Verdidebatt

Det som er mer krevende enn gudstjenestereformen

Mine forventninger til gudstjenestereformen var trolig feil. Jeg hadde håpet at målet med den ”nye” gudstjenesten skulle handle om å få kirke-uvante til å føle seg hjemme i gudstjenesten – i takt med folkekirkeideen: en kirke for alle! Men slik ble det ikke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dersom Kirken har som mål at storparten av dens medlemmer skal kunne føle seg inkludert/velkommen i gudstjenesten, så har vi fortsatt en lang vei å gå. Det er så utrolig mange som ikke ”behersker” gudstjenesten – om den er ny eller gammel i sin form.

Folkekirken sitter helt foran

Behovet blir overtydelig hver gang det er dåp. Da sitter folkekirken helt foran i kirken, i all sin ubehjelpelighet. Ikke reiser/setter de seg til riktig tidspunkt. Ikke finner de salmenumrene. Ikke skjønner de dagens forvirrende programhefte som ikke følges helt denne dagen. Ikke husker de trosbekjennelsen fra sine skoledager heller; og den teksten ble det ikke plass til på arket.

Føler de seg hjemme i kirken sin? Får de lyst til å komme tilbake – uten grunn - en annen gang? Får de følelsen av at denne kirken er ”min”? Neppe. Den eies av noen andre. Den eies av presten og av veteranene som behersker gudstjenesten, de som har knekket alle kodene.

Om de har aldri så lyst til å delta, så greier de det ikke. Sangene er fremmede (og ikke var det noen noter der heller). Fadervår kunne de for så vidt deltatt i. Men så skulle det synges, det også!

De som arrangerer gudstjenester rundt om i våre sjømannskirker er vant til å ta for gitt at her er det kommet mennesker som ikke ”behersker” gudstjenesten. Om det så er bare tre-fire kirke-uvante til stede, så er det viktig at disse tre-fire menneskene opplever seg velkommen.

Hvordan kan Kirken jobbe for  å få kirkeuvante til å oppleve seg inkludert i gudstjenesten? Jeg tror det handler om fantasi og innlevelse. Det handler om kjærlighet. Det handler om kunnskap. Og mest av alt handler det om vilje.

Innlevelsen

Jeg satt i kirkebenken under en ettermiddagsgudstjeneste på El Campanario, en av de norske sjømannskirkene i Spania. Programmer var delt ut, og folk satt klare. Det hele åpner overraskende og ”avdramatiserende” med at organisten forlater sin orgelkrakk og stiller seg opp midt blant folket og sier: Noe av det som skal skje i dagens gudstjeneste er litt fremmed for oss, så derfor må vi bruke et par minutter på å øve, iallfall på minst én sang som er ukjent….

Hva skjedde? Jo, denne lille utenomgudstjenestlige innledingen i kollektiv vi-form gjorde at alle fikk følelsen av at her kommer noe som vi faktisk ikke kan. Og det er ikke bare jeg som ikke kan det! Da må vi øve. Når ellers i kirken har vi anleding til å øve på ting vi ikke kan?

Organistens fem-minutters skoletime hadde også en mentalpedagogisk funksjon. Den ufarliggjorde muligheten for å skulle komme til å gjøre noe feil i den gudstjenesten vi skulle delta i.

Noen ganger skulle jeg ønske at både presten, organisten og alle vi kirkevante satt oppunder taket og skuet ned i kirkebenkene – særlig mot dåpsfølget. Hva ville vi se? Jo, vi ville se mennesker som langt uti første vers av salmen fortsatt sitter og leter i den røde salmeboken, mens de skulle ha vært i den tynne blå. Vi vil oppdage flere som ser lettere frustrert over skulderen til naboen foran, i håp om å finne ut hvor i programmet vi her, og hvorfor noen plutselig synger Kyrie Eleison når den sangen faktisk ikke har noe nummer i salmeboka.

Kjærligheten

Gudstjenesten har et innhold som gir noe for både troen og tvilen. Jeg hører med blant dem som er glad i gudstjenesten og det fellesskapet som kan skapes både i kirkerommet, og også ved kirkekaffebordene rett etterpå. Men det er mange som ikke opplever gudsjenesten som noe godt sted.

Noen ganger lurer jeg på om Kirkens folk er mer glad i gudstjenesten som institusjon, enn de er glad i de menneskene som skal høre til der. Om Kirken hadde en mer sjelesørgerisk omsorg for de ulike menneskene som faktisk tilhører Kirken, så tror jeg også at vi som kirke ville anstrengt oss noe mer for å komme disse menneskene i møte.

Vi må ikke bli så glade i gudstjenesten at vi glemmer at nettopp denne typen trosmøtepunkt også kan bli en ekskluderingens arena. Når gudstjenesten blir et mål i seg selv, har vi tapt – iallfall om vi ønsker å sette gudstjenesten inn i et mer evangeliserende og diakonalt perspektiv. For meg som en troende kristen blir det kunstig å tenke på gudstjenesten som ”bare” gudstjeneste. Og så skal vi fokusere på evangelisering – eller diakoni - en annen gang, og på en annen arena! Da tenker vi for smått om gudstjenesten.

Kunnskapen

Fins det et fag i teologien som heter ”gudstjenestens pedagogikk”? Hvordan tilkjemper vi oss den kompetansen som handler om å formidle og opptre sånn at folk forstår og trives? Hva er ”det lille” som skal til for at vi som sitter i kirkebenken senker skuldrene og konsentrer oss mer om å få enn å gjennomføre?

På Kirken.no står det at ”gudstjenesten skal være ramme for ekte menneskelig fellesskap”. Det opplever jeg som en godt formulert målsetting for gudstjenestelivet.

Men jeg opplever kanskje ikke at virkeligheten er slik.  Det er fortsatt for mange momenter i denne "rammen" som gjør at det ekte menneskelige fellesskapet ikke skapes. Frykten for å feile er større enn gleden over å feire. Frykten for at det skal bli altfor tydelig at "jeg hører nok ikke til her" er større enn gleden over faktisk å være en som gjerne vil tilhøre.

Som gudstjenende må Kirken alltid øve seg på å være også på mottakersiden, på denne fremste dåpsfølgebenken sammen med folkekirken; være mentalt til stede blant dem som fomler med programarket og famler etter tro.

Viljen

Fra mine studiedager husker jeg en heftig diskusjon i baksetet på en turnebuss full av korsangere fra det ærverdige menighetsfakultetet. Med en teologisk begrunnelse som jeg ikke husker nå, hørte jeg noen mene at gudstjenesten var kun for de troende, kun for dem som tok imot nattverden og de andre sakramentene.

I tilfelle dette er noe som Kirken (fortsatt) forfekter, da kan jeg til en viss grad forstå at det ikke er så viktig med noen form for "inkluderende tiltak". Men folkekirken kan umulig se slik på gudstjenesten. Gudstjenesten skal også være for dem som fomler og famler; de som en sjelden gang stikker innom og som kanskje også drømmer om et "ekte menneskelig fellesskap"?

Kirken har en pedagogisk utfordring. Og jeg tror at den er mye mer krevende å håndtere enn den gudstjenestereformen vi nå skal sette ut i livet. Men jeg gir ikke opp å drømme om at også folkekirken på første benk skal få den gode opplevelsen av å feire, mer enn å feile!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt