Fornuftens rolle i troslivet

Uavhengig av om man er troende eller ikke, har vel alle stilt seg spørsmålet om det finnes en gud på et eller annet tidspunkt. For de som har vært troende hele livet har det kanskje snarere vært et spørsmål om tvil, mens andre kanskje aldri har definert seg som troende.

Mange har man søkt svar på dette spørsmålet i de såkalte gudsbevisene. Kan man komme til noen nærmere konklusjon om Guds eksistens ved bruk av logikk? Slike diskusjoner kommer og går, men av hensyn til nye og gamle medlemmer foreslår jeg å puste liv i diskusjonen igjen.

Jeg vil oppfordre til at man overholder noen grunnleggende spilleregler i debatten.

1. Alle oppfordres til å delta; troende, ikke-troende, agnostikere, ateister, kristne, muslimer osv.

2. Ingen skriftsteder fra Bibelen eller andre hellige skrifter kan brukes i argumentasjonen.

3. Argumenter fra uvitenhet teller ikke. Man kan altså ikke fastslå noe som sant fordi det ikke er motbevist som usant. Ellers gjelder normale kriterier for logisk bevisførsel.

Sistnevnte vil etter min mening gjøre det vanskelig å argumentere ut fra såkalt intelligent design. Poenget med denne diskusjonen er ikke å avdekke om Gud definitivt eksisterer (noe slikt er umulig), men om det kan sannsynliggjøres logisk at det ikke er fornuftsstridig å hevde det. Poenget er ikke å omvende, men å muliggjøre en forståelse for hvorfor noen finner gudstro logisk.

Kanskje like interessant er spørsmålet om hvorfor man er ateist, og ikke agnostiker? Hva ligger til grunn for ikke å stille seg tvilende, men aktivt forkaste gudstro?

Jeg vil videre foreslå at man lar diskusjoner om polyteisme vs. monoteisme, samt konfesjoner ligge i bero. Derfor er tråden plassert i "Filosofi".

Tar noen utfordringen?