Torbjørn Greipsland

123

Glemte og diskriminerte kvinner

Bolette Gjør redigerte det største misjonsblad for kvinner på slutten av 1800-tallet, og var den uformelle leder av den store bevegelse av misjonskvinner som støttet Misjonsselskapet. Men hun har i flere sammenhenger fått lite eller ingen omtale.

Publisert: 4. feb 2012

Bladet var et tilleggsblad til Norsk Misjonstidende, og hadde et opplag på over 10. 000 på det meste. Det begynte å komme ut allerede i 1884, tre år før Norsk Kvinnesaksforenings blad Nylænde med Gina Krog som redaktør. Det hadde bare 400 i opplag ved århundreskiftet. Nylænde var et typisk kvinnesaksblad og har fått mye omtale. Bladet Bolette Gjør redigerte var et ikke et typisk kvinnesaksblad, men det hadde stor betydning for norske kvinner. I flere leksika (papirutgavene) er hun ikke omtalt i det hele tatt, men Gina Krog er.

 Heller ikke i ”Norsk Misjonshistorie” av Olav Uglem er hun nevntMisjonsselskapets historieverk ”I tro og tjeneste”, redaktør Torstein Jørgensen, er Bolette Gjør og bladet hun redigerte, omtalt: ” Et hovedsikte med bladet var at det skulle være skrevet av og for kvinner, og slik virke inspirerende og samlende på misjonskvinnenes innsats i Norge. Det hersket en viss skepsis i NMS-ledelsen til å overlate et selvstendig redaksjonelt ansvar for et slikt organ til en kvinne, men redaktøren, Bolette Gjør, gikk ikke med på noe overformynderi fra NMS-sekretærens side, og slik ble det.”


Olivia truet og ba om at
mennene måtte bli med
Flere kvinner i Bergen hadde avgjørende betydning for at det ble dannet et misjonsselskap som skulle arbeide for misjon i Kina, i dag under navnet Norsk Luthersk Misjonssamband. Men det er mennene som har fått mest omtale.
I 1890 talte Sivert Gjerde på et møte i Bergen. Han var fast bestemt på å bli misjonær i Kina. Olav Uglem skriver i ”Norsk Misjonshistorie” (Lunde 1979): ”Resultatet av foredragene ble i første omgang at en gruppe kvinner slo seg sammen for å arbeide for misjonen i China. Til å styre det hele måtte en imidlertid ha med seg menn. 4. mars 1890 ble det dannet en ”Bestyrelse for den bergenske komité for Kinamissionen”. Her ble cand. theol. Johannes Brandtzæg og emissær Tormod Rettedal med”. Det var alt om kvinnene.
 Men i boken ”Kristenliv i Bjørgvin” av Jakob Straume er det gitt plass til omtale av disse kvinnene, blant andre Olivia Halvorsen. Hun var blant dem som hørte Sivert Gjerde tale varmt om misjon til Kina i februar 1890. ”Bare på en time blir 1.400 kineserne lagt i hedenske graver”, sa han.
De frammøtte ble sterkt grepet. Her var oppgaven for Olivia og hennes medsøstre. Minst 30-40 kvinner sa seg villig til å arbeide for misjon til Kina.
 Men det var et problem. Skulle man holde seg til datidens skikk, var det ikke til å komme utenom at mennene måtte med for å styre det hele og ”representere arbeidet offisielt”. De måtte ”be og true” mennene til å bli med.
Et viktig møte ble holdt 4. mars 1890. Jakob Straume skriver det gikk ”varmt for seg”, men til sist gikk mennene med på å danne en komité som skulle arbeide for Kinamisjonen. Syv menn ble valgt, blant dem kjente navn som emissær Tormod Rettedal og cand. theol. Johannes Brandtzæg.
 To dager senere samlet Olivia troppene sine, reorganiserte foreningen og gav den navnet ”Kinas Venn”. Antall medlemmer vokste fort. På et senere møte talte Misjonsselskapets generalsekretær Lars Dahle sterkt mot misjon i Kina. Talen virket som ”svøpeslag”, heter det. Olivia og de andre kvinnene ble enda i ivrigere for å få etablert et kinamisjonsarbeid. Og de lyktes.

Hvis du ikke ber,
ender han som forbryter
Lars Olsen Skrefsrud er nok den norske misjonæren på 1800-tallet som er mest kjent. Den tidligere straffangen med fengselsopphold på Botsfengslet i Oslo var sammen med andre misjonærer med og la grunnlaget fore Den norske Santalmisjon.
Men kvinnen som daglig ba for ham mens han satt fengslet og senere, er ikke særlig mye omtalt. Hun er ikke nevnt i den omtale på Wikipedia som normisjon.no henviser til. Kvinnen hette Bolette Larsen Hinderlie.
Som ganske ung hadde hun et syn, og en røst sa til henne: "Denne vil dø som en forbryter om ingen tar på seg oppgaven med å be for ham. Han får samme skjebne som Ole Høiland om ingen ber for ham. Be du for ham, og jeg vil sende ham ut for å forkynne evangeliet for hedningene!"
 Bolette ble sterkt beveget og ropte: "Jeg skal be for ham!"Det løftet holdt hun. Og mannen hun ba for var Lars Skrefsrud.
 Noe oppmerksomhet har Bolette fått både i bøker og artikler. Gunnar Hartberg skrev et hefte om henne. Og bønnestedet hennes på Karmøy har fått navnet Bolette-hola.
 Hun var et bønnemenneske hele livet. Og sa mange predikanter hadde ikke vært noe uten andres forbønn.

Betydde mye for Hallesby
En rekke andre kvinner burde ha fått mer oppmerksomhet. Det gjelder husmannskona Mari Holen i Aremark, som betydde mye åndelig sett for Kristen Hallesby og sønnen Ole.

Aktiv kriger
- Hun var ikke bare en ledsager på livets vei, men en aktiv kriger i den kamp som begge hadde fått Guds kall til å være med i.
Det skrev redaktør Oddvar Nilsen i en artikkel i Korsets Seier om Laura Barratt, kona til T. B. Barratt, mannen som var det redskap Gud brukte for å bringe pinsebevegelsen til Norge.

Kvinner i Hauge-bevegelsen
Det blir ofte nevnt at kvinnene betydde mye i Haugebevegelsen. Noen av kvinnene har dr. philos. Olav Golf tatt fram i boken «Den haugianske kvinnebevegelse». Flere av dem, noen bare omkring 20 år, ble nærmest forkynnere på heltid og reiste rundt og talte Guds ord.
 Blant de kvinnene som Golf omtaler, er Ragnhild Blessom, Marit Formo og Ingrid Romundgard fra Gudbrandsdalen. De gjorde opprør mot en rasjonalistisk preget salmebok som menighetene skulle ta i bruk. De vant fram.
Sara Ousten hadde et sammenstøt med presten på Tynset, der hun holdt møter. Presten kom inn, rev salmeboken i stykker og kastet den på ilden, men kona i huset fikk den ut uskadd. Presten  skjelte dem ut, men de svarte ikke. Til slutt ble han stille og vendte seg til Sara:
 - Du synes vel jeg har gjort deg urett og handlet ille mot deg?
 - Å nei, det skader ikke meg, for jeg tror at alt som Herren lar hende meg, tjener til det gode, men det forekommer meg at presten har handlet ille mot seg selv, sa Sara. Da brast presten i gråt og gikk sin vei.

Bak damen stod en konge
- Men De skal bli konge en dag og da står det i Deres makt å stanse dette syndige livet ved hoffet. Ja, i hele Danmark.
 Christian rettet seg, følte seg styrket. Gud hadde skapt en konge ved en kvinnes ord.
 Den Christian det snakkes om, var prinsen som i 1730 ble dansknorsk konge, Kristian 6. Hun som uttalte ordene var Sophie Magdalene, som ble hans hustru og dronning.
Tittelen på en dansk biografi om henne sier en god de om hva hun betydde: ”Bag damen stod en Christian”.

Syn for å hjelpe
Det er ikke uvanlig å støte på det syn at konger og dronninger flest har vært heller konservative i sitt samfunnssyn. Og mye rett er det i det. Men det finnes klare unntak.
 Den svensknorske dronning Josephine, gift med Oscar I (konge 1844-59). Hun hjalp folk i nød så mye hun kunne, og hadde et meget moderne syn på hjelp: Fattige skal ikke være avhengig av almisser, det burde være statens og kommunenes oppgave å hjelpe.
 Dronning Sophie var gift med den siste svensknorske kongen Oscar II.
 Hun støttet sykepleierutdanning og ulike misjonsselskap, og hadde sin egen misjon kalt "Blomstermisjonen" i Kristiania. Den sendte blomster til ensomme og gamle, fanger og sykehuspasienter. Og noe skulle alltid følge med blomstene, mente dronningen, nemlig et kort med et vers fra Bibelen!

Torbjørn Greipsland

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Ikke anerkjente kvinner

Publisert nesten 9 år siden

Sant nok. Hvordan tenker du at de kliniske, medisiske doktorgradene, som alle legene har forsvart, har latt seg gjennomføre?

Selvfølgelig med profesjonell hjelp av sykepleietjenesten. De organiserte, samlet materiale, leverte det til rette vedkommende, snakket med pasientene i prosjektet og fulgte opp de selekterte.

De fikk aldri navnet sitt i prosjektet. De hadde bare utført det som måtte til for at vedkommende skulle få sin grad.

Godene var at pasientene fikk nye behandlingstilbud og legene fikk avansement.

Mvh Tove-Signora Magnussen

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere