Islams brev til Kristendommen: A Common Word Between Us and You

Den 12. september 2006 ga Pave Benedictus XVI en tale ved universitetet i Regensburg. Talen inneholdt enkelte kommentarer om islam som medførte verdensomspennende protester fra muslimer. (Ref.: “Muslims Condemn Pope for ‘insulting Prophet’” by Damien McElroy, The Daily Telegraph, 16th September 2006.)

Den 12. oktober samme år forfattet 38 høytstående muslimske lærde og klerikale Open Letter to the Pope, hvor de kritiserte pavens nylig uttrykte holdninger til islam. (Ref.: www.ammanmessage.com/media/openletter/english.pdf)

Ett år senere, den 11. oktober 2007, kommer så enda et åpent brev: A Common Word Between Us and You. (Ref.: www.acommonword.com) 138 prominente muslimske lærde, klerikale, og intellektuelle skriver:

“…in obedience to the Holy Qur’an, we as Muslims invite Christians to come together with us on the basis of what is common to us, which is also what is most essential to our faith and practice: the Two Commandments of love.”

Det er dette brevet vi her skal fokusere på. Brevet påstår blant annet de to religioner bør søke felles grunn, basert på de to religioners felles forståelse av kjærlighet til Gud og ens Neste, ”love of God and love of neighbour.” Brevet påstår videre at fremtidig verdensfred avhenger av at slik felles grunn aksepteres fra de kristnes side. De islamske lærde, klerikale og intellektuelle mener da også at slik konsensus ikke kan stille stort bryderi, ettersom jo begge religioner opererer med samme gudsbegrep, samme kjærlighetsbegrep, og samme nabobegrep. Vi må stille oss følgende enkle spørsmål: medfører disse påstander riktighet?

Dette brevet mottok mange responser fra den kristne verden. Den respons som skulle vise seg å få høyest publisitet var den skrevet av fire akademikere fra Yale University, titulert Loving God and Neighbour Together. (Ref.: http://www.yale.edu/faith/abou-commonword.htm) Det var denne respons som høstet 300 prominente kristne signatarer. Dette dokument aksepterer de fundamentale premisser i Common Word, og omtaler det som 'historisk' og som at det identifiserer en viss 'vesensmessig felles grunn mellom kristendom og islam.' De skriver:

“We receive the open letter as a Muslim hand of conviviality and cooperation extended to Christians worldwide. In this response we extend our own Christian hand in return, so that together with all other human beings we may live in peace and justice as we seek to love God and our neighbours.”

Videre skriver de:

“What is common between us lies not in something marginal nor in something merely important to each. It lies, rather, in something absolutely central to both: love of God and love of neighbour.”

Men medfører det riktighet at Qur’ans Allah er den samme som de kristnes Gud, Gud av Abraham, Isac og Jacob?

Sura 109 sier:

(O Muhammad to these Mushrikûn and Kâfirûn): “O Al-Kâfirûn (disbelievers in Allah, in His Oneness, in His Angels, in His Books, in His Messengers, in the Day of Resurrection, and in Al-Qadar, etc.)! I worship not that which you worship, Nor will you worship that which I worship. And I shall not worship that which you are worshipping. Nor will you worship that which I worship. To you be your religion, and to me my religion (Islâmic Monotheism).”

Har de kristne og muslimske en felles Gud? Det ser ikke slik ut. Det ser ut til at ikke én eneste sura kan understøtte den kjærlighet til Gud og Neste som Bibelen omtaler.

Men Common Word er ikke noe nytt. I syvende århundre utsendte Muhammed et tilsvarende brev til Byzantium. Etter Muhammeds første brev, har det kommet mange slike Da'wa gjennom historien. Da'wa er en invitasjon til islam. Brev som gjerne kommer rett i forkant av muslimsk invasjon hvor man gjør krav på politisk styre gjennom guddommelig rett. Først invitasjon, så invasjon. Det som nok er nytt med Common Word er at så vel sunnier som shi'itter står samlet om det.

Common Word er en invitasjon. Spørsmålet er bare hva det er en invitasjon til. Brevet er formet som nærmest en kopi av Muhammeds brev, og baseres også på samme Qur'aniske mandat: sura 3:64. Den sier:

Say: “O people of the Scripture (Jews and Christians): Come to a word that is just between us and you, that we worship none but Allah, and that we associate no partners with Him, and that none of us shall take others as lords besides Allah. Then, if they turn away, say: ’Bear witness that we are Muslims’.”

Heller ikke kjærlighetsbegrepet er det samme innenfor kristendom og islam. For muslimer er kjærlighet en bestemt emosjonell tilknytting mellom to personer. Allah sier derfor aldri 'kjærlighet' i denne betydning. Allah har ikke kjærlighet for sine trosundersåtter; Allah bare godkjenner eller ikke. Kristne opererer med en type kjærlighet, agape, som er ubetinget; Gud skapte mennesket i eget bilde, og søker kjærlighet med sine mennesker. John 3:16, "For God so loved the world that he gave his one and only Son, that whoever believes in him shall not perish but have eternal life."

Sura 3:64 inneholder den fellesord-proposisjon som opprinnelig ble gitt av Muhammed til en delegasjon fra Najran; en invitasjon til å finne felles interesse, men som hurtig eskalerte til at Muhammed krevde at de aksepterte ham som den finale profet og budbringer av Allah: da'wa. Sura 3:64 er nøkkelen til alle slike dialoger og debatter mellom islam og kristendom. Den startet med Najran, videre gjennom erobringen av det byzantinske imperium to år etter Muhammeds død, gjennom alle påfølgende erobringer gjennom historien, og opp til Wiens porter i 1683. Da'wa ble også gitt av Bin Laden, for eksempel, om enn i en uttrykt fiendtlig holdning. Eller som her i den siste da'wa. Som tidligere i historien dreier det seg egentlig mer om et ultimatum: "aksepter islam, eller gjennomgå konsekvensene." Når det tales om å akseptere islam, er det selvsagt ikke som sidestilt religion, sidestilt alle andre religioner. Det er, som alltid, tale om å akseptere islam som reneste, sanneste, og høyeste form for tro og liv: gud er som Allah er beskrevet i Qur'an, og Muhammed er hans sanneste, siste, og endegyldige budbringer. Det er altså ikke et hvilket som helst krav. Man søker å kapitalisere og monopolisere totaliteten av den religiøse tro; all annen tro er mer eller mindre falske avskygninger av en perfekt Allah og en perfekt Muhammed.

Mesteparten av sura 3:64 er gjengitt i Common Word, så alle som er interessert kan selv se. Men enkelte deler eller nøkkelbegreper er endret eller omtolket slik at; her skal man bare selv lese tafsirs (islamske kommentarer) opp mot den ordlyd gjengitt i Common Word. Man har tilslørt den egentlige mening ved å fordreie fortolkningen av enkelte nøkkeltermer- og uttrykk: man har anvendt doktrinen taqiyyah (legitim forstillelse/villedelse).

For eksempel: de utelater bestemte fraser, men siterer denne: "we associate no partners with Him [God]." Sitatet forklares som var det blott en tydeliggjøring den monoteistiske Guds 'enhet.' Men innenfor islamsk tolkning er det ikke tvil om at Kristus fortolkes nettopp som en 'partner.' Og derfor ikke av Gud. Og videre at å akseptere partnere eller andre Herrer ville være blasfemi mot Guds enhet. De signatarer som underskrev brevet forfattet på Yale University hadde ikke lest tafsirs. Dét Common Word som her ble gitt, var altså i realiteten et forslag om å fornekte Kristus' herredømme, hans guddommelighet og frelse, å fornekte Kristus som av Gud. Men forslaget var fordekt, tilslørt; det var klassisk taqiyyah, en doktrinær øvelse.

At det er slik, kan man lese ut av mange andre suraer, som 61:6, som sier at de kristne har vært ulydige mot Kristus:

And (remember) when Jesus, son of Mary, said: “O Children of Israel! I am the Messenger of Allah unto you confirming the Torah [which came] before me, and giving glad tidings of a Messenger to come after me, whose name shall be Ahmed (i.e., Mohammad)…”

Og i sura 7:157 hvor kristne anklages for å være ulydige mot egne skrifter:

Those who follow the Messenger, the Prophet who can neither read nor write (i.e. Muhammad) whom they find written with them in the Torah and the Gospel…

I sura 33:40 sies det at ettersom de kristne skrifter og til og med Kristus selv skal ha varslet om Muhammeds kommen, som ”the messenger and the seal of Prophets,” så har kristendommen som helhet ’hørt’ og derefter ’avvist’ Muhammed: man beskyldes i den sura for å ha fjernet skriftreferanser til Muhammed fra så vel Torah som Gospel. Legalt sett er derfor alle kristne å betrakte som apostater, og derfor strafferettslig ansvarlig i henhold til islamsk jurisdiksjon, sura 3:12.

Med Najran, var invasjonsplanen allerede lagt; betakket de seg fra invitasjonen til å akseptere Allah som den ene og sanne Gud, etc., skulle de invaderes. Man påsto at Qur’aniske påbud om slikt hadde blitt gitt, og jeg siterer følgelig fra sura 9:29, 5:51, og 9:5, respektivt slik:

Fight against those who (1) believe not in Allah, (2) nor in the Last Day, (3) nor forbid that which has been forbidden by Allah and His Messenger (4) and those who acknowledge not the religion of truth (i.e. Islam) among the people of the Scripture (Jews and Christians), until they pay the Jizyah (a tax on unbelievers, specifically designed to humiliate them) with willing submission, and feel themselves subdued.

Ye who believe! Take not the Jews and the Christians for friends. They are friends one to another. He among you who taketh them for friends is (one) of them.

Then when the Sacred Months have passed, then kill the Mushrikun wherever you find them, and capture them and besiege them, and prepare for them each and every ambush. But if they repent and perform salat, and give Zakat, then leave their way free. Verily, Allah is Oft-Forgiving, Most Merciful.

(Ordforklaring: 'mushrikun' betyr polyteister, inkludert jøder, kristne, hedenske, og andre ikke-muslimer.)

Når Muhammed hadde underkuet kristne og jødiske områder, ble det alltid sendt et Common Word til andre tilgrensende kristne styrer hvor de ble invitert til 'fred.' Det ble gitt et ordspill: aslim taslam. Men essensielt betyr det 'underkast deg og vær trygg, eller møt sverdet.' Man skal her forstå at innenfor islam har man ikke samme forståelse av 'fred' som kristne eller andre. 'Fred' er først når alle har latt seg underkaste Allah og Muhammed. I denne anledning kan det være instruktivt å lese Muhammeds brev til Heraclius av Byzantium:

In the name of Allah the compassionate and merciful, From Muhammad, messenger of Allah, to Mighty Heraclius of Byzantinium: peace on those who followed the guidance. Hereafter, I invite you with the invitation of Islam: aslim taslam; surrender and be safe. If you embrace Islam Allah will double your portion, but if you refuse on you will be [committing] the sin of being Ariuseen (cultic). Sura 3:64 Say (O Muhammad): “O people of the Scripture (Jews and Christians): Come to common terms, between us and you, that we worship none but Allah, and that we associate no partners with Him, and that none of us shall take others as lords besides Allah. Then, if they turn away, say: ‘Bear witness that we are Muslims.’”

Det er derfor ikke merkelig når Common Word igjen sier at fremtidens fred og verdensfred avhenger av de kristnes respons på dette Common Word. Ved å trekke ut de mer kompromissløse vendinger, gir man inntrykk av at disse to religioner må komme til et slags fellesskap. Men den islamske forståelse av 'fred' forutsetter at kristne må la seg underkaste og konvertere til islam, eller i det minste akseptere Muhammeds finalitet (som profetens segl).

Når Qur'an ikke selv inneholder referanser til begreper om 'kjærlighet til sin neste,' så trekkes det på Hadith. Og man kommer til konklusjoner som er basert på feil grunnlag. Man kobler hva Muhammeds Hadith sier om 'kjærlighet til nabo' med Bibelens passasjer omkring kjærlighet, Guds enhet, og kjærlighet for ens neste. Samtidig vet vi at forholdet mellom kristne og muslimer er regulert, fra muslimenes side, gjennom Al Wala Wa al Baraa: doktrinen om troskap og avvisning. Samtidig vet vi også at kristendommens monoteistiske begrep er vesensmessig annerledes enn islams. Og vi vet at forpliktelsen til jihad uansett ikke gir praktiserende muslimer særlig mange innrømmelser for dialog om disse ting: målet med jihad er uansett alltid å bringe islams hegemoni til topps.

Al Wala betyr troskap, loyalitet, nærhet, likhet, enhet, tilhørighet med muslimer, åpent så vel som mer skjult. Sura 49:10 sier:

The believers are nothing else than brothers (in Islamic religion). So make reconciliation between your brothers, and fear Allah, that you may receive mercy.

Og sura 8:72 sier:

Verily, those who believed, and emigrated and strove hard and fought with their property and their lives in the Cause of Allah as well as those who gave (them) asylum and help, – these are allies to one another.

Baraa' betyr å avvise og gi avkall på, å avsky, sensurere, beklage, kritisere, fordømme alle ikke-muslimske sedvaner og praksiser.

Nær sagt alle muslimske lærde konstaterer at muslimer ikke har noe valg når det kommer til å utvise slik Baraa' overfor ikke-muslimer; det dreier seg om nødvendig fiendskap med hva som kalles kuffar (ikke-troende), og dette er integrert part av muslimers troskap mot Allah. Det er på linje med det å be (salat), faste (sawm), almisser (zakat), etc. Sheikh Dr Nasser Bin Yaha Al Hannini gjør det klart at "this is not Wahabism, nor it is some kind of radical doctrine of a radical cult but it is the religion of Allah the Lord of the words." (Ref.: http://www.islamway.com/?iw_s=Scholar&iw_a=articles&scholar_id=841)

Muslimske lærde har således dedusert prinsippene for Al Wala Wa al Baraa' fra Qur'an og Sunnah, og de lyder som følger:

a)   Holding the kuffar (non-believers) in enmity, to prohibit loving them, displaying hostility and being disloyal to them is outlined very clearly in the Qur'an (sura 8:73).

b)   To pledge loyalty to non-Muslims, to love them or to assist them in any way that would make non-Muslims victorious is to commit a serious crime which might even lead a Muslim out of Islam completely (sura 5:51).

c)   That the basis of the hostility and the enmity towards the kuffar (non-believer) must be visible and not secret so that they would see it and feel it, for that would strengthen the Muslim community and weaken the kuffar (sura 60:4).

d)   That the rejection of and enmity towards the non-Muslims is of paramount importance due to their rejection of Islam, which is the most heinous of sins (suras 4:48, 3:19a, 3:85).

e)   Enmity must be done and seen to be done, and that enmity is to last forever (sura 60:4).

f)   A Muslim must never trust a non-Muslim, no matter how faithful he or she may be (suras 3:28, 4:139, 5:57, 9:28, 98:6).

g)   Imitating a non-Muslim in any way (i.e. in their outfits, manner of speech etc.,) is a sign of affection towards them, for Muhammad has been reported to say "whoever imitates or identifies with a community he is one of them."

Det er utstedt mange fatwaer angående hvordan muslimer skal forholde seg til ikke-muslimer. Islamic Council of Research and Fatwa (ICRF) har gitt mange slike fatwaer, følg denne link: http://www.islam-qa.com/index.php?ln=eng

Saken er at mange av disse fatwaer er obligatoriske for alle muslimer; de er utgått fra regulær ortodoks islam. For eksempel, såkalte ’moderate’ muslimer har fortsatt til gode å produsere én eneste effektiv fatwa som kontrer de her nevnt, til like med flere på ICRF.

Men hva slags fremtidig fred og verdensfred impliseres all den stund slike fatwaer strømmer ut, ikke motsies, og all den tid Al Wala Wa al Baraa' gjelder som uomtvistelig?

Jihad er en plikt. Som Al-Halali & Khan oversetter Qur’an her:

Jihad (holy fighting in Allah’s Cause) is ordained for you (Muslims) though you dislike it, and it may be that you dislike a thing which is good for you and that you like a thing which is bad for you. Allah knows but you do not know. (sura 2:216)

Islam skal spres, først gjennom invitasjon, dernest ved makt. Er det så i slikt ly vi skal tolke Common Word? Sura 8:39 sier, hvis invitasjonen avslås, at:

And fight them until there is not more Fitnah (disbelief and polytheism: i.e. worshipping others worshipping others besides Allah) and the religion (worship) will all be for Allah Alone [in the whole of the world]. But if they cease (worshipping others besides Allah), then certainly, Allah is All-Seer of what they do.

Allah tillater ikke det islamske Ummah (fellesskap) å søke fred med kuffar, unntatt under to betingelser, gitt av Shari'ah: 1) hvor kuffar er så drenert for egen kraft at kuffar selv ber om fred, og dermed underkastelse; 2) hvor, hvis de selv ikke er sterke nok, de kan gå med i midlertidig pakt for å unngå et større onde. Slik som Muhammed gjorde det i Khandaq, hvor han fikk Ghatafan-stammen til å inngå i allianse mot betaling, hvormed tidligere allierte til Ghatafan, Quraish ble betydelig svekket. Hvis de to nevnte betingelser ikke er tilstede er det å regne som kufr: apostasi. Og jihad pågår til Oppstandelsens Dag.

Hva så med freden? Sura 47:35 sier utvetydig: "so be not weak and ask not for peace while you are having the upper hand." Hvilken konkret tilknytning har dette til Common Word? De lærde som eksplisitt  nevnes der, er Al-Qurtubi, Al-Tabari, Ibn Kathir, Shawkani, og Wahidi er alle unisone i deres eksposisjon av sura 47:35. For eksempel sier Al-Qurtubi:

“Do not be weary: weaken not towards your enemies seeking peace: cessation of violence and making peace, do not stop the war between you and your enemies if you are numerous and well armed for Allah has said ‘seek not for peace when you are uppermost to your enemies’.” (Ref.: Al-Jami’li Akham al Qur’an, vol 8: s. 87.)

Og Ibn Kathir sier i hans egen gjengivelse av verset følgende:

“So be not slack so as to cry for peace for you are the uppermost and Allah is with you. This means no cessation of violence, you are not to make peace between you and the kuffar (non-believers) while you are numerous both in arms and in numbers because of this He said you are uppermost or superior to your enemies even though they might have power in comparison to the Muslims.” (Ref.: Tafsir al-Qur’an al-Azim, vol 4: s. 197.)

Kjærlighet overfor ikke-muslimer eksisterer ikke i den muslimske litteratur: hverken i Qur'an eller Hadith. Så hva baserer Common Word seg på? Hvorfor tilbyr de verdensfred på bakgrunn av delt felles grunn som påstås å være de to religioners to kjærlighetsbud? Islamske og kristne oppfatninger om kjærlighet, fred, Gud, og Neste, er inkommensurable. Det er saken. Eller?

Bibelen sier:

See that no one pays back evil for evil to anyone, but always pursue what is good for one another and for all. (1 Thessalonians 5:15)

Og:

Rejoice with those who rejoice, weep with those who weep. Live in harmony with one another; do not be haughty but associate with the lowly. Do not be conceited. Do not repay anyone evil for evil; consider what is good before all people. (Romans 12:15-17)

Sammenliknet med:

The recompense for an evil is an evil like thereof. (sura 42:40)

Og vi kunne fortsette med å gi slike talende sammenlikninger.

***

Stadig må man spørre seg hva som var hensikten med Common Word. Var brevet ikke et klassisk eksempel på taqiyyah? Og: hva kan vi vente som utkomme av brevet, sett i lys av den lille eksplikasjonen overfor?