Jørn Lemvik

8

Tar brodden av kirkene i sør

Givernes krav i bistand har medført en profesjonalisering av sør-kirkenes sosiale arbeid. Men ved å holde samfunnsengasjementet atskilt fra livet i kirkene, motarbeider vi helheten som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser.

Publisert: 2. feb 2012

I norsk bistandshistorie har det dominerende synet vært at en profesjonell håndtering av utviklingshjelp forutsetter vanntette skott mellom bistand og religion. Dette paradigmet står for fall. Etter hvert som diskusjonen om religionens rolle i utvikling har skutt fart har det også blitt tydelig at sekulære kategorier og definisjoner ikke gjenspeiler virkeligheten på lokalt nivå. Den moderne bistandsdebatten preges derfor av en holistisk renessanse som motsetter seg forenklende kategoriseringer.

Tekkes systemet. Terje Tvedt, som i en årrekke anklaget kristne norske organisasjoner for å drive misjon på statens regning, må ta ansvar for å ha ført den hjemlige debatten om religion og bistand ut i en tabloid grøft. Som kristne aktørene har vi bidratt med egne spadetak, ved å svare på kritikken med forenklede halvsannheter. Vi har opprettholdt ideen om vanntette skott ved å insistere på at penger ikke ble brukt for å omvende sjeler. Men det er fult mulig å hevde at penger ikke brukes instrumentelt for å frelse sjeler, samtidig som man ikke har noen tro på vanntette skott. I historiens lys blir det klart at vi adopterte det sekulære språket for å tekkes systemet og gjøre oss lekre for økonomisk støtte. Enda verre er det at vi også internaliserte denne forståelsen og håndhevet ideen.

Land Cruisere. Vi som jobber gjennom kirker i Sør liker ofte å trekke frem kirkenes forse. Vi ikler oss kirkenes troverdighet og grasrotkontakt. Men virkeligheten er mer nyansert. Gjennom årtier har vi vært med på å skape profesjonelle utviklingsaktører, som er i stand til å håndtere alle våre krav og ideer, på siden av de nasjonale kirkene. Mens de lokale prestene tar sykkelen til jobb har vi bidratt med hvite Land Cruisere.  Og for å få de klokeste hodene har vi vært med på å øke forskjellene innad hos våre lokale partnere ved at lønnsnivået på en prosjektkoordinator langt overstiger det normale lønnsnivået i kirkene.

Løsrives. På denne måten har vi bidratt til å skille ut og profesjonalisere kirkens sosiale engasjement for medmennesker, med det resultatet at kirkens samfunnsansvar gradvis løsrives fra kirkens daglige rytme og forkynnelse. Kirkesamfunnene er sosiale bevegelser med store muligheter til å skape endring og utfordre makt, men da må ord og handling henge sammen. Ved å insistere på ”profesjonelle” skiller mellom religion og bistand motarbeider vi det holistiske prinsippet som gir kirkene sprengkraft som sosiale bevegelser. Motivasjonen blir i stedet kanalisert inn i lukrative kontraktørledd, som eksisterer for å tilfredsstille våre krav til etterrettelighet og profesjonalitet. Tilbake står kirker som er fromme og ufarlige. Det er ingen tjent med.

Gå i oss selv. Afrikanske kirkeledere har lenge utfordret oss, og utfordrer oss stadig, på en radikal holistisk tilnærming til bistand. Utviklingen det siste tiåret viser at de har hatt rett i sine innvendinger. Partnerskap er et fyndord i bistandsverden, men om det skal kunne eksistere må vi være åpne og ærlige. Da er det på tide at vi, som har vært en del av systemet, ikke bare peker på dem som er over oss og legger skylden på deres uforstand, men at vi går i oss selv og gjenkjenner vårt eget ansvar.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Grønvik

3 innlegg  7 kommentarer

… og i nord

Publisert over 7 år siden
Jørn Lemvik. Gå til den siterte teksten.

På denne måten har vi bidratt til å skille ut og profesjonalisere kirkens sosiale engasjement for medmennesker, med det resultatet at kirkens samfunnsansvar gradvis løsrives fra kirkens daglige rytme og forkynnelse.

Takk til Jørn for et innlegg med brodd. Den kunne til og med gjerne vært skarpere! Og det er lovende at det er generalsekretæren i Digni (tidl. Norsk misjons bistandsnemnd) som spisser tanken og pennen om dette triste skillet mellom åndelig liv og sosialt engasjement.

Jeg for min del vil bare føye til at problemet er det samme for våre kirker her i nord. Det er altfor tette skott mellom det åndelige liv og det sosiale engasjementet - fra menighetsplan til våre profesjonaliserte diakonale organisasjoner.

I Korsvei-bevegelsen, der jeg har vært aktiv siden starten i 1985, har vi hele tiden utfordret dette skillet. Om vi har lykkes, er et annet spørsmål. Men vi peker i det minste ut en retning der det å søke Jesus Kristus holdes sammen med å bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet. Disse fire veiviserne, som vi kaller dem, kan ikke skilles fra hverandre.

Det var et framskritt da den nye diakoniplanen for Den norske kirke utvidet diakonien til å omfatte inkluderende fellesskap, nestekjærlighet, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket. Altså at grønn og internasjonal diakoni også ble med. Det var også fint at diakonien teologisk ble forankret i Jesus Kristus selv, han som forsoner alt og skaper fred. Men det var en skuffelse at for eksempel bønn bare nevnes så vidt som forbønn, og muligens et egnet tiltak for stressede sjeler. Hva med egenverdien i det åndelige livet? Som en integrert del av engasjementet?

«Ropet fra de fattige i sør gjaller i et åndelig tomrom i nord» - skrev vi i invitasjonen til den første Korsvei-festivalen. Er det blitt noe bedre?

Kommentar #2

Hans Aage Gravaas

49 innlegg  149 kommentarer

Tjenestens arenaer må kobles sammen

Publisert over 7 år siden

Takk for viktig innspill (Jørn) og god respons (Knut). Utfordringene er mange i både sør og nord.

La meg begynne med å konstatere ett faktum. Kristendomsfaget er fjernet fra skolen. Kristendoms-, religions- og livssyns-faget (KRL) ble innført i 1997 og erstattet kristendomskunnskap og livssynskunnskap. I 2008 ble dette faget igjen erstattet av faget Religion, livssyn og etikk (RLE). Denne utviklingen innebærer at skolen, i likhet med øvrige samfunnsarenaer, kan betraktes som en pluralistisk arbeidsmark hvor ingen gis spesielle privilegier. Med en viss rett kan en si at det er det sekulære livssynet som har vunnet fram. Under dekke av kravet om nøytralitet i det offentlige rom, svekkes Gudstroens betydning i det offentlige rom. Om kristen tro på denne måten mister sine privilegier på flere områder, kan troen likevel gjøres gjeldende på nye måter og på ulike arenaer.

Arbeidsplassen er stedet hvor mennesker er. Her tilbringer voksne mennesker mye av sin tid. Arbeidsplassen er også stedet hvor de som ikke tror på Jesus Kristus er. Den gode nyheten er at kristne kan være tilstede med sitt budskap, sine verdier og sin tro. Det er avgjørende at kristne menigheter og organisasjoner forbereder sine medlemmer til aktivt samfunnsengasjement, at deres innsats her betraktes som kristen tjeneste i fullverdig forstand, og at samfunnsengasjementet ikke betraktes som noe mindreverdig i forhold til det som skjer i menighetens eller forsamlingens regi. Her har vi mye å gå på. Det viktige er at det ene blir gjort og det andre ugjort. Menighetens og samfunnets arenaer må kobles sammen.

Alternativet til kristent samfunnsengasjement er dårlig.  Isolasjon, tilbaketrekning og inaktivitet er direkte skadelig. Det vil være trist om de kristne selv skulle bidra til økt indrekirkelig og samfunnsmessig sekularisering. Et skarpt secular-sacred divide, eller det andre har kalt Split-level Christianity , harmonerer dårlig med bibelsk kristendom. Verdensflukt og isolasjon er den ene grøften som bør unngås, mens ukritisk tilpasning og åndelig utvanning er den andre. Mennesker i vår kulturkrets har en tendens til å tilnærme seg livet som bits and pieces. Slik også med de kristne. Noen vil faktisk hevde at Bibelen eksklusivt fokuserer på åndelige spørsmål, mens sekulære saker som økonomi, politikk og utdanning hører verden til og bør overlates til andre standarder. Dette er en misforstått forståelse av toregimentslæren, en forståelse som lett gir inntrykk av at bare en del av verden er Guds. Dette er stikk i strid med både bibelsk tenkning, luthersk kallsetikk, og haugianismens- og lekmannsbevegelsens idealer. Gud virker gjennom begge regimenter og kaller sitt eget folk til innsats i begge.

Mark Greene ved London Institute for Contemporary Christianity gir en tankevekkende beskrivelse av vestlig sektortenkning. En kristen lærer siteres slik: “I spend an hour a week teaching Sunday school and they haul me up to the front of the church to pray for me. The rest of the week I`m a full-time teacher and the church has never prayed for me. That says it all.”

Kristent menighets- og organisasjonsliv er fritidsaktiviteter for de fleste mennesker. Bare et fåtall er ansatt i “kristelig arbeid.” Organiserte kristne virksomheter må være forberedt på å måtte konkurrere om folks oppmerksomhet og appellere til frivilligheten. Kirke og bedehus står i et konkurranseforhold til andre fritidssysler. Til en viss grad står en også i et konkurranseforhold til familien, som alle skal ha plass til å prioritere. Med arbeidsplassen er det annerledes. Her er ingen frivillighet. Alle må arbeide for å tjene til livets brød.

Skal kristen tro finne sin plass på den offentlige arena, må kirken og bedehuset ha et dobbelt fokus. Det bør etableres en kobling mellom arenaene, mellom samfunnsinnsats på den ene siden, og organisert kristent arbeid på den andre. Dette er nødvendig for at kristen tro skal gjøre seg gjeldende og styrke sin posisjon i vår tid. Emissærer og prester må ikke frata “vanlige folk” ansvar, men bidra til å utruste dem til den daglige kamp på arbeidsplassen. Lekfolket må på sin side heller ikke gi inntrykk av det vil kjøpe seg fri fra kristen vitnetjeneste og la andre gjøre jobben for seg. En kristens samfunnsinnsats i ord og gjerning skal prege fjøs, båt, fabrikkgolv, skolestue og firmaets kantiner.

Dette er også relevant med tanke på de store utfordringene i verdensmisjonen. De minst nådde folkegruppene befinner seg ofte i land og områder hvor organisert menighetsliv har trange levevilkår. Kristen tilstedeværelse i yrkesliv er likevel mulig. Kristent fagpersonell, eller teltmakere, er god strategi både nasjonalt og internasjonalt.

Når det ene er sagt, må det andre ikke bli usagt. Det er fortsatt stort behov for lønnede misjonærer, forkynnere, ledere og andre arbeidere. Disse finner sin plass i misjonsorganisasjoner og menigheter blant barn, unge, voksne og eldre, nasjonalt og internasjonalt. Det er viktig med et sterkt og spesielt fokus på å utruste og utdanne disse. Om vi skal gjøre jobben vår, kan vi likevel ikke avskjære oss fra å bidra til å utruste lekfolk og teltmakere til tjeneste også på arenaer.

Framtidens misjon og kristenliv forutsetter at vi på den ene siden skaper gode kristne fellesskap hvor Guds ord formidles og det åndelige liv næres, og at vi – samtidig – på den andre siden, ser vår plass i samfunnslivet.

Kommentar #3

Rolf Kjøde

38 innlegg  72 kommentarer

Skjelning av mandat

Publisert over 7 år siden

Takk til Jørn for viktig innspel. Terje Tvedt har etter mi meining ikkje primært bomma når han har påpeikt at bistandskroner til kristen misjon blir sendt ut i ein setting av kristen misjon. det er jo rett. Problemet har vore at han og mange ikkje innser at all bistand blir sendt ut i ein setting av bestemte verdiar, også når staten vil misjonere for "norske" verdiar. Det er legitimt å bere med seg verdiar, men illegitimt når ein ikkje vedkjenner seg desse og spelar ope med dei. Her gir Digni-generalen ei god hjelp til vere open og reflektert. Likte denne: “Men det er fult mulig å hevde at penger ikke brukes instrumentelt for å frelse sjeler, samtidig som man ikke har noen tro på vanntette skott.”

Holismedebatten er viktig, men den og har nyansar. Vi må halde oppe ei skjelning mellom kyrkjeleg diakoni og samfunnsretta bistand utan å skape skarpe skilje. Skjelninga går på kva som er kyrkja sitt mandat som samfunnsaktør. I nord og sør. Då tenker eg at kyrkja sitt ansvar er å forkynne Guds gode vilje, gjere rett og miskunn, vandre audmjukt med Gud – og slik vere eit teikn på Gud rike. Kyrkja sin diakoni spring ut av evangeliet. Den har si første adresse i trusfellesskapet men også med adresse utover: “Så lat oss gjera godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot vår familie i trua.” (Gal.6,10)

Så har evangeliet og diakonien som handling ikkje berre ei side av miskunn men også av rettferd. Samtidig som vi seier det, er det nyttig å drøfte både forkynninga og den kyrkjelege diakoniens grenser. Forkynninga sitt mandat er Guds ord. Det gir vide ramme for å påtale urett og oppmuntre til ein enkel livsstil med berekraftig forbruk. Forkynninga er likevel på grensa av mandatet sitt når den blir instrumentell ved å foreskrive ein del konkrete politiske løysingar som bompengepolitikk, kva område det bør prøveborast i etter olje og liknande. Ein kan delta i den etiske debatten, men der finns ikkje særleg kristen kompetanse i alle slike spørsmål.

Diakoniens kamp for rettferd møter ganske snart det politiske mandatet. Det kyrkjelege og det politiske mandatet kan ikkje skiljast skarpt men må likevel skjelnast. Mens den kyrkjelege diakonien er forankra i evangeliet, er samfunnsansvaret forankra i skapingsteologien. Dei skal ikkje skiljast, fordi både verda og kyrkja og det kommande gudsriket tilhøyrer den treeine Gud. Evangeliet ber i seg ei forsoning som rettar seg mot heile skaparverket. Det er likevel forskjell på om kyrkja skal drive alle mulige samfunnsmessige tiltak og om den skal hjelpe medlemmene sine til å delta i mest mulig av det samme. Samfunnets arena er fornuftens arena med skapinga sitt forvaltaroppdrag som mandat. Det blir delt av alle menneske fordi vi er skapt.

I bistand er det ofte eit dilemma at kyrkjene ville knekke nakken på prosjekt av dei dimensjonane som vi bringer ut. Vi treng derfor andre samarbeidsaktørar enn kyrkjene ute, enten dei er private eller statlege, fordi vi vil stimulere til verdibaserte samfunnsendingar som kyrkjene kan bidra inn mot men ikkje kan vere primær aktør for å utføre. Det hindrar oss ikkje i å stimulere kyrkja sine folk til aktiv deltaking i samfunnet og for større rettferd, men det tydeleggjer at der er ein form for sunn toregimentstenking som distribuerer ansvar på ein klok måte mellom aktørane i samfunnet.

Kommentar #4

Silje Pettersen Holand

51 innlegg  342 kommentarer

Han har den hele vide verden, i sin hånd...

Publisert over 7 år siden

Det er helt sant, det med at vi trenger mer fokus på å være medmennesker, og hjelpe hverandre, - både her i Norge, og gjennom misjon i andre land. Som ung voksen -kristen har jeg vært innom en del kristne miljø, og det endte jo, som mange allerede vet, med at jeg hoppet av hele karusellen. Det ble så mye fokus på det åndelige, og ikke minst, på meg og mitt kristenliv, -istedenfor på Gud, på Hans Ord, på hvem han er og hva han har gjort... Det ble til et usunt stress. 

Nå i februar blir jeg 24 år. Jeg har begynt å søke tilbake til kirken, gå på ulike gudstjenester helg for helg, for å finne en menighet jeg ønsker å slå meg til ro i. Jeg begynte i den enden jeg sluttet, - i de mer karismatiske menighetene. Og slo dem fort fra meg. Lovsang, livlig forkynnelse, vekt på fellesskap og relasjonsbygging, for ikke å snakke om moderne teknikk med scene, lyd, lys osv, -joda, det kan være vel og bra. Men er det nok? 

Nei, for meg er det ikke nok. Derfor har jeg begynt å oppsøke andre menigheter. Sist søndag var jeg på Tårnagent-gudstjeneste i Den Norske Kirke, og denne søndagen skal jeg på gudstjeneste i Egersund Metodistkirke, hvor jeg som barn var trofast speider. Det er ikke så viktig for meg om bygget er moderne, og teknikken på topp. Antallet medlemmer betyr heller ikke noe. Jeg har sluttet å se etter det fancy i menighetene. 

Jeg tror aldri menigheten var ment å være en koselig samlingsplass, hvor vi får åndelig påfyll. Ikke bare det. Vi har nemlig et budskap som er istand til å forandre liv, ja, faktisk forandre samfunnet vi lever i. Vi er bærere av et håp, og er det noe verden trenger, så er det vel nettopp det! 

Vi trenger ikke lenger reise til u-land for å misjonere (selv om det trengs der også). Mange i Norge er fattige, mange sliter med rus - og alkoholavhengighet. Mange er ensome. Mange sliter med sorg, med depresjoner, med sykdom. Mange blir offer for mobbing, både barn og ungdom på skolen, og voksne på jobb. Landet vårt mottar hele tiden nye flyktninger, som sliter med sine utfordringer. Du kan jo tenke deg selv om du ble tvunget til å forlate Norge, og måtte bo i f. eks. India for resten av ditt liv. Jeg har vært 3 måneder i India, og det var nok til å forstå at det hadde vært en enorm utfordring for meg å bosette meg der over tid. 

Og så har vi jo utfordringene i miljøet, i naturen. Norge trenger kristne som engasjerer seg for skaperverket. Ja, bare det å sette seg inn i hvilke politiske partier som ønsker å jobbe for et bedre klima, og gå til valglokalet og gi sin stemme. Gjøre små tiltak i egen hverdag for å utgjøre en forskjell, kanskje påvirke andre til å gjøre det samme. 

Gud ble menneske, og Jesus levde her på jorden. Han møtte mennesker med de utfordringer de hadde her i dette livet, ikke med en holdning om at det de slet med ikke betydde noe. 

Verden trenger kristne, -på alle områder! Fordi vi har en Gud som bryr seg om HELE verden, og om ALLE mennesker :)

Kommentar #5

Stian B. Kilde Aarebrot

108 innlegg  114 kommentarer

Kirkens profetiske kall

Publisert over 7 år siden

Flott, Jørn Lemvik, for at du tar opp dette svært viktige temaet som enhver menighet og kristen i landet burde ta opp i seg, og tusen takk for Korsveibevegelsen utrettelige arbeid for å gjenforene åndelighet og sosialt arbeid.

Det er mange årsaker til at dette kunstige skillet har oppstått. Noe har vært bevisst. For eksempel har visse kirkekretser vært livredde for at det sosiale engasjementet skal ta fokuset vekk fra det de mener er kirkens eneste mandat, nemlig å forkynne korsets og blodets kraft til frelse. For andre har skillet skjedd ubevisst i, kanskje ved at man i jobben med å gjøre bistandssøknadene spiselige nok for instanser som ikke ønsker noe ekteskap mellom kirke og sosial rettferdighet selv har blitt formet egne formuleringer. Uansett årsak – det er liten tvil om at vestens kristne trenger å korrigere teologi og praksis i retning av en mer holistisk forståelse av evangeliet. 

Lemvik skriver at «Kirkesamfunnene er sosiale bevegelser med store muligheter til å skape endring og utfordre makt, men da må ord og handling henge sammen.» Tenk om kirkesamfunnene kunne våknet fra sin sosialetiske søvn. Tenk hvilke forandringer vi da kunne få se. Se bare hvilken betydning kvekernes grasrotinnsats og boikotter mot slaveprodukter hadde for å få innført lover mot slaveriet på 1800-tallet, eller hva baptistene hadde å si for å få bukt med apartheid i USA på 50- og 60-tallet. Kunne noe lignende skjedd i dag ville avskaffelsen av moderne slaveri ikke lenger bare vært en fjern drøm for dagens 28 millioner slaver. Også miljøvernminister Erik Solheim har sett dette potensiale når han i Vårt Land, 21. januar uttaler at «uten press fra kirken er det liten sjanse for å nå de klimamålene vi har satt oss.»

Jeg avslutter med et sitat fra Martin Luther King.

”Hvis kirken ikke klarer å gripe sitt profetiske engasjement, vil den ende opp som en irrelevant sosial klubb uten moralsk og åndelig autoritet. Hvis ikke kirken aktivt tar del i kampen for fred, og for økonomisk og rasemessig rettferdighet, vil den miste millioners lojalitet og mennesker overalt vil si at kirken ikke lenger har noen funksjon. Men hvis kirken vil frigjøre seg fra stillstandens åk, og ta tilbake sin historiske oppgave, og vil tale og handle fryktløst og insiterende om rettferdighet og fred, vil den vekke menneskets forestilling og tenne sjeler, og fylle dem med en brennende og ivrig kjærlighet for sannhet, rettferdighet og fred. Folk fra fjern og nær vil kjenne menigheten som et fantastisk kjærlighetsfellesskap som gir lys og brød til ensomme vandrere i natten.”

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3262 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2416 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2350 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2341 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1625 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1486 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1384 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere