreslår at selskapet stopper oljeutvinningen fordi det sterkt bidrar til klimaendringene alle sier de er enige om skal bekjempes, ville hans eller hennes tid i sjefsstolen bli kort. Og når Kraft Food kjøper opp andre firma, som Freia, for å satse på noe som er enda mer lønnsomt, handler det om et beinhardt økonomisk system der alle konkurrerer med hverandre. Spis andre eller bli spist selv. Direktørene må sørge for stigende aksjekurs eller bli sparka.

Det handler ikke om hva som blir faktisk produsert, men hva som til emhver tid gir størst fortjeneste. Selvsagt har vi bedriftseiere med etisk standard som driver møbelfabrikker fordi det faktisk er det de trives best med, selv om det hadde vært mer penger i å selge bedriften og heller investere i andre og mer lønnsomme bransjer. Bedriftseiere  som driver bedrifter som har vært i familiens eie i generasjonr er mer bevisst seg sitt ansvar for lokalmiljøet og bevaring av arbeidsplassene. Men de er i sannhet en utdøende rase.

Selv om antallet superrike og monopoliseringen i stadig færre selskaper skjer raskt, så er hovedtyngden av private bedrifter eid av tusenvis av personer, ofte gjennom upersonlige aksje og pensjonsfond. Å eie 15 prosent av aksjene er ofte nok til å kontrollere store selskaper.

Den upersonlige eierstrukturen og monopoliseringen gjør at det i enda større grad er profitten som styrer. Hvorfor tjene lite penger på selskap A når en kan flytte penger til selskap B og tjene det dobbelte? Færre og færre bedrifter har muligheter til å drive på lang sikt. Eierne krever høye aksjekurser og avkastning og utbytte(profitt) som må være blant de høyeste.

Selvsagt bør bedriftsledere som hvilken som helst andre meborgere stilles til moralsk ansvar for sine handlingerm selv om det formelt sett er helt lovlig.  Problemet er at de enkelte firmaene og lederne har små mulighete til å bryte ut av systemet-utover det å hoppe av hele karusellen.

Det enorme gapet mellom festtalene til regjeringssjefer og det de faktisk gjør, kan virke totalt meningsløst. Hvordan kan Jens Stoltenberg og hans forgjengere si at det viktigste er å bekjempe sult og bekjempe miljøødeleggelser når de samtidig støtter en utvidelse av Statoils oljevirksomhet og at Pensjonsfond utlandet investerer i Coca-Cola og tyske obligasjoner som går til tyske motorveier i stedet for å bygge norsk infrastruktur? Hvordan kan de  snakke om nødvendigheten av å stanse klimagassutslippene? Det er sikkert overmåte interessant å diskutere sjelekvalene til maktpersoner, men det er alngt viktigere å se hvordan samfunnsstrukturer former oss, binder oss og gjør store samfunnsendringer vanskelig. Det er faktisk enklere å finne en retorikk å leve med, enn å slåss for de konkrete og nødvendige endringene.

Vi mennesker er i sterk grad preget av samfunnet vi lever i og de forholdene vi til enhver tid lever under. Vier naturligvis ikke viljeløse produkter av våre omgivelser og at vi av den grunn blir like eller tenker likt.

Karl Marx skrev: "Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men omvendt: deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet."

Det er vekselvirking mellom de materielle forholdene og virkeligheten. Vi preges av den virkeligheten vi leevr i, og den setter rammer for hvordan vi tenker. Direktører i multinasjonale selskaper vil selvsagt være opptatt av andre forhold enn arbeidere som tjener noen lusne få kroner om dagen selskapenes bedrifter i fattige land. Miljøaktivistene i Natur og Ungdom er opptatt av andre problemer enn statsministeren. Det ville vært umulig for mennesker som levde for 10000 år siden å forestille seg dagens datateknologi. Folk som lever i storbyer, vil ikke ha de samme forhold til de som har levd hele sitt liv i skogen. Mennesker lærer av egne og andres erfaringer. Vi er tenkende og reflekterende individer. Og vi kan i en viss grad løsrive oss fra den virkeligheten vi lever i. Og på basis av  erfaringer, kunnskap og fantasi kan vi alene og sammen med andre utvikle nye tanker, forslag og løsninger som innvirker på og endrer den materielle virkeligheten.

I hvilken grad tanker som bryter me den dominerende  ideologien, har muligheter til å komme frem, bli utviklet og prege dagens samfunn, såvel økonomisk som miljømessig, varierer i graden av demokrati og dewt politiske klimaet. Det er  større rom io Norge nå for diskusjoner om alternativer til kapitalismen enn det var på begynnelsen av 1990-tallet.

Sannsynligheten for at den nåværende regjering og fremtidige regjeringer skal gå inn for å stanse storselskapers utbytting i utviklingsland, og for å trekke alle statlige investeringer i multinasjonale selskaper som ikke reelt bidrar til å bekjempe fattigdom og redde miljøet, er dessverre mikroskopisk stor. For selv om politikere i slike maktposisjoner er frie til å tenke og mene, er de preget av egen posisjon. De ville ikke bli lenge i slike posisjoner dersom de går inn for å bryte totalt med den rådende politikken og ideologien. Det er bare mulig om det er omfattende støtte og sterkt press fra grasrota for en annen , progressiv og  radikal politikk.

Dessverre er tanker som bryter med  den nåværende tidsånd og markedsliberalismens umoral  sjelden og bare under helt spesielle omstendigheter kunne bli dominerende i samfunnet.

Vi trenger såvel en kultur som en økonomisk revolusjon som tar hensyn til såvel økologi  og en ny økonomisk verdensorden. Til det trengs det venstreradikale som taler "maktens Roma" midt i mot.