En visjon om etnisk mangfold

Møtet ble arrangert av den evangelikale Lausanne-bevegelsen og fikk navnet Lausanne III. Her var 4200 kirkelige ledere og medarbeidere samlet fra hele verden. Her kunne man rusle rundt og treffe en kvinnelig 60-årig menighetsleder fra Zimbabwe, en ungdomspastor fra Sidney, en pinseleder fra Malaysia, eller en lutheraner fra Norge. Møtet var kort sagt et kirkelig lappeteppe av dimensjoner. To tredeler var fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. Jeg vil dele det følgende avsnittet med Verdidebatts lesere.

Kristi fred i etnisk konflikt

Etnisk mangfold er Guds gave og plan i skaperverket. Det har blitt ødelagt på grunn av menneskers synd og stolthet som har ført til forvirring, strid, vold og krig mellom nasjoner.

Etnisk mangfold vil imidlertid bli bevart i det nye skaperverk, når mennesker fra alle nasjoner, stammer, folkeslag og språkgrupper vil samles som det forløste Guds folk. Vi bekjenner at vi ofte forsømmer å ta etnisk identitet på alvor og verdsette den slik Bibelen gjør, i skapelse og forløsning. Vi forsømmer å respektere andres etniske identitet og ignorerer de dype sår som slik langvarig mangel på respekt forårsaker.

A. Vi henstiller til kirkens prester og ledere om å undervise i den bibelske sannhet om etnisk mangfold. Vi må positivt bekrefte alle kirkemedlemmers etniske identitet. Men vi må også vise hvordan våre etniske lojaliteter er skadet av synd, og lære de troende at alle vår etniske identiteter er underordnet vår forløste identitet som den nye menneskehet i Kristus ved korset.

Vi erkjenner med sorg og skam at kristne er medskyldige i noen av de mest destruktive sammenhenger av etnisk vold og undertrykkelse, og den beklagelige taushet i store deler av kirken når slike konflikter finner sted. Slike sammenhenger inkluderer historien til og arven fra rasisme og svart slaveri, holocaust mot jøder, apartheid, ”etnisk rensing”, kristne sekters vold mot hverandre, desimering av urfolk, inter-religiøs, politisk og etnisk vold, palestinsk lidelse, kasteundertrykkelse og folkemord av stammer. Kristne som ved sine handlinger eller mangel på handling øker verdens lidelse, undergraver på en alvorlig måte vårt vitnesbyrd om fredens evangelium.

Derfor:

B. For evangeliets skyld beklager vi og kaller til syndsbekjennelse der kristne har deltatt i etnisk vold, urettferdighet eller undertrykkelse. Vi kaller også til syndsbekjennelse for de mange gangene kristne har vært medskyldige i slike onder ved taushet, apati eller antatt nøytralitet, eller ved å gi en feilaktig teologisk rettferdiggjøring av dem.

Hvis ikke evangeliet er dypt rotfestet i konteksten og utfordrer og forvandler dyptgående virkelighetsoppfatninger og urettferdige systemer, vil troskap mot kristendommen, når den onde dag kommer, bli kastet av som en uønsket kappe, og folk vil vende tilbake til førkristne lojaliteter og handlinger. Evangelisering uten disippelgjøring, eller vekkelse uten radikal lydighet mot Kristi befalinger, er ikke bare mangelfulle, men er farlige.

Vi lengter etter dagen da kirken vil være verdens mest synlige og skinnende eksempel på etnisk forsoning, og verdens mest aktive talsmann for konfliktløsning.

Et slikt håp, rotfestet i evangeliet, kaller oss til å:

C. ta til oss fylden i evangeliets forsonende kraft og undervise om den. Dette inkluderer en full bibelsk forståelse av forsoningen; at Jesus ikke bare bar våre synder på korset for å forsone oss med Gud, men også tilintetgjorde vårt fiendskap for å forsone oss med hverandre.

D. praktisere en forsonende livsstil. Denne demonstreres i praksis når kristne:

• tilgir sine forfølgere, samtidig som de har mot til å utfordre urettferdighet på vegne av andre.
• gir hjelp til og viser gjestfrihet mot sin neste "på den andre siden" i en konflikt, og tar initiativ til å krysse grenser for å søke forsoning.
• fortsetter å vitne om Kristus i voldelige kontekster, og er villige til å lide og endog dø, i stedet for å ta del i ødeleggende handlinger eller hevn.
• engasjerer seg i den langvarige helbredelsen av sår etter en konflikt, idet de gjør kirken til et trygt sted for tilflukt og helbredelse for alle, inkludert tidligere fiender.

E. være et fyrtårn og en formidler av håp. Vi vitner om Gud som var i Kristus og forsonte verden med seg selv. Det er bare i Kristi navn og ved seieren gjennom Hans død og oppstandelse at vi har autoritet til å konfrontere ondskapens demoniske krefter som forverrer menneskelige konflikter, og har kraft til å formidle Hans forsonende kjærlighet og fred.

(Avsnittet er sakset fra boken ”Misjon til forandring. Refleksjoner og visjoner fra Lausanne III.”  Hermon forlag, 2011.)