Per Steinar Runde

217

Kulturkollisjon på Ullevål og kanskje i Ålesund

Det er som regel ikkje dei store, prinsipielle spørsmåla som skaper gnissing mellom innvandrarar og nordmenn, men heller kvardagslege skilnader i skikk og bruk. Ei oppleving eg hadde for ni år sidan, kan illustrere dette.

Publisert: 6. feb 2012

Det var eit oppslag i lokalavisa som fekk meg til å mimre. Ålesund sjukehus har nemleg fått ny barneavdeling, der pasientar og næraste pårørande kan forsyne seg med mat frå ståande buffet. Sist laurdag melde Sunnmørsposten at familiar på opptil 7-8 personar et opp maten som var tenkt til dei sjuke barna. No er sunnmøringane kjende for å ha næringsvit (”matavit”) og kunne kare til seg, men også for å vere heiderlege og respektere eigedomsretten. Det er difor ikkje så lett å tru at det er desse som tek maten frå sjuke barn. Eg har såleis tenkt at folk med andre skikkar må stå bak, sjølv om dette ikkje er direkte skrive i reportasjen. Men far til eit  barn med kronisk sjukdom og hyppige sjukehusopphald, har sett kva som går føre seg og formulerer seg slik: ”Manglar noko, kjem personalet med det straks, men det er klart at onklar, tanter og besteforeldre på sjukebesøk ikkje kan ta eit måltid her. Sjukehuset har då eit budsjett å halde seg til.”

At halve slekta kjem på sjukebesøk har ikkje vore vanleg i Noreg, men for ni år var eg vitne til dette på Ullevål sjukehus i Oslo. Eit nært familiemedlem låg nyoperert og alvorleg sjuk, og vi to pårørande veksla om å sitje inne på rommet, ein i gongen for ikkje å uroe for mykje. Eg sat difor periodevis på besøksrommet saman med 1-2 andre, som også venta på å få kome inn til sine. Det vart ikkje sagt stort; vi hadde vel nok med oss sjølve og våre tunge tankar, i kontrast til norske flagg og fjerne hurrarop frå utsida der nasjonaldagen vart feira, for det var på sjølvaste 17. mai. Då toga brått ein pakistansk storfamilie med mange barn, foreldre, besteforeldre, onklar og tanter inn på besøksrommet med skrik og skrål, ti-femten i talet. Det var ikkje sitjeplass til alle, så somme sette seg på bord og golv. Eit par skulebarn kappkøyrde med støy og leven mindre sysken i barnevogner fram og attende i korridoren, til plage for dårlege pasientar like innanfor. Meir fremmelege ungdommar gjekk ut på personalkjøkkenet og kom attende med velfylte matfat, som familien forsynte seg av. Det enda med at vi 2-3 norske måtte røme rommet. Ingen av oss følte det var vår oppgåve å hysje på dei, når sjølv personalet let slikt passere utan å gripe inn. Kanskje var dei alt den gongen redde for sjølvbestalta rasismeovervakarar i media og ulike ”antirasistiske” organisasjonar.

Dette skjedde lenge før dei innvandringskritiske nettstadene rights, document og HonestThinking var etablerte, og eg hadde knapt lese ei bok om innvandring eller integrasjonsproblem. Eg hadde likevel hatt kontakt med forskjellige innvandrarar og til då berre hatt positive erfaringar. Vi hadde hatt besøk i heimen av folk frå Colombia, Sri Lanka, Pakistan og fleire frå India og ulike land i Afrika. Om vi ikkje hadde hatt storfamiliar innom, så hadde vi hatt ein stor kurdisk familie med sju barn i alderen 5-25 på besøk. Sjølv om den ferme frua på utslitne stiletthælar trakka tusen hol i vårt nylagde parkettgolv då vi prøvde oss på ein kurdisk trampe-dans, berre lo eg og brydde meg ikkje stort om det. Det var litt mi eiga skuld som ikkje ba henne om ta av seg på føtene.

Heller ikkje opplevinga på Ullevål har spelt noko rolle for mi kritiske haldning til masseinnvandring. Det var tal frå det svært politisk korrekte Statistisk Sentralbyrå som opna auga mine for omfanget av innvandringa. Ei innvandrarbefolkning som stig til vers som grafen til ein eksponentialfunksjon, let seg berre ikkje sameine med eit fritt, fredeleg og stabilt samfunn som vi har hatt her til lands. Men opplevinga gjorde at eg forstår litt kva nordmenn i innvandrartette område meiner når dei klagar over støyande ungar som bråkar utandørs og i oppgangen til langt på natt, når dei nemner frekke jyplingar som trur dei eig heile verda, og foreldre som berre bryr seg om å halde jentene sine i age. Det er dei vidt forskjellige haldningane til m.a. barneoppseding og fellestiltak som skaper gnissingar i kvardagen, og er medverkande til at nordmenn flyttar. På Ullevål sjukehus for snart ti år sidan var det spesielt tendensen til å ta seg til rette, utan å spørje om lov eller ta eksempel av korleis vi andre oppførte oss, eg undra meg over og syntest var provoserande. Sjølv er eg iallfall opplært til å ta omsyn til lokal skikk og bruk og sjå etter korleis andre ter seg når eg er blant framande. Ny-rike nordmenn på ferietur gjer kanskje ikkje alltid det lenger, men dei som flyttar permanent til eit anna land, bør iallfall ha dette i mente.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Ungdommens Råskap av Jens Bjørnebo

Publisert nesten 8 år siden

"Vaare høye idealer vil de bare flire av
Stjele, myrde, banne, hore, voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe hvor de har sin raaskap fra?

Meget burde de beundre: Dresden efterlot vi slik:
Som en tundra med fem hundre
med fem hundre tusen lik!
Meget burde de beundre:Vaar kultur er høy og rik!

Vi har kjempet for moralen, for et renslig, aand'lig liv.
Ungdommen er vill og galen, syk og raa og destruktiv!
For kulturen, for moralen, for et renslig, aand'lig liv!

Kampen gjaldt et renslig klima for kultur og disiplin
Fra Katyn til Hiroshima, Dresden, Warszawa, Berlin!
Fra Katyn til Hiroshima, Dresden, Warszawa, Berlin!

Meget burde de beundre som de bare flirer av!
Stjele, myrde, brenne hore, voldta, plyndre og bedra!
Kan De fatte og begripe hvor de har sin raaskap fra? "

Kommentar #2

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Vel, Per Steinar

Publisert nesten 8 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Sjølv er eg iallfall opplært til å ta omsyn til lokal skikk og bruk og sjå etter korleis andre ter seg når eg er blant framande.

du er vel ikkje akkurat eit døme på nordmenn av di tid. Du har høg utdanning, er reflektert og som "bonde i byen" har du lært å trå varsamt.

Ikkje alle nordmenn har dei same utvikla sosiale antennene som du har. Vi som har rota rundt om i verda har erfart at det ikkje alltid er lett å gisse seg til kva som er tabu der du kjem. Det er mellom anna vanskeleg for ein nordmann å syne respekt for heilage kyr i India.

Og der fins mange slike feller. Eg vitja ein gong ein japansk fiskebåt som låg i Dakar. Skipparen viste meg stor gjestfridom, og synte meg rundt på båten. Då han synte meg lugaren sin, gjekk eg inn i lugaren med skoa på for å få eit godt oversyn. Skipparen sa ingen ting, men kropsspråket hans, og veremåten etterpå, sa meir enn tusen ord at der og då hadde eg drete skikkeleg på draget.

Mine erfaringer som nordmann i utlandet, gjorde at eg som elev på skipperskulen gjorde framlegg om at der burde kome eit fag der vi kunne lære dei viktigaste fellene andsynes framande kulturar. Eg har vore vitne til mykje uklok norsk mangel på kunnskap og norsk hovmod.

Dei problema du nemner er det rimeleg lett å finne rådgjerder mot. Årsaka til at gode regler og tiltak ikkje fins, skuldast at vi ikkje har vore budde på slike situasjoner.

Men det fins også norske parallellar, slik som mannen som mot vane hadde rota seg inn på ein fest på bedehuset. Han skildra erfaringane sine slik: Fyrst fekk vi god mat og drikke, deretter kom dei rundt med ein pose på ei stong og delte ut pengar. Men då tykte eg at det var for mykje av det gode, så eg tok berre hundre kroner.

Kommentar #3

Per Steinar Runde

217 innlegg  2476 kommentarer

Moral og etikette

Publisert nesten 8 år siden

Jens Bjørneboe kan få sagt det, på ein avslørande og ironisk måte. Sjølv om krig kan få fram det beste i folk, vert det langt oftare det verste. Krigar mellom industrialiserte, teknisk høgt utvikla land blir nødvendigvis dei mest destruktive, fordi våpna drep så effektivt. Sjølv kannibalar og rovdyr kan synest å vere betre, fordi dei vanlegvis ikkje tek livet av fleire enn dei treng for føda.

Eg hevdar ikkje at vi i Noreg har høgre moral, men at forskjellige skikkar og etikette lett skaper misforståing og sosial friksjon. I samvere mellom personar som har blitt kjende og snakkar saman, kan det også skape mykje humor og mange artige episodar.

Kommentar #4

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

På Ullevål sjukehus for snart ti år sidan var det spesielt tendensen til å ta seg til rette, utan å spørje om lov eller ta eksempel av korleis vi andre oppførte oss, eg undra meg over og syntest var provoserande.

Jeg tror du her peker på et fenomen som mange av oss har fått bevitne: at svært ulike kulturer har en tendens til å bli et problem i endel sammenhenger.

Innen helsevesenet snakkes det endel om praktiske problemer rundt mer fleksible vistittider - og dette at enkelte kulturer tar hele slekta med på sykebesøk og fyller opp rom der det ligger flere syke. Her prates det ofte høylydt, slik disse er vant til, og det tas som en selvfølge at dette er greit for de andre på rommet. Finnes det en dagligstue, legger de gjerne beslag på denne. Jeg tror mange ansatte kvier seg for å sette grenser, fordi dette ofte ikke møtes med hverken respekt eller forståelse.

På samme måte tas dette med bespisning for flere, ofte som en selvfølge også.

Jeg mener nok at vi som jobber på slike steder, har et ansvar for å sette grenser og bør ta den jobben langt mer på alvor. Jeg tror at vi må kunne overvinne denne redselen vi ofte har for å kunne virke fremmedfiendtlige hvis vi gjør det. Det har ingen verdens ting med fremmedfiendtlighet å gjøre! Det dreier seg jo kun om vanlig høflighet og dette landets skikker. Og i det offentlige rom, er vi alle nødt å forholde oss til disse, så godt det lar seg gjøre. De som ikke forstår viktigheten av å ta hensyn til andre, bør absolutt kunne gjøres oppmerksom på dette.

Jeg tror heller ikke det skader å fortelle mennesker, fra endel kulturer der man har for vane å sette likhetstegn mellom sykdom og hjelpeløshet, at det ikke er slik vi tenker her. Selv har jeg erfart at endel som er helt oppegående, ligger i sengen sin og forlanger oppvartning, fordi dette er noe de mener de har krav på - både fra pårørende og personalet. Dette har jeg oppfattet som en mer kulturelt betinget holdning i de tilfellene jeg tenker på.

Det handler nok i bunn og grunn om noen grunnleggende forskjeller som man er nødt å bli gjort oppmerksom på, i enkelte tilfeller. Det er ikke dermed sagt at det alltid vil bli respektert, men sier man ingenting, vil det ihvertfall ikke hjelpe.  Det er jo helt klart et problem i tettbefolkede strøk med mange kulturer representert. Da er man i stor grad avhengig av en slags felles forståelse for hvilken kultur som skal være gjeldende - f.eks. med tanke på ro og orden. Det finnes jo eksempler på områder som har lykkes med denne typen samarbeid. Der har man gått inn for å engasjere alle slags beboere og skape et fellesskap og ikke minst felles eierskap til området.

Det er vel også her snakk om behovet for tydelig og god ledelse, vil jeg tro.

Kommentar #5

Per Steinar Runde

217 innlegg  2476 kommentarer

Å leve i lag er ikkje alltid lett

Publisert nesten 8 år siden
Elias Per Vågnes. Gå til den siterte teksten.

Vi som har rota rundt om i verda har erfart at det ikkje alltid er lett å gisse seg til kva som er tabu der du kjem. Det er mellom anna vanskeleg for ein nordmann å syne respekt for heilage kyr i India.

Så bereist som du er, veit du meir om dette enn eg. Ikkje berre ord og skikkar kan vere vanskeleg å forstå; sjølv å tolke kroppsspråket, kan by på problem. I Bulgaria ristar dei på hovudet når dei er samde; på nordsida av grenseelva Donau, i Romania, nikkar dei slik som vi. Dette veit sjølvsagt grannefolka, sjølv om det sikkert er litt forvirrande også for dei. Verre er det når avstanden er større. Ein tamil vi hadde på besøk, fortalde smilande om bekymringa si for familien på Sri Lanka. Då måtte vi lytte til orda og sjå bort i frå mimikken.

Sidan du nemner tabu, så seiest det at studium av tabuar er det som gjev djupast forståing av ein kultur. Elles er det ikkje lett for nokon å skifte miljø eller gifte seg med ein person frå ei anna klasse eller ein annan kultur. Det krev sterk vilje til å lytte, sondere terrenget og inngå praktiske kompromiss.

Kommentar #6

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert nesten 8 år siden
Per Steinar Runde. Gå til den siterte teksten.

Eg hevdar ikkje at vi i Noreg har høgre moral, men at forskjellige skikkar og etikette lett skaper misforståing og sosial friksjon. I samvere mellom personar som har blitt kjende og snakkar saman, kan det også skape mykje humor og mange artige episodar.

Jeg tror endog Sokrates var inne på samme tankegang som deg og Bjørnebo, at ungdommen alltid har vært oppsetsige. Og Sokrates undret seg sikkert også om hvor dette skulle ende.

Problemet du beskriver er ikke helt nytt. Jeg har sett det beskrevet tidligere under begreper som at helsepersonell "legger til rette for andre kulturer" ved at man har lært at for noen er det naturlig at hele familien kommer til sykehuset og at det må innvilges et visst rom for dem. Det er snakk om mennesker fra kulturer hvor det ikke er selvsagt at stellet på sykehus er opp mot vår standard, og at de er vant med å måtte sørge for den syke selv i vesentlig større grad enn vi er. Når barnepass også er like fjernt, blir naturligvis barna med. I tillegg vet mange at å havne på sykehus kan være jevngodt med den visse død siden de er vant med at det er høye terskler for å bli innlagt, og da er det praktisk at man er der om man må ta farvel med den syke.

Jeg husker bilder fra en gammel sovjetisk "forlegning for fødende" hvor kvinnene hang ut gjennom vinduene og heiste opp mat fra pårørende som var henvist til å stå ute. Hadde de ikke gjort dette hadde de vel sultet ihjel under oppholdet!

Det samme har jeg latt meg fortelle om Italia. Historien er ikke helt blodfersk, men det ble sagt at hvis man havnet på vanlige offentlige sykehus måtte man ikke regnet med å få bekken, eller at bekkenet ble tømt, at man fikk mat eller annet stell  i tide og utide. I stor grad ble pasienten overlatt til seg selv bortsett fra at legevisitten og medisinering funket sånn noenlunde ok. Men ingen ting kunne taes for gitt, og familien var en dyd av nødvendighet for at man skulle berges.

Men alle disse trasige detalene gjelder altså forholdene ved utenlandske sykehus.

Kommentar #7

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Ein kjenning

Publisert nesten 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Det samme har jeg latt meg fortelle om Italia.

som var råka av sjukdom i Ravenne for 10 år sidan, fortalde meg om lag det same. Der var mange pasientar på kvart rom, men det var greitt nok, men hurlumheien til slektningar som kom på vitjing også for å stelle med dei sjuke, det heldt han ikkje ut. Han rømde attende til skuta.

Kommentar #8

Per Steinar Runde

217 innlegg  2476 kommentarer

Kommentar med innsikt

Publisert nesten 8 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg mener nok at vi som jobber på slike steder, har et ansvar for å sette grenser og bør ta den jobben langt mer på alvor. Jeg tror at vi må kunne overvinne denne redselen vi ofte har for å kunne virke fremmedfiendtlige hvis vi gjør det.

Takk for eit viktig og god kommentar, der du formulerer mange av problema svært bra! Slik sett er det meir tilfeldig at eg siterer deg på ovanståande, for dette kjenner du langt grundigare til enn eg, som berre har opplevd ein episode.

Kommentar #9

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Griseprat

Publisert nesten 8 år siden
Elias Per Vågnes. Gå til den siterte teksten.

Dei problema du nemner er det rimeleg lett å finne rådgjerder mot. Årsaka til at gode regler og tiltak ikkje fins, skuldast at vi ikkje har vore budde på slike situasjoner.

Kva med å hengje opp bilete av "de tre små griser" på roma ? 

Kommentar #10

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Desverre,

Publisert nesten 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Men alle disse trasige detalene gjelder altså forholdene ved utenlandske sykehus

må jeg nok skuffe deg litt dersom du virkelig tror på dette siterte.

Dagens virkelighet er at man har både stor nytte og glede av pårørendes innsats. For enkelte kan det bety den helt store forskjellen ved en evt. sykehusinnleggelse - ikke minst om man er gammel og forvirret. Jeg tror dette er svært aktuelt også for mange som befinner seg på sykehjem og sikkert andre steder.

Men det er helt klart viktig at man får god informasjon - og det er vi slett ikke alltid gode på innen helsevesenet. Dersom pårørende får en trygghet på at deres kjære blir godt ivaretatt - selv når de ikke er tilstede - tror jeg også at mye er løst. Det er ingen motsetning mellom det å være tilstede for sine kjære når de er syke, og det å vise gjensidig hensyn og vanlig høflighet. Det finnes utallige gode eks. på mennesker som er fullt ut kapable til å kombinere dette. :)

Kommentar #11

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Det er vel primitiv

Publisert nesten 8 år siden
Olav Nisi. Gå til den siterte teksten.

Kva med å hengje opp bilete av "de tre små griser" på roma ?

grisehumor. Problemet er vel korleis vi kan vise folk tilrette uten å vekkje vonde kjensler.

Og det kan vere småting. Etter å ha fortøyd båten til kai i Arkangelsk, iviterte eg losen på kveldsmat. Hovudretten var kyllingfrikase. Stuerten gav meg bollen med kyllingen, og eg gav den vidare til losen. Han misforstod og trudde det var hans porsjon. Stuerten var forbanna og den arme russaren åt og åt, og han forstod at han hadde gjort ei blemme. Men eg gjorde mine til slett spel. Same kva eg gjorde, så var eg ikkje kar om å berge russaren på ein måte som ikkje etterlet skade.

For ettertida, når vi hadde framandarta gjester til bords, så forsynte eg meg alltid fyrst sjølv og så maten vidare til gjesten.

Kommentar #12

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Jeg rødmer av skam...

Publisert nesten 8 år siden
Elias Per Vågnes. Gå til den siterte teksten.

Og det kan vere småting. Etter å ha fortøyd båten til kai i Arkangelsk, iviterte eg losen på kveldsmat. Hovudretten var kyllingfrikase. Stuerten gav meg bollen med kyllingen, og eg gav den vidare til losen. Han misforstod og trudde det var hans porsjon. Stuerten var forbanna og den arme russaren åt og åt, og han forstod at han hadde gjort ei blemme. Men eg gjorde mine til slett spel. Same kva eg gjorde, så var eg ikkje kar om å berge russaren på ein måte som ikkje etterlet skade.

.......... når jeg leser denne historien, Elias. Jeg har gjort samme feil selv.

Det var i et kloster i Frankrike. Mitt første besøk i kloster. Utmattet dro jeg fra Norge, forsinkelsene sto i kø, reisen var virkelig slitsom, og langt om lenge kom jeg endelig frem, skikkelig slapp i fisken. I sin gode gjestfrihet hadde nonnene holdt av lunsj til meg. Det ble satt frem den ene retten etter den andre. Salat, suppe, hovedrett og ost. Sammen med 1,5 liter vin. I dag forstår jeg ikke min egen tankegang, men jeg trodde at det som ble satt frem var ment for at det skulle gå med. Jeg kan bare håpe de har glemt eller evt husker meg for noe annet.:-)

Da jeg senere spiste ved fellesmåltidene fikk jeg lære knepene og alt i alt ble det et godt opphold.

Kommentar #13

Per Steinar Runde

217 innlegg  2476 kommentarer

Ikkje bidrag, men snylting

Publisert nesten 8 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Det er snakk om mennesker fra kulturer hvor det ikke er selvsagt at stellet på sykehus er opp mot vår standard, og at de er vant med å måtte sørge for den syke selv i vesentlig større grad enn vi er.

Eg veit det er vanleg i Afrika at ein av slekta er med pasienten til sjukehuset, der vedkomande yter sitt bidrag til opphaldet ved å sørgje for mat for den sjuke. Dette skjer jamvel på misjonssjukehus som på den måten sparer utgifter til både mat og personale. Men slik praksis er ingen parallell til eksempla eg nemnde, som ikkje handlar om å kome med mat til den sjuke, men det stikk motsette, nemleg å snylte på sjukehuset ved å forsyne seg av maten som var tenkt for pasientane.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere